Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

fredag 7. mars 2008

Jugoslavia XXIII. (In Norwegian).

Det var et par ting til, som skjedde på julebordet på Folkets Hus, i 2001.

Det var at jeg hørte at Fjellhøy, hadde slått ned noen der.

Når jeg gjetter nå, så lurer jeg på om det kan ha vært Prestegarden(?)

Uten at jeg skal si det sikkert.

Men det var noen som sa det til meg på julebordet der, var det vel, eller mulig på et butikksjefmøte seinere.

Så noe må ha foregått der.

En annen ting.

Helt på slutten av kvelden, så var jeg rimelig brisen da.

Og vi hadde jo en fleipete tone på Rimi Langhus.

Så begynte Trond da, sønnen til Sølvi, og bable om at han skulle finne dame til meg osv.

Jeg regna med at han bare tulla og fleipa.

For man må jo passe seg litt, og behandle medarbeiderne for strengt, når man er butikksjef.

For hvis man vil ha et bra forhold til dem, så er det ikke så greit hvis dem blir redde for deg f.eks.

Når man er en persons overordnende.

Så er man jo ikke på samme steg, så og si.

Så en person man er overordnede for, oppfatter jo en ting man sier, på en annen måte, enn en man er kollega til.

Sånn at, man må være forsiktig med hva man sier til de som er ens underordnede på jobben da.

For du har jo makt over dem da.

Så da skal det mindre til at man blir oppfattet som streng/skremmende.

Så man burde være forsiktig, og helst ikke virke truende, på noen måte, hvis man vil ha et bra/åpent kommunikasjonsforhold, med de man er overordnet for på jobben da.

Det er i hvertfall sånn jeg har skjønnt det da.

Så jeg prøvde å ikke ha noen autoritær ledelsesstil på Langhus da.

Så jeg synes det var greit å ha en fleipete tone der da.

Fordi, jeg har også lest, at hvis man som leder, fleiper og vitser litt, og er ikke er sinna eller hissig f.eks. da.

Så slapper de som jobber på arbeidsplassen, mer av, enn om man går rundt og er streng og autoritær og hissig da.

En annen ting, som vi lærte på Rimi butikksjefkurs da, er at hvis medarbeiderne ser, at du blir sinna pga. noe, men holder det inni deg, og ikke sier noe.

Det var det værste man kunne gjøre, sa Bekkevold, for da skønner ikke medarbeiderne hva de har gjort galt.

Men de begynner å bekymre seg da, for de skjønner at noe er galt.

Ja, men tilbake da.

Pga. av ting som det nevnt ovenfor, så pleide jeg å ha en ganske uformell tone på Langhus da, men det var ikke sånn at jeg ikke prøvde å gjøre jobben min på en proffesjonell måte, jeg så ikke sånn på det i det hele tatt, bare for å forklare.

Men det var tradisjon der på Langhus, at mange satt litt vel lenge på pauserommet osv., virka det vel som.

Så jeg prøvde heller å roe det ned, og heller ha en litt fleipete og uformell tone, fordi jeg trodde det var det lureste, når det gjaldt å prøve å ikke få for mange konfrontasjoner osv. i butikken da.

Jeg trodde ikke det var den smarteste måten å lede den butikken, å fly rundt som en politi der, og slå ned på hvert sekund som ble sittet for lenge på pauserommet f.eks.

Jeg prøvde å legge sånt til side i butikken.

Og ikke ta sånt personlig.

Men heller ta opp, de eventuelt største problemene, i ledermøter og personalmøter da.

Sånn at selve butikklokalet, der hvor man skulle jobbe og hjelpe kunder osv., ble en slags frisone da.

Fra ledelse/kommandering osv. da.

Og at vi heller tok å satte fokus på eventuelle problemer, i møter på pauserommet, for den dagelige driften, og mer generelle ting på ledermøter og personalmøter. (Og medarbeidersamtaler, kunne vi vel også hatt, det hadde kanskje vært en smart ide).

Og, det var vel sånn de var vant med å ha det der fra før, hadde jeg inntrykk av.

Så på Langhus, så prøvde jeg å lære av det Neteland hadde sagt på Kalbakken, at det var viktig å nullstille seg, når man begynte i en ny butikk.

Og på Kalbakken, og Nylænde og Bjørndal, så hadde det vært så mye forskjellig som skjedde.

Så jeg tror uansett, at det var smartest å ha en ikke-autoritær ledelsesstil på Langhus.

Det er vel grenser for hvor mye konflikter og ran og alt mulig man orker.

Man må vel ta litt hensyn til hvor utkjørt man selv er og.

Selv om jeg nok synes at den måten å lede den butikken på var smart, selv om jeg hadde f.eks. vært frisk og utvilt etter en lang ferie, så hadde jeg nok alikevel ment at det antagelig var den smarteste ledelsesstilen da.

Men jeg tror nok ikke Skodvin mente det da.

Jeg fortsatte jo, å la Sølvi, assistente, være involvert i driften.

Hun sa hun var vant til å ha en åpen kommunikasjon, om hva som skulle foregå i butikken.

Jeg måtte vel tenke litt, før jeg forstod helt hva hun mente med det, skal jeg være ærlig.

Så det har jeg ikke vært noe bra på før.

Men jeg skjønte jo hva hun mente, så det synes jeg egentlig hørtes smart ut, så det prøvde jeg å få til.

Man skal vel ikke holde sine prioteringer angående driften osv. hemmelig.

Det er vel ikke noe mål i seg selv det.

Man har vel en grunn for den måten man prioriterer.

Så da bare forklarer man da, hvis noen spørr tilbake, hvorfor skal vi prioritere det.

Man bør vel ha gode argumenter, for hvordan man prioriterer.

Så da er det bare å finne fram de gode argumentene.

Og hvis assistenten, eller noen andre, har noen bedre argumenter.

Så er vel det smartere da.

Da har vel dem funnet på en smartere løsning for butikken da.

Hovedmålet er jo klart, å få høyest mulig overskudd etc.

Så det burde vel være greit å ha en åpen kommunikasjon og lederstil.

Det burde vel være det beste for butikken det.

Det er vel ikke bare butikksjefen, som kan komme på gode ideer.

Og hvis de andre kommer på ideer, som man ikke synes er gode, da må man jo bra si sin mening da.

Så får den som har best argumenter gjennomslag for sin ide.

Det var vel mest meg og Sølvi som samarbeidet sånn da.

Men det var jo hun vant til så.

Skodvin, ville at jeg skulle ha en autoritær lederstil der.

Men hun tok det ikke opp ordentlig i et møte.

Hun nevnte det bare sånn i forbifarten, mer eller mindre, utenfor sammenhengen vel.

Og jeg trodde ikke det var det smarteste der.

Så jeg fortsatte med sånn åpen kommunikasjon der da, som Sølvi var vant med.

Eller jeg prøvde i hvertfall.

Siden det hadde vært mye problemer med sykemeldinger, fra Sølvi der og.

Og i møtene, når jeg begynte der, så ble vi enige om, at jeg skulle nullstille meg, sånn som Neteland hadde sagt, og ta over arbeidsoppgavene som den gamle butikksjefen hadde hatt da.

Og da var jo Skodvin med på møtet, husker jeg.

Uka før jeg begynte å jobbe der, eller noe.

Da hadde Sølvi og Skodvin og jeg et møte, hvor vi tok opp hvordan Søvli, som var den eneste assitenten der, og jeg, skulle samarbeide.

Siden Sølvi hadde vært mye sykmeldt, så hun var vel begymra for samarbeidsmåten på forhånd osv.

Hadde jeg inntrykk av i forbindelse med de møtene da.

Så der ble vi enige i det, at jeg skulle nullstille meg, og bare ta over og fortsette med de oppgavene den forrige butikksjefen hadde hatt da.

For å prøve å beholde roen i butikken osv. da.

Siden det virka som om det hadde være en del rart som hadde foregått der i forrige månedene/årene da.

Så jeg spurte de andre der, hva butikksjef-oppgavene var, og prøvde å gjøre stort sett det samme som den forrige butikksjefen da.

Og hvis det var ting som trengtes å forbedres, så prøvde jeg å ta det i ledermøter og personalmøter da.

Sånn som jeg hadde inntrykk av at det vel er meningen at man skal gjøre.

At det er derfor man har ledermøter og personalmøter.

Og vi hadde daglige møter selvfølgelig da, når den som jobba kvelden kom på jobb da, for å oppdatere om hvordan situasjonen var i butikken osv. da.

Men Skodvin, hun kom senere å sa, at det var jo meningen at jeg skulle lede butikken på min måte.

Og hun synes vel at Søvli fikk for mye ansvar.

Men jeg ledet jo butikken, sånn vi ble enige om i det møtet, uka før jeg begynte der vel, at jeg skulle ta over de oppgavene den gamle butikksjefen hadde hatt osv.

Og nullstille meg, og ikke prøve å finne opp kruttet på nytt.

Og det sa jeg også fra om i møte.

Og det svarte Sølvi, at det var hun enig i.

Så om Skodvin har sitti der, og ikke har fått med seg det da.

Det virker jo nesten sånn, for jeg fikk jo kritikk av henne senere, for da sa hun, at det var meningen at jeg skulle lede butikken på min måte.

Men den måten jeg ledet butikken på, å la assistenten få mye ansvar, og være med på å bestemme den daglige driften av butikken, som hun var vant til fra før.

Det var jo min måte å lede butikken på nå.

Det var jo ikke sånn, at min ledelsestil, var sånn som Hilde, assistent på Rimi Nylænde i 94, hadde kommandert meg til å bruke, at man skulle være sjef og ikke leder. (På samme måte som hun og butikksjef Elisabeth sjefet/ledet, for at ikke de skulle bli upopulære, siden de synes jeg var for grei med de ansatte, når jeg prøvde å bruke det jeg hadde lært fra VGS. og høyskole osv. når jeg begynte som leder på Rimi Nylænde).

Og min stil var jo heller ikke sånn, som Irene (og Kristian også, må man vel si), ledet på Rimi Bjørndal, når jeg jobbet sammen med dem der.

At man skulle legge mest mulig press på de ansatte, for da jobbet de bra.

Min måte å lede butikken, var jo nettopp sånn jeg ledet på Rimi Langhus.

For da prøvde jeg å lære av de feilene som hadde skjedd på Rimi Kalbakken.

Og selv om jeg fortsatt mener at Neteland prøvde å lure meg på lønna der, og at vi kom feil ut der pga. det, så syntes jeg jo at en del av det hun sa om ledelse og at man burde nullstille seg osv., hørtes fornuftig ut da.

Så jeg tok jo opp mye av det jeg lærte av problemene på Kalbakken, som min ledelsesstil.

Så når Skodvin klagde, på Langhus, på at jeg skulle lede butikken på min måte.

Så klarte ikke jeg å finne helt hva hun klagde på.

Siden jeg gjorde jo nettopp det.

Jeg ledet jo butikken på det som da hadde blitt min ledelsesstil da.

Og det var fordi jeg mente det var den smidigste og smarteste måten å lede butikken på da.

Så jeg var ikke helt med på det Skodvin sa der.

Og det var mer som en kommentar, som hun kom med det.

Vi snakket egentlig om noe annet, såvidt jeg husker det.

Så det var egentlig litt på siden av temaet vi diskuterte vel, så jeg gikk ikke noe videre med å ta opp det da.

Siden det vel var andre ting som stod på agendaen i det møte.

Men jeg mistenker at det nok var tema, som burde vært tatt opp som eget tema, f.eks. i et eget møte.

Jeg hadde også noen andre problemer med kommunikasjonen med Skodvin, mens jeg jobbet på Langhus.

Og det var at, jeg prøvde å ta opp problemene som hadde vært på Kalbakken, men Skodvin.

Men det ville hun ikke prate om engang.

Og jeg prøvde også å ta opp dette med Rimi driftsdirektør, ved påsketider, da han var innom Kalbakken i 2001, men han sa jeg skulle være fornøyd med at jeg ble tilbudt en ny jobb på Rimi Langhus, så han ville høre om de problemene i detalj.

Så jeg fikk ikke tatt opp de problemene med noen.

Jeg synes Neteland var involvert, og jeg hadde ikke så mye tillit til henne, etter det problemene med lønnen der, og det med at de assistentene gikk bak ryggen min osv der.

Og hun drev også med detaljstyring, av valg av tape-ruller osv. der.

Så jeg visste ikke helt hvor jeg hadde henne, så jeg var ikke sikker på hvor smart det var å ta opp disse problemene med henne, siden jeg mistenkte at hun var innvolvert i noe lureri der da, i forbindelse med det Fjellhøy hadde sagt, om hvordan 'vi' mente at jeg skulle drive butikken.

Men tilbake til Folkets Hus.

Trond, sønnen til Sølvi, sa sent på kvelden, at nå skulle han finne dame til meg osv.

Jeg var ikke sånn at jeg hadde tenkt å finne noe dame der, først og fremst.

Jeg var vel mest der siden jeg var butikksjefen.

Så da måtte jeg vel være med på julebordet, og prøve å oppføre meg ordenltlig osv. da.

Men jeg var med på å fleipe litt.

Det var jo like før det stengte der, og jeg kjeda meg litt osv.

Så pekte Trond på Ingvill da, og sa, her har jeg funnet dame til deg.

Så begynte hun å skrike og si nei da.

Så jeg vet ikke hvor rett han hadde i det.

Men jeg skjønte jo det, at jeg ikke kunne begynne å sjekke opp medarbeideren der, så det var egentlig helt greit for meg.

Det gikk jo ikke ann.

Men så ble vi enige, at jeg skulle heller prøve å se om det var noen på dansegulvet osv. jeg kunne danse med da.

Jeg tenkte at det kanskje roa ned Ingvill osv., hvis jeg stakk litt bort fra bordet, i tilfelle hun trodde det var seriøst, det som jeg og Trond fleipa med.

Som jeg så på som fleip i hvertfall.

Så var det faktisk en dame der, som det gikk ann å danse med.

Og det fant jeg ut, midt i dansen.

Etter at jeg hørte, at hu prata sørlandsdialekt osv.

At de var faktisk Ragnhild, som hadde jobba på Rimi Nylænde.

Men blondt hår, og venninne av Ida vel, som var lånseansvarlig der.

Ragnhild, var der med Rimi Hegdehaugsveien som hun jobba på da.

Hun begynte på Rimi Nylænde, noen måneder etter, at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Det var vel Ida, mener jeg å huske, som sa at hun hadde en venninne som trengte jobb da.

Jeg hadde jo nettopp kjøpt den sierraen jeg hadde.

Siden jeg gikk opp i lønn osv., når jeg begynte som butikksjef da.

Og jeg var vant til, husker jeg, fra da jeg jobba på Rimi Munkelia.

At da pleide Magne, som var butikksjef der, å kjøre hjem noen av kollegaene osv. da.

Så jeg pleide å spørre folka på Nylænde da, om de skulle sitte på osv.

Så pleide jeg å kjøre dem hjem.

Det ble bare sånn.

Jeg prøvde ikke å sjekke opp damene eller noe sånn.

Jeg bare tenkte, at når jeg først skulle kjøre hjem, så kunne jeg jo svippe hjem de som skulle omtrent samme veien osv. da.

Jeg var jo ikke vant til å ha annet enn en Toyota HiAce, noen år før, så jeg synes det var artig å ha bil, og kjøre litt jeg da.

Så da ble det sånn, at jeg pleide å kjøre hjem hun Ragnhild en del ganger da.

Hun bodde vel på Slemdal, hvis jeg husker riktig.

Og da hadde jeg kjøpt cd-brenner også, husker jeg.

Noe som vel ikke var så vanlig i 98 og 99 osv. vel.

Så da brente jeg cd-er osv, og jeg hadde kjøpt stereoanlegg til bilen.

Siden Glenn og en annen kar skulle til Svinesund, i romjula 98, var det vel.

Så fant jeg et pioner anlegg, eller JVC, var det kanskje, til bilen til 1400 svenske, eller noe da.

Så når jeg kjørte hjem hun Ragnhild da.

Så kom det på en sang av Alex Rosen da.

Det er jo den Bobby Brown.

Og jeg tenkte jo bare på sanger, som sanger.

Jeg skjønner jo nå at den sangen er ganske tvilsom når det gjelder tekst osv. vel.

Men jeg tenkte egentlig ikke på sånt da.

Men så smeller det fra hun Ragnhild da, at søstra mi har liggi med han osv. da.

Altså ikke min søster, men hennes.

Så sa hun etterpå at hun ikke skjønte hvorfor hun sa det.

Så jeg måtte love å ikke si det da.

Men nå sier jeg det nå da.

Så hun blir vel ikke så blid hvis hun leser det her.

Men det er jo snart ti år siden, så jeg får håpe det går greit.

Men hun slutta etter noen få måneder vel.

Det ble vel nesten sånn at det ble litt for nærme vel, med sånn at hu begynte å vinke til andre biler, når vi kjørte osv.

Men jeg synes nesten ikke jeg kunne sjekke opp henne, siden jeg var sjefen hennes da.

Men jeg synes jo hun var fin og sånn osv., det inntrykket jeg hadde da, så det er nok ikke umulig at jeg hadde prøvd å sjekke henne opp, hvis jeg ikke hadde vært sjefen hennes da.

Selv om jeg synes hun oppførte seg litt rart noen ganger.

Men samme det.

Men det var altså hun her Ragnhild, som jeg plutselig fant ut at jeg dansa med, siste eller nest siste dansen vel, på folkets hus der da.

Så slutta dansen da.

Så gikk hun bort til folka ved bordet til Rimi Hegdehaugsveien der da.

Hun bare stakk av liksom.

Selv om jeg godt kunne tenke meg å med henne om Rimi Nylænde osv. da.

Men hun forsvant rett bort til bordet til Rimi Hegdehaugsveien gitt.

Så stod hun bare rett opp og ned der.

Litt på innsida av noen av kollegaene sine da, så det var egentlig mulig å gå bort til henne.

For hun var liksom sperra inne, av et par kollegaer, som satt nærmere meg enn der hvor hun stod da.

Så hun bare stod der og så på meg da.

Og jeg så vel på henne da.

Og skjønte vel ikke så mye.

Så jeg skjønte jo, at jeg kunne jo ikke bare stå der og se på henne.

Det var nesten som om at hun hørte til der liksom.

Og at hun ikke hadde lov, eller at jeg ikke hadde lov, altså at vi ikke hadde lov å prate sammen da.

Av en eller annen årsak.

Men jeg kunne jo ikke bare stå der og se på henne og kollegaene hennes.

Så jeg forsvant tilbake til bordet vårt da.

Der hvor fetteren min Øystein og dem var.

Og da var det helt på slutten av kvelden.

Så da dro vi hjem gitt.

Vi gikk ut av folkets hus osv.

Og Kjetil, låseansvarlig fra Rimi Langhus vel, sa hei til Kenneth, som var butikksjef på Rimi Kalbakken før meg, og som, mer eller mindre, fløy forbi oss, med en ung dame, som jeg trodde var fra butikken hans da, en pen, blond dame, mener jeg å huske.

Jeg lurer på om det var da, som jeg hørte noen, Erik Dahl, fra Rimi Ljabru, eller noen, kritiserte, og sa, med negativt tonefall, sjekk Kenneth da.

Det var mulig det var en annen gang.

Jeg hadde også møtt Jørn, fra Helgeroa, som pleide å jobbe på Rimi Nylænde, som assistent der.

Og også Wenche, som også var assistent på Rimi Nylænde, og så begynte som assistent på Rimi Manglerud.

Dem stod å prata sammen vel ved baren der.

Jeg kjente ikke igjen Jørn med en gang, så det var kanskje mye som hadde skjedd siden vi jobba sammen på Nylænde et par år før da.

Han jobba vel som assistent på Ica Ullevåll, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

Også traff jeg Fjellhøy, med en gang vi kom inn i huset der.

Og det var vel på dassen, og da sa han vel at, jeg skulle bare si fra hvis jeg trengte jobb seinere.

Men jeg vet ikke hvor smart jeg syntes det hørtes ut.

Jeg burde vel ha tatt opp det, med de problemene jeg tar opp nå.

Men jeg synes ikke helt det tiden og stedet og ta opp det.

Og jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han heller så, etter det misforståelsen osv., eller hva man skal kalle det, som skjedde på Rimi Kalbakken.

Det var sikkert mer som skjedde på julebordet og.

Det er nok ikke umulig.

Men jeg tror jeg får si at det får være bra.

Så får vi håpe det.

Jugoslavia XXII. (In Norwegian).

Ja, dette her er egentlig ikke noe med Jugoslavia.

Men nå kom jeg på noe mer Rimi-greier, som skjedde på julebordet i LO-bygningen, eller hva det heter der, ved Youngstorget, i 2001.

Det var i den festsalen der, i 2. etg. i det LO-greiene.

Nå søkte jeg på nettet.

Folkets hus, på Youngstorget er det nok.

I festsalen i 2. etg. der.

Det var også der vi hadde eksamener, i det første året jeg gikk på NHI vel.

I hvertfall noen av eksamene.

Men samme det.

Der skjedde det noen rare episoder.

Jeg er jo sånn, at jeg drikker ikke så ofte.

Men når jeg først er på byen, eller julebord og sånn.

Så sitter jeg ikke der, og drikker en øl hele kvelden liksom.

Det blir litt for kjedelig.

Men det er ikke sånn at jeg drikker så mange som ti øl heller.

Det er vel sjelden.

Men på julebord, så drikker jeg kanskje sånn 5-6-7 øl da.

Det spørrs litt hvor lenge kvelden varer, men det ender vel sånn at jeg blir litt brisen.

Men ikke sånn at jeg mister kontrollen, og ikke finner veien hjem eller noe.

Men når jeg var og kjøpte en øl i baren da.

Så merker jeg plutselig, at noen priker meg hardt på skulderen, flere ganger.

Og jeg er ikke vant at folk driver å tar på meg sånn.

Og jeg ville ikke miste plassen i køen.

Så jeg bare tok armen bak ryggen, og tok tak i skuldern eller skjorte-kragen eller noe, på den som stod bak meg, og dreiv og prikka hardt i skulderen da.

Jeg kjenner det enda omtrent, det var sånn skikkelig trykking.

Ikke sånn for å få kontakt, men mere sånn å trykke hardt bare for å trykke hardt, virka det som.

Så etter at jeg holdt den personen på en armlengde da, så snudde jeg meg da.

Så var det Kjetil fra Rimi Kalbakken.

Det var han som var assistenten min på Rimi Kalbakken, og som ble butikksjef etter at jeg slutta der.

Og han, han synes jeg gikk litt bak ryggen min og sånn da, når jeg jobba der.

Og jeg synes ikke vi samarbeida og kommuniserte så bra da.

Alt skulle liksom være på hans primisser.

Men det kom jo veldig skeivt ut der, fordi Fjellhøy hadde sagt at jeg skulle drive butikken som jeg drev Rimi Nylænde.

Men det visste nok ikke distriksjefen der, Neteland, fordi hun klagde senere, på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Og det synes jeg ble direkte motstridende, til det Fjellhøy sa da.

Så det var litt rart det som skjedde der da.

Og Neteland prøvde å lure meg med lønna der osv.

Så samarbeidet og tilliten oppover, var ikke så bra.

Og jeg synes han Prestegården, eller Prestegaarden, som han vel heter, gikk, mer eller mindre, rett i strupen på meg, fra dag en, på Rimi Kalbakken da.

Så samarbeidet var egentlig ikke så bra hverken oppover eller nedover, når jeg jobba der.

Så gikk han, sammen med hun assistenten Monica, bak ryggen på meg, og klagde til Neteland osv. da.

På ting som jeg ikke kan huske, at de tok opp ordentlig med meg først.

Men men, samme det.

Men, jeg prøvde å bare gjøre meg ferdig med jobben der da.

Jeg prøvde å gjøre jobben min, etter at det var bestemt at jeg skulle begynne på Rimi Langhus.

Jeg prøvde å oppføre meg profesjonelt, og ikke starte noe konflikter eller bråk av noe slag, i butikken, selv om jeg synes dem gikk litt bak ryggen min noen ganger da.

Så jeg prøvde å oppføre meg som en ansvarlig butikksjef, og beholde roen i butikken til jeg hadde slutta da.

Og ikke se på de her konfliktene personlig.

Men etter at jeg hadde slutta da.

Og hadde tatt noen øl.

Da synes jeg at jeg kunne få lov, på julebordet, til å være meg selv.

Og da, når jeg så at det var Prestegarden, (het han vel, stod det på nettet), så synes jeg at jeg hadde blitt provosert, siden han stod å prikka meg hardt i skulderen, gjentatte ganger, mens han stod bak meg i baren.

Så jeg bare ignorerte han, når jeg så at det var han.

Og bare snudde meg tilbake til baren, og bestilte det jeg skulle ha da.

Hva han gjorde etter det, det vet jeg ikke.

Men jeg synes ikke sånn gjentatt, hard prikking på skulderen, er noe høflig, så jeg synes det var like greit å bare ignorere han da.

Så fant han vel ut, at sånn prikking ikke var så velkomment da, og at jeg ikke likte å bli behandlet sånn.

Tidligere på kvelden, når jeg stod i baren første gangen, må det vel ha vært.

Så kom vel assistent Monika, og en av de andre fra Kalbakken inn da, for å sette seg i salen der da.

Så hilste jeg da, og prøvde å være hyggelig da, sa vel hei Monica jo, eller hei Aziza jo, eller noe sånn.

For jeg var jo der med jobben, så jeg prøvde jo å passe på manerene, og det må man jo nesten prøve hvis man er butikksjef på julebord, hvis ikke så kan man vel kanskje få problemer med personalet senere osv.

Så jeg prøvde i hvertfall da.

Men da sa hun Johansen da, noe sånt som.

'Nei, ikke prøv deg nå'.

Så det var tydelig at hun, forventet, at jeg skulle være personlig fiendtlig mot dem da.

Men, egentlig så var jo, sånn jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

Det var jo en rolle.

Det var jo sånn Fjellhøy sa jeg skulle jobbe der.

Og det var også sånn, som hun Hilde, assistent, på Rimi Nylænde, sa i 94, var det vel, at jeg skulle ha som lederstil.

Den vanlige rimi-lederstilen. Med at man er sjef og ikke leder.

Og sånn var det enda mer på Rimi Bjørndal, når jeg jobba med Kristian og Irene der da.

Irene sa senere, når jeg var låseansvarlig på Bjørndal i 2002, at, prøv å legge mest mulig press på medarbeiderne, for da jobber dem bra.

Så det var vel den klassiske leder-filosofien i Rimi da.

Men det var jo en bare en rolle, synes jeg da.

Hvordan man ledet butikken.

Nå påpekte jo Prestegarden, i 2001 vel, at jeg ikke jobbet med så raskt arbeidstempo, som en Rimi butikksjef måtte ha.

Men det var vel antagelig fordi jeg var sliten etter alle de ranene osv. på Rimi Nylænde, og all jobbinga, med alle seinvaktene i 96 og 97, på Rimi Bjørndal.

Så jeg var nok ganske utkjørt ja.

Men når jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, så prøvde jeg å bruke hue da.

Man kan jo spare mye penger på å ta riktige bestillinger, og drive med opplæring og se over rutiner og skift-planer og sånne ting da.

Så selv om jeg var fysisk sliten, og kanskje ikke orka å løpe rundt hele dagen.

Så mente vel jeg, at hvis jeg prøvde så godt jeg kunne, og jobbe med de vanlige rutinene da.

Så kunne jeg jo fortsatt prøve å bruke hodet, og jobbe med problemene i butikken, med svinn osv., som jeg var veldig vant til fra Rimi Nylænde, hvor vi hadde redusert svinnet til mindre enn 1 prosent vel, som vel var et par prosent under Rimi Kalbakken, enda Kalbakken var en større butikk.

Og også annet kontorarbeid osv. da.

Men jeg var jo låst fra Fjellhøy sin side, at jeg skulle lede butikken som jeg ledet Nylænde.

Jeg var jo sikker på at Neteland, også var inneforstått med dette, etter den måten som Fjellhøy presanterte det.

Og Neteland, hadde jo ikke noe møte med meg, før jeg begynte i jobben.

Så det ble noen misforståelser der da, som ødela litt.

Men jeg prøvde i allefall, å lære litt fra de feilene som ble gjort på Kalbakken.

Og jeg tar min del av skylda for det.

Og jeg prøvde også å lære av medarbeidersamtaler, og fra hvordan jeg skjønte var moderne praktisk butikkledelse, fra ting jeg så Prestegarden hadde lært på Varehandelens Høyskole da.

I forbindelse med ting han tok opp med Neteland osv. da.

Og han hadde også møter med regionsjefen, Bekkevold.

Det var vel i mars 01, eller noe.

Men da tror jeg vi nok hadde fått ny regionsjef egentlig.

Uten at jeg er sikker på det.

Men jeg fikk ikke så bra redegjørelse, for hva de hadde møte om.

Men de forklarte vel bare at de hadde noe slags møte da.

Men men.

Så jeg prøvde i hvertfall å lære av de problemene som oppstod der, og ta lærdom av det, når jeg begynte på Rimi Langhus da.

Og jeg prøvde å lede butikken på Kalbakken, så godt jeg kunne, men det skjærte seg litt fra dag 1 med Prestegarden, og jeg var vel litt bundet, fra hva Fjellhøy sa.

Og Neteland hadde ikke gitt meg noen instrukser.

Så jeg forholdt meg til det Fjellhøy sa, og regnet med, på måten han sa det, at regionsjefen da, Bekkevold, og også Neteland, var inneforstått med det.

At jeg skulle lede og drive Kalbakken, som jeg hadde ledet og drevet Nylænde.

Men Fjellhøy, hadde ikke tatt opp dette med Neteland.

Så da Prestegarden, gikk rett i strupen på meg, og så bak ryggen på meg, mer eller mindre, i møter med Neteland.

Så sa Neteland senere at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så hun prøvde å lure meg på lønna og der.

Så jeg kom skeivt ut med både Neteland og Prestegarden der.

Og etterhvert så fikk Prestegarden, hun andre assistenten, Johansen med seg.

Og de fikk vel, mer eller mindre, hele bemanningen med seg.

Så det var nesten meg mot røkla der, innkludert distriksjefen.

Og da er det vel egentlig ikke så mye vits i å fortsette.

Det blir vel ikke så mye resultater av det.

Så da takket jeg ja, etter en 7-8 måneder der, hvor jeg hadde alle medarbeiderne og lederne og distriktsjefen mot meg, synes jeg det virka som.

Så takker jeg ja, når Neteland, sa at Skodvin, hadde foreslått, at jeg kunne begynne på Rimi Langhus da.

Men da hadde jeg allerede bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. det tullet med at Fjellhøy, synes jeg, lurte meg inn i en felle der da.

Han sa at jeg skulle lede butikken som jeg ledet Nylænde.

Og sa at 'vi' ville dette.

Og jeg trodde dette 'vi' inkluderte Neteland.

Men det gjorde det ikke.

Og jeg synes også Neteland hadde sin del av ansvaret i problemene.

For hun hadde ikke noe møte med meg før jeg begynte der.

Og hun hadde tenkt å lure meg på lønna.

Jeg hadde 260.000 i året fra Rimi Nylænde.

Neteland, sa senere, at det ikke er noen automatikk, i at man går opp i lønn, selv om man begynner i en større butikk.

Men jeg var vant til det fra før, at hvis man begynte i samme stilling i en dobbelt så stor butikk (omsetningsmessig), så gikk man opp i lønn.

Og jeg synes spørsmålet om lønn, ville vært naturlig å ta opp, i forkant av ansettelsen.

Og dette mener jeg var Netelands ansvar.

Hvis hun ikke ville ha meg der, så hvorfor ansatte hun meg da.

Og hvis hun ville ha meg der, hvorfor lurte hun meg da med lønna?

Hvis hun ville ha et godt forhold til meg som kollega/ansatt, så burde hun vel ikke begynne å tulle, å prøve å lure meg, fra dag 1?

Og hvis hun trodde, at jeg bare skulle godta, å begynne i en dobbelt så stor butikk, omsetningsmessig, uten å gå opp i lønn.

Så måtte jeg vel ha vært, mer eller mindre, en idiot.

Og hvis hun så på meg som en idiot, hvorfor ville hun ha meg til å lede butikken da?

Man vil vel ikke ha idioter til å lede butikkene i distriktet sitt, vil man det da?

Og dessuten, Kenneth, som var butikksjef på Kalbakken før meg, han hadde David, fra Rimi Bjørndal, Karlsrud og Ljabru, sagt at tjente 300.000, når han ble butikksjef på Rimi Kalbakken.

Og da satset de på han Kenneth fremover da, hørte jeg David sa.

Og han spurte meg, hvorfor ikke jeg fikk noe sånn avtale.

Så da, jeg hørte at de ville ha meg, til å erstatte Kenneth, på Rimi Kalbakken da, så trodde jo jeg at, nå satser endelig Rimi skikkelig på meg her.

Etter å ha fått gode resultater på Rimi Nylænde osv, og etter å ha jobbet syv år i Rimi, var det vel.

Til forskjell fra Kenneth, som var yngre enn meg, og bare hadde jobbet 2-3 år i Rimi vel.

Men da ble jeg skuffet da, når ingen tok opp dette med lønn da.

Jeg ble litt forvirret og.

Jeg hadde jo ikke drømt om at ingen skulle ta opp dette med lønn, før jeg begynte i jobben.

For da, det hadde jeg jo skjønt, fra å jobbe som butikksjef et par år på Nylænde.

At hvis man prøvde å lure medarbeiderne.

Da fikk man i hvertfall ikke noe bra samarbeidsklima og lojale medarbeidere.

Så når Neteland, prøvde å lure meg, som jeg si det var, å ikke gå inn på temaet, angående lønn, selv om jeg begynte i en dobbelt så stor butikk, omsetningsmessig.

Og selv om Kenneth, som er yngre enn meg, og som hadde jobbet under halve tiden av meg, hadde 40.000 mer i lønn i året.

Da mener jeg, at det var uproffesjonelt, av Neteland, å ikke ta opp dette.

Hun burde skjønt, at jeg ville føle meg lurt da, hvis det ble gjort noe med lønnen.

Så dette oppfatter jeg, som at hun prøvde å lure meg, og at hun så på meg som komplett idiot.

Så dette, sammen med det tullet fra Fjellhøy, om at jeg skulle drive Kalbakken på samme måte som Nylænde.

Men at han ikke sa fra til Neteland, om at han hadde sagt dette til meg, på en måte, så jeg trodde at det var klarert med regionsjef og Neteland osv.

Til sammen, så ble det så mye tull, så jeg bestemte meg bare, for at nå finner jeg på noe annet å gjøre.

Det var egentlig det jeg hadde i tankene, på Nylænde og.

Når assisten Stian og jeg, hadde fått kontroll på den butikken.

Da hadde jeg nådd målet mitt i Rimi, som var å bli butikksjef, og ta med erfaringen fra det, og få det med på CV-en osv.

Ettersom jeg hadde jobba en del år i Rimi.

Så da synes jeg vel det var greit, å vise på CV-en at jeg hadde klart å få butikksjef jobb og da.

Jeg vet ikke om jeg hadde rett, men jeg synes det så bedre ut enn å bare nå til assisterende butikksjef da.

Og det var jo morsomt å prøve seg som butikksjef og, selv om det jo er mer arbeid osv., så lærer man seg å takle press osv. da.

For det er det vanligvis nok av.

Så jeg hadde egentlig bestemt meg, for å finne på noe annet.

For det ble ganske kjedelig på Rimi Nylænde, når vi fikk kontroll på den.

Og jeg hadde jo lyst til å få butikken bra, før jeg slutta.

Det var vel egentlig målet mitt.

Graarud, ville at jeg skulle begynne som butikksjef på Rimi Manglerud, etter bare noen få måneder på Nylænde.

Men jeg var ganske sliten etter Bjørndal, og jeg synes ikke jeg var ferdig med å få Nylænde, sånn som jeg hadde som mål da.

Så jeg orka ikke å begynne å tulle og rote på Manglerud, før jeg hadde fått kontroll på Nylænde.

Jeg mener vel at det var litt tidlig å begynne som butikksjef i en stor butikk.

Ettersom jeg ville se hvordan jeg klarte meg, med resultater osv. på Nylænde først da.

Så jeg tenkte ikke bare karriære i Rimi egentlig.

Men når vi hadde kontroll på Rimi, butikksmessig da, så synes jeg jo at det var sånn, at jeg godt kunne tenke meg nye utfordringer da.

Selve butikken var vel veldig bra på nylænde.

Men av personalet som jeg ansatte på Nylænde, så er jeg ikke så sikker på at det var like bra.

Butikksjef Irene, fra Bjørndal, jobbet hun vel da.

Hun ringte, og sa at Manzoor, som jeg hadde ansatt som låseansvarlig på fredager, siden vi trengte det på Nylænde.

At han var med i en gjeng.

Så da sa jeg til Irene, at jeg skulle ta det med Boye, sikkerhetsansvarlig da.

Og det sa jeg fra om, neste gang Boye var innom butikken.

Jeg visste jo ikke nøyaktig hva Irene mente med gjeng.

Det kunne kanskje vært en kameratgjeng, og at hun misforstod.

Men hun mente jo kriminell gjeng da.

Jeg skjønte jo det.

Men jeg tenkte, at det var vel bedre å ta det på en rolig måte, enn å få panikk, som det virket som Irene hadde, når hun ringte da.

For hun virka veldig stressa pga. de her ryktene, eller det var noen som hadde fortalt det til henne da.

Så jeg sa til Irene, at jeg skulle ta det med Boye.

Og det gjorde jeg.

Men han Manzoor, han kjente vel mange av de andre ansatte.

Og de var vel liksom en klikk da.

Og dem var jo mye yngre enn meg, de fleste av de.

Og det var jo mange utlendinger osv.

Så det var nok mulig at de kunne ha hatt, eller vært i, en eller annen form for nettverk, når jeg tenker over det.

Men jeg var ikke så obs. på sånne ting da.

Så jeg tenkte ikke på sånt i det hele tatt.

Men når jeg tenker tilbake på det nå, så skjønner jeg jo, at den kanskje kan ha vært et tema, senere der, i en eller annen forbindelse.

At personalet var med i en eller annen form for mafia da.

Albanske/muslimsk eller noe sånn da, hvis jeg skulle gjette, når jeg tenker tilbake på det nå.

Og det er vel lov, skulle man tro.

Å gjette osv., det går vel under yttringsfriheten da.

Så de var vel kanskje albansk/muslimsk mafia der da.

Og det kunne vel være, ettersom alle 'spilloppene' dem fant på på Kalbakken.

At de også kunne være organisert på en eller annen måte.

At de var med i f.eks. noe kommunist nettverk eller noe da.

Han Prestegarden, skulle jo plutselig på ferie, sammen med en kamerat, til Israel, høsten 00.

Og på den Danmarksturen, som han Prestegarden eller noen andre der arrangerte, så virka det som om det var fullt av kriminelle innvandrergjenger osv. på båten.

Uten at jeg skal påstå sikkert hvordan det hang sammen.

Men jeg hadde jo med David og Erik Dahl, og en annen kar som jeg ikke husker helt sikkert hva heter.

Så det gikk jo greit.

Men det er kanskje vanlig at danskebåten er fyllt opp med folk som virker som om de er med i kriminelle gjenger nå for tiden.

Og at det er bare meg som ikke følger med, og lever i gamle dager.

Det er mulig.

Jugoslavia XXI. (In Norwegian).

Han fettern min Øystein da, i Son.

Han er sånn, at han for det meste sitter hjemme da.

Og ikke er så sosial, som de andre barna til Runar og Inger da.

Da jeg var på bryllupet til fettern min, sønnen til Håkon og Tone, Tommy, sommeren 2002, i Fredrikstad.

Da var det jo bestemt, at jeg skulle begynne å studere igjen.

Jeg hadde jo fått nok av Rimi, og den bedriftskuturen som var der.

Jeg hadde blitt lurt av distriktsjefene osv., i en slag felle, må man vel si, på Rimi Kaldbakken, i år 2000.

Og etter det, så så jeg, mer eller mindre, etter en vei ut av Rimi.

Fordi jeg hadde ikke lyst til å jobbe resten av livet, in bedrift, hvor du blir overvåket av sjefene, mer eller mindre, på hver detalj av det du gjør.

Og uansett, om du har jobbet i Rimi, i ti eller tjue år.

Det dukker alltid opp en ny assistent, som skal opp og fram, og vil ha jobben din da.

Så jeg synes ikke det var noe å kaste bort resten av livet på, å jobbe sammen med den gjengen der.

Så jeg begynte å studere igjen høsten 2002 da.

I bryllupet til Tommy og kona hans, sommeren 2002.

Da sa Inger, som er kona til Runar, og moren til Øystein.

Da spurte hun meg.

Hva med Øystein da.

Nå som jeg hadde slutta på Rimi Langhus.

Jeg skjønte ikke hva hu mente.

F.eks. så ansatte jo kameraten min, fra Gjerde VGS. i Drammen.

Han ansatte meg på Rimi Munkelia, som deltidsansatt ved siden av militæret, i jula 1992.

Høsten eller vinteren 93, var det vel.

Så begynte han som butikksjef på Rimi Karlsrud.

Men det var jo ikke sånn, at jeg ikke kunne fortsette i stillingen min på Rimi Munkelia fordet.

Det er greit at jeg fikk heltidsstilling på Rimi Nylænde etterhvert.

Men det var vel ikke sånn at jeg måtte slutte på Rimi Munkelia, fordi om han Magne Winnem, fra Gjerde VGS., osv., skulle begynne på Rimi Karlsrud da.

Han Øystein, kunne vel gjøre sånn som jeg gjorde, og bare fortsette på Rimi Langhus, etter at jeg hadde slutta.

Han kunne vel bare dratt på vaktene sine.

Han hadde vel vakter på skiftplanen.

Jeg husker ikke hvor mange timer det stod på kontrakten hans.

Men når han stod på skiftplanen, med faste vakter, så kunne vel ingen sparke han uten videre.

Og han var vel i begynnelsen av 20-åra, så han burde vel klare å ta vare på seg selv etterhvert.

Men det var litt rart, når vi skulle på julebord, men Rimi Langhus, i jula 2001.

Da prøvde jeg å få med flest mulig.

Og jeg huska jo fra før, når jeg var på besøk hos dem i Son, på 90-tallet en gang.

At han Øystein var ganske sky og sjenert da.

Og det virka ikke som om han hadde så mye kontakt med de andre folka på jobben.

Men det er jo viktig at det sosiale er i orden på jobben osv.

Så jeg prøvde å få han med på julebordet da.

Men da var han ikke helt trygg da.

Så jeg måtte ta toget ut til Langhus.

Og møte Øystein utafor butikken, på fridagen min.

Og så dra han med på vorspiel, hos Sølvi og dem.

Og da husker jeg at han hadde med cd-er med musikk han hadde lagd på data'n osv da. hjemme i Isdamveien i Son da.

Så dem viste han til Trond, sønn til Sølvi og dem da.

Og så dro vi alle sammen inn til Oslo, på Youngstorget var det vel.

I LO-bygget eller hva det heter.

Det er det bygget til høyre for parkeringsplassen på Youngstorget, hvis du har den gamle operaen bak deg.

Og da prata han nesten bare med meg.

Det satt til og med noen pene, unge jenter fra en annen Rimi seg ned like ved vårs, ved bordet der.

Men Øystein sa ikke noe.

Og jeg turte ikke å prate med dem, for da hadde jeg sikkert fått kjeft av Sølvi.

Dem var ganske unge de her.

Men samme det.

Hva skulle jeg skrive da.

Jo, Øystein kunne jo bare fortsatt å jobbe de to dagene i uka på Rimi Langhus, eller hva det var han hadde fast.

Så, til slutt, så hadde jo noen blitt sykmeldt.

Og da kunne han få fler vakter.

Så lenge han gjorde jobben sin, og ikke kom mye for seint, eller mye syk, så skulle vel ikke det ha vært noe problem.

Og ofte så ringer dem jo fra andre Rimi-er i nærheten.

Fra Rimi Oppegård, eller Rimi Stasjonvegen eller hva de heter, og lurer på om vi har folk som kan jobbe da.

Så da sier de sånn, ja vi har en ute i Son, som heter Øystein, og han er flink i kassa nå, og har aldri diff i kassa, og er aldri syk osv.

Så får man vakter i en annen butikk, for dem er helt desperate etter folk.

Og dem synes det er bra å få noen som ikke trenger opplæring, men kan jobben fra før.

Så Øystein hadde jo en fot innafor i Rimi.

Så lenge han gjorde jobben sin, så kunne han jo bare få bedre og bedre fotfeste i Rimi, skulle man vel tro?

Alikevel, så sier moren hans, Inger, tanta mi da, i bryllupet til Tommy, fettern min.

Så sier hun at.

Men hva med Øystein da, nå som du skal slutte i Rimi?

Jeg skjønte ikke noe.

Nå tenker jeg jo mitt da.

Er han noe slave dem har eller noe eller, siden han ikke er noe sosial, som de andre som drar på hytta hele tida osv.

Han blir liksom litt uglesett av dem andre synes jeg.

Men jeg skal ikke si det her for sikkert da.

Men jeg synes det her var litt rart.

Fordi selv om jeg slutter på Rimi Langhus, så betyr jo ikke det at fetteren min, som jeg nesten ikke kjenner, behøver å slutte der.

Han har jo faste vakter, og det skal jo ikke ha noe å si, at jeg slutter der da.

Så det synes jeg var rart.

Nå bare skriver jeg det her, sånn som jeg lurer på om det er.

Jeg skal ikke si at det er sånn 100% sikkert.

Men jeg bare begynner å lure.

Ettersom det hun tanta mi, Inger, sa i bryllupet til Tommy osv. da.

Jugoslavia XX.


Jugoslavia XIX. (In Norwegian).

Når vi skulle kjøre til Pula da.

Så skulle jeg sitte på med onkelen min Runar, og dem.

Runar, er han onkelen min som er tannlege i Ås.

Vi kjøre dit i gelandewagen til onkelen min, hvis jeg husker riktig.

Det var samme bilen som fetteren min Øystein, brukte til jobben, etter at jeg hadde ansatt han, til å sitte i kassa osv. på Rimi Langhus, når jeg jobba som butikksjef der, i 2001, var det vel.

Hvis ikke det var den orange mercedesen han kjørte da.

Altså Runar da, i Jugoslavia.

Jugoslavia XVIII.


Jugoslavia XVII.


Jugoslavia XVI. (In Norwegian).

Etter at vi hadde vært i Porec, var det vel, i kanskje 5 dager eller en uke.

Så skulle vi på dagstur til Pula, på sydspissen av Istra-halvøya der da.

Der, så har de en gammel ruin, av et romersk amfi-teater, eller hva det heter.

Noe ala Coluseum i Roma da.

Jugoslavia XV. (In Norwegian).

Før vi dro til jugoslavia da.

Så husker jeg at Håkon og Runar og fattern.

De hadde sitti en fredag eller lørdag eller noe.

På vinteren eller våren, før ferien.

Og sitti med et kart, og noen øl også antagelig, i stua i huset på Sand der, og hatt samtaler da.

Og da husker jeg dem skråla da.

Jeg satt ved spisebordet der, en stund, mens dem så på kartet da.

Og Runar kom med et utbrudd osv.

Jeg lurer på om det kan ha vært noe bynavn, eller noe?

Og dem lo, litt sånn rått da.

Og glimsa vel litt over på meg osv.

Og så mer på kartet osv. da.

Jugoslavia XIV. (In Norwegian).

Mens det var litt rart å bade helt aleine der da.

Men fattern hadde, mer eller mindre, sent meg avgårde for å bade, så da gjorde jeg det da.

Men jeg hadde jo bada mye allerede den ferien.

Og det var fullt av folk i vannet, og salt vann osv.

Det var noen av de andre, som hadde sagt det, at vannet var så salt osv.

Men da jeg var ferdig.

Så hadde noen rappa Moskva-OL t-skjorta mi da.

Var ikke noe mulig å finne igjen noen steder.

Og da ble fattern irritert husker jeg, siden jeg ikke klarte å passe på klærna mine osv.

Men sånn er det.

Jugoslavia XIII. (In Norwegian).

Så gikk jeg å bada da, på stranda på campingplassen der.

Det var veldig mange folk der.

Vi bada jo mye på den ferien, og før vi fant de andre, så var vi på noe hoteller osv.

Vi bare slo oss ned, der de hadde basseng, så kjøpte dem noe drinker og sånn fra baren da,
mens vi satt ved bassenget.

Og det første hotellet vi var ved, det var veldig bra.

Der var det skikkelig fint basseng, hvor man kunne dykke osv.

Vi var på et annet hotell senere, men der var det sånn at det var saltvann i bassengene.

Og det var sånn at det var en badevakt der, som klagde hvis man ikke hadde badehette.

Og fattern, klagde på alle de feite tyskerne som gikk ut i bassenget for å pisse.

Og det var et basseng med masse unger på vår alder da.

Og der hoppa fattern uti.

Han var vel litt brisen da.

Og da begynte badevakta å klage.

Så da måtte fattern ta på seg en sånn badehette, som så mer ut som en dusjhette eller hva det heter vel.

En sånn rar hette som hadde en strikk osv da.

Så da gjorde fattern seg til, for han skulle vel gjøre narr av vakta da.

Og da dukka han litt i vannet der da, og da datt hetta av, og blei litt borte da.

Og da klagde vakta igjen, og fløyta med noe fløyte eller noe da.

Og da gjorde fattern seg til, og forklarte med tegnspråk og slo ut armene, og forklarte at hetta datt av hele tida da.

Men vakta slutta ikke å fløyte, så fattern gikk opp vannet til slutt da, og gikk tilbake til Haldis.

Og jeg hadde heller ikke badehette.

Og da var det sånn, at alle ungene i svømmebassenget.

Alle ungene, jeg vet ikke hvor de var fra.

Men de begynte å peke på meg, siden jeg ikke hadde badehette da.

Så jeg måtte bare gi opp.

Dem syns det her var artig da.

Dem smilte noen av dem husker jeg, og synes det var artig da.

Så jeg bare ga opp, og gikk ut av bassenget osv. da.

Så det var bedre på det første hotellet.

Men jeg tror dem må ha sagt fra, at vi ikke hadde lov å være der, hvis vi ikke hadde rom der da.

Men der skulle vi hatt leid rom, for der var det skikkelig bra.

Men sånn er det.

Jugoslavia XII.


Jugoslavia XI. (In Norwegian).


Jugoslavia X. (In Norwegian).

Første dagen der, før vi fikk leiligheten.

Så sa fattern at jeg skulle gå bortover en annen strand da.

Jeg hadde på meg den hvite og blå t-skjorta mi da, et sånt tomt kikkert-etui, som jeg dro på.

Som jeg hadde penger og penn og papir og sånnt oppi da.

Jeg hadde gleda meg lenge til den her ferieturen da.

Vi skulle egentlig på noe Tivoli i København også.

Det var ikke det tivoliet i København, som Håkon prata om, men det var et som var like utafor København da.

Men men.

Som skulle være mye bedre.

Det var bare kjedelig og gammeldags det her i København, men det andre, det hadde mye mer artige attraksjoner da.

Så jeg gikk og så på stranda der, husker jeg.

Og Christell tråkka vel på noe insikt av noe slag, så hu fikk noe betennelse i foten eller noe vel.

Men på campingplassen der de andre bodde da.

Det sa fattern at jeg måtte gå å bade da.

Og ikke bare sitte der sammen med han og Runar, og drikke coca-cola, som jeg gjorde hele tida da.

Men da jeg gikk og bada i havet der da.

Det var veldig salt vann, i havet utafor Istra-halvøya der.

Adriaterhavet, heter det visst der, så jeg på kartet.

Jugoslavia IX. (In Norwegian).

Vi dro til campingplassen der nesten hver dag.

Og dem hadde coca-cola i butikken der.

Og de hadde kuleis i iskioskene.

Jeg tror en kule kosta 5 dinarer.

Og to kuler kosta 10 dinarer.

Hvis jeg ikke husker en feil.

Eneste problemet, var at isen ikke smakte som isen dem hadde i Norge.

På Albert Bøe i Larvik f.eks., der solgte dem kuleis, og den smakte godt.

Dem hadde en egen isavdeling der, som vel ikke solgte så mye men, ovenfor matbutikken der, mener jeg å huske.

Og der kosta det vel 3 kr., eller 3.50 for en kuleis med en kule hvis jeg husker riktig.

Men den isen i Jugoslavia der da, det smakte ikke som fløte-is., det smakte egentlig ikke så godt.

Vi bare kalte det for vann-is.

Enda det så likt ut som det som var fløte-is i Norge da.

Men samme det.

Og potetgullet dem solgte i butikkene i Jugoslavia, det smakte nesten ikke noe.

Vi var inne i noen butikker i selve byen der og, og der var det sånn, at de hadde et eller to slag potetgull, og sånn var det med det meste da.

Det minner litt om, sånn som Rimi-butikkene var, når de het Spar500, eller hva det var.

På begynnelsen av 80-tallet vel, jeg husker de hadde en sånn butikk i Ås.

Bortsett fra at det var mer ryddig i de butikkene i Jugoslavia da.

Varene var stablet i hyller, og de ble ikke solgt ut fra pappen da.

Men det potetgullet var helt greit, sa Håkon, men du måtte bare helle noe salt og pepper på, da gikk det ann.

Jugoslavia VIII. (In Norwegian).

Så fant vi plutselig Runar og resten av dem på den neste campingplassen da.

Vi nesten snubla tilfeldig over dem, så og si.

På en skikkelig stor campingplass, med supermarkdet, to iskiosker tror jeg, og det må vel ha vært flere hundre, hvis ikke tusen telt.

Men vi snubla nesten over dem da.

De bodde like ved supermarkedet.

Og da ble jeg litt irritert, for jeg synes vel egentlig at det var nesten enda artigere å leite etter dem.

Men sånn er det.

Jugoslavia VII. (In Norwegian).

Og før vi dro på den andre campingplassen.

Så var det et sted Christell og jeg måtte vente på en plen, utenfor en resturant eller noe vel.

Mens fattern skulle spørre om veien, eller hva han skulle.

Jeg var litt rastløs, så jeg gikk bort på plenen der da.

Jeg så en fugl der, som gikk bortover på plenen, men det var liksom ikke noe artig.

Jeg tror en kar der som så på vårs og, uten at jeg skal si det helt sikkert, men jeg synes jeg husker at det det var noen som fulgte med eller noe, mener jeg såvidt å huske, at det var liksom ikke sånn at det var helt folketomt der.

Så fant Christell den fuglen da.

Og den kunne ikke fly, den var vel så ung at den ikke hadde lært å fly enda da antagelig.

Men det var ikke noe fugleunge tror jeg.

Så det kan hende at det var en fugl som var syk da.

Enten det, eller så var det en fugl som var så gammel, at det var like før den lærte å fly da.

Jugoslavia VI. (In Norwegian).

Vi synes egentlig synd på fattern, fordi han mannen hadde kjefta på han, og kallt han idiot da.

Men men.

Men i Jugoslavia da.

På den ene nudistcampingen.

Så gikk vi på campingen der da, og leita.

Så på veien foran oss, så gikk den en dame og en jente i nettoen da.

Veldig pen dame i begynnelsen av 20-årene kanskje, og en veldig pen jente på min alder da.

Som gikk like foran oss, bortover eller oppover en vei osv. da.

Så det var jeg jo ikke vant til fra Norge, at det gikk pene jenter i nettoen like foran en på campingplassen osv.

Så da kikka man vel litt på dem da.

Og det synes jeg fattern gjorde og.

Men men, samme det.

Vi dro til en ny campingplass da.

En vanlig campingplass denne gangen.

Jugoslavia V. (In Norwegian).

Og jeg synes jo det hørtes artig ut å dra på nudistcamping og, for det hadde vi ikke i Norge.

Untatt en gang når fattern og Pia og jeg, var ute på båtferie med fattern, nedover i Vestfold, forbi Holmestrand osv., når vi var sånn 4-5 år.

Da kjørte fattern innom en sånn nudiststrand, eller noe sånt, men da var en rødstrømpe dame som var vakt, så der fikk vi ikke lov å være.

Enda fattern forklarte at det var bare fordi søstra mi og jeg skulle få bade.

Det er mulig det var en annen slags strand.

Men det var vakt der som kasta oss ut da.

Og det var samme ferien, som fattern lot Pia og meg, være igjen i båten, mens han dro på fylla i Holmestrand.

Og en kar kom og spurte om vi var aleine der.

Vi var ikke helt trygge der, for det var første dagen av båtferien, og vi hadde ikke bodd i båt før.

Det var en trebåt fattern hadde bygd sjæl på verkstedet.

Så da stakk han fyren og leita etter fattern.

Og da han spurt fattern om det var han som hadde to unger i en båt på brygga.

Også hadde han kallt fattern idiot, sa fattern.

Så kom han til båten, i fylla, og spurte om vi også syns han var idiot.

Vi måtte jo svare høflig nei da.

Så dro han på fylla igjen.

Men da var vi litt trygge, for da skjønte vi at det var bare å si fra til noen, så gikk dem på puben og henta fattern, så da var det greit.

Jugoslavia IV. (In Norwegian).

Så skulle vi prøve å finne Runar og Håkon og dem da, og Stenberg-familien.

Det var ikke mobiler på den tida, så det var ikke så enkelt.

Og vi visste ikke hvilken campingplass dem var på.

Men fattern hadde et kart da, med ca. 20-30 campingplasser på, eller noe.

Så dro vi og leita da.

Haldis ble ikke med.

Så det var fattern og Christell og meg da.

Vi dro på en del camping-plasser da.

Men vi fant dem ikke.

Så fant fattern ut, at vi måtte prøve å leite på nudistcampingene og, for sikkerhets skyld.

Jugoslavia III. (In Norwegian).

Så havna vi hos en kroatisk familie da, regner jeg med dem må ha vært, litt ute på landet, noen minutter å kjøre utenfor byen da.

Fattern og Haldis, kjøpte sånn sommerfuglhov til meg, og det var sånne landeveier og enger og skog og rød jord, med firfisler osv.

Og vi bodde i noen rom i 1. etagen i et stor hus, som vel var en sånn generasjonsbolig nesten.

Det var hage rundt hele huset.

Og de hadde en sønn på min alder.

Han hadde også vannpistol.

Han hadde en som var lagd i noe svart gummiaktig plast.

Og det var en amerikansk colt, en revolver, en sånn med roterende magasin, med seks skudd i.

Og jeg hadde en glock eller noe, tror jeg det kan ha vært.

Også ville han sønnen dems, som var på min alder, bytte vannpistol da.

Men det var jeg ikke helt med på, så det ble ikke noe av gitt.

Jugoslavia II. (In Norwegian).

Da vi kom til Jugoslavia da.

Vi dro til Istra-halvøya, jeg tror byen het Porec, og det er i Kroatia nå.

Vi dro til turistinformasjonen der da.

Runar og Håkon og dem, og Stenberg-familien, dem hadde dratt på camping-plass.

Men vi hadde ikke med noe telt og sånn.

Vi skulle leie leilighet der.

Så på turistinformasjonen, så ga fattern et sånt tegn med hånda da, mener jeg å huske.

Og sa noe sånn som, 'we are' og viste tegn, noe med armen da, hvis jeg husker riktig.

Østerrike. (In Norwegian).

Og i den butikken i Østerrike, hvor dem hadde TV, hvor dem viste reklamefilmer osv., der skulle vi si 'danke schön', sa fattern.

Jugoslavia. (In Norwegian).

Vi kjørte gjennom Østerrike osv. da.

Og vi kjørte ikke på motorveier hele tida vel.

Vi kjørte noen veier, hvor vi så masse sånne gamle middelalderslott, oppe i åsene osv, i de dalene osv. vi kjørte gjennom.

Sånne var det jo ikke mange av i Norge, men på de veiene vi kjørte gjennom Tyskland og Østerrike osv., så var det mange av dem.

Og det var sånn at man sperra opp øya osv., for det var vi ikke vant med.

Og i Østerrike, så hadde dem tuneller, som gikk gjennom fjellet da.

Og da hadde dem sprengt ut vinduer, eller hva man skal kalle det, i noen av tunellene da, så man kunne se ut i dalen ved siden av osv. da.

Og noen ganger, hvis det var lange tuneller osv., så kunne det være sånn, at det var solskinn i den ene dalen, også kjørte man gjennom tunellen, også regna det, når man kom ut på andre sida.

Men men.

I Østerrike da, så stoppa vi, i en sånn butikk, som også var en slags kafeteria.

Og der hadde dem også TV-en på.

Og da var det reklamepause på TV, så viste de reklamer med noe alpinløper, eller noe da.

Og det var det ikke i Norge på den tiden.

Og heller ikke i Sverige, for vi fikk jo inn svensk TV og.

Så det var første gangen jeg kunne huske å ha sett TV-reklamer, så da bare glante jeg husker jeg.

Jeg hadde jo hørt om TV-reklamer da.

Det hadde jeg jo, i en eller annen sammenheng.

Men det var ganske merkelig husker jeg, å se på de, for sånn var det ikke på NRK.

Tyskland. (In Norwegian).

Nå leste jeg om hu jenta som klatra opp i treet igjen, for hu var så forelska i onkelen min:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/03/jente-som-klatra-opp-i-treet-in.html

Og da tenkte jeg på når vi kjørte gjennom Tyskland der osv., på autobahn, etter at vi kom over med ferja til Tyskland da.

Vi stoppa og spiste på et sted, da var det vel åpningssermoni, eller noe, fra Moskva-OL, på TV.

Om kvelden, så stoppa vi på et sånt overnattingssted, som egentlig var et slott eller noe, i stein vel, fra middelalderen.

Og sa fattern at jeg lå der hvor dem pleide å kaste beinrestene osv, etter at dem hadde spist osv. i middelalderen.

Så det er bra at dem hadde steder til å ha sånne ting og da.

Det hadde vel blitt dårlig plass, hvis dem ikke hadde hatt det.

Man ser jo at noe er galt i Oslo. (In Norwegian).

Man ser jo at noe er galt i Oslo.
Skrevet av cons 07.03.2008 kl. 15:08

Man kan jo se det selv, at noe er galt i Oslo.

Det er jo heroin misbrukere som står midt i Karlo Johan, og tar dop, og er i herionrus da.

Det er tiggere, i hele byen, som tigger mynter og røyk osv.

Og som kan bli sure hvis man gir mynter.

Og da står det i Aftenposten, at alle innbyggere burde ha noen mynter i lommen, slik at man gi til tiggere, hvis noen aggresive tiggere dukker opp.

Så hvis man blir slått e.l. av en tigger som er sur fordi han ikke får penger, så er det altså ikke tiggerens skyld, men personen som ikke ville gi til tiggeren.

Jeg husker selv når jeg bodde i Oslo.

Det var vel på begynnelsen av 90-tallet.

Så hadde jeg vært på Burger King i Karl Johan, og kjøpt en burger da.

Så gikk jeg ut derfra.

Og jeg røyka vanlig røyk på den tiden.

Og da tente jeg på en røyk, når jeg gikk ut av døra på Burger King der da.

Så spurte en kraftig fyr i 30-åra, som gikk forbi, med dame, om han kunne bomme en røyk.

Og i Oslo, jeg bodde jo på Abildsø, men studerte på Frysja ved Kjelsås.

Fattern hadde sagt at da var det smart å bo i Østensjø-området.

Så måtte jo bytte buss, ved Jernbanetorget, to ganger hver dag.

Så da ble det jo sånn, at jeg gikk en del rundt i området ved Jernbanetorget, og spiste burgere osv.

Hu dama hos de jeg leide hos på Abildsø da, i dumpa der, hu tålte ikke matlukt.

Så jeg fikk ikke lov å steike grandiosa der, som jeg hadde pleid å gjøre på Bergeråsen.

For dem bodde i 2. etg, og dem leide ut 2 leiligheter i 1. etg.

I Enebakkveien.

Så da blei det til at jeg spiste middag på Burger King eller Maliks og sånn da.

Det var ikke så mange kebab-steder i Oslo på den tida.

Og jeg var glad i musikk osv., alternativ rock osv.

Og dette var jo før pc og internett osv., tok av helt.

Så det var ikke noe som het mp3.

Så jeg gikk mye i plateforretninger da.

Innova, platekompaniet, eller hva dem het på den tida.

Så jeg vanka en del nede i sentrum da, for jeg havna jo der uansett, to ganger om dagen, når jeg skulle bytte buss.

Og da var det alltid sånn, at noen tag om penger, røyk osv. hele tida.

Det var hver gang man var nede i sentrum, uansett hvordan ærend man hadde.

Når man står å venter på trikken osv.

Så det blir en vane til at man sier nei da.

Rett og slett fordi man ikke har råd til å subsidiere en haug av tiggere i Oslo.

Hvis man lever på studielån osv., da trenger man vel pengene sine selv.

Så det ble en vane, å bare si nei til alle tiggerne i byen.

Og da sa jeg nei til han kraftige karen utafor Burger King da.

Og han klikka helt, og sa at det var flaks for meg, at han hadde dama der, ellers skulle han ha banka meg opp.

En skikkelig kraftig og aggresiv kar.

Og jeg tror ikke det er mange andre byer enn Oslo, hvor tigging skjer så åpenlyst, og hvor det er så mange narkomane, som er rusa i gatene.

Jeg har jo vært å sett hvordan det er i England, og Frankrike og Tyskland osv.

Og det er ikke så ille der, som i Oslo.

Jeg tror Oslo må være en av de værste byene i den vestlige verden.

For vanlige folk, mener jeg.

Når det gjelder å bli trakassert på gata av kriminelle og narkomane og tiggere osv.

Det har jeg ikke opplevd andre steder.

Så hva politiet driver med i Oslo, det tror jeg man kan sette alvorlige spørsmålstegn ved.

Og i det siste, har jeg lest, så er visst Karl Johan fyllt opp av horer fra Nigeria og.

Og jeg vet jo at det er fullt av ungdomsgjenger, for det meste innvandrere, rundt Oslo City og Byporten og Storgata osv. der.

Og jeg har vel aldri sett politi inne på Oslo City?

Men der er det vel aldri noen narkomane, eller tiggere?

Hvem er det som styrer der da?

Er det de pakistanerne osv., som står og holder vakt utafor eller?

Jeg har i hvertfall sett dem, at dem står der og observerer dem som går forbi osv.

Også etter stengetid.

Og jeg hørte dem prata om meg, dem som stod der.

Enda jeg ikke kjenner dem.

Så jeg vet ikke hvor mye kontroll politiet har, eller hvor mye kontroll de har gitt bort.

Da jeg fikk noe problemer med albansk eller muslimsk mafia, da jeg jobba på Rimi Bjørndal i 2003.

Da var det sånn, at uansett hvor i byen jeg gikk, så hørte jeg folk prate om det bak ryggen min da.

At, har dem ikke fått tak i han enda osv.

'Jeg kan ikke skjønne at han skal være så vanskelig å få tatt, han går jo samme veien hjem fra jobben hver dag'.

Og det overhørte jeg, når jeg gikk forbi en resturant, på Majorstua.

Så det virker som om det er en mafia (minst en), som har folk i hele byen, på resturanter, på butikker som Rimi, og sikkert også på kiosker som Narvesen osv.

Og folk som du går forbi på gata, som tipser videre osv. da.

Så det må nok være en albansk/muslimsk mafia, eller noe, som kontrollerer hele Oslo.

Hvis politiet ikke har fått dem ned nå da, bare at de ikke sier noe i avisa.

Og det står jo en svensk konge, og kikker ut over Karl Johan, som er oppkallt etter han, og kikker ut over Stortinget osv.

Og hvorfor skal alle de svenske servitørene jobbe på Aker Brygge, hvor forretningsfolkene vanker?

Jeg jobber som company researcher, og da vet jeg at det er mange flere norske firma som er eiet av svenske firma, enn omvendt.

Er det noen svenske nettverk i Oslo og?

Og kommunist-nettverk i stat og myndigheter?

Og Amerikanerne osv. har vel også sine nettverk, såvidt jeg har forstått.

Så om Oslo er en norsk by, det vet jeg ikke helt.

Det er vel ikke så mange nordmenn som bor i Oslo.

Det virker som, i sentrum og vest osv. i hvertfall, at det er veldig press på, at du må de og de kule design-klærne, og spise den og den kule/sunne maten osv.

Så det er vel mest damer, og mange homofile osv., som bor i Oslo vest og sentrum vel.

Det er vel mange som ikke orker det at alle skal se ut som modeller til enhver tid.

Jeg leste en engelsk artikkel, hvor det stod, at til og med tiggerne var kledd som fotomodeller i Oslo.

Er dette med disse moteklærne og designklærne hele tiden.

Er det noe plot?

Sånn at alle skal bruke opp alle pengene sine, på nye, kule klær osv.

Som dem egentlig ikke trenger.

Er det for at det skal bli ulevelig for vanlige folk å bo i byene, sånn at det bare er litt sånne overlegne damer og homoer igjen.

Sånn at utenlandske nettverk, lett skal få kontroll over hovedstedene osv?

Og hvorfor ble alle dame-klærne som solgtes i Norge, plutselig så små?

Jeg hørte søstra mi si, at hun hadde litt mage eller noe.

Og da kunne hun ikke finne noe plagg, i omtrent noen av de vanlige klesforretningene, som dekket magen, sånn at ikke det vistes hud, mellom buksa og genseren/trøya da.

I alle butikkene.

Er dette noe plott, for at alle damene i Oslo, skal gå i så sexy klær, at det umulig for menna der, å tenke på noe annet enn damer, sånn at utenlandske nettverk, skal få full kontroll over byen?

Nå skriver jeg bare hva jeg har i hue her.

Men jeg merker jo nå, som jeg bor i England, at damene kler seg ikke så sexy her som i Oslo.

I hvertfall ikke til daglig.

Da kler dem seg i kontorklær osv. da, avhengig om de skal på jobb og sånn da.

Og på jobb, så er det dress-code.

Dem får ikke lov å ha utringninger og sånn på jobben, ifølge office-wear dress-code da.

Som jeg regner med er ganske generelle i de forskjellige firmaene i England.

Men når dem går på byen, da kler dem seg sexy.

Men ikke til hverdags.

Så jeg lurer på om det er noe plot med det i Oslo.

At alle damene gikk med for små og for trange klær, husker jeg.

Dem har sånn hvite bukser og sånn.

Som er helt åletrange.

Og da kunne dem nesten like gjerne gått nakne.

Og sånne klær, går ikke damene med til vanlig her.

Så jeg lurer på om det er noe rart som foregår i Oslo i forbindelse med dameklær osv.

At dem prøver å få menna til å miste kontrollen, sånn at noen kan få ha byen for seg selv?

Det var bare noe jeg tenkte på.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/03/07/529022.html#comments

Når de skandinaviske damene på Microsoft kampanjen på Arvato hadde ferie. (In Norwegian).

Jeg tror det må ha vært noe rart med de nordiske damene på Arvato Microsoft kampanjen i Liverpool sin ferie.

Når hun Emelie hadde ferie, i juli 2006, tror jeg det må ha vært, jeg så på de shift-planene her om dagen.

Så var hun helt rar, og som om hun var veldig glad for å komme tilbake på jobb.

Som om hun hadde vært i helvete eller fengsel eller noe kanskje.

Det virka rart i hvertfall.

Og da var det som om hun kjente O'Shaughnessy veldig bra.

Han måtte kjøpe milkshake til henne på McDonalds.

Det var vel litt rart vel.

Og hun gikk sammen med han hjem fra jobben husker jeg.

Men jeg trodde han var homo da, siden han alltid bydde på sjokolade fra the Swedish Church.

Han jobba vel der også, en periode, samtidig med at han jobbet på Arvato.

Og han dreiv også å klådde, på skuldra osv., til en annen kar som het Erik som var fra Trøndelag eller noe sånn kanskje.

Og han kom alltid bort med shiftplanen om kvelden, selv om han ikke var team-leader.

Ofte når jeg spilte Tetris, hvis det var stille, for jeg prata nesten aldri med noen der, pga. det mafia-greiene fra Norge osv.

Og han kom med shift-planen, omtrent samme hvor mange ganger jeg forklarte at jeg hadde jeg jobba der så lenge nå, at jeg visste at jeg skulle skrive på shift-planen da.

Og han bydde på godteri og kaker og sånn vel, hele tida.

Så jeg var sikker på at han var homo som sagt.

Selv om, jeg tror det kan ha vært Katarina, spurte han, om det ikke var riktig at han hadde vært gift tidligere osv.

Da trodde jeg det var sånn at han hadde vært gift, og så funnet ut han han var homo osv.

Sånn trodde jeg det var da.

Men nok om det.

Så var det en finsk dame der, som het Maja eller Maija, og hun skulle til Australia, julen 05.

Og da hun kom tilbake, så spurte jeg om det hadde vært bra i Australia.

Men da sa hun at det hadde ikke vært.

På en måte, sånn at jeg skjønte, at det hadde det absolutt ikke vært.

Australia, ligger jo down, under da.

Så om det kan ha vært noe ordspill på underverdenen eller noe der.

Også en annen finsk jente.

Katri.

Jeg hørte hun prata med Line var det vel, om hvor hun skulle i ferien, om hun skulle tilbake til Finland.

Så sa hun Katri, at hun ville ikke presantere typen sin, til foreldrene sine, for hun trodde ikke foreldrene ville like han.

Så hun skulle ta med den britiske typen sin til Stockholm da.

Og da lurer jeg på om det kan ha vært noe galt, fordi hvorfor drar en finsk dame til Stockholm, når hun skal hjem på ferie, og studerer i England.

Det hørtes litt rart ut da.

Jeg har vel skrevet om det her før og, men det kan kanksje tyde på at det er noe mønster med ferier og sykdom osv. da, med de skandinaviske damene som jobba der.

En som het Anna Nordmark, hun stod oppført på shift-planene hele tiden, men hun jobba aldri.

Så jeg spurte team-leader Vivian, hva dette kom av.

Hun var langtidssykmeldt, sa Vivian.

Jeg så på shift-planene nå, og da ser jeg hun står oppført på ferie flere måneder, og på vanlige shift noen måneder:

http://johncons.angelfire.com/blog/

Men hun jobba bare en eneste dag.

På det drøye året jeg jobba der, enda hun stod vel på shift-planene hele tiden.

Og det var den dagen hvor hun stod og prata høyt med Steinsland. (Ved tidlig-shiftets slutt, klokken 16).

Sånn at jeg måtte flytte meg.

Til der hvor Manola hadde hatt opplæring med hun nye finske (Jeg tror det må ha vært Katriina, som nesten alltid var ganske hes vel).

Så fjerna jeg hodetelefonene til hun Katriina da.

Fordi det var jo to head-sett, på den plassen.

Og det ene head-settet, som ble brukt til opplæring, lå bare iveien for telefonen osv.

Og man trengte jo plass til å logge short-calls osv. på et ark da.

Så da tok jeg vekk det ekstra head-settet, som lå der.

Og da kom Baines, team-leader Bon Prix. veldig nærme opp i meg, bakfra, fra siden.

Og spurte, where are you taking those mate.

Jeg synes han var 'out of line', fordi han var jo ikke team-leader på Microsoft PA.

Dette var en kar jeg ikke visste hvem var.

Med hvit Nike hettegenser.

Hvis han skulle klage på meg, så skulle han jo tatt det med team-leaderen, Viviann.

Jeg har jobbet ti år som leder i Rimi blandt annet.

Og jeg skjønner det, at selv om jeg jobber som leder på Rimi Nylænde f.eks.

Så kan ikke jeg, stoppe på Rimi i Grenseveien f.eks., på vei hjem fra jobb.

I sivil.

Og gå opp til en medarbeider der, og spørre hvorfor den medarbeideren, går den esken med kaffe ut på lageret.

Og han her luringen med hette-genseren, Baines.

Han presanterte seg ikke.

Han bare gikk rett opp i meg, på en aggresiv måte, og ville at jeg skulle si hvor jeg brakte hodetelefonene.

Jeg brakte jo ikke de noen sted.

Jeg bare la de vekk.

Så de ikke lå i veien.

Og han oppførte seg som en gate-kriminell.

Aggresivt, og gikk veldig nærme, så han var rett opp i trynet ditt.

Som om han hadde tenkt til å angripe.

Siden han gikk så nærme da.

Så jeg var litt redd, for at han skulle bli provosert, hvis jeg sa noe han ikke likte.

For det virket som om han ville provosere fram en konfrontasjon.

Han oppførte seg provoserende da.

Jeg lurte på hva han prøvde å provosere fram.

Jeg tenkte, at hvis han er en britisk team-leader, på tross av hettegenseren sin, så er det vel ikke så smart av meg, en norsk, vanlig medarbeider, å si noe, som han kan bruke for å tilspisse situasjonen enda mer da.

At han ville at situasjonen skulle opptrappes, til krangling eller fysisk konfrontasjon da.

Sånn virket det for meg.

Så jeg prøvde bare å roe det, og sa 'pardon'.

Så sa han det samme en gang til.

Jeg sa bare 'pardon'.

Og det samme skjedde vel 3-4 ganger da.

Til slutt så bare gikk bon-prix lederen, vekk fra Microsoft-kampanje-området.

Til en tredje kampanjes område, som var like ved vår kampanje.

Og pratet med en annen brite der da.

Jeg rapporterte det til Steinsland.

Jeg vet ikke om hun Anna Nordmark, stod der fremdeles da, eller om hun hadde gått hjem.

Jeg kan ikke huske at hun stod der da.

Men det virker for meg, at dette at hun Nordmark jobba, var for at da betydde det at noe var galt.

Siden hun 'aldri' jobba.

At dette var noe sånn mafia-koder da.

Og at hun og Steinsland må ha vært under kontroll av noe mafia da, eller at de var mafia.

Og at de pratet høyt, veldig lenge, når jeg satt rett ved siden av, og prøvde å prate på telefonen.

For at jeg skulle flytte meg, til vinduet der da.

Det var der jeg pleide å sitte egentlig.

Det var derfra jeg tok disse bildene:

http://www.facebook.com/photo.php?pid=20797&op=2&o=all&view=all&subj=2707605153&aid=-1&oid=2707605153&id=1059338080

http://www.facebook.com/photo.php?pid=20797&op=2&o=all&view=all&subj=2707605153&aid=-1&oid=2707605153&id=1059338080#pid=20798&id=1059338080

Og dette var også plassen som var lengst unna team-leaderne.

Og jeg likte å sitte lengst vekk unna Steinsland, fordi hun dreiv å maste og hersja og var skikkelig 'slavedriver', hele tida, og ga meg order mens jeg var på telefonen osv.

Helt jævlig.

Så satt jeg alltid ved vinduet der, for det var en del meter unna henne, og da ble det ikke så mye kommandering, mens jeg på telefonen, eller logga samtaler osv.

Hun liksom kasta seg over meg da.

Det står mer om problemene med Steinsland, i dette møte-referatet, fra et møte med Team-leader Line Slettvold, hvor jeg tar opp disse problemene med Steinsland, mm:

http://johncons.angelfire.com/blog/index.blog/1293688/enclosure-7/

Men den dagen, som hun Nordmark jobba da.

Da kom jeg på jobb kl. 12.

Men da satt de finske jentene på 'min plass' da.

Der hvor jeg pleide å sitte, fordi det var lengst unna Steinsland.

Og det tror jeg egentlig hun Katri visste, at jeg pleide å sitte der.

Så jeg synes det var litt rart at de satt der.

Så måtte jeg sette meg ved siden av Steinsland da, for det var vel opptatt på de andre setene.

Og kampanjen, ble flyttet rund, en kanskje 8-10 ganger, på kanskje 5-6 uker, sommeren 06, var det vel.

Så det var helt merkelig.

Når man kom på jobb, så måtte man huske om det var i 2. eller 5. etage, vi satt nå (1st eller 4th floor).

Og hvor i etagen.

For det var i the Cunard building.

Og det er et veldig stort bygg, som står ved siden av the Liver building.

Og de bygningene er nesten som skyskrapere.

Bare at de er sånn 7-8 etager høye eller noe.

Så det var litt rart.

Bergstø. (In Norwegian).

Fattern ringte i går.

Og da sa han blandt annet, at det stedet til onkla hans i Holmsbu, det heter Bergstø.

Jeg spurte om det var han onkelen som kokte over kaffen, som døde, når jeg bodde i Mandeville St.

Ja, fattern sa, at det var han som døde, Otto het han, sa fattern.

Så spurten hvordan forhold jeg hadde til dem.

Om det ble niese.

Så sa jeg at dem var grandonkla mine vel.

Så da ble vel jeg grandnevø da, fant jeg ut.

Jeg visste ikke at fattern prata så rart.

Men så sa han, at jeg måtte ikke skrive om Bergstø på bloggen.

Så spurte jeg hvorfor ikke det.

Så sa han, at han var redd for at staten skulle lese om det.

Så sa jeg, at det driter jeg i, så lenge det her mafia greiene foregår.

Og jeg ikke får noe hjelp av staten osv. med det.

Så skriver jeg om hva jeg vil.

Litt tidligere i samtalen, så hadde fattern forklart, at grunnen til at jeg ikke får noe hjelp av norske myndigheter, det er fordi vi har fått ny regjering der i landet.

Så sier jeg at det var vel i 2004.

Så sier fattern at det stemmer sånn cirka, det var sånn cirka tre år sida.

Han sa at før det, så var det noe høyre regjering greier.

Og det visste man jo.

Da husker jeg at det var vel Dørum, som var justisminster.

Og det var når jeg var i Sunderland.

Da så jeg på nettavisene, at Dørum, prøvde å få Kripos til å skifte navn.

Til etaten for bekjempelse av alvorlig og annen organisert kriminalitet.

Men Kripos satt seg på bakbeina da.

De ville ikke hete noe sånt.

Så dreiv vel med tjenestenekt da.

De ville ikke ta ned det gamle skiltet på bygningen dems på Brynseng, er det vel.

Og tilslutt så måtte dem gi opp, og det blei bare til 'Nye Kripos'.

Så det kan man vel tolke sånn, at Kripos ikke har lyst til å være noen etat for bekjempelse av organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet.

Så jeg vet ikke hva man skal tro om de folka hos Kripos, når dem ikke hører på justisministeren og justisdepartementet.

Men setter seg på bakbeina og er byråkrater, blir kanskje det riktige ordet.

Eller quislinger, blir dem det da, hvis dem ikke gjør det justisministeren sier?

Noe sånt.

Er dem en gjeng med kommunister?

Var det det fattern mente.

Han var oppgitt over den nye regjeringa.

Man får ikke noe hjelp mot noe mafia-greier med den nye regjeringa.

Eller den sosialistiske regjeringa da.

Så om man da skal tolke det, som at de er pro-mafia?

Altså for mafia.

Det må vel bli sånn da.

For Dørum, han ble vel bytta ut med en sånn AP-broiler, eller noe.

En litt ukjent en vel.

Storberget eller noe.

Som ikke har vært leder i AUF kanskje men.

Hvor kom han fra da tro.

Er han flink i engelsk?

Samme det.

Hva skulle jeg si.

Jo Dørum og hele den borgelige regjeringa måtte gå av etter valget for tre års tid siden da.

Og da fikk dem lov å hete Kripos igjen.

Her ja:

'Om KriposDen 1. januar 2005 blei Den nasjonale eininga retta mot organisert og annan alvorleg kriminalitet (Kripos) oppretta.'.

http://www.politi.no/portal/page?_pageid=34,49046&_dad=portal&_schema=PORTAL&articles2_mode=about_od&articles2_articleGroupName=Om%20distriktet%20Hovedside&navigation3_mode=shortcuts1&navigation4_mode=shortcuts1&articles5_mode=aboutCategory_od&articles5_articleGroupName=Om%20distriktet%20Underkategori&persons1_mode=about&navigation1_parentItemId=1897&navigation1_selectedItemId=1980&navigation3_parentItemId=1980&orgUnitId=1926&uicell=12497.JPG

Dem kaller det bare Kripos enda.

Så jeg tror ikke dem tok ned det gamle skiltet engang.

Når dem bytta navn.

Først til det lange, rare navnet.

Og så til Nye Kripos.

Nå kaller dem seg vel bare Kripos.

Men skiltet, på bygningen, har vel vært det samme hele tida, hvis jeg skulle gjette.

Så dette er nok luringer, som setter seg opp mot justisdepartementet.

Så hvis de smartingene i justisdepartementet, tror de kan få den underliggende etatet i Kripos, til å høre på dem.

Da tror jeg nok de må tenke på nytt.

I hvertfall så lenge det er noen som ikke er kommunister eller sosialister, som driver å styrer i justisdepartementet.

Jente som klatra opp i treet. (In Norwegian).

Bestemor sa også det.

At, det må vel ha vært på begynnelsen av 60-tallet kanskje.

Da var det ei jente som var så forelska i Håkon, at hu klatra opp i et tre, og blei der hele natta.

Og når vi dro til Jugoslavia, sommeren 1980.

Da dro Håkon og Runar og dem, og Stenberg-familien, noen dager før vårs da.

Men vi kjørte i amerikaneren til fattern.

Ford Lincoln Continental.

Det var vel over fem meter lang bil.

Med elektriske vinduer og aircondition osv. vel.

Og plass til 7-8 personer vel, hvis jeg husker riktig.

Og da kjørte vi innom hu dama.

Da bodde hu i København.

Så hu hadde antagelig fått så mye kjærlighetssorg da.

Så hu måtte flytte bort for å glemme eller noe da.

Noe sånt.

Det var i en drabantby.

Med betongblokker.

Dem hadde en butikk der.

Og da kjøpte jeg vel dansk donald, noe sånn sett til å lage is, som skulle vel fryses da, så det var kanskje ikke så smart.

Og en grønn plast vannpistol.

Det var ganske artig det, å kjøre nedover gjennom de forskjellige landa, Danmark, Tyskland, Østerrike, Italia, Jugoslavia osv.

Hvert land hadde forskjellig valuta da.

Det var kroner, mark, schilling, lire og dinarer.

Og det var artig og se at de hadde forskjellige godteri og forskjellig donald osv. i de forskjellige bensinstasjonene og butikkene i de forskjellige landene da.

Så det var artig.

Vi tok noe ferje, over fra Danmark til Tyskland.

Og da vi stod der og venta på ferja.

Det var hundrevis av biler som venta, det var i slutten av juni eller begynnelsen av juli det her tror jeg.

Moskva-OL hadde nettopp starta.

Og jeg hadde fått Moskva-OL t-skjorte av fattern.

Hvit t-skjorte med blått trykk vel.

Kjøpt i Storgata i Svelvik.

I en butikk like ovenfor Adax der tror jeg.

I et hvitt trehus vel.

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet vel, så måtte alle unger ha på seg sånn syntetisk stillongs.

Og det klødde jeg meg ihjel av.

Så jeg klagde til fattern da.

Og han dro meg med inn til en lege i Svelvik.

Som fant ut at jeg hadde alergisk eller hadde følsom hud eller noe sånn da.

Og da dro vi til den butikken hvor fattern kjøpte Moskva-OL t-skjorta, noen måneder seinere vel.

Og da sa hun dama som jobba der, at da kunne dem anbefale lange ul-underbukser.

Det klødde ikke, sa hu.

Så da kjøpte fattern det da.

Men dem klødde jeg meg ihjel av dem og.

Men det som funker, er sånn mokka-undertøy, eller hva det heter.

Sånn vi hadde i militæret.

Av bomull da.

Jeg er glad vi ikke hadde ul-undertøy osv. i militæret, i infanteriet osv., da tror jeg at jeg hadde daua, som vi sa.

Ikke for å være pysete, men det bare klør noe jævlig.

Men samme det.

Det dukka opp en tysker der ved fergelejet.

Så sa han bare 'wasser'.

Så sa han det igjen, 'wasser'.

Jeg hadde litt sjokk, for han hadde brannsår, over hele armen.

Men jeg skjønte hva han mente da.

Så måtte jeg sprute vann med vannpistolen på armen hans da.

Da var midt på sommeren, og var skikkelig sommerdag, med sterk sol osv.

Men det var litt rart.

Men det var vel ikke så kult å ha brannsår på hele armen, og vente på ferja da.

Det gjorde vel vondt det da antagelig, så da får man vel bare sprute vann på armen til folk da, selv om det er litt rart.

Man må vel det da.

Når vi kjørte i krabbetempo inn på ferjeterminal-området der da, så dukka det opp en engelsk litt eldre kar med flosshatt og stokk osv. husker jeg.

Og da begynte fattern å hilse da, og skulle si 'how do you do' eller noe sånt da.

Det var en gentleman sa fattern da, mener jeg å huske.

Så det var egentlig ikke så artig på det ferjeleiet.

Men det var en fin sommerdag da, det husker jeg godt.

Det er ikke mange dager som har så bra vær.

Det er helt sikkert.

Nyttårsaften midt på 80-tallet. (In Norwegian).

Jeg får vel ta med om en nyttårsaften midt på 80-tallet, var det vel.

Så var jeg borte på Sand der da, hos Ågot.

Det var vel etter at Øivind var død tror jeg.

Så kom Håkon inn da, fly forbanna.

For da hadde han kjøpt biff da, inni en butikk i Svelvik.

Den like ovenfor kirka der vel.

Han hadde kjøpt biff før jul.

Som han skulle ha spise til middag på første juledag eller noe da.

Så hadde han spurt da, om biffen holdt seg, sånn at han kunne ha resten til middag på nyttårsaften da.

Og det da hadde dem svart ja til da, i butikken før jul da.

Men så nærma det seg nyttårsaften da.

Og da hadde det blitt noe mugg på resten av biffen, som ikke ble spist til middagen på lille julaften da eller første juledag da, eller andre juledag, eller hva det var da.

Og da hadde han skikkelig temperament husker jeg.

Da kom han inn i huset på Sand der og var hissig og grinete og klagde og forklarte da, sånn så vi fikk med vårs hva dem hadde sagt der.

At nå skulle han kjøre inn til Svelvik å klage.

For dem hadde sagt at han kunne spise samme biffen første juledag og nyttårsaften da.

Så da dro han vel inn der og kjefta da.

Men jeg fikk ikke hørt om han fikk penga tilbake eller om han fikk ny biff eller noe.

Men man kan ikke få med seg alt.

Rundt 1985 eller noe. (In Norwegian).

Men rundt 1985, så bygde onkel Håkon en hytte, i hagan på eiendommen dems i Havnehagen på Bergeråsen.

Han bodde på nedsida av veien der.

Det gjorde dem også når dem bodde i Hellinga vel.

Det var var en del bakker, det heter jo Bergeråsen.

Men hytta der fortsatte han å skru da.

Der hadde han oscilloskop, og alt mulig, og dreiv å skrudde på radioer osv. da.

Han inviterte meg til å komme å kikke der en gang.

Og det var ikke så god plass inni hytta der, men større plass enn i boden han hadde drivi og skrudd i før.

Før han bygde hytta.

En kamerat av meg, som het Kjetil, dreiv med elektronikk osv. da.

Han skrudde vel fra hverandre alt av TV-er og alt mulig forskjellig elektronikk da.

Og han synes vel det var artig, og bli med å se på elektronikk-skjulet til onkelen min da.

Men han ble ikke så imponert.

Han syns ikke onkelen min hadde noe særlig peiling.

Selv om vi fikk se på oscilloskop og forskjellig sånn da.

Men en gang.

I jula, var det vel, så husker jeg onkelen min skrøyt flere ganger, at han hadde klart å fikse og skru opp hårfønern til nabokona der.

Og fjerne noe hår inne der da, sånn at den virka igjen.

Da var han fornøyd, og dreiv å forklarte osv. da.

Så jeg tror ikke Kjetil hadde rett egentlig.

Han var sikkert bare misunnelig på oscilloskopet, eller noe sånn, kan jeg tenke meg.

Noe sånt.

Rundt 1980. (In Norwegian).

Det var vel rundt 1980 vel.

At jeg spurte bestemuttern, hvorfor det lå så mange gamle radioer nede i kjellern.

Det var Håkon, som var så glad i å skru på gamle radioer.

Sa bestemuttern da.

Slutten av 80-tallet. (In Norwegian).

Søstra mi sa, jeg tror det må ha vært på slutten av 80-tallet.

At muttern hadde sagt, at grunnen til at kusina vår, Lene, er døv, er at Håkon spilte så høy musikk når hun var liten.

1970. (In Norwegian).

Det var vel muttern som sa, at Tone var bare 15, når hu gifta seg med Håkon.

Det må vel ha vært rundt 1970.

Men da var det vel transistorradioer.

Gamle radioer. (In Norwegian).

Og de gamle radioene, som Håkon dreiv og samla på, nede i kjellern i huset på Sand.

De var visst fra 20-åra, sa fattern.

Hm. (In Norwegian).

Og bestemor Ågot.

Hun sa at da Runar studerte i Oslo.

Så hadde han gått i byen.

Så hadde det vært en mann, som spurte om han kunne selge noe stoff for han.

Men Runar sa nei, sa farmora mi.

Toppen 4. (In Norwegian).

Hm.

Bestemuttern i Nevlunghavn, sa for noen år siden, at når jeg var liten, så krabba jeg ikke som andre unger.

Jeg krabba med magan opp.

Hm.

Det høres vel litt rart ut vel.

Og fattern spørr på telefon, hvorfor jeg driver å skriver så mye poster på bloggen osv.

Hm.

Man kan vel ikke huske alt.

Fattern sier at vi flytta til Toppen på Bergeråsen, når jeg var to år.

Men jeg mener å huske at vi bodde der når søstra mi ble født.

At farmora mi satt barnevakt for meg på Toppen der da.

Hm.

Men man kan vel ikke skjønne alt.

Bloggarkiv

Populære innlegg

Om meg

Bildet mitt
Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).

Totalt antall sidevisninger

Etiketter