Min Bok 5 - Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.

Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.

Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.

Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.

Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og 'harry' ut, da.

Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.

Og aktivitetene ville også selge mindre.

For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.

Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.

Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.

Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.

(Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.

Ikke langt unna, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.

Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.

Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).

(Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.

Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.

Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.

Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).

Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.

Så jeg fikk til slutt den vanen.

At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.

Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn 'Kjetil Prestegarden-plakat', på gulvet.

Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.

For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.

Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.

Og det samme med frukta og inngangspartiet.

Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.

(Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).

Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.

Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).

Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.

Jeg fylte opp fruktposer i frukta.

I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.

Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.

Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.

Uten at det ble mye papp, i den disken, da.

Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.

Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.

Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.

Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.

(Uten å dem ble seende for harry ut, da).

Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.

Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.

Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.

Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.

Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.

(Noe sånt).

Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.

At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.

Og at den så så bomba ut, etter det, da.

Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.

For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.

Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.

Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.

Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.

Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.

Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.

Det veit jeg ikke.

Men assistent Monika.

Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.

Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.

Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.

Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan 'ståa' var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.

Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.

For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.

For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.

Så når jeg måtte henge opp 'Kjetil Prestegarden-plakater', så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.

Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.

Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.

Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.

For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.

Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.

At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp 'Kjetil Prestegarden-plakater'.

Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.

Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.

For det sa regelen, i Rimi.

Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.

Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.

Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp 'Kjetil Prestegarden-plakater', da.

Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.

Hvis jeg førte de opp, på 'Eget forbruk' vel, på svinnlista.

Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.

Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp 'Kjetil Prestegarden'-plakater lengre.

For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.

Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.

Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).

Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).

Og han presenterte seg, da.

Og da sa jeg: 'Du kjente igjen meg?'.

Og da sa Bjørn Ancona: 'Jeg kjente deg igjen på holdningen'.

(Noe sånt).

For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.

Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.

Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).

Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.

At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.

Og hu skulle ha bilde til 'Typetoppen', (eller noe sånt), tror jeg.

Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.

Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.

Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.

Bare for å bli kvitt henne, liksom.

(For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.

Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).

Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.

(Noe sånt).

Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.

Den siste tida som jeg jobba der.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.

(Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).

Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.

Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.

(For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).

Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: 'Jeg kjenner henne', (eller noe sånt).

Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.

Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.

Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.

Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).

Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.

(Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).

Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.

Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.

For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.

For han ga masse skryt.

Og dro oss med på raftingtur til Dagali.

Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.

Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.

Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.

Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.

Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.

Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.

Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).

Med Anne Neteland, som en streng 'Hitler-type', som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.

Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.

Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.

Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.

Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.

Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.

(Må man vel si).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.

Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.

Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.

Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).

For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

(Selv om hu egentlig het Lul, vel).

Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).

Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.

For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.

Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.

Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.

Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.

Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.

(For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.

Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).

Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.

Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.

(Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.

Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.

At grunnen til at jeg ville bytte butikk.

Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).

Hvor hu skulle på fest, da.

Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.

(For å si det sånn).

For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.

Så satt hu Luly seg i baksetet, da.

Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.