Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

Friday, 2 October 2009

Jeg sendte en ny e-post til 'Arbeidslivstelefonen', hva nå det egentlig er




Google Mail - Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten










Google Mail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Fri, Oct 2, 2009 at 3:03 PM




To:
Turid Linda Remme <Turid.Remme@mentalhelse.no>






Hei,

altså forsterkning er ikke en ledelsemetode, det er en del av psykologien.

Jeg ble anbefalt av LO å kontakte dere, hvordan kan det være at de kan anbefale meg, å kontakte dere, hvis det ikke er noen hensikt, ifølge dere?


Altså, grunnen til at jeg nevner det, at jeg nå har leilighet og bredbånd, (og ikke bor i bofelleskap, f.eks., som jeg har gjort), det er at nå så har jeg mulighet til å endelig ta opp disse problemene.


Det er for å forklare forsinkelsen, siden 2004, med å ta opp saken mot Rimi, det var grunnet dette, at jeg har flyttet til England, og har jobbet i jobber med britisk minstelønn, og jeg har derfor ikke hatt så god mulighet til å kontakte dere i Arbeidslivstelefonen.


Hva mener du med 'andre typer utfordringer i arbeidslivet'.

Var det riktig eller feil av LO å sende meg til dere, med disse arbeidssakene?

Mvh.


Erik Ribsskog

PS.

Jeg likte ikke at det står 'Mentalhelse.no', er dere noe for folk med psykiske problemer, eller gir dere råd innenfor arbeidslivet, jeg blir litt irritert når LO driver å sender meg til sånne 'tullesteder', som dette, eller hva nå dette kan være.



2009/10/2 Turid Linda Remme <Turid.Remme@mentalhelse.no>



Hei Erik.


Det som skjedde på Rimi for noen år siden er en komplisert sak
med mange momenter og jeg ser ingen annen løsning enn at du kontakter advokat for
å hjelpe deg om det er riktig å forfølge saken eller legge den bak deg. Som du
skriver har du nå leilighet med telefon og bredbånd i England.



Du spør videre om Arbeidslivstelefonen sitt syn på forsterkning
som ledelsesmetode. Dette er ikke vi eksperter på da vi først og fremst er en
telefontjeneste for ansatte og ledere som har andre type utfordringer i
arbeidslivet. Jeg foreslår at du sjekker ut diverse ledelsessider og søker generelt
på nettet etter akkurat denne ledelsesmetoden.



Du er velkommen til å kontakte oss dersom du har behov for det.



Mvh


Turid Remme


Rådgiver Arbeidslivstelefonen


Mobil: 483 04 833



815 44 544


www.arbeidslivstelefonen.no




Fra: Erik Ribsskog
[mailto:eribsskog@gmail.com]

Sendt: 1. oktober 2009 12:35

Til: Arbeidslivstelefonen kontakt

Emne: Fwd: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot
Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd:
Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding
fra Svartjenesten




Hei,






jeg ble rådet av LO, til å kontakte dere.






Så var det opptatt på linjen deres nå, så jeg sender en e-post.






Det jeg lurer på, er hva jeg kan gjøre nå, som jeg har kommet meg såpass opp i
England, at jeg har leilighet og telefon og bredbånd, og ønsker å ta opp det,
at jeg ble lurt i en felle, da jeg jobbet i Rimi, som butikksjef, på den måten
av distriktsjefer og andre, satte opp en jobb som butikksjef på Rimi Kalbakken,
som en slags felle for å få meg til å miste jobben, virker det som, i ettertid.







Jeg lurer også på en engelsk jobb jeg har hatt, for
Bertelsmann Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering.






Her var det mye mobbing, fra ledere, men det jeg la spesielt merke til, var at
firmaet brukte forsterkning, som ledelsesmetode, (som lederne ble opplært til å
bruke), har dere noe synspunkt på forsterkning som ledelsesmetode, for jeg
leser på nettet, at det skal brukes for å dressere hunder mm.







Mvh.






Erik Ribsskog






---------- Forwarded message ----------

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2009/9/30

Subject: Arbeidssak mot Rimi/ICA i Norge, og også en arbeidssak mot Bertelsmann
Arvatos skandinaviske Microsoft-aktivering, i Storbritannia/Fwd: Problemer da
jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra
Svartjenesten

To: lo@lo.no





Hei,






jeg klarer ikke å få noe hjelp av Arbeidstilsynet og heller
ikke Fri Rettshjelp, fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, angående en
arbeidssak, som jeg har mot Rimi, etter å ha jobbet som butikksjef og leder i
Rimi, i ti år.







Jeg har også blitt plaget mye på jobb i England, i en sak
hvor de brukte ulovlig ledelsesmetoder, og det var mye mobbing og trakassering
fra leder, hos Bertelsmanns Microsoft-aktivering, i Liverpool:











Jeg var ikke medlem i LO, da jeg bodde i Norge.






Men jeg samarbeidet ihvertfall med LO, på den måten, at da jeg var ny som butikksjef,
i 1999, på Rimi Nylænde, så gjorde jeg som LO sa, da en jurist fra dere ringte,
angående an klage fra assistenten min, Wenche Berntsen, som hun hadde sendt til
LO, angående at hun hadde fått færre ansvarsoppgaver, når hun kom tilbake,
etter å ha vært sykemeldt.






Da lot jeg henne få tilbake de arbeidsoppgavene, som jeg hadde gitt midlertidig
til Jan Henrik da, som han heter.






Jeg visste jo ikke at det var så nøye, men jeg regnet med at LO visste det, når
en jurist derfra ringe, så jeg lot Berntsen få tilbake de arbeidsoppgavene da.







Det likte nok ikke Jan Henrik da.






Og heller ikke distriktsjefen, Jan Graarud, likte dette, han kjefta på meg, for
å ha hørt på LO, husker jeg.






Jeg trodde nesten at LO visste hva de prata om jeg da, så jeg hørte på dere.






Men, Berntsen begynte å jobbe på Rimi Manglerud, så da ble Jan Henrik assistent
da, til han skulle i militæret, seinere samme år vel.






Så det ordna seg vel på en måte, selv om jeg kanskje burde ha tatt det med
Graarud, men han var sånn, at det første han gjorde, når han ble den nye
distriktsjefen min, i 1999, (etter Skodvin), det var å stå bak potetgullhylla,
og spionere på meg, mens jeg var pauseavløser i kasse, på Rimi Nylænde da, så
jeg var litt skeptisk til han Graarud, og prøvde å ordne mest mulig selv, siden
Skodvin også hadde gitt signaler om det, at de likte at butikksjefer ikke ringe
og ba om å få mer bemanning til butikken og sånt da.







Men men.







Dere får se om dere har tid å se på dette, og eventuelt
gjøre noe med dette, for jeg klarer ikke få noe respons fra noen andre.






Mvh.






Erik Ribsskog









---------- Forwarded message ----------

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2009/9/23

Subject: Problemer da jeg jobba på Rimi Kalbakken/Fwd: VS: VS: etterlyser
tilbakemelding fra Svartjenesten

To: oslo@arbeidstilsynet.no





Hei,






jeg har litt kommunikasjonsproblemer, med svartjenesten til
Arbeidstilsynet.






Men jeg jobbet i Rimi, fram til 2004 og dro så til England, etter å ha blitt
forfulgt av noen av Rimi-Hagens lakeier, eller lignende.






Så jeg ikke hatt så mye penger, og har ikke klart å komme meg opp, og å få egen
leilighet og bredbånd og telefon, før nå i det siste, men nå har jeg fått meg
disse tingene, og nå vil jeg gjerne ta opp disse problemene i Rimi.



Dette er komplisert å ta opp, så nå har jeg laget en tegneserie angående noe av
det som skjedde.






Jeg vil at dere etterforsker Rimi pga. disse tingene, (og jeg overhørte i 2003
at jeg var forfulgt av noe 'mafian', da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi
Bjørndal, ved siden av studier på ingeniørhøyskolen i Oslo, kan dette ha vært
linket til Rimi-Hagen, eller andre gruperinger innen Rimi i Oslo, f.eks?):







Saturday, 12 September 2009



Her
er rute 1:



Bilde er fjernet av sender. rimi kalbakken tegneserie 1






PS.



PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde
fra januar til oktober år 2000.



(Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.



PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at 'vi' ville dette,
så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne
Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om
dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for
både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF
mente, på grunn av måten han sa 'vi' på).



Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for
godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg
husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur,
høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).



PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse,
vestkanttype, men et par ting avslører han:



1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje,
ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det
ihvertfall se ut som, for meg.



2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var
innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.



(Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i
sikkerhetsavdelingen).



Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort,
siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine
ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.



Så sånn var det.



Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:



Bilde er fjernet av sender. pøf bilde





Og her er den videoen, som dette er tatt fra:







PS 2.



Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege
Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som
PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på
den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten
år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.



Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)



Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe
OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.



Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det
var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut
der.



Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.



(For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).



Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.



Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så
spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på
90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.



Så sånn var det.



PS 3.



Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.



Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var
butikksjef der.



Det ligner litt ihvertfall.



Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere
butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.



Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.



Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.



Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil
Prestegarden da.



Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.



Noe sånt.



Også tok ei assistent, som heter tja.



Hva heter hun da.



Monika ja.



Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også
den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi
Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante
på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.



De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie,
at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var
'blond', som hu sa, på personalmøtet.



Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.



(Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på
kontoret).



Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i
mørket, og glante på hu Cecilie da.



Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.



Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så
på hu Cecilie.



(Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at
kundene skulle få se inn der, på kontoret).



Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun
Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten
ned.



Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde
det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og
syntes var artig.



Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så
derfor gjorde jeg ikke noe med dette.



Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt
tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil
Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her,
og tok en 'stille Anders', som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.



Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.



Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg
får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.



Så sånn var det.



Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.



Vi får se.



Mvh.



Erik Ribsskog



PS 3.



Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil
Prestegarden:



Bilde er fjernet av sender. rimi kalbakken dag 1





PS 4.



Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil
Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:



Bilde er fjernet av sender. distriksjef anne neteland





PS 5.



Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at
distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse 'vi', som min forrige
distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi
Kalbakken, som Rimi Nylænde.



Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:



Bilde er fjernet av sender. nullstille





PS 6.



Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og
arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg
slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:



Bilde er fjernet av sender. våren 2001





PS 7.



Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef
Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.



Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble
likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:



Bilde er fjernet av sender. rune hestenes





PS 8.



Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han
driftsdirektøren, Rune Hestenes.



Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.



Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så
kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere
engang.



Så sånn var det dessverre.



Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som
kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til
jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.



Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og
ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom
sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på
Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han
Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata,
så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en
som var veldig mektig i Rimi-systemet da.



Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden
han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor,
når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.



Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom
butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som
for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som
det skulle være.



Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.



Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv
om jeg jobba som butikksjef i Rimi.



Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.



Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.



Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.



(Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da
jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt
inntrykk av meg.



Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.



Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at
han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å
prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han
avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.



Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg
ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.



Så sånn var det).



Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.



Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin,
men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.



Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.



Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.



Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller
noe.



Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med
Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel,
da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde
vært butikksjef, på Rimi Ryen.



Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.



Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein
Erik Hagen.



Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i
bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.



Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.



Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.



Men men.



Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel
kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.



(Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2.
halvår, 2001, med Rimi Langhus).



Eller om det var 3. kvartal.



Noe sånt.



På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den
butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et
drøyt halvår tidligere.



(Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk
opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).



Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var
så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg
jobba på Rimi Kalbakken.



Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg
bestemt meg for å slutte i Rimi.



Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på
Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut
som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da),
jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den
butikken, syntes jeg, med god samvittighet.



Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var
grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.



Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å
slutte i Rimi.



For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.



Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding,
for jeg var veldig overarbeidet.



Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang,
til en annen jobb.



Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb,
etter noen uker.



Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i
firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.



Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og
om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.



Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på
Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.



Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen
nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.



Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.



Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.



For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.



Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se
om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.



Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det
var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på
om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.



Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg
skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke
sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.



Så jeg bare kutta ut det greiene der.



Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det,
at jeg var fremdeles sykmeldt.



Og hun har sånn tøff tone.



Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.



Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg
hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel
si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å
begynne å studere igjen, fra høsten 2002.



Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og
folk med utdannelse i data, fremover.



Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i
data, våren 2005.



Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra
våren 2002.



Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.



Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på
Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian'.



Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.



Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder
forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i
Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa
og HiO da.



Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må
jeg vel si, når det gjelder karriære osv.



Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.



Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra
Fylkesmannen i Oslo og Akershus.



Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.



Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt
for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for
å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å
tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.



Så sånn er nok det, dessverre.



Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.



Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først
og fremst.



Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke
hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og
hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot
meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.



Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å
finne ut av, etterhvert.



Vi får se.



PS 9.



Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det,
at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre
måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske
Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.



Det var bare betalt 4000 i måneden.



Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til
stebroren min, Axel Thomassen.



Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.



Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra
mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så
begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga
si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre
lillesøster.



Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.



(Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.



Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år
2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.



Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.



Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).



Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye
ferdigmat da.



Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut
på byen litt.



Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.



Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.



For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem
fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.



Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan
man nesten si.



Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske
Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en
fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.



Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.



Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.



Derfor søkte jeg 'vanlige' jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.



Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS
Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret
der.



Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere,
skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i
Drammen.



På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i
Ball-genser.



(Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke
fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).



Men men.



Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.



Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det
het da.



Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.



For jeg skulle jo studere igjen, året etter.



Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til
ca. april-mai måned da.



Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.



Hvorav to av månedene var sommerferie.



Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare
et seks ukers vikariat.



Så sånn var det.



Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så
hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som
butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på
Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på
en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar
Thranes gate, på Rimi der.



(Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi
Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra
PS 7 ovenfor.



Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre
folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen 'Bad Company', hos Ohr, på
Bislett.



Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.



Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.



Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg
tenker på det nå, ihvertfall.



Så sånn var nok det).



Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.



Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.



Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært
snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.



Så sånn var det.



Bare noe jeg kom på.












---------- Forwarded message ----------

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2009/9/9

Subject: Re: VS: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten

To: Svartjenesten <Svartjenesten@arbeidstilsynet.no>





Hei,






jeg vil at direktoratet for Arbeidstilsynet skal se på
dette.






Er dere trege?






Mvh.






Erik Ribsskog









2009/9/9 Svartjenesten <Svartjenesten@arbeidstilsynet.no>







Hei,
Erik Ribsskog.





Din henvendelse
er allerede besvart 11 august av John Holdal. Viser til tidligere e-post
nedenfor. Selv om du ikke har kunnet kontakte Arbeidstilsynet grunnet et
startet utenlandsopphold i 2004, endrer ikke det faktum at dine
problemstillinger både ligger utenfor Arbeidstilsynets og Direktoratet for
Arbeidstilsynets myndighetsområde. Hvis du ønsker å forfølge saken videre er
eneste alternativ å ta kontakt med juridisk rådgivning, for eksempel i form av
advokat. Saken må således bringes inn for en sivil domstol for en endelig
avgjørelse.



Din henvendelse
til Arbeidstilsynet/Direktoratet for Arbeidstilsynet anses med dette som
besvart. Du vil ikke motta flere svar fra oss angående denne problemstillingen.



”Hei
og takk for din henvendelse til svartjenesten.


Beklager
sent svar!


Strid
om kursbevis, brev og diplomer fra et tidligere arbeidsforhold blir en
privatrettslig sak. Dersom du mener at du ble sagt opp på usaklig grunnlag er
dette også privatrettslig.


Arbeidstilsynet
vil ikke kunne gjøre noe med problemer som oppsto i et arbeidsforhold for sju
år siden.


Hvis du
vil gå videre i det private rettsystemet med din sak anbefaler vi at du tar
kontakt med juridisk rådgivning.


Link
til fri rettshjelp: http://www.jussbuss.no/ (Tlf: 22 84 29 00)



Vennlig hilsen


John Holdal


Rådgiver i Svartjenesten


Tlf: 815-48222 www.arbeidstilsynet.no


Svartjenesten er en egen informasjonstjeneste som besvarer
spørsmål om rettigheter og plikter i henhold til Arbeidsmiljøloven, Ferieloven
og andre forskrifter som går på arbeidsmiljøet.


Vær oppmerksom på at vårt svar i denne e-post kun er en
kortinformasjon og veiledning. Forespørsel som krever saksbehandling på grunn
av bestemmelser i Forvaltningsloven, kan ikke besvares med e-post og bes rettet
skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt distrikt.”





Håper dette var
oppklarende.



Med vennlig
hilsen



Svartjenesten





Svartjenesten:
815 48 222


Internett: www.arbeidstilsynet.no


E-post: svartjenesten@arbeidstilsynet.no


------------------------------------------------------------------------------------


Svartjenesten er
en egen informasjonstjeneste som besvarer spørsmål om rettigheter og plikter i
henhold til bl.a. arbeidsmiljøloven og ferieloven.



Vær oppmerksom på
at vårt svar i denne e-post kun er en veiledende kortinformasjon. Forespørsler
som krever saksbehandling kan på grunn av bestemmelsene i forvaltningsloven
ikke besvares per e-post og bes rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt
distrikt.









Fra: Erik Ribsskog
[mailto:eribsskog@gmail.com]


Sendt: 31. august 2009 17:01

Til: Singsaas, Gry

Emne: Re: VS: etterlyser tilbakemelding fra Svartjenesten




Hei,






ok, jeg kan ikke se at jeg fikk noen e-post fra dere 11. august, når jeg
sjekka her, men det kan vel ha vært noe misforståelse.







Altså, dere skriver at dere ikke kan gå inn i et syv år gammelt
arbeidsforhold.






Men, nå forklarte jeg jo det, at denne forsinkelsen skyldes at jeg måtte dra
til England, i 2004, (altså for fem år siden), og ikke har hatt
fasttelefon og internett osv.






Så jeg kan altså forklare forsinkelsen rundt min kontakt til dere.






Så hvis det er dette som gjør at dere ikke kan hjelpe, da synes jeg det er litt
merkelig.







Hvem var det som svarte meg nå, var det Arbeidstilsynet, eller var det
Direktoratet for Arbeidstilsynet?







Vennligst gi et presist svar på det siste spørsmålet, om hvem som skrev
svaret fra 11. august, var det noen i Direktoratet for Arbeidstilsynet, for jeg
ønsker at Direktoratet for Arbeidstilsynet skal se på dette, og jeg vil klage
på at de dikter opp fiktive svar fra 11. august.







Mvh.






Erik Ribsskog












---------- Forwarded message ----------

From: Holdal, Jon Abelsen <jon.abelsen.holdal@arbeidstilsynet.no>

Date: 2009/8/11

Subject: SV: Purring/Fwd: Problemer da jeg jobbet i Rimi

To: eribsskog@gmail.com



Hei og takk for din
henvendelse til svartjenesten.



Beklager sent svar!



Strid om kursbevis, brev og
diplomer fra et tidligere arbeidsforhold blir en privatrettslig sak. Dersom du
mener at du ble sagt opp på usaklig grunnlag er dette også privatrettslig.



Arbeidstilsynet vil ikke
kunne gjøre noe med problemer som oppsto i et arbeidsforhold for sju år siden.



Hvis du vil gå videre i det
private rettsystemet med din sak anbefaler vi at du tar kontakt med juridisk
rådgivning.



Link til fri rettshjelp: http://www.jussbuss.no/
(Tlf: 22 84 29 00)





Vennlig hilsen


John Holdal


Rådgiver i
Svartjenesten


Tlf:
815-48222 www.arbeidstilsynet.no


Svartjenesten
er en egen informasjonstjeneste som besvarer spørsmål om rettigheter og plikter
i henhold til Arbeidsmiljøloven, Ferieloven og andre forskrifter som går på
arbeidsmiljøet.


Vær oppmerksom
på at vårt svar i denne e-post kun er en kortinformasjon og veiledning. Forespørsel
som krever saksbehandling på grunn av bestemmelser i Forvaltningsloven, kan
ikke besvares med e-post og bes rettet skriftlig til Arbeidstilsynet i ditt
distrikt.





Fra: Erik Ribsskog
[mailto:eribsskog@gmail.com]


Sendt: 10. august 2009 10:57

Til: Svartjenesten

Emne: Purring/Fwd: Problemer da jeg jobbet i Rimi



Hei,



jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten ennå, så jeg
prøver å sende den igjen.



Mvh.




Erik Ribsskog



---------- Forwarded message ----------

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2009/7/30

Subject: Problemer da jeg jobbet i Rimi

To: svartjenesten@arbeidstilsynet.no





Hei,



jeg jobbet i Rimi, fra 1992 til 2004, og det oppstod noen problemer, som jeg
har vært


delvis i kontakt med dere om tidligere, for noen uker siden.



I Rimi, så jobbet jeg som butikksjef, på tre Rimi-butikker, fra 1998 til
2002.



Og grunnen til at jeg sluttet som butikksjef, var at det var mye 'faenskap',
som ble


gjort mot meg, fra lederne over meg i firmaet.



Det virker som at de satte med i en felle, for å få meg til å miste jobben.



Driftsdirektøren, ville ikke la meg ta opp problemene, ei heller regionsjef,
eller


distriktsjef Skodvin.




Det var også flere problemer, uten at jeg skal gå i detalj om det nå.



Men disse problemene fortsetter, når jeg nå kontakter firmaet, og spørr om
de kan


sende papirer fra arkivet, til meg.




Men de sier bare at det ikke finnes noen papirer i arkivet på meg, etter 12 års
jobbing


i Rimi.



Og de latterliggjør meg, og kaller et brev jeg fikk, som vinner av en
internkonkurranse,


kalt Rimi Gullårer, (som bare en håndfull av butikksjefene klarte å vinne,
og som var


en ganske presisjefull konkurranse), det brevet jeg fikk fra Stein Erik
Hagen da,


det kaller de bare 'diplom'.



Og de vil ikke sende meg kursbevis osv.




Så de bare tuller med meg, og trakasserer meg, hos Ica, når jeg kontakter de
nå.




Så disse problemene fortsetter inn i våre dager.




Og jeg har også måtet flykte til England, for jeg har overhørt at jeg er
forfulgt av noe


kalt 'mafian', i Oslo, så jeg dro fra Oslo, uten at jeg vet om dette er
forbundet med


problemene i Rimi, men jeg kan ikke skjønne så mange andre ting det kan
komme


av, ettersom jeg aldri har vært noen kriminell eller har hatt noe business
med kriminelle


å gjøre.



Men det er altså grunnen til at jeg ikke har hatt mulighet til å ta opp
disse problemene


i Rimi, som en arbeidssak, tidligere i Norge, at jeg måtte dra til England,
i 2004, og


dermed har vært nødt til å fokusere mest på studier og jobb osv., i England,
før jeg nå,


har laptop og telefon og bredbånd i England, noe som jeg ikke hadde de
første årene,


så nå prøver jeg å oppdatere meg, og komme ajour igjen, med det som har
foregått


i Norge også.



Så derfor ville jeg gjerne ta opp disse problemene, i Rimi, fra den øvre
ledelsen der,


og gjøre dette til en arbeidssak, noe jeg forstår at dere kan har mulighet
til å gå


videre med, problemene i Rimi.




Så vennligst forklar til hvilken e-post adresse, som jeg skal sende en mer
spesifisert


e-post, med fler detaljer om problemene i Rimi.



Mvh.




Erik Ribsskog












































Bestefar Johannes

Nå skriver jeg mye fint om bestefar Johannes, om at jeg fikk Apache-sykkel og fotball av han, under oppveksten i Larvik.

Og vi har sett at Johannes var en del på radio, (og også i aviser), på 40-tallet og frem til slutten av 70-tallet.

Men nå flyttet jo jeg til faren min, i 1979, som niåring, men jeg får ta med litt av hva andre har sagt til meg seinere, om Johannes, siden jeg ikke hadde så mye med han å gjøre, etter 1979.

Sønnen hans, Martin, sa i 2005, at Johannes var en 'jævel', han hadde sagt til Martin, at hvis han gjorde noen av tenåringsjentene i Sætre gravide, så ville han drepe seg.

Så da lagde vel dette problemer og ødela for Martin, hva nå han hadde på gang, da sikkert.

Min farfar, Øivind Olsen, han sa, da jeg flytta til Berger, i 1979, at han ikke kunne gå god for morfaren min.

For han morfaren min, han var sånn, at han kunne fremme et forslag, i kommunestyremøtet, i Sætre da, (som antagelig farfaren min hadde lest om i avisa, eller noe), og så kunne morfaren min stemme mot det forslaget, under avstemninga, seinere da.

Sa farfaren min da.

Og hvis jeg skulle gjette på hvem som hadde mest bakkekontakt, av morfaren min og farfaren min, så tror jeg at jeg må si farfaren min.

For Johannes kunne være ganske spesiell, han var nok ikke så flink med mennesker.

Jeg husker fra 70-tallet, da jeg var guttunge, at Johannes kunne være veldig fjern.

Og noe sånt mener jeg også at bestemor Ingeborg har sagt.

Den siste gangen jeg husker, at jeg prata ordentlig, med morfaren min, det var en gang de hadde bedt meg å ta bussen ut til Nevlunghavn.

Da ville morfaren min prate med meg, i peisestua.

Og ikke i TV-stua.

Så da var jeg kanskje ikke i familien hans lenger da, det er mulig.

At han hadde en finger med i spillet, i forbindelse med det, at jeg måtte flytte til faren min, osv.

Så spurte jeg om hva han syntes om avisa til Frode Kølner og meg da.

Og den likte han ikke.

(Jeg var litt dum, og skulle være morsom da).

For det eneste som stod i den avisa, det var Frode, som hadde laget en annonse, 'pent brukte underbukser med fartsstriper selges billig'.

Det kunne vi ikke ha med, sa Johannes, for det var usømmelig, var vel kanskje ordet han brukte.

Han forklarte at han mente at noen kunne bli støtt av det da, så derfor burde vi ikke ha med om sånt.

Så sånn var det.

Da pratet jeg og morfaren min, om alt og ingenting da, i en del minutter.

Det var liksom som at jeg var en gjest der.

Og bestemor Ingeborg holdt seg litt i bakgrunnen.

Det var egentlig bedre å sitte i peisestua, (som var i samme etasje, som de andre stuene, det var et stort hus), å prate, enn i TV-stua, for der var bestefar Johannes noen ganger veldig fjern, vil jeg si.

Mens da vi prata i peisestua der, altså i den stua hvor både inngangsdøra og hagedøra var like ved, så virka han bedre, synes jeg.

Selv om jeg nok hadde litt distanse til han da, siden han noen ganger kunne være spesiell, og enten tulle veldig mye, eller være veldig fjern og i sin egen verden da.

Så sånn er det.

Noe sånt.

Så bestefar Johannes, var veldig gammeldags og litt stiv i formen.

Men om han hadde helt bakkekontakten, det vet jeg ikke helt.

Han var kanskje som en slags idrettsnerd?

Jeg får tenkte litt mer på det her.

Mora til Johannes, var visst ikke bra.

(Det var ei som var fra Dørumsgaard-slekten).

Hun var veldig deprimert og nostalgisk, og hva heter det.

Melankolsk og tungsinn, er vel kanskje ordene.

Noe sånt.

Så hu var visst ikke noe flink til å oppdra unger da, så Johannes led kanskje under og av oppveksten sin.

Da Ingeborg fødte Ellen, var det vel, så skulle mora til Johannes passe på Karen da, mora mi.

Fortalte Ingeborg en gang.

Men da de kom tilbake, med Ellen, så var visst hele kjøkkenet, i Nittedal vel, fylt med uvaskede gryter osv.

Så sånn var det.

Så det er mye rart.

Men det blir spennende å høre, hva Johannes prater om i de kåseriene osv., hvis det er mulig å få tak i de.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

Jeg sendte en e-post til NRK, angående noen opptak, av min morfar Johannes Ribsskog




Google Mail - Opptak av kåseri på radio, av min morfar Johannes Ribsskog










Google Mail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Opptak av kåseri på radio, av min morfar Johannes Ribsskog











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Fri, Oct 2, 2009 at 1:51 PM




To:
info@nrk.no






Hei,

jeg ringte Nasjonalbiblioteket, tidligere idag, og søkte på min morfar Johannes Ribsskog, som hadde kåseri på radio, husker jeg at jeg hørte, morgenkåseri, før jeg skulle til skolen, i 1978 eller 79.


De søkte på Johannes Ribsskog, og fant en annet kåseri av min morfar, fra 1965.

(De fant det under Johs. Ribsskog, altså med forkortet fornavn).

Det heter 'Hav og Fjell farvel', og ble skrevet da han var rådmann i Hadsel, og handlet om Hadsel og Vesterålen.


Min morfar døde jo på 80-tallet, så det hadde vært veldig artig å hørt på det opptaket.

Og hvis dere i tillegg kan finne noe mer, så hadde det også vært veldig artig.


Jeg husker jo det, at han også hadde et morgenkåseri, på slutten av 70-tallet, og jeg har lest i Aftenpostens arkiv, at han var med i et debattprogram, på 40-tallet.

Her er mer om dette:


johannes ribsskog politi


Så det hadde vært artig, å få hørt hva morfaren min sa på radio, for jeg var ikke gamle karen, da han døde.


Og jeg flytta til faren min, i 1979, da jeg var ni år, og etter det så traff jeg vel bare morfaren min, i Nevlunghavn, en eller to ganger, uten å vel komme helt på bølgelengde.


På forhånd takk for svar.

Jeg hørte at det kostet 200 kroner, hvis det var mindre enn et kvarter, og 500 kroner, hvis det var en time.


Hvordan foregår betalingen?


Jeg ble også bedt om å oppgi telefonnummer.


Jeg er i England nå, og det er +44 151 235 3298.

På forhånd takk for svar!


Mvh.

Erik Ribsskog







Ringte Nasjonalbiblioteket

Nå ringte jeg Nasjonalbiblioteket, for de har kopi av NRK's arkiv.

Og da fant jeg ut, at de hadde et kåseri, de fant der, fra Johannes Ribsskog, (eller det var lagret under navnet Johs. Ribsskog, med forkortet fornavn).

Det var om Hadsel og Vesterålen.

Og det het 'Hav og fjell, farvel', fra 1965.

(For da skulle de vel flytte ned til Østlandet da, for Johannes skulle slutte som rådmann, i Hadsel og starte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet, i Buskerud).

Fra 24.2.65.

Nå får jeg prøve å kontakte NRK, som Nasjonalbiblioteket rådet meg til, for hvis det var til privat bruk, så skulle man kontakte NRK da.

For han døde jo på 80-tallet, så dette hadde det vært artig for meg å høre.

Nå fant de ikke det kåseriet, som Johannes hadde, på slutten av 70-tallet, som jeg hørte på radioen, før jeg skulle på skolen, da jeg bodde i Larvik, (i Jegersborggate).

Men det kan jo ha vært at de har stavet det feil, eller noe, i arkivet da.

Så kanskje det er mulig å finne det seinere.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

De flytta vel da til Holmsbu, må det vel ha vært, på Hurumlandet, i 1965 da.

Hvor faren min traff mora mi da.

Faren min var fra Sand, på Berger, på andre sida av fjorden, og faren hans, hadde snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, så faren min snekra seg båter da, på fritida der, som han kjørte over fjorden med da, med påhengsmotor da selvfølgelig, han gadd nok ikke å ro eller seile.

Skal jeg sjekke når mora mi ble født igjen.

Vi får se.

14. juni, et eller annet år, på slutten av 40-tallet vel.

PS 2.

Ja, vi kan se, at i november 1983, da mora mi ble etterlyst, så var hun 35 år:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/08/her-ser-vi-det-som-nick-ewans-fant-at.html

Så da er hun født i 83 - 35 = 1948 da.

Jeg mener det vel var 1947 jeg men.

Men men.

Hvis hun ble født i 1947, så var hun nesten 18 år, da de flytta til Østlandet.

Og mora mi var også au-pair, i England, (hos noen jeg ikke vet hvem er, men som visstnok skal være i noe slekt), i et par år vel(?)

Så traff mora mi faren min da, og jeg ble født i 1970.

Så det var ikke mange år, som mora mi bodde på Østlandet, før hun traff faren min.

Så mora mi må vel nesten sies å ha vært nordlending, vil jeg si.

Så sånn er nok det.

Selv om hun prata 'pen' østlandsdialekt, (eller riksmål?), men hun kunne også prate nordlandsdialekt vel, og også samisk, mente hu at hu skjønte da.

Men men.

Vi får se.

Men søsknene til mora mi, tante Ellen og onkel Martin, de var yngre, da de flytta sørover.

Ellen, hun hadde 50-års dag, i 2001, mener jeg å huske.

Så Ellen, hu var født i 1951 da.

Så tante Ellen, hu var bare 14-15 år, da de flytta til Holmsbu.

Og hu begynte nesten med en gang på forsøksgym da.

Inne i Oslo.

Eller når hu var sånn 15-16, er det vel, at man begynner på videregående.

Så tante Ellen, hu kom så godt som rett fra en oppvekst i 'ødemarken', til et vilt hippie-liv i hovedstaden.

Så det måtte jo gå galt.

Det er som å slippe sånne unger som har vokst opp med ulver osv., sånne ulveunger, også skal man la de bo alene midt i London.

Det blir som det omtrent.

Det måtte jo gå rett vest og ad undas det.

Så det var ikke noe rart at tante Ellen ble så glad i narkotika.

Og så fikk hun fetteren min Joakim, i 1969, mens hun hadde brukt for mye narkotika da, sånn at han ble mongoloid.

Og bestefar Johannes, han sa farvel til hav og fjell, og måtte istedet trave rundt i Slottsparken i Oslo, og leite etter tante Ellen, på fritida, fordi tante Ellen hadde forsvunnet sammen med noen hippier da, fra forsøksgym, for å ha fri sex og røyke hasj og bruke LSD osv. da, og høre på Dylan sikkert.

Og røyke indiske sigaretter.

Så sånn var det.

Så dem skulle nok ha blitt værende oppe i Nord-Norge tror jeg, men da hadde nok ikke denne bloggen fantes da.

Men da hadde kanskje ganske mange blitt glade, det er nok mulig.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg kom på.

Jeg forrandret litt på 'Personal Profile', på CV-en min

Personal Profile:

I'm a hardworking and committed person who has very good management and communication skills.

I've studied computing and business, for five years, at university-level.

In 2001, I received an award, 'Rimi Gullårer', (Rimi Goldmines), due to how well I ran the food-shop Rimi Langhus, in Norway. An award which only a few of Rimi's 500 shop-managers receive every year. I also got a personal letter, and a pen, from the then Rimi-owner, famous Norwegian billionaire, Stein Erik Hagen, (who is #247 on Forbes), when I won this shop-running competition.

At school, I was always one of the best in my class, and in 1988, I was allowed to go to upper secondary school in the county of Buskerud, Norway, although I lived in the neighbouring county of Vestfold. This was because I was one of the ten best students from Northern Vestfold that year, who wanted to go to school in the nearest city, Drammen, in the neighbour-county of Buskerud. I was allowed to study in Buskerud, due to a special co-operation programme, between the two counties, which only the best students were allowed to participate on. So then I could go to a school, that year, which was known to be the best upper-secondary business school, in the district of 'greather Drammen', Gjerdes Upper Seconday School.

I got a medal from the Norwegian Army, for completing my one year conscription-service, in the infantry, in Elverum, (Oppland Regiment), in 1993. I also got several badges the year I served in the Army, (In Norway, untill recently, almost everyone had to serve one year in the Army), like sharp-shooting badge, in silver and bronce, skiing-badge, infantry-badge, army sports-badge, etc. In 1996, I was transfered to a new Home Defence Elite-force, ('Støtte-området 2018'/Force protection platoon, or litterarly 'support-area', which consisted of several platoons, including several '12.7-platoons'), in Oslo, after the Norwegian mobilization-army, was heavily reduced, after the end of the cold war.

Jeg kontaktet NRK beta, angående et morgenkåseri, som morfaren min Johannes Ribsskog, holdt på radio, på 70-tallet

nrk beta

http://nrkbeta.no/bittorrent/comment-page-5/#comment-81117

Tante Ellen er litt som en heks

Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.

Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).

Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.

Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.

Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.

De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.

For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.

Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.

Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.

Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.

Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.

Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)

Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.

Det var nok en egen art, annen enn meitemark.

Den så ut som meitemark, men den var mye større.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, så lekte vi på Sætre og da.

Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.

En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.

Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.

(Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).

Så sånn var det.

Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.

Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.

Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.

Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.

Noe sånt.

Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)

Hva vet jeg.

Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.

Og da skjedde det noe rart.

Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.

Og det var vel en søndag da.

Og her kan det ha vært noe 'plottings' fra bestemor Ingeborg.

For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.

Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.

For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.

Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.

Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.

For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.

Men de på Sætre var slemme.

Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.

Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.

Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.

Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.

Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.

Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.

Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.

Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).

Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.

Eller de som er mest 'ikke-semittiske' da, dvs. at de synes mørkt hår er best.

Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).

Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.

Jeg skal se om jeg finner den linken.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:

she said, Alex was better since he had darker hair

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html

PS 2.

Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.

Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:



(Samme link som ovenfor).

PS 3.

Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.

Men, det var tante Ellens 'hekse-aktighet', som jeg skulle skrive om her.

For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.

Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.

Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.

Antagelig på Sætre da.

Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.

Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.

(Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.

For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).

Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.

At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.

Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.

Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.

Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).

Men men.

Så sånn var det.

Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.

Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.

Så de er vel født i 1978.

Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.

Antagelig i 1976, eller noe, da.

Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.

Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.

Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.

Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.

At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.

Og kald kanskje.

Så sånn var det.

Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.

Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.

Så sånn var det.

Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.

Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.

Eller kanskje sommeren etter.

En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.

(Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.

Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.

Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.

(Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.

Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.

Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.

For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.

Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.

For å virke fine da.

Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.

Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.

Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.

(Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).

Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.

Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.

Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.

Men men.

Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.

Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.

Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.

Så mora mi sin familie var ikke så renslig.

Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.

Så heiv han oss inn i dusjen da.

Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.

Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.

Bare noe jeg kom på).

Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.

Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.

Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.

Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.

En sånn til 50 øre kanskje.

For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.

Kanskje hvis det hadde vært lørdag.

Så sånn var det.

Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.

Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.

Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.

At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.

Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.

Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.

For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.

Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.

Men det var også litt morsomt.

Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.

Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.

Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.

Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.

Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.

En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.

For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.

(Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.

Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.

Så det var 'usunne' folk han omga seg med, vil jeg si).

Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.

De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.

Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.

Og det var rart, husker jeg.

For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).

De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.

Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.

Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.

Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.

Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.

(Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.

Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.

Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.

Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.

Så da ble det 'krig' og sure tilstander, resten av den dagen da.

Og det var alltid noe sånt.

Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.

Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.

Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.

Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.

Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.

Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.

Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.

Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.

Så sånn var det).

Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.

Den stilen der.

Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.

Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.

Ihvertfall på 70-tallet.

Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.

Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.

Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på).

Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.

Så sånn var det).

Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.

Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.

Så sånn var det.

Og han gjorde noe slags tryllekunst.

Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.

Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.

Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.

Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.

Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.

Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.

Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.

Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.

Og vann eller melk til middag.

Noen ganger et glass juice, men aldri cola.

Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.

Men det var nesten spartansk, vil jeg si.

Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.

Så det var en streng oppvekst vi hadde.

Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.

Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.

Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.

Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.

'Har dere klistremerker?'.

Så sånn var det.

Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.

Noe sånt.

Eller om det var Minolta.

Noe sånt.

Mer da.

Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.

Som var morsomt.

Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.

(Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.

Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).

Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.

Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.

Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het 'livlinjen', og at vi ville få lange og fine liv da.

Og at det ville skje noe der og der da.

Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.

Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.

Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg kom på.

Policy for kommentarer


Anonyme kommentarer, blir slettet, (etter en del problemer, med nettmobbing osv.).

Hvis du har et vanlig navn, så skriv gjerne noe, som skiller deg, fra andre, med samme navn, (sånn at det er klart, hvem som skriver).

Kommentarer som inneholder trakassering, (og som ikke holder seg, til temaet, i blogg-posten), blir bare slettet, (og ikke publisert).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

For å eventuelt legge inn kommentar, så trykk på linken, til blogg-posten, (så kommer det opp et felt, hvor man kan kommentere).

Blog Archive