Noen minneord om Arne Thormod Thomassen, min tidligere stefar, i Larvik, på 70-tallet

Arne Thomassen, døde jo for noen dager siden, ifølge min far, Arne Mogan Olsen, som sendte e-post.

Arne Thomassen, var min stefar, i Larvik, fra jeg var tre år vel, til jeg var ni år vel.

Men jeg hadde jo en far, på Bergeråsen, som vi kalte for 'Pappa-Arne', i Larvik.

Så det var Arne Thormod og Pappa Arne da.

Og jeg syntes jo at det var mye gjevere, med vår egentlige far, Arne Mogan Olsen aka. Pappa Arne.

Men men.

Så jeg kom vel aldri så innpå Arne Thomassen.

Med unntak at han ga meg juling på blanke messingen en gang, som mora mi sa at jeg hadde vært slem, etter en handletur, med mora mi, til Larvik, hvor jeg hadde vært litt hyperaktiv, i butikken Thorfinns, på grunn av de artige elektriske dørene, og spilleautomatene der.

Så da vanka det juling på blanke messingen gitt, dagen etter, var det kanskje.

(Den eneste gangen jeg har fått juling, i hele mitt liv.

Men men).

Jeg var vel fortsatt fire år, tror jeg, og dette var da vi bodde på ei hytte, i Brunlanes, så det var derfor jeg syntes det var så morsomt, i Larvik, for det var et øde sted å bo, uten butikker, eller lignende, hvor jeg kunne kjøpe karameller osv., til ti øre, (som jeg var vant til fra Østre Halsen), ute i Brunlanes.

Men men.

Arne Thomassen kjente Ulf Thoresen, den kjente travkusken, og kalte han litt nedlatende vel, for 'Ulfen, ja', husker jeg fra 80-tallet, da jeg var på helgebesøk, hos mora mi, i Larvik.

Så Arne Thomassen, var en tøff kar, som gikk mye på travbanen.

Han gikk i tweed-dress vel, husker jeg, på travbanen, på 70-tallet.

Han hadde ikke alltid bil, og ville noen ganger ta Travbussen, selv om det ikke var ofte, til Klosterskogen, osv.

Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og hvordan han havna i Larvik, (hvor han møtte mora mi), det veit jeg ikke.

Arne Thomassen var litt ordknapp da, og valgte omtrent alltid sine ord med omhu, vil jeg si.

Så man måtte være våken, hvis man var i nærheten av han, vil jeg si.

Men men.

Vi pleide å dra på høstferie og vinterferie, på landet, da jeg bodde hos mora mi, på 70-tallet.

Det var vel til Telemark vi dro, mener jeg å huske, oftest.

Og en gang, så var vi på ei hytte, husker jeg, ved en lakseelv, eller ihvertfall en elv.

Og da var søstera mi og jeg og mora vår, på ei hytte, ved et jorde, hvor det var kukaker, husker jeg.

Så det her var skikkelig på landet.

Så kom ikke Arne Thomassen hjem.

Før seint på kvelden.

Så hadde han falt i elva.

En elv som var stri og, det så vi seinere, for vi var med å fiske der, et par dager seinere vel.

Og Arne Thomassen kunne ikke svømme.

Likevel hadde det gått bra.

Selv om han var helt gjennomvåt da, i alle klærna, etter å falt i elva, når han fikk fisk.

Så det var nesten som et mirakel at han hadde klart å overleve det fallet i den ganske så strie elva, vil jeg si, enda han ikke hadde lært å svømme.

Men men.

Arne Thomassen var også flink til å lage mat husker jeg, og til å kle seg, var han vel også flink.

Han hadde en gulltann husker jeg, men jeg spurte aldri hvordan han fikk den.

Han røyka mye rullings, og hadde noe sykdom, de siste årene, grunnet røyking osv., så han satt vel noen år i rullestol vel, de siste årene i Oslo.

Men men.

Men min halvbror Axel, pleide visst å ta han med, på julehandel, på Stovner Senter osv., var det vel, mener jeg å huske, rundt år 2000 vel, at Axel sa.

Axel er jo Arne Thomassen sin sønn.

Og da jeg flytta fra mora mi, så var jeg jo bare ni år, så jeg rakk ikke å bli så bra kjent med Arne Thomassen.

Men farfaren min, Øivind Olsen, han sa at folk som gikk mye på travbanen, ikke var så bra folk, (som han kunne gå god for da).

Så Arne Thomassen var vel kanskje ikke det største forbildet mitt, når jeg vokste opp, sånn sett.

Selv om han nok har lært meg å bli ganske tøff, for det var nesten litt som en krig, i huset, med både mora mi, Karen Ribsskog, og Arne Thomassen, som barn.

Det var litt som en terrorbalanse, eller hva man skal si, for Pia og jeg kunne jo også sladre til faren vår og dem, hvis noe var galt, hos mora vår.

Men men.

Men Arne Thomassen kunne også le og komme med en hyggelig kommentar hvis det var noe morsomt eller spesielt som hadde skjedd, eller ble sagt da.

Så sånn var det.

Så det er vel vanskelig å gi noe bestemt bilde av Arne Thomassen.

Han var vel ikke mors beste barn kanskje.

Eller kanskje han var det, for han kjørte opp til Nord-Norge, et år husker jeg, for å besøke mora si vel.

Da jeg leide et rom av han, og hans samboer Mette Holter, i Høybråtenveien, på Furuset, skoleåret 1990/91, da kjørte han og Mette og Axel opp til Nord-Norge, i juleferien, mener jeg det var, for å besøke Axel sin farmor der opp, var det vel.

Så sånn var det.

Men Arne Thomassen hadde vel både sine gode og dårlige sider kanskje.

Men han var tøff, hvis han møtte problemer, vil jeg si, og ga seg vel ikke lett vel.

Han kunne se tøft på en, noen ganger, og da gjaldt det nok å være tøff tilbake, hvis ikke så kunne man kanskje bli tulla med, det er mulig.

Ihvertfall så gjaldt det vel å holde maska og oppføre seg ordentlig, når Arne Thomassen var i nærheten, for han var ganske myndig da.

Og av den gamle skolen, vil jeg si.

Han var ikke som onkel Martin, for eksempel, som er moderne og er på tonen med ungdommen vel.

Arne Thomassen var mer gammeldags, vil jeg si, og myndig og bestemt og behersket, vil jeg vel nesten si.

Men Arne Thomassen, kjente vel mange kriminelle og sånn, så om han ikke var i noe kriminelt nettverk, så var han nok ihvertfall i et travbane-nettverk, som også omfattet mange, mer eller mindre, kriminelle da, vil jeg vel tippe på.

Så hvor jeg egentlig hadde Arne Thomassen, det skal jeg vel ikke si helt sikkert.

Men jeg tenkte at jeg måtte nesten skrive noen ord da, siden jeg har en blogg, med mange tusen bloggposter, og siden min far, Arne Mogan Olsen, fortalte, i en kort e-post, for noen få dager siden, at Arne Thomassen hadde dødd, eller gått bort, da.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog