Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

Axel ble født høsten 1978.

Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

Så sånn var det.

Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

Ihvertfall jeg.

Og kronespill.

Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

Som ingen hadde sagt fra om til meg.

Og hu var ganske fæl.

Så det ble utrivelig å være hjemme.

Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

Så sånn var det.

For det var ikke en jobb vi likte da.

Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

Og gå ærend og sånn.

Så sånn var det.

Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

Så sånn var det.

Så jeg rappa noen mynter da.

En krone et par ganger.

Og en gang en femmer.

Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

For vi var en familie, sa Arne Thormod.

Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

Jeg sa ikke noe vel.

Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

En Apache-sykkel.

Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

(Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

Arne Thormod var da i Oslo.

Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

Så da bare sa jeg nei.

(For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

Så sånn var det.

Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog