Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

Friday, 18 June 2010

Her er den stormen, når båten til Haldis ble ødelagt. Jeg fikk skylda, fordi jeg sist hadde brukt båten. Men faren min burde vel ha tatt opp båten?

dårlig halvstikk

PS.

Så jeg fikk skylda for at båten til Haldis, ble ødelagt i denne høststormen, som vel også ble kalt orkan, så jeg.

Men, det å ta båten til Haldis på land, hver høst, det var jo faren min sin jobb.

Burde ikke faren min ha tatt opp båten på land, innen 16. oktober?

Eller roter jeg nå.

Jeg synes ihvertfall at det var urettferdig, at jeg skulle få skylda, for den orkanen.

Jeg fortøyde båten, på vanlig måte, mener jeg.

Jeg kunne jo ikke vite, at det skulle komme en orkan.

Jeg var jo bare 17 år jeg da.

Faren min burde ha fulgt med på værvarslinga, mener jeg.

Det var visst også en høststorm, i 1985, som gjorde mye skade i Horten osv., så jeg, i Aftenpostens tekstarkiv.

Så det var vel ikke et ukjent fenomen, for faren min, dette med høststormer.

Burde ikke faren min ha fulgt med på dette?

Jeg hadde jo bodd flere år i Larvik, (hos mora mi), og hadde bare lært å kjøre båt, et par tidligere, så jeg var ikke så ekspert på det med båtlivet, dessverre.

Men faren min hadde jo bodd på Berger hele livet, og hatt båt på fjorden, siden han var tenåring.

Og hadde til og med bygget flere båter selv.

Så han burde vel ha hatt vett til å ta båten på land, før orkanen/høststormen kom?

Han skjønte vel det, at jeg ikke var verdensmester i halvstikk enda?

Hvis jeg hadde vært en gammel sjøulk, så hadde jeg skjønt det, hvis jeg hadde fått kjeft for dårlig fortøyning.

Men jeg var jo en gutt fra Larvik, og til å være en gutt fra Larvik, som ikke var noe spesielt sjøulk, så vil jeg si at jeg gjorde en grei, eller vanlig, fortøyning.

Likevel så fikk jeg skylda for dette.

Så det syntes jeg var litt urettferdig, må jeg innrømme.

Men jeg var jo liksom litt som Askeladden, en kar som måtte bo for seg selv, i det 'dårligste' huset.

Mens Humblen-familien, med faren og søstra mi, bodde i det fineste huset.

Så jeg var vel en som lett ble til syndebukk da, må jeg si.

Så den oppveksten der, var ikke helt best må jeg si.

Så det syntes jeg var urettferdig, husker jeg.

Hvis jeg hadde tenkt på at det kom en høststorm, så hadde jeg vel fortøyd båten bedre.

Men, han faren til Øystein Andersen, Kai, og faren hans, eller noe, var der.

For det var litt bølger, siste gangen jeg brukte båten.

Så da fikk jeg ikke kjørt inn til brygga.

Men måtte slå av motoren, og ta av meg olabuksa, og gå med tauet til båten, inn til brygga.

(For det var vel et stykke ut i september det her, kanskje.

Så jeg var kanskje litt seint ute på fjorden).

Og da hang han Kai Andersen og en eldre kar, rundt meg, hele tida.

Uten at de sa hvorfor de var der.

(De ville vel kanskje ha det til at de var urolige da?).

Og da gikk jeg der i bare underbuksa.

Og da følte jeg meg ukomfertabel da.

For det ble så dårlig plass på bygga liksom.

For Kai Andersen og han eldre karen, de skulle liksom klenge rundt meg da.

Så jeg ble litt sånn stressa og ukonsentrert.

Der jeg gikk rundt i underbuksa, på brygga.

Hvis ikke dem hadde vært der, så hadde jeg fått litt mer roen på meg.

Og kunne tatt på meg buksa i fred og ro, og dobbeltsjekka knuten.

Som jeg vel vanligvis gjorde.

Men, de skulle liksom ikke gå derfra, før jeg gikk derfra.

Så det ble sånn kjempedumt.

Dem patroniserte meg da.

Så det var egentlig Kai Andersen, som fortøyde den båten sist, sånn som det ble.

For Haldis leide båtplass av han, for han, (som var adoptivfaren til tremenningen min), Øystein Andersen.

Han eide brygga.

Siden den hørte til huset dems, som lå nede ved Drammensfjorden.

Så den fortøyinga, som jeg fikk kjeft for.

Den skjedde under overoppsyn, vil jeg si, av bryggesjefen, Kai Andersen.

(Ufrivillig fra min side, men likevel).

Og han klagde ikke noe, på den fortøyinga.

Han sa vel ikke et kvekk.

Han forklarte ikke hvorfor dem var der heller.

Kanskje det var for å se meg i underbuksa?

For han har jeg sett, i det huset, med en ung neger, (som snakka engelsk), en gang.

Så han Kai Andersen, liker nok unge gutter.

Men jeg regna med dem var der, siden det hadde blåst opp litt.

Men det var ikke den høststormen, men det var kanskje et forvarsel da, som kom noen uker før.

Men da gikk jo ikke jeg ned dit igjen, for det var så flaut, at jeg måtte gå rundt i underbuksa, for å få fortøyd båten til Haldis.

Fordi Kai Andersen, og en eldre kar, stod og så på.

Så det var en ikke så artig opplevelse, husker jeg.

Så det var vel det mest flaue, og nedverdigende, som skjedde, under min båtfører-karriære, vil jeg tippe på.

Det var en flau og døv opplevelse, vil jeg si.

Så jeg var ikke så fokusert og konsentrert.

For det irriterte meg, at de to 'gubbene' var der.

For jeg hadde fint klart meg aleine.

Så da førte kanskje det til, at det halvstikket, (eller hva det heter), ikke ble så bra.

For det var nesten utført under en storm.

Eller ihvertfall kuling, eller noe sånt.

Så da skjønner jeg det, at den båten sleit seg, under en storm, som var nesten som en orkan, (se bildene ovenfor), som kom noen uker seinere.

Men det syntes jeg var leit, for jeg var glad i å kjøre med den båten.

Det kan jo være at de bare tulla, og ødela båten, under stormen, og skyldte på meg?

Hvem vet.

At faren min er i noe 'mafian', mener jeg.

Jeg ville ikke sett helt bort fra det.

For jeg tok et vanlig halvstikk, vil jeg si.

Ingen av de 'gubbene', hvorav en vel var 'sjøulk', klagde noe ihvertfall.

Men men.

Og seinere, så fikk jeg låne båten til Kai Andersen og dem.

For tremenningen min, Øystein Andersen, han klarte ikke å kjøre båt.

Men jeg fikk ikke låne båten når jeg ville.

Men jeg fikk lov å kjøre, når Øystein var med.

Så sommeren 1988, så kunne man se meg og Øystein, ute på Drammensfjorden, for å kjøpe burgere, på marinaen, nesten ved Holmsbu der.

Og den båten hadde vindskjerm, og større motor, enn båten til Haldis.

Men det gikk helt greit å kjøre den, syntes jeg.

Det skjedde vel ikke noen uhell akkurat, da jeg kjørte den.

Men men.

Selv om nok de i klassen min, som hadde bodd på Berger, hele livet, de var nok flinkere og mer båtvant enn meg.

Men jeg var ikke helt umulig selv heller.

Selv om jeg ikke var av de værste 'sjøulkene' på Berger.

Så jeg syntes det var litt urettferdig, at jeg fikk skylda for det at båten til Haldis ble ødelagt.

Den skylda burde blitt delt på faren min og, (og muligens bryggeieren Kai Andersen, siden han blanda seg), mener jeg da.

Da hadde det vel kanskje blitt litt mer rettferdig.

Men men.

Faren min er jo sånn, at han drikker for mye, (som Christian Grønli sa, på G-mail chat, her om dagen).

Så da er det kanskje ikke så lett, å få det riktig alltid.

Det er nok mulig.

Og det var også veldig mange andre båter, som sleit seg, den høsten.

En seilbåt vel, ble skylt opp på land, til like ved der skolebussen tok av, inn til Sande videregående, husker jeg.

Så det var ikke bare båten til Haldis som ble ødelagt, i den stormen.

Selv om det selvfølgelig var leit.

Og burde ikke faren min ha tatt opp båten på land?

Hvem vet.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Jeg mener.

Dette var jo den største stormen der, i manns minne.

Jeg visste ikke at stormene der, kunne bli så kraftige.

Jeg var jo bare 17 år.

Og jeg tror ikke at faren min hadde sagt fra til meg om det.

At om høsten, så kunne det noen ganger, kommer stormer med opp til orkan styrke.

Det kan jeg ikke akkurat huske.

Da burde jeg vel kanskje ha lært meg helstikk, og ikke bare halvstikk.

Eller hva alle de knutene heter.

Det er mulig.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 2.

Her kan man se at det at båten til Haldis ble ødelagt, nok var faren min sin feil:

Pkt 3. Forsikringen gjelder ved fritidsbåtbruk i sommersesongen regnet fra 1.april til 30. september og i opplag fra 1.oktober til 31.mars...ved forhøyet premie kan forsikringen gjelde hele året.

http://baatplassen.no/i/index.php/topic/14488-naar-tar-dere-baaten-opp-paa-land/page__st__20__p__170625?s=21ff9408df1ada9d5d2f7f8ac6594c77#entry170625

Siden faren min ikke hadde tatt opp båten, midt i oktober.

For da er sommersesongen ferdig.

Og faren min hadde jo sagt til meg, at jeg skulle bruke halvstikk.

Men halvstikk er kanskje bra nok om sommeren.

Men kanskje ikke om høsten?

Kanskje det er mulig å finne ut mer om dette.

Vi får se.

PS 3.

Det var kanskje dobbelt halvstikk, som det var snakk om?

Det knutegreiene husker jeg dessverre ikke nå.

Det er over 20 år siden vel, at jeg var ute på fjorden så.

Men men.

Kanskje jeg vinner arbeidssaken min mot Bertelsmann/Microsoft, og kan kjøpe meg en hytte ved fjorden, en gang?

Da kan jeg heller ta kurs i knuter da, eller noe.

Vi får se hva som skjer.

Det hadde vært digg ihverfall.

Å kjøre med båt på fjorden, (hvis det ikke er regatta, eller noe da).

Det er nesten som meditasjon for sjelen det, vil jeg si.

Så det savner jeg, noen ganger, når jeg tenker på det, må jeg innrømme.

Og man kan også kjøre til en strand eller et svaberg, og ligge og sole seg og ta en øl eller spise mat.

Eller kjøre til Holmsbu, og se på brygga, og kjøpe seg et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, og kanskje en halvliter, i kafeteriaen på Holmsbu Bad.

(Ihvertfall kunne man det for 25 år siden).

Eller kjøpe seg en burger, på marinaen, (som tremenningen min Øystein syntes var artig).

For han var fra Lørenskog.

Og han var mer en burger-spiser, enn meg.

Jeg var mer en pizza-spiser, på den tiden.

Så det var liksom Øystein som bestemte mest over båt-kjøringa, enda jeg var to år eldre.

Siden det var deres båt, og brygge.

Og siden Øystein var fra Lørenskog, og kjente kjempemange folk der, og i Oslo og i Drammen osv.

Så vi var nesten som to likeverdige kamerater, enda jeg var et par år eldre enn Øystein.

Siden Øystein kjente så mange folk og alltid hadde mye penger osv., som han fikk fra faren sin da.

Jeg kjente Øystein gjennom min kamerat Kjetil Holshagen, som er et år eldre enn Øystein, og et år yngre enn meg.

Og som jeg ble kamerat med, da min klassekamerat, Tom Ivar Myrberg, introduserte meg for han, som var deres nye nabo, fra Drammen og Konnerud, var det vel.

Noe sånt.

Men men.

Ihvertfall så har jeg savna fjordlivet, en gang i blant, opp gjennom årene i Oslo også.

Man kan også prøve å fiske, og kjøpe agnsild, på Holmsbu, for eksempel.

Så det er trivelig med båtlivet, vil jeg si.

En gang tenkte jeg på å kjøpe hytte på Krok.

Når jeg fikk litt penger.

Krok er like ved Sand og Bergeråsen.

Og da spurte jeg søstra mi, og broren min Axel, om de var klare for å spleise på en sånn hytte.

For hytter er ganske billige på Krok.

Det kan kanskje ha noe med, at noen ganger, så blir alle rutene, på bilene til hytte-eierne der, smadret.

Av noen folk som jeg ikke er sikker på hvem var.

Men noen jenter fra Drammen, som gikk i klassen til Eva Olsen fra Svelvik, da hu var russ, husker jeg, for jeg dro på Danmarks-tur med de, med Stena Saga, da jeg møtte hu fra Svelvik og typen hennes, på Oslo City, våren 1990 vel.

De stod ved de knuste bilene da, husker jeg, de jentene fra Drammen.

Som lot meg sove på gulvet i lugaren dems, for jeg sneik meg med danskebåten, for moro skyld.

For det var artig å treffe noen folk som jeg kjente igjen, syntes jeg, da jeg møtte de fra Svelvik osv., i Oslo.

Men men.

Søstra mi og halvbroren min, de svarte ikke noe klart på det her, (da de var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en gang).

Om de hadde lyst til å bli med å spleise på hytte på Krok, etterhvert.

Så hva de tenkte da, det veit jeg ikke.

Men det er det kanskje like greit å ikke vite.

Det er mulig.

En gang, som jeg var med å besøkte grandonkelene mine på Holmsbu, eller var med en båt Runar hadde kanskje, til marinaen, på Holmsbu.

Så hadde Ole Paus, konsert i Holmsbu, på marinaen vel.

På slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet vel.

Og da ville Runar dra tilbake med båt, til marinaen, sammen med faren min, og se på Ole Paus, seinere den kvelden.

En fredag i sommerferien, var det vel.

Så Runar var kanskje i Johanitterordenen, han også?

For Paus-familien, de var en av, adelig i Johanitterordenen, mener jeg.

Jeg skal se om jeg finner mer om dette.

Så kanskje dette var Runars måte å gjøre narr av meg på.

For den ordenen den er nok ganske mektig, hvis jeg skulle gjette.

Så de liker kanskje å tulle med meg, siden jeg er i slekta etter Cort Adeler, (og muligens Noah).

Vi får se om jeg klarer å finne mer om det.

Vi får se.

PS 4.

Her er mer om dette:

Paus (de Paus) - norsk slekt, et medlem ble opphøyet i grevelig stand av paven, har hvertfall historisk pretendert norsk uradelskap, blant annet av nevnte greve (se I)

http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_adelsslekter

PS 5.

Så jeg tenker nå sånn.

At grunnen til at Haldis kom inn i min fars liv.

Kan ha vært for at hun var i Johanitterordenen.

Og at de ville tulle med meg.

Siden jeg er adelig, (baron), etter Cort Adeler.

I Norge, siden de var i Danmark, da adelen ble avskaffet i Norge.

Samtidig er de en norsk adelsslekt, siden de var fra Brevik, og ble adelige, da Danmark og Norge var et rike.

Så hvis jeg blir baron.

Så får jeg Johanitterordenens Paus, som ble adlet av paven, til å muligens se dum ut da.

Så vil kanskje Johanitterordenen forhindre dette.

Pga. noe æresgreier.

Siden Paus og norske myndigheter, vel delvis kranglet om Paus var en norsk adelig, eller ikke.

(Eller kanskje fordi at Johanitterordenen skryter av, at den siste norske adelige, var greve hos dem.

Noe sånt?).

Her har vi et motiv, fra Johanitterordenen, for å tulle med meg, (synes jeg det kan virke som).

Så sånn er nok antagelig dette, tenker jeg nå.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Vanvittige greier på Terningmoen

Nå fikk jeg flashback, til da jeg var i militæret, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i 1992/93.

Dette skjedde våren 1993.

Etter at den gamle troppsjefen vår, (i tropp 1), Frøshaug, hadde blitt adm. off, eller noe sånt.

Og vi hadde fått en ny troppsjef, som en fra laget vårt, fra Elverum, som het Ragnhildsløkken, sa at ble kalt 'Kalesj-Bjørn', for han hadde stjålet en kalesje fra en bil, en gang, visstnok, (ifølge Ragnhildsløkken).

Så sånn var det.

Frøshaug fikk så plutselig kommandoen over troppen igjen, for vi skulle på noen konkurranser, eller oppgaver, i adm. off.'s regi da.

Og da var det en oppgave som var helt sinnsyk, vil jeg si.

Dette var lag 2, som jeg var på da, (jeg var noen måneder reserve og, før jeg havnet på lag 2, for jeg var ganske tynn og pinglete, så infanteriet, som Willassen fra skolen i Drammen, sa var det tøffeste, det ble litt i hardeste laget for meg, egentlig.

Men jeg sleit meg gjennom det, ihvertfall).

Lag 2, hadde Marvin Bricen som lagfører.

Det er broren til hun Silvanny Bricen, som er kjent som programleder på TVN og fra musikkbransjen osv.

Så vi var kanskje det eneste laget i Terningmoens historie, som hadde en mulatt som lagfører?

Hvem vet.

Bricen slapp unna påtale, (i mange måneder vel, siste halvår av Førstegangstjenesten vel), for å ikke ha Oppland Regiment sitt merke, Birkebeineren, på perm-uniformen, ihvertfall.

Og da jeg skulle få ny perm-uniform, (siden jeg hadde vokst ut av den gamle uniformen, fordi jeg hadde fått mer muskler vel, de første 10-11 månedene i militæret).

Så sa jeg, på rommet, at jeg droppa den syinga, før vi skulle stå parade, i Karl Johan, før lukkingen av Stortinget, våren 1993.

(Vi hadde også stått parade i Karl Johan, under åpningen av Stortinget, høsten 1992).

Og da sa Schellum, fra Vågå, at det var fordi at 'Bricen var neger', at han slapp unna, med å ikke ha birkerbeiner-merket, på perm-uniformen sin.

Så jeg måtte ikke regne med å kunne klare å slippe unna med det samme, mente vel de på rommet.

Det ble til at jeg ikke fikk tid til det, for jeg sleit sånn med å stryke den nye perm-uniform buksa.

Å stryke klær, det var det aldri noen som hadde lært meg, for å si det sånn.

Det er ikke noe man lærer på skolen, akkurat.

Men men.

Og i militæret, så lærte vi vel ikke akkurat det så grundig.

Så jeg fikk aldri festa på det Birkebeiner-merket, på den nye uniformen, så jeg var litt nervøs, før stengingen av Stortinget, våren 1993.

Og det la sersjant Dybvig merke til, så jeg slapp å bli med, for han så tvers igjennom meg, at jeg var litt ukomfertabel, med å være med på det, (pga. den nye unifomen, som jeg ikke hadde fått helt fin, og jeg var heller ikke blant de beste i slutta orden, som er marsjering og å hive geværet opp på skulderen i takt, osv).

Så da fikk jeg bli med på Forsvarets Dag, i Elverum, istedet, (med noen på lag 1), og skyte med miles, (lasersystem på AG3-en), i en konkurranse mot tilskuerne som var på Forsvarets Dag, ved en gammel festning, eller noe, i Elverum sentrum, et stykke unna Terningmoen, var det vel.

Garde-musikken osv. var der også, forresten).

Men men.

Tilbake til den dagen på Terningmoen.

Da ble jeg sendt først, opp i et kanskje fem meter høyt klatrestativ.

Frøshaug hadde først sagt at alle måtte ta med seg vindvotter, enda det var mai eller juni, og varmt.

Senere gikk ryktene, om at en soldat i en annen tropp, hadde havnet på sykehuset, for huden og kjøttet, i hånda hans, hadde blitt slitt bort, i en konkurranse/oppgave, sånn at man kunne se inn til beinet.

Og det fant jeg fort ut hvilken oppgave dette hadde skjedd i.

Det var det 5-10 meter høye klatrestativet.

Vi hadde med oss strids-sekk, og sikkert AG-3.

Strids-sekken, den var mye mindre, enn pakning, som er en tur-sekk.

Så det var ikke så vanskelig for meg, å klatre opp det stativet, for jeg var i god form, etter mange måneders blodslit, i infanteriet, til fots, ved lav åling, på truger og på ski, og det som var, i de foregående månedene.

Og en 'tjukkas' på laget, Sundheim fra Valdres, var andremann, som ble sendt opp, av lagfører Bricen.

Og da måtte jeg hjelpe Sundheim, for han sleit litt.

Så jeg måtte ta tak i sekken hans, og nærmest hive han over kanten, på toppen av stativet, hvor jeg stod på et platå, omtrent som øverst på en borg, eller noe.

Hvis ikke Sundheim 'faket' da.

At han egentlig hadde kontrollen, men gjorde seg til, for at jeg skulle føle meg ovenpå?

Så var det nedturen.

Og da skjønte jeg at nå var jeg lurt i en felle.

For da måtte vi fire oss ned et ti meter høyt tau.

Noe sånt.

Og det hadde jeg aldri lært, i gymmen, eller noe sånt.

Selv om jeg pleide å være med i alle gymtimene.

Men vi dreiv mest med fotball osv., vel, ute i Østre Halsen, Larvik, Berger, Svelvik, Sande og Drammen, (som var de stedene jeg gikk på skole, og hadde gym, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående).

Ihvertfall lærte vi aldri om å fire oss ned et tau.

(Selv om jeg husker at Petter og Christian Grønli, snakket om, da jeg kjente de, som 11-åring vel, at de pleide å gjøre det, fire seg ned i tau, ned et fjell, like ved der hvor Per Furuheim og de bodde vel.

Så kanskje Bricen kjente Grønli-brødrene, og visste at firing ned et tau, ikke var min styrke?).

Og i militæret, så lærte vi heller ikke å fire oss ned et tau.

Men plutselig, så var jeg kommandert opp, på et ti meter høyt stativ.

Og den eneste måten å komme seg ned på, var ved å fire seg ned, et ti meter langt tau, (som det hang flere av ned fra stativet, og mot bakken da).

På Berger, hvor jeg var fra, så var tau til å fortøye båter med, stort sett, vil jeg si.

(Selv om jeg fikk skylda for at båten til Haldis ble ødelagt i høststormen, på Østlandet, i 1986, eller noe.

Pga. dårlig halvstikk, eller noe.

Men de skulle kanskje tatt opp båten, før stormen?

Det var isåfall faren min sin jobb.

Mange båter ble jo tatt av den stormen, så å skylde det på meg, det var kanskje litt urettferdig?).

Og da visste jeg Søren ikke hvordan jeg skulle komme meg ned.

Men det ble til at jeg tok på meg vindvottene.

Og presset hendene mot tauet.

Samtidig som at jeg presset sålene på militærstøvlene, mot tauet.

Sånn at det lukta svidd fra vottene, når jeg slapp meg ned, vel.

Kanskje det var kjøttet fra hånda til han som havna på sykehuset, som lukta?

At det hang igjen i det ene tauet enda.

Og at det var det tauet jeg kom meg ned?

Hvem vet.

Så, da jeg var ganske langt nede, så gikk det litt vel fort, og da bare måtte jeg slippe tauet, og hoppe ned den siste meteren, eller noe.

Noe sånt.

Så knea mine, fikk nok en litt tøff belastning, på den øvelsen/konkurransen.

Men jeg fikk ingen skade, som jeg kunne merke, ihverfall.

Selv om kneet røk et par år senere, (korsbåndet i venstre kne), da jeg spilte fotball.

Frøshaug sa også at vi skulle trampe hardt, på oppstillingsplassen, når vi gikk i hvil.

Så jeg fikk litt trampe-muskler, i det venstre beinet, og brukte den 'trampe-muskelen', under fotballsparking, i Frognerparken, en gang, sommeren 1995 vel.

Og da røyk korsbåndet gitt.

Og det har jeg slitt med i alle år etterpå.

For legene har ikke fiksa kneet ordentlig, så det har aldri blitt helt bra og stabilt.

Og det er visst også noe slitasje-skader i den kneet nå, sa en lege, i Oslo, i 2002, var det vel, hvis jeg husker riktig, etter å ha tatt MR-røntgen, eller hva det heter.

Så sånn var det.

Jeg sa at jeg ville fikse kneet på nytt.

Og da sa han legen, ved Bentsebrugata legesenter, at 'har du ikke fått nok nå da'.

Så det var tydelig at det var noe mafia.

For nok av å bli friskere?

Hvem har liksom fått nok av helsevesenet.

Er helsevesenet plutselig noe dårlig nå da.

Var det fordi jeg var norsk/langskalle/nordisk?

Hvem vet.

Vi får se.

Men det var ihvertfall helt gale-Mathias, det greiene på Terningmoen, vil jeg si.

Å klatre opp et nett, og komme seg over en kant.

Så man kunne ikke klatre det nettet ned igjen.

Men man måtte fire seg ned et tau, på ti meter.

Enda dem vel ikke sjekka først, at man visste hvordan man firte seg ned et tau.

Det er vel en ferdighet?

Det er nesten som å tvinge noen opp i et fly.

Også sier dem, 'nå må du lande flyet'.

Også driter dem i, om du har lært å lande fly, eller ikke, fra før.

Så det var helt gale-Mathias, vil jeg si.

Ko-ko!

Så hva dem dreiv med på Terningmoen, det veit ikke jeg.

Men helt sunne i hue, det var dem nok ikke.

Dette her var nesten som et plott, vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Og jeg hadde noen kamerater, fra Skedsmo, som het Øystein Andersen, (tremenningen min), og Glenn Hesler, (opprinnelig en kamerat av Øystein, fra Skedsmo VGS. vel).

Og de pleide alltid å si, at jeg var 'hvit neger'.

Og det skjønte jeg ikke hvorfor de sa.

Men jeg slang noe dritt tilbake da.

Men nå tror jeg det var, fordi at jeg var norsk/langskalle/nordisk.

Og at disse var i noe undergrunn, som tulla med nordiske.

Noe sånt.

Og det ble jo litt 'tricky', med det Birkerbeiner-merket.

Bricen hadde det ikke på uniformen.

Og han var min lagfører, dvs. min sjef, 24 timer i døgnet, under tjenestetiden.

Og vi sov på 8-manns rom, hvor også Bricen bodde, og nestlagfører Frydenlund.

Så du hadde nesten aldri frihet, under førstegangstjenesten.

Du hadde alltid en sjef, av noe slag, som kunne finne på å kommandere deg, i nærheten.

Så du fikk liksom aldri roen på deg, som man kunne få i sitt eget hjem.

Så det var nesten sånn at du måtte være på tå hev, i et helt år.

Så for meg som har vokst opp alene, i min egen leilighet, siden jeg var ni år, så var jo denne stadig tilstedeværelsen av befal, som et herk og et hat da.

Så jeg slappa aldri av, i militæret.

Så det ble veldig spesielt, må jeg si, å være der.

Selv om det også hendte artige ting.

Og det var såpass spesielt, det året, syntes jeg, (som aldri har vært i speider'n, eller noe sånt), så jeg husker mye av det som skjedde enda.

Så sånn var det.

Men jeg ville jo da satt lagfører Bricen, i et forfærdelig dårlig lys, hvis jeg hadde sydd på Birkebeiner-merket, på den nye uniformen min.

Siden han dreit i det.

Og hadde driti i det, i mange måneder.

Så det var litt spesielt.

Og jeg ble beordra, av noen på depotet, som inspiserte oss, før stengingen av Stortinget, i 1993, å bytte både perm-uniform skjorta og buksa.

Men de fleste slapp å bytte noe som helst.

Så jeg fikk jo da en oppgave, som de andre ikke fikk.

Så de andre lå bare å daffa på rommet.

Mens jeg stressa med strykning av ny perm-bukse osv. da, før stengingen av Stortinget.

Så det var litt rart, hvorfor måtte jeg bytte både skjorta og buksa?

Det var kanskje noe mobbing, av meg, fra depot-folka?

Jeg fikk ikke noen ordentlig forkaring, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg fikk jo da kanskje noen negative kommentarer da, fra folk som daffa på rommet, siden jeg stressa med perm-uniform osv.

Så det var noe herk, å gjøre noe blant de surmulna folka på rommet osv.

(Døler osv).

Så det gikk trått gitt, med den oppgaven, å få den nye perm-uniformen fin.

Det var ikke akkurat så artig å drive med stryking og sying, på rommet, som en husmor, mens de andre bare lå og daffa, på senga si, og leste tegneserier og sånn, og kanskje slang meldinger da.

Det ble nesten som noe mobbing hele greiene, synes jeg.

Så det var noe av det døveste, og, (mer eller mindre), nedverdigende, vil jeg si, som jeg husker, fra Førstegangstjenesten.

Så da jeg havna i HV, så fikk jeg avsmak mot å sy på det nye Haralds-merket, på feltlua, over det gamle Olavs-merket.

Så jeg fikk vel aldri ordna det.

Men men, jeg var travel på den tida og, på slutten av 90-tallet.

Med mye jobbing som butikksjef i Rimi, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Policy for kommentarer


Anonyme kommentarer, blir slettet, (etter en del problemer, med nettmobbing osv.).

Hvis du har et vanlig navn, så skriv gjerne noe, som skiller deg, fra andre, med samme navn, (sånn at det er klart, hvem som skriver).

Kommentarer som inneholder trakassering, (og som ikke holder seg, til temaet, i blogg-posten), blir bare slettet, (og ikke publisert).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

For å eventuelt legge inn kommentar, så trykk på linken, til blogg-posten, (så kommer det opp et felt, hvor man kan kommentere).

Blog Archive