Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

Monday, 27 August 2012

Fler bilder fra Liverpool

PIC_2136

PIC_2137

PIC_2138

PIC_2139

PIC_2140

PIC_2141

PIC_2143

PIC_2144

PIC_2146

Nå har jeg visst solgt en ny utgave av Jenny Skavlan i Finland. Jeg skal prøve å gjøre de andre bøkene mer proffe, når jeg er ferdig med Min Bok 4

solgt ny utgave

Onkel Martin sin stedatter Isa, har lagd kaker. Broren hennes Risto, var også glad i å lage milkshake, husker jeg, fra da jeg bodde på gården deres

isa lagd kaker

http://web.stagram.com/p/265174238294318245_24646926

Det her er faren til Petter og Christian Grønli, (fra Bergeråsen). Da mora deres, (Tove), døde, på begynnelsen av 80-tallet, så bodde faren i Mexico

faren til petter og christian grønli

Min Bok 4 - Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII

Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.

At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.

(Sommeren 1995, må det vel ha vært).

For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.

(Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.

For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).

Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.

Noe sånt).

Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.

Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).

For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.

Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.

(Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).

Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.

(Noe sånt).

Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.

(Noe sånt).

Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.

Så ved å ha sånne her rutiner, så 'temte' vi egentlig butikken, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.

Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.

Og sa noe sånt som, at 'skriver du lapper til Erik, du da?'.

Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.

Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).

(Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.

Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.

Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.

Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.

(Om 'ståa' i butikken, osv.

Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.

Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).

Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).

Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.

Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.

(Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.

Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).

Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.

For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye 'dritt', som de putta oppi pølsene der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg fikk også et sånn 'mat-kick', (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.

Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).

Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.

Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).

Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.

Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.

(Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).

Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.

For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.

Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.

For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.

For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.

Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.

(Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).

Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.

For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.

(Og ikke bare på 'ståa', i butikken).

Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).

Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.

(For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.

For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.

Hele dagen gjerne).

Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.

Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

(Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.

Eller, det var kanskje selvsagt).

Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.

Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.

Fra klokka 12-13 cirka, da.

Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.

Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.

(Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).

Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.

Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.

Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.

Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.

Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).

Hu snakka 'dritt' om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.

Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.

Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.

Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.

At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.

Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).

Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.

Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).

Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.

Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.

Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).

Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.

Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).

Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.

Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.

Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).

Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).

Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.

Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde 'bestilt' hu demonstrasjonsdama.

(Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.

Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.

(For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.

Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.

Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).

Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en 'haug' av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg's, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).

Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).

Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.

(Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).

Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.

(Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).

Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.

Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).

Hva vet jeg.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.

Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 93: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXII

Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.

(Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).

Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).

(En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.

Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.

Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.

(Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg syntes at denne nye safttypen.

Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.

(For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).

Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.

Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.

Men da 'tilta' Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.

Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.

For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.

(Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.

Kanskje i 'Rimi-nytt', eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).

Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.

Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.

Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

(Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.

Men jeg mener å huske at det var sånn.

Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.

Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.

Enda jeg bare var assistent der, da.

For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.

Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer 'varm i trøya', og vant til å jobbe, som leder der, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.

Før jeg lot de få mindre plass.

For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.

Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.

(Selv om de ble billigere for kundene, også.

Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).

Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.

Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.

Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.

Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.

Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).

(Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).

For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.

Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.

Hvis det var noe som så litt 'harry' ut, for eksempel.

Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.

Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.

Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var 'dum', da.

Siden hu ikke lot meg styre det her, da.

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg må også ta med det.

At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.

Hu så på hvordan 'ståa' i butikken var da, (må man vel si).

Og så pleide hu å si noe sånt som, at 'nå rekker dere å ta resten av varene selv', (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.

Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de 'vanlige' medarbeiderne), da.

Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.

Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.

Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på 'ståa' i butikken, (istedet for å se på klokka). da.

(Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).

Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.

Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for 'strebers', da.

For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.

Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg 'Ina på Ringnes'), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.

Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).

Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).

(For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).

Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.

(Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.

Vi får se.

Oppsummering av gullkorn fra Min Bok-bøkene

'Løgn trenger mange ord'.

Sos. øk.-lærer Herbjørnsen, Gjerdes videregående, skoleåret 1988/89.


'Det kan jo ikke ha vært de [afrikanerne] som stjal juice, for vi har jo ikke noen saks'.

Min søster Pia Ribsskog, Ungbo, Skansen Terrasse 23, Ellingsrudåsen, sommeren 1994.

Policy for kommentarer


Anonyme kommentarer, blir slettet, (etter en del problemer, med nettmobbing osv.).

Hvis du har et vanlig navn, så skriv gjerne noe, som skiller deg, fra andre, med samme navn, (sånn at det er klart, hvem som skriver).

Kommentarer som inneholder trakassering, (og som ikke holder seg, til temaet, i blogg-posten), blir bare slettet, (og ikke publisert).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

For å eventuelt legge inn kommentar, så trykk på linken, til blogg-posten, (så kommer det opp et felt, hvor man kan kommentere).

Blog Archive