Min Bok 4 - Kapittel 68: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VII

En gang, høsten 1993, (må det vel antagelig ha vært), da jeg jobba, på Rimi Karlsrud.

Så satt jeg i kassa der da, aleine, (så jeg må nok ha jobba en tidligvakt vel, (eller noe), som ekstrahjelp/ringehjelp), mens ei mørkhuda dame, i begynnelsen av 20-åra vel, spurte meg, om hvor den og den skolen var, da.

Og da måtte jeg ringe opp kontoret da, (var det vel), på callinga.

For jeg hadde jo det i blodet, (nær sagt), at jeg skulle være høflig mot kundene og yte god kundeservice.

Fra tiden på handel og kontor og på NHI.

Og fra jobbing på CC Storkjøp og Matland/OBS Triaden.

Men da bare kom det fra hu Liv, (som seinere ble butikksjef, i Rimi, i Grenseveien), husker jeg, at 'åja, deeeen skolen ja'.

For da skjønte nok hu Liv, at det her var ei flyktning-dame, som skulle på norsk-kurs, da.

(På en nedlagt skole, (eller noe), vel).

Så da var hu Liv skikkelig nedlatende da, (må jeg nok si).

Siden det her var en farget person da, (vil jeg nok tippe på).

Så hu Liv, hu var nok ikke en 'kundeservice-person', sånn som meg.

Nei, hu var noe mer den lokale 'nazi-jenta', eller noe, (virka det som for meg, ihvertfall).

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Under VM i friidrett, i Gøteborg, (som var i august 1995, så jeg på Wikipedia nå).

Så hadde butikksjefen, på Rimi Nordstrand, (en jeg ikke husker hva heter nå), han hadde vunnet en reise, til VM i friidrett, i Gøteborg, da.

Gjennom Rimi, (eller en av leverandørene til Rimi), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde vært på diverse fruktkurs, og etter at vi hadde lagt opp frukta selv, i et halvt år, (eller noe), på Rimi Nylænde.

Så hadde nok distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, inntrykk av det, at jeg var flink i frukta, da.

For hu spurte meg, (som kun hadde jobba som leder, på Rimi Nylænde).

Om ikke jeg kunne jobbe en tidligvakt, på Rimi Nordstrand.

Siden han sjefen der, hadde vunnet en tur, til Gøteborg.

For de trengte bare en person der, som kunne legge opp frukta da, sa Anne-Katrine Skodvin.

(Siden kundene på Nordstrand, kanskje var litt snobbete, da.

Så måtte liksom frukta der se bra ut, da.

Noe sånt).

Og jeg ble kanskje litt smigra da, av å bli spurt om jeg ville jobbe en ledervakt, på en annen Rimi-butikk, da.

Så det slo jeg til på, da.

For da tenkte jeg vel også det, at jeg fikk litt 'stjerne i boka', siden jeg var en fleksibel Rimi-medarbeider, da.

Sånn at dette kanskje ville hjelpe karrieren min, i Rimi, da.

Siden jeg da også fikk erfaring, i å jobbe som leder, i fler Rimi-butikker, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg dro oppom Rimi Nordstrand der, da.

Og fikk nøkler til butikken osv., av butikksjefen vel.

Dagen før jeg skulle jobbe der, eller noe.

Men jeg er jo b-menneske.

Så det skar seg jo helt, på Rimi Nordstrand.

For jeg klarte å starte alarmen der, husker jeg.

Når jeg skulle låse meg inn der, da.

Klokka sju om morgenen.

Og etter det, så surra jeg litt, i frukta der og, husker jeg.

For de hadde nemlig en kampanje på reddiker der.

Nemlig reddiker i bunter.

Som de hadde stukket ned, innimellom alle de andre grønnsakene der, da.

Sånn at kun hodene på reddikene stakk opp, da.

Men kvasten, på reddikene, de hadde visnet, da, (fant jeg ut).

Mens reddikene så ok ut, da.

Så jeg var ikke sikker på om jeg skulle ta ut de reddikene av disken, eller ikke, (husker jeg).

Det samme med bananene.

Det var ganske mange bananer, som var litt brune der da, husker jeg.

(I en egen banan-sjokkselger, i tre, som de hadde der.

Som jeg ikke hadde sett noe lignende av før, vel).

Som jeg ikke var sikker på om jeg skulle ta ut, eller ikke, da.

Og alarmen hadde jo gått og.

Så jeg var nok litt ør i hue, da.

Når jeg jobba der.

Og jeg dreiv og tenkte på det her med de reddikene og de brune bananene da, (husker jeg).

Så jeg hadde det ikke så morsomt, da jeg jobba der da, (husker jeg).

Og de som jobba i kassa der.

(Og muligens på gulvet).

Det var noen karer i 30-årene kanskje.

Så det var litt spesielt, husker jeg.

(For det pleide ikke å være mannfolk, såpass oppe i åra, som satt i kassa).

Og de karene, de var nok vant til å bli utsatt for en annen lederstil, enn den strenge, som jeg hadde blitt tillært, nede på Rimi Nylænde.

For jeg skjønte det, at medarbeiderne på Rimi Nordstrand der, de likte ikke at jeg fulgte med på hvordan de jobba, osv.

For jeg lot blant annet døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg tok flaskebordet der, da.

For å prøve å følge med på om medarbeiderne der jobba, da.

(For jeg syntes kanskje at det ikke var noe særlig fart i dem, da).

Og da husker jeg det, at de medarbeiderne der, begynte å prate om det her da.

(At jeg lot døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg rydda flaskebordet).

Så de medarbeiderne på Rimi Nordstrand, de var nok kanskje ikke like 'kua', som de medarbeiderne, nede på Rimi Nylænde, muligens var, da.

(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde surra rundt, på Rimi Nordstrand der, i noen timer.

Og lagt opp frukta og rydda flasker, og sånn.

Så dukka det opp en annen Rimi-butikksjef der.

Og hvem var det?

Jo, det mener jeg at var han butikksjef Rune Løvdahl, som jeg hadde vært på jobbintervju hos, på Rimi Klemetsrud, (som seinere ble bygget om til Rimi Mortensrud), den dagen, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel).

(Nemlig 13. januar 1994, så jeg at det var, på Wikipedia nå).

Og han Rune Løvdahl, han var rimelig mutt og nesten litt aggressiv, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Kanskje han bar på noe nag til meg, etter det mislykkede jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, cirka et og et halvt år, før det her?

Hva vet jeg.

Jeg oppdaterte ihvertfall han Rune Løvdahl, om 'ståa', i frukta der, da.

Om at jeg ikke var sikker på, om jeg skulle ta ut de reddikene og de litt brune bananene, av fruktavdelingen der, da.

Og så måtte jeg gå, da.

For jeg skulle nemlig også jobbe seinvakt på Rimi Nylænde, den dagen.

Og da gikk jeg vel bare, fra Rimi Nordstrand, og ned til Rimi Nylænde, (mener jeg å huske).

For jeg visste ikke hvilken buss jeg skulle ta, (hvis det gikk noen sånn buss), oppi der.

For å komme meg ned til Lambertseter, da.

Så det var vel en gåtur, på en halvtime, eller noe, kanskje.

Også jobba jeg seinvakta, på Rimi Nylænde, da.

Hvor butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel jobba tidligvakta.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han het vel forresten muligens Geir, han butikksjefen, på Rimi Nordstrand, tror jeg.

(Men dette var ikke samme Geir, som fikk sparken, en tid før det her vel, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da hu Solveig, (som er fra like ved der Flo-brødrene er fra, på Vestlandet), skulle slutte.

Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), å gå opp til Lambertseter Senter, (eller Lambertseter Sentrum, som det vel egentlig heter), og kjøpe en bukett blomster, til Solveig, i blomsterbutikken der, da.

Jeg forklarte bare til dama i blomsterbutikken, at buketten var til en medarbeider, som skulle slutte, (etter mange år i jobben, da).

Og sa cirka hvor mye, som buketten skulle koste, da.

(Nemlig et beløp som Hilde fra Rimi Hellerud vel hadde bestemt vel).

Og da lagde hu blomsterbutikk-dama en skikkelig fin blomsterbukett, da.

(Må man vel si).

Som jeg måtte gi til hu Solveig, da.

Og hu Solveig, hu skrøyt fælt av blomstene, da hu Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), takket for samarbeidet da, (nede på spiserommet der, var det vel).

(For jeg mener å huske det, at det var hu Hilde fra Rimi Hellerud, som sa mest.

Og ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg).

For samarbeidet, mellom Solveig fra Vestlandet, og butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud.

Det hadde vel ikke gått så bra, vel.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så Solveig fra Vestlandet, hu flytta tilbake igjen, til Vestlandet, da.

(Etter et par tiår vel, i Tigerstaden).

Sammen med sin tenåringsdatter Belinda da, (som butikksjef Elisabeth Falkenberg kalte for Bellona).

Sommeren/høsten 1994, (eller noe sånt), må vel det her ha vært.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.