Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

Sunday, 14 October 2012

Noen tuller med Ditlev og Geri, (fra Min Bok), på nettet. Ditlev Castellan kalte seg ikke 'Don', da han gikk i klassen min

tuller ditlev geri

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/143980337-kunne-du-kalt-s%C3%B8nnen-din-don-ditlev-eller-geir-arne/

Min Bok 5 - Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø

Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.

Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.

Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.

For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.

For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.

(Noe sånt).

Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.

Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.

Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.

(Noe sånt).

Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.

Som min fetter Ove, (som kjente disse 'gubbene' bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da

(Noe sånt),

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.

Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.

Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.

Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.

Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.

Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).

For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.

(Noe sånt).

Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.

Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.

For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.

Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.

Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.

Til jeg kom fram til Holmsbu, da.

Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.

Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.

At det betydde at det liksom 'ringte inn', da.

(Som da timene begynte, på skolen).

Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.

Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).

Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.

Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.

Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.

Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.

Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.

(Når vi skulle gå til graven, da).

Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.

Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.

Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.

Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.

For ting funker ikke der, kan man se.

Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.

Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.

For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.

Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).

Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.

Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.

(Foran en nesten helt full kirke, da).

For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.

Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.

Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.

Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.

Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).

(Eller noe sånt).

Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

For Daniel er jo født i 1995.

Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).

Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.

Med andre ord høsten 2001, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.

For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.

For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.

For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.

Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.

Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.

Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.

(Og ikke stapp full.

Som man vel nesten må si, at den var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.

Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.

Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.

(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).

Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.

Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.

Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.

(Noe sånt).

Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).

Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).

(Virka det som for meg, ihvertfall).

At hans sønn Tommy.

Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.

Og at han hadde fått seg Audi, da.

(Muligens som firmabil, vel).

Og da kom vel onkel Runars kone.

Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).

Med et slags utbrudd, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Nemlig at hu sa: 'Har du hørt?', (eller noe sånt).

(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).

Mens hu nesten lo samtidig, vel.

Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.

Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.

(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor 'ungkars-huset' deres stod, da.

Og som het Bergstø, da.

Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.

(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.

Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.

Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).

(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).

Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.

Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.

Noe som vel var litt merkelig.

Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.

Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.

(Som man vel sier).

Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.

(Må jeg vel si).

'Gubbe-mysteriet', kan man vel kanskje kalle det.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.

Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.

Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.

(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).

Så sånn en det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.

I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.

Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).

De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.

(Noe sånt).

Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.

De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.

(Noe sånt).

Så hvis det er riktig.

Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.

For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.

Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.

Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.

Altså at han er en 'player' da, som folk vel kaller det.

Noe sånt.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Otto kokte kaffe, for gjestene.

Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.

'Otto, da', var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.

Og da snakka jeg til onkel Håkon.

Og jeg sa vel noe sånt, som at: 'Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom'.

(Noe sånt).

For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.

(De radioene som stod i kjelleren, i 'Ågot-huset' der, da).

Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).

Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.

Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.

(Som ble kjempesint, på meg, vel.

Av en eller annen grunn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.

Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).

Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I et hjørne, i 'grammofon-stua', så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.

Og mens alle stod flokka rundt han, vel.

Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.

Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.

For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.

Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.

Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.

(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),

For det var vel en ganske skyfri dag, vel).

Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.

Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.

Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.

Og da sa søstera mi noe sånt som at: 'Åja, for jeg'.

(Noe sånt).

Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.

Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Idar Sandersen, han begynte forresten å 'bable' om.

At de hadde pleid å spille fotball, 'borti der' et sted, i gamle dager.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.

Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.

Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.

(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).

Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.

(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).

Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.

Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.

(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.

Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.

De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.

Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.

Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.

(Må det vel ha vært).

Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.

Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for 'sommer-kunstnere', (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.

(Har jeg lest på nettet).

Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.

Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).

Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.

(Mener jeg å huske, fra oppveksten).

Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.

Så at han var Holmsbu-maler.

Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Jeg visste ikke at fenrik Brødreskift, fra Geværkompaniet, (hvis det er han), var medlem av Spetznas og KGB, (eller hva det her skal bety). Hm hm

fenrik brødreskift hm

Min Bok 5 - Kapittel 91: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

Etter at jeg hadde jobba der en stund, vel.

At assistent Claus, fra Matland og OBS Triaden.

(Han som Mille-tegner og tidligere OBS-Triaden-medarbeider Knut Hauge, hadde sagt om, at ofte bestilte for lite melk).

Han kom vandrende forbi fruktavdelingen, (mens Kjetil Prestegarden, (var det vel), og jeg, stod og jobba der da), med sin lille datter, som knapt hadde lært å gå, vel.

Mens butikken så rimelig bomba ut, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

Men han Claus, han sa ikke hei, (eller noe), da.

Så jeg vet ikke om han kjente meg igjen, da.

Men han bodde vel kanskje på Kalbakken, (eller noe sånt), da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At den første dagen, (eller noe sånt), som butikken var åpen, i 2001, vel.

Så dukka det opp en Securitas-vakt, eller to.

Og en butikkleder, vel.

Fra nabobutikken, (og hovedkonkurrenten), Meny Kalbakken, da.

Og de lurte på om vi hadde sett en butikktyv, som de hadde hatt problemer med, (eller noe sånt), da.

(Mens assistent Monika, assistent Kjetil Prestegarden og meg, (var det vel), stod i frukta der, (like etter inngangen), da.

Og han lederen fra Meny, han spurte vel også låseansvarlig Bjørnar, (som jobba i tørrvare-avdelingen vel, litt lenger inn i butikken), om hvordan det gikk, på Rimi Kalbakken, da.

Og låseansvarlig Bjørnar, han svarte vel det, at det gikk bra, da.

(Noe sånt).

Men hva det her egentlig var om.

Var det noe slags spionasje, eller?

Jeg selv, jeg har ihvertfall aldri vært innom Meny Kalbakken, (som lå ved siden av Rimi Kalbakken der), da.

(Selv om jeg innrømmer at jeg har glant ganske bra, inn vinduene der, noen ganger, da.

Når jeg har gått forbi den butikken, da.

Når jeg har gått ut fra lagerutgangen, på Rimi Kalbakken der, (må det vel ha vært), da.

På vei til T-banen da, antagelig.

Mens bilen min har vært på verksted, (eller noe sånt), da).

Så det var kanskje litt rart, at en slags patrulje, bestående av Meny-medarbeidere og vektere, skulle dukke opp, på den her måten, inne på Rimi Kalbakken, da.

En av de første åpningsdagene, i år 2001, da.

(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og sånn som jeg tenker nå.

Så var dette et johanitterorden-angrep, (eller noe sånt), på meg.

For logoen til Meny, den er jo rød ytterst og hvit innerst, akkurat som logoen, til johanitterordenen, da.

Og de har kanskje hørt, fra Kjetil Holshagen, (eller noen andre), på Bergeråsen.

At jeg stjal, i butikker, under oppveksten, da.

Også angriper de meg, ved å liksom bable noe om butikktyv først, til mine kolleger, da.

Også trodde de nok det, at Bjørnar var meg, da.

Også ropte de om noe annet, til Bjørnar, da.

(Noe sånt).

Og det samme skjedde jo med meg, en gang, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis og, i Drammen.

At en gang jeg hadde vært inne på Grans, (som vel også er noe sånn 'kristen-russ'-greier, muligens).

Så gikk jeg inn i vannsengbutikken, da.

Og da kom butikksjefen på Grans, etter meg.

Og sa til faren min, at en narkoman hadde stjålet en kasse øl, på Grans, da.

(Noe sånt).

Så dette er kanskje en underfundig sverte-metode, som 'kristen-russ' bruker, da.

(Mistenker jeg ihvertfall, da).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

At dronning Elisabeth, av Storbritannia, var på besøk, i Norge.

Og i den anledning, så skulle de ti største Rimi-butikkene, i Oslo.

(Var det vel).

De skulle ha en tørrvare-kampanje, hvor de eksponerte varer, som var typisk britiske, da.

Og som fantes i Rimi sitt sortiment, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i anledning, av dronning Elisabeth sitt Norgesbesøk, da.

Så ble jeg, (som var butikksjef på Rimi Kalbakken, som vel var en av Oslos ti største Rimi-butikker).

Jeg ble kalt inn, til et møte, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

Og der, så husker jeg at noen andre butikksjefer, satt og prata dritt om meg.

De sa: 'Tror han at dette er så viktig, siden han har en tennisskjorte på seg'.

(Noe sånt).

For jeg hadde vel begynt å bruke den svarte tennisskjorta mi igjen, da.

For å variere litt, da.

Men ikke den blå, som søstera mi lånte, på bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata da, i Geilo.

Noen måneder før det her, da.

For det ble som noe litt ekkelt ved det, (husker jeg, at jeg syntes).

Å bruke den blå Gant tennisskjorta, som min søster Pia, hadde brukt, på fredagen, på det Geilo-bryllupet, da.

Mens hu hadde armene til Tom Bråten, fra Berger, over hele tennisskjorta, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og utafor det her møterommet, så satt PØF da, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Og han sa at det her dronning Elisabeth-greiene, bare var noe tull, da.

(Husker jeg).

'For noe tull', sa PØF, ganske høyt da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Rimi Kalbakken, så hadde ikke Kjetil Prestegarden, (som vanligvis ordna med tørrvare-aktivitetene), noe lyst, til å sette opp den dronning Elisabeth-aktiviteten, da.

(Av en eller annen grunn).

Assistent Kjetil Prestegarden, han ville at jeg skulle sette opp den aktiviteten, da.

(Av en eller annen grunn).

Så det ble sånn, da.

Så jeg fant noen typisk britiske varer, i sortimentet, da.

Som Weetabix, Twinings te og Bassetts Allsorts lakriskonfekt, da.

Og så bestilte jeg vel noen esker, av disse varene, fra Hakon, da.

Og så satt jeg opp en aktivitet, da.

Med prisplakater, som var festet ordentlig, med teip, da.

Til forskjell fra assistent Kjetil Prestegarden, sine prisplakater, da.

For når han satt opp prisplakater, på tørrvare-kampanjene sine.

Så brukte han bare en bitte-liten bit, med teip, da.

Og den pris-plakaten, den ville da, (så godt som alltid, ihvertfall), falle ned, en dag eller to senere.

Sånn at gulvet i butikken, ble seende uryddig ut, og sånn at kundene ville spørre om prisene, og på den måten hefte de ansatte, da.

Og kampanjene, de solgte også mindre, hvis de ikke var merket ordentlig, med prisplakater da, lærte jeg, som leder, i Rimi.

Så assistent Kjetil Prestegarden, han strøyk vel egentlig på det, å sette opp tørrvare-kampanjer generelt, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvilken butikk, som dronning Elisabeth valgte å inspisere.

Av disse ti Rimi-butikkene.

Det veit jeg ikke.

Men jeg tror ikke at det var Rimi Kalbakken, ihvertfall.

(Ihvertfall ikke som jeg fikk med meg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå var det jo sånn, at min mor, hu het jo Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

Og grunnen til at hu het både Margrethe og Elisabeth, som mellomnavn.

Det var vel fordi, at hu var så fin, (siden hu var etter kongelige osv, da).

At hu måtte kalles opp etter både dronningen av Danmark og dronningen av England, da.

(Sånn at ikke disse skulle bli sure på henne, da).

Hvis jeg skjønte det riktig.

Det som mora mi 'babla' om, en gang, på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, da.

Men om dette var grunnen til at dronning Elisabeth, skulle inspisere, en Rimi-butikk, (var det vel), når hu var på besøk, i Norge.

Nemlig at hennes slektning, (meg), hadde blitt butikksjef, på en av de største Rimi-butikkene, i Oslo.

Det veit jeg ikke.

Men det er det vel kanskje noen andre som vet.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Policy for kommentarer


Anonyme kommentarer, blir slettet, (etter en del problemer, med nettmobbing osv.).

Hvis du har et vanlig navn, så skriv gjerne noe, som skiller deg, fra andre, med samme navn, (sånn at det er klart, hvem som skriver).

Kommentarer som inneholder trakassering, (og som ikke holder seg, til temaet, i blogg-posten), blir bare slettet, (og ikke publisert).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

For å eventuelt legge inn kommentar, så trykk på linken, til blogg-posten, (så kommer det opp et felt, hvor man kan kommentere).

Blog Archive