Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL

Wednesday, 10 April 2013

Nordmenn-tegneserie

nordmenn tegneserie

Mer om jobbsøking i England






Gmail - Gengo | Your test submission has been rejected








Gmail



Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>










Gengo | Your test submission has been rejected










Gengo

<no-reply@gengo.com>




Mon, Apr 8, 2013 at 12:46 PM





Reply-To:
"no-reply@gengo.com" <no-reply@gengo.com>


To:
eribsskog@gmail.com
























gengo










Your test submission has been rejected


Hi eribsskog,

We're sorry to report that your test submission for
English -> Norwegian
was not successful.

Please see the feedback below for details. Keep in mind that in the interest of secure testing we may not share specific details from your test submission in our feedback. All tests are reviewed by professional translators who are native in the language, and our decision is final.

Rank: Standard

Comments
Takk for at du at du tok testen vår.

Vi kan dessverre ikke godkjenne testen fordi oversettelsesferdighetene dine i dette språkparet ikke oppfyller våre krav på Standard-nivået.

Dette avslaget er basert på en del feil som kommafeil, tungvinte setningstrukturer og enkelte andre småfeil. Pass for eksempel på at artikkel stemmer overents med substantivet (som her: en av de raskest økende og mest kjente nettsteder), velg også enten mellom parantes eller komma (begge deler er ikke nødvendig).

Vennlig hilsen,

Marit
Senior Translator


*****************
You can retry the test in 3 days time.
We encourage you to give it another shot.
















gengo








Gengo, Inc. 307 2nd Ave., San Mateo, CA 94401, USA




Friend us on Facebook |
Follow us on Twitter


















Min Bok 5 - Kapittel 193: Mer om Gry fra Rimi Bjørndal

På den tida som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

Så sa butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, en gang til meg det, at ei ny blondinne, som han hadde ansatt, ved navn Gry.

(Som hadde en frisyre som ble kalt Grorud-palme, vel).

Om henne, så sa butikksjef Kvehaugen det, at: 'Ho har jeg ansatt for deg'.

(Noe sånt).

Hva nå butikksjef Kristian Kvehaugen mente med det her.

Jeg regna med at det bare var en spøk.

Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han var en sur døl, (må man vel si), fra Gudbrandsdalen, (eller om det var Hallingdalen), da.

Så det var ikke sånn, at det var så lett å spørre han, om hva han mente, liksom.

Eller, dette var vel bare noe, som han butikksjef Kristian Kvehaugen sa, sånn i forbifarten, liksom.

Så hva den her pratinga hans egentlig skulle bety, det fant jeg vel aldri ut av, (hvis jeg skal være ærlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Gry.

(Som var fra Mortensrud-distriktet, vel.

Et område som liksom var naboområdet, til Bjørndal, da).

Hu lukta en gang oppkast, husker jeg.

Og hu tygde ofte tyggegummi, (husker jeg).

Og hu gikk mye på do, og spøy, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).

En gang, så hadde hu Gry spurt om å få låne nøklene mine, (noe som de som jobba tidligvakt, ofte pleide å spørre om, når de skulle hjem, av en eller annen grunn, som jeg ikke husker lenger nå).

Og da, så hadde min assistent-kollega Irene Ottesen, funnet nøklene mine i vasken, på dame-doen.

(Etter at hu Gry hadde dratt hjem, da.

Uten å gi tilbake nøklene mine til meg).

Så hu Gry, hu hadde nok da glemt igjen nøkla mine i vasken, mens hu spøy i do.

(Kunne det virke som, ihvertfall).

Så hu Gry, hu hadde nok anoreksia, vil jeg tippe på.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Gry, hu hadde litt sånn bimbo-image, da.

Må man vel si.

Hu var alltid solarium-brun, vel.

Og hu var et stykke opp i 20-årene, vel.

Og hu var høy og slank da, (må man vel si).

Og hu prøvde liksom å være sexy da, (tror jeg).

Men det at hu hadde anoreksia, det var et stort turn-off, for meg, ihvertall.

Så jeg likte mange andre damer, som jobba der, bedre enn hu Gry, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu Gry, hu jobba så godt som bare tidligvakter, da.

Ofte sammen med Toro, (også kjent som DJ Toro).

Så jeg jobba ikke så ofte sammen med hu Gry, (må jeg innrømme).

Selv om jeg pleide å slå inn oppgjøret hennes, på data-en, da.

Siden jeg jo pleide å være leder, for seinvaktene.

Så da Gry og Toro, skulle hjem, sånn i 16-17-tida.

Så måtte jeg først sjekke det, på PC-en, at kassene deres stemte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Gry, ha sa det meg det en gang, (husker jeg).

(Rett etter at jeg hadde kommet tilbake, fra sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998, vel).

At jeg sikkert hadde prøvd en sånn hangglider, som hang bak en båt, nede i Syden.

Men det hadde jeg ikke, skal jeg være ærlig.

Noe sånt hadde jeg ikke sett hverken i Ayia Napa, (hvor jeg var, sommeren 1998), eller på Thassos, (i Hellas), hvor jeg var, sommeren før det igjen.

Så da visste jeg ikke hva jeg skulle si, (husker jeg).

Men jeg forestilte meg at hu Gry, (som jeg kanskje kan kalle 'Bimbo-Gry', siden jeg jo kjenner flere ved det navnet), hadde vært på mange ferier, i Syden, og liksom prøvd det meste, der nede, da.

Jeg selv hadde jo for det meste, dratt på språkreiser og ferier, til Sør-England, om sommerne, som tenåring.

Så jeg skjønte at jeg ikke var like ekspert liksom, på Syden, som Bimbo-Gry var, da.

Men jeg tenkte vel det, at når jeg hadde en jobb, som butikkleder.

Så kunne jeg vel gjøre noe så typisk norsk, som å dra til Syden, om sommeren.

Og virkelig få litt sol på kroppen, og for å liksom komme meg bort litt, da.

Istedet for å ligge i halvskygge liksom, i Frognerparken, da.

For det ble litt flaut noen ganger, husker jeg.

Arne Thomassen så stygt på meg, på T-banen en gang, husker jeg, da jeg skulle ned i Frognerparken, i en sommerferie, mens jeg bodde, på Ungbo.

For da tok jeg T-banen fra Ellingsrudåsen, og Arne Thomassen gikk på T-banen, på Furuset, da.

Og da likte ikke Arne Thomassen det, at jeg satt i shorts, på T-banen, virka det som for meg.

Det var visst ikke 'kosher', virka det litt som, for meg.

Så for å få sol på kroppen, uten å få stygge blikk på meg, så måtte jeg dra til Syden, virka det som.

Det ble litt kjedelig, å bare dra bort til Frognerparken, husker jeg at jeg syntes.

Magne Winnem dreiv jo å trilla rundt på dattera si, ved Frognerparken, husker jeg.

Og jeg fikk jo feriepenger.

Så det var ikke som den sommeren jeg sparte til å ta lappen.

(Nemlig sommeren 1995).

Og det skar seg litt, mellom den faste vertsfamilien min, i Brighton, (Hudson-familien), og meg, sommeren 1990.

Så det var ikke aktuelt, å dra dit heller, liksom.

Og hvis jeg dro til et annet sted, i England, så ville kanskje de blitt fornærmet.

Det er mulig.

Og jeg hadde jo vært i Danmark, sommeren 1996.

Men der var det nesten bare tenåringer, husker jeg.

Så for å møte noen single, på min egen alder, så måtte jeg nok dra til Syden da, i sommerferien.

Tenkte jeg vel.

Det var vel det voksne folk gjorde, i sommerferien, tenkte vel jeg.

Å dra til Syden, altså.

Det var det mora mi og Arne Thomassen pleide å gjøre, på 70-tallet ihvertfall, husker jeg.

(Når de hadde råd, da).

Da dro de til Mallorca og lot Pia og meg, være hos våre besteforeldre, da.

Men å dra til det samme stedet som mora mi.

Det hadde vel blitt litt rart.

Og jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på sommerferie, heller.

Så jeg fulgte Magne Winnem sitt råd.

Og kjøpte restreiser, til Syden, sommeren 1997 og 1998, da.

Men dette var de eneste sommerne, som jeg dro til Syden.

Mens jeg bodde i Oslo.

De andre årene, så dro jeg enten til England eller til Sverige eller Danmark.

Eller jeg ble hjemme i Oslo, da.

Så det var ikke sånn, at jeg var som Kongen av Ayia Napa, liksom.

Neida, i Ayia Napa, så dro jeg bare en sommer.

Og det var tilfeldig at jeg havna der.

For jeg bestilte jo bare en restplass.

Og da kan man havne hvor som helst i Syden, liksom.

Og dette var jo sommeren jeg fylte 28.

Og i Ayia Napa, så mener jeg at jeg overhørte det, at ei svensk blondinne, sa til noen andre svensker, at hu ikke likte det, at folk som var nesten i 30-åra, dro til Ayia Napa, da.

For det var visst bare for tenåringer, (eller noe sånt), da.

Men det er vel litt rart, må man vel si.

Enten så er man voksen og kan dra hvor man vil på ferie.

Ellers så er man ikke voksen, og burde kanskje feriere sammen med far og mor, da.

Noe sånt.

Mens samfunnsfag er kanskje forvirrende for noen.

Det er mulig.

Men det kan altså være vanskelig å få det riktig, som singel mann, når det gjelder å dra på ferie, da.

For sure f*tter, er det visst overalt.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bimbo-Gry, hu hadde litt rykte på seg, for å være dum, (tror jeg), på Rimi Bjørndal.

Noen hadde vel sagt til meg det, at hu ikke klarte å lære ting, (eller noe).

Uansett hva det kom av.

Så husker jeg det, at det ble til, at jeg lærte henne tippinga, (husker jeg).

(Etter at jeg selv hadde måttet lære tippinga, da jeg var selv var ny der, noen måneder før, da).

Og da, så merka jeg det, at hu Bimbo-Gry, liksom 'klikka' og ble nervøs, noen ganger, i tippekassa, da.

Og da, så ble det bare sånn, at jeg prøvde å roe ned hu Bimbo-Gry, ved å stelle meg helt inntil henne.

Sånn at skulderne våre berørte hverandre, da.

For å prøve å roe henne ned, liksom.

For jeg mener at noen damer, som jobba, på Rimi Bjørndal, sa det, at hu Gry var så dum, da.

(Noe sånt).

Så jeg prøvde liksom å hjelpe henne, da.

For jeg hadde jo selv vært mobbeoffer, da jeg gikk på ungdomsskolen.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så jeg prøvde liksom å roe ned hu Gry litt, for å hjelpe henne, da.

Og da, (når jeg stilte meg helt inntill Gry, for å liksom støtte henne da, når det dukka opp en vanskelig tippe-kunde, og hu liksom begynte å 'klikke').

Så klarte Bimbo-Gry seg mye bedre, husker jeg.

Og hu fikk tippelappen riktig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg jobba seinvakt.

(Antagelig en lørdag).

Så møtte jeg Toro, (aka. DJ Toro), og Bimbo-Gry ved Stortorvet der, (husker jeg).

Like ved Burger King, i Grensen der.

Som jeg gikk forbi, på vei hjem, da.

For jeg gikk vel forbi Hotell Royal Christiana der.

Og så forbi Glassmagasinet liksom.

(Og jeg pleide noen ganger å kjøpe med meg en kebab, på Stortorget, på vei hjem, husker jeg.

Hvis jeg ikke kjøpte en burger, på McDonalds eller Burger King, da.

Det varierte vel litt.

Og jeg pleide også å kjøpe ferdig-pizza osv., i diverse matbutikker, da).

Og det var noe litt rart, over dette at jeg møtte Toro og Bimbo-Gry, på vei hjem fra jobben, husker jeg.

Begge to, var jo så godt som tredve år, (må man vel si).

Ihvertfall Toro.

Men de kledde seg som tenåringer, da.

I kule olabukser, osv.

Jeg hadde også på meg olabukse sikkert.

Men forskjellen på meg og Toro, når det gjaldt klesstil.

Var vel at Toro var den typen, som gikk med olajakke, liksom.

Men olajakke, det ble for harry, for meg, må jeg si.

Jeg var jo liksom en japp og blåruss og en slags business-man, da.

(Som hang fast i en slags hengemyr, på Rimi.

Og ikke kom meg noen vei, siden jeg ikke hadde noen formue, som jeg kunne bruke, til å ha som trygghet, mens jeg jobbet med mine egne prosjekter, liksom.

Så formue, det var et savn for meg, den tida, som jeg bodde, i Oslo.

Hvis jeg hadde hatt formue, så hadde jeg nok ikke jobba i Rimi, (for å si det sånn).

Men da hadde jeg nok heller prøvd å jobbe med programerings-prosjekter.

Som å videreutvikle kryssord-programmet mitt, eller noe lignende.

Noe sånt).

Så det var som at to sexy-e og motebevisste 'tenåringer', i begynnelsen av 30-åra, venta på meg, (i Grensen), da.

En gang, som jeg gikk hjem fra Bjørndal-bussen, (hvis det ikke var T-banen), husker jeg.

(For den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

Så gikk det en buss, fra Bjørndal og til sentrum, da.

71-bussen, var det vel.

Men etter at jeg hadde jobba, på Rimi Bjørndal, i en del måneder.

Så åpnet Mortensrud T-banestasjon, (husker jeg).

Og etter at den T-banestasjonen åpnet.

Så sluttet vel 71-bussen å gå fra Bjørndal, (mener jeg å huske).

Og det gikk istedet en slags ring-buss, mellom Mortensrud og Bjørndal, da).

Så om Toro og Bimbo-Gry dreiv og spionerte på meg.

Siden de liksom stod akkurat der jeg pleide å gå forbi, (i Grensen), på veien hjem, fra jobben.

Hvem vet.

Men det var vel ingen utesteder, som de to pleide å gå på, akkurat i Grensen, liksom.

Så hvorfor de stod og hang der, akkurat da jeg var på vei hjem fra jobben.

Det veit jeg ikke.

Og disse to folka.

De bodde jo i bydel Søndre Nordstrand.

Som var en mil eller to, fra sentrum, vel.

Så de bodde jo ikke i Oslo sentrum, liksom.

Så det var ikke sånn, at jeg hadde regna med det.

At Toro og Bimbo-Gry, ville stå nesten i veien for meg.

På fortauet, på vei hjem fra jobben, en kveld.

(I 1997 eller 1998, må det vel ha vært).

Så dette var som noe litt overraskende for meg, (husker jeg).

Så dette husker jeg enda, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en gang, i 1998.

Etter at hu Hava Özgyr, hadde fått sparken, for å stjele røyk.

Da syntes jeg litt synd, på søstera hennes Sema.

(Akkurat som jeg hadde syntes synd, på Bimbo-Gry, (siden hu ble mobba, fordi hu liksom gikk for å være litt dum, da), noen måneder før det her, da).

Så da tulla jeg litt, med hu Sema Özgyr da, (husker jeg).

Mens jeg hjalp henne, med å sette opp røyk, i kassa hennes.

(Noe jeg vanligvis ikke gjorde.

Men jeg gjorde dette, fordi jeg syntes synd på hu Sema da, siden at storesøstera hennes, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.

Så hjalp jeg hu Sema, (som satt i kasse 4 da), med å sette opp røyk.

Like etter at jeg kom tilbake, fra den sommerferien, i Ayia Napa).

Og for å tulle litt med hu Sema, så klappa jeg henne litt oppå det mørke håret hennes, (som hu hadde hårspray i vel), husker jeg.

Og da husker jeg det.

At hu Sema, hu lo, da.

Men jeg husker også det, at hu Bimbo-Gry, hu begynte å 'bable', med Toro, (eller hvem det kan ha vært igjen), om det her, da.

I kasse 2, (eller noe sånt).

Men dette ble jo bare som da jeg stod inntill hu Bimbo-Gry, i tippekassa, syntes jeg.

At jeg liksom prøvde å støtte og hjelpe, de kassadamene, som hadde en vanskelig tid, på jobben, da.

For jeg syntes synd på både Bimbo-Gry og Sema da, (husker jeg).

Bimbo-Gry siden hu hadde rykte på seg, for å være litt dum, vel.

Og Sema Özgyr, siden at storesøstera hennes Hava, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.

(I løpet av den sommerferien, som jeg var i Ayia Napa, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 192: Sagene samfunnshus

Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).

Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.

Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.

Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.

Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.

Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.

Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.

Virket det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.

Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.

Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.

Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.

Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.

Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.

Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en 'oppvask', da.

Og det ble det ikke.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).

Så jeg ville ut av Rimi, da.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men dette ble bare feid under teppet, da.

Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.

Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.

Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.

Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.

Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).

For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.

(Unntatt da jeg opererte kneet.

Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.

Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).

Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).

Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).

Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.

Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.

Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.

Og jeg parkerte Sierra-en min, 'borti der', (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.

Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.

På veien til Sagene samfunnshus, da.

Og da jeg kom dit.

Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.

Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.

(Noe sånt).

Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).

Så dette ble som noe rart, da.

(Må jeg vel si).

Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.

Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.

Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).

For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).

Noe sånt.

Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Noe sånt.

Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.

Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.

(Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.

Det var at Rimi sin logo, skulle endres.

Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.

(Av en eller annen grunn).

Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.

Men det ble ikke forklart.

Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: 'Jo, fordi', eller noe sånt.

Men ikke noe mer, da.

Så dette var et tilfelle, av at noen sa 'A', men ikke 'B', må man vel si.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.

Så kom Anne Neteland sin ambulerende.

Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).

(Noe sånt).

Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).

Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.

Hvem vet.

Han sa ihvertfall ikke unnskyld.

Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.

Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).

Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.

(Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.

Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).

Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.

Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).

Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.

Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).

For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).

Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).

Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.

Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).

Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.

Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).

Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.

Hva vet jeg.

For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).

Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.

Hva vet jeg.

Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.

Så jeg holdt mest kjeft, da.

Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).

Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.

De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.

Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.

Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg burde kanskje ha flytta meg.

Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.

Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).

Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.

Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.

Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.

For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.

Det var heller motsatt, (vil jeg si).

Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.

Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.

Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.

Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.

Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).

Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.

Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.

For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.

(På grunn av alle disse nevnte problemene, da).

Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.

Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.

Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.

Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.

Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.

(Og som også passet, med mitt budsjett, da).

Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.

Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).

(Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).

På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

(Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.

Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.

Og også en kjent imitator underholdt, vel.

Noe sånt).

Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).

Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.

For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.

Så jeg prøvde å variere litt, da.

Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.

Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.

Hvis det er noen spesiell kleskode.

Men tror jeg ikke at ble gjort, da.

Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.

Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.

Fra en assisterende butikksjef-garderobe.

Og til en butikksjef-garderobe, da.

Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.

Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og 'Audi-Monika', om å bli med dit.

Så den første tida mi, som butikksjef.

Den var preget av stress, (husker jeg).

Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.

Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.

Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.

Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.

Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.

Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.

Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.

For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).

Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.

Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).

Og Rimi hadde altså et slags 'bygdedyr'.

Representert ved butikksjef Kenneth & Co.

Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.

Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.

Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en 'butikksjef-garderobe', liksom.

Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).

Så dette 'Rimi-bygdedyret', det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.

Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.

Det var at en eller annen kar.

(Antagelig en butikksjef, da).

Han kom bort til meg, og forklarte det.

At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.

Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.

(Ble det sagt, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).

(Noe sånt).

Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.

Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.

For å skyte alle 'dummingene' i Rimi, liksom.

(Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.

Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).

Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.

Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.

(Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).

Så det at jeg begynte å studere.

Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.

Til å kvitte meg, med denne 'pengesluk-bilen', da.

Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.

Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.

Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.

Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.

Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.

For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.

Og det var liksom 'alltid' noe feil med den.

Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.

Og en student, som bor for seg selv.

Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.

Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.

Plutselig så skal du på jobb.

Og så starter ikke bilen.

Eller det har vært innbrudd i den.

Og nesten hver måned.

(For å overdrive litt, men likevel).

Så var det noe sånt, da.

Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).

Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.

Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.

For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.

Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Noe sånt.

Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).

Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.

Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.

For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.

Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).

Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.

Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.

Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.

Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.

Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).

For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.

Og bryter seg inn i folks biler.

Jeg så faktisk en 'gubbe' en gang.

(En kar i 50-60-åra, vel).

Som stirret inn i bilen min.

(Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).

Akkurat da jeg gikk mot den.

Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.

Men jeg gjorde ikke noe, da.

Hva kan man gjøre, liksom.

Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.

Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.

(Hvis man har mulighet, til å få tak i det).

Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.

Men man sparer seg for mye stry, da.

Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.

Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.

(På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).

Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.

Hu hadde jo begynte å 'bable' om, at 'Stein Erik' hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.

Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.

Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).

Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.

(For å si det sånn).

Nei, da parkerte jeg heller utendørs.

Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.

Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).

Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Blogger fra biblioteket

Jeg har litt problemer med aa faa den nye bredbaand-linja, fra Virgin Broadband, til aa funke.

(Det er muligens nettverkskortet, paa PC-en som er problemet.

Lurer jeg paa, ihvertfall).

Saa jeg blogger fra biblioteket, for oeyeblikket.

Venter ogsaa paa noen royalty-penger, fra Amazon.

Og naar jeg faar de, saa kan jeg kjoepe mer mobilt internett, (som jo fortsatt burde fungere, selv om jeg har faatt vanlig bredbaand).

Vi faar se.

Mvh.

Erik Ribsskog

Policy for kommentarer


Anonyme kommentarer, blir slettet, (etter en del problemer, med nettmobbing osv.).

Hvis du har et vanlig navn, så skriv gjerne noe, som skiller deg, fra andre, med samme navn, (sånn at det er klart, hvem som skriver).

Kommentarer som inneholder trakassering, (og som ikke holder seg, til temaet, i blogg-posten), blir bare slettet, (og ikke publisert).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

For å eventuelt legge inn kommentar, så trykk på linken, til blogg-posten, (så kommer det opp et felt, hvor man kan kommentere).

Blog Archive