lørdag 7. juni 2008

Hvorfor man ikke får noe informasjon/hjelp av politiet. (In Norwegian).

Nå kom jeg på en episode, fra da jeg jobbet på Rimi Bjørndal.

Jeg jobbet jo der i to perioder, som assisterende butikksjef, fra 1996, frem til jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i 1998.

Og senere, som låseansvarlig, ved siden av data-studier på HiO Ingeniørhøyskolen, fra 2002 til 2003.

Den siste tida jeg jobba der, så hadde jeg parkert bilen, for det var ganske dyrt å leie parkingsplass og kjøpe bensin og årsavgift og forsikring og eu-kontroller, og det som er, ved siden av at jeg var student da.

Så, jeg tok t-banen hjem fra jobb da.

Og da pleide det ofte å være folk man pratet med fra jobb.

Toro, Frederick eller Gezim og flere folk da.

Og en gang, husker jeg, så lånte to folk som jobba med å vaske på Rimi Bjørndal.

Dem hendte det også vi prata med, uten at jeg husker hva alle heter.

Og han Frederick, skulle ha meg med å spise pizza på Oppsal eller Bøler, eller noe, på vei hjem fra jobb en gang, av en eller annen anledning, som kanskje kan ha vært litt snodig.

En gang lånte de vaskefolka, mobilen min, og skrudde av telefonnummeret, sånn at det ikke var mulig å se, og ringte ei dame da.

Jeg lurer på hva det kan ha vært.

Jeg synes ikke det var noe big deal, å låne bort mobilen, så jeg gjorde det.

Men jeg synes det var litt rart at de skulle skru av nummervisning da.

En gang jeg gikk sammen med Frederick og Toro, nede i sentrum, så kom det to jenter, kanskje 18 år eller noe, forbi.

Så spurte hu ene jenta om hu kunne få en tier eller en tjuekroning.

Så sa vi bare nei.

Så sa Frederick til Toro, etterpå, så jeg hørte det.

'Vet du hva du skal si da'.

'Hvis du suger *-en min'.

Toro var jo mye eldre enn Frederick, men det virka som om Frederick var litt mer hardbarka, på noen områder.

Men han var litt rar.

Han satt hjemme og programmerte.

Han hadde vært på folkehøyskole, og da hadde han hatt dame osv.

Mer da.

Det er mulig at dette ikke er av noe vesentlighet det her, men jeg bare tar det med.

Frederick jugde, og sa at han hadde et dataspill han ikke hadde, en gang, da en kamerat fra HiO, spurte om han hadde det spillet.

En gang sa Frederick, at mora hans ønska han død.

Men det virka ikke som at han tok det så hardt.

Han likte ikke bilen min.

Og det var jo revet opp trekket i baksetet, så det er mulig den bilen har vært hos noen mafia-folk før jeg kjøpte den.

Men jeg fortalte kameraten min Magne, at jeg så etter en bil til ca. 16.000.

I Aftenposten.

For jeg fikk lån på ca. 25.000-30.000.

Og da tenkte jeg at jeg hadde noen penger i reserve, i tilfelle det var noe galt med bilen.

Men det var veldig mye galt med bilen.

Jeg dro å så på en bil som dukket opp i Aftenposten, på fridagen min, jeg var veldig overarbeidet, husker jeg.

Den kosta 16.000 da.

Det var noen Tyrkere, eller Kurdere kanskje, fra Lørenskog vel, som drev en liten lokal matbutikk, på Ullevål, var det vel.

Det var en svart metallic Ford Sierra.

Og den synes jeg så kul ut.

Det var visstnok kona hans som hadde hatt den.

Og de het det samme til etternavn, Özgyr, som de søstrene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, Hava og Sema, fra 1997 til 1998 da, altså frem til samme året som dette var, høsten 1998, da jeg ble butikksjef, fikk ny konto i DnB, med billån, mastercard osv.

Og den bilen så ganske rå ut til å koste 16.000.

Men det var mye galt med den da.

Romjula 1998, så dro jeg og Glenn Hesler, og en kar fra Torshov, til Svinesund, eller rett over grensa der, og da kjøpte jeg bilstereo og installerte seinere i romjula vel.

Noe som funka etter å at antall bil-sikringer hadde røket, så jeg kjørte bort til Statoil Kiellands Plass, for da var det enkelt å kjøpe sikringer, for det var litt kaos i de ledingene, men det funka til slutt.

F.eks. når det ble hull på eksosrøret, til bilen, så gikk det ann å kjøre til Statoil på Sinsen, eller noe, og fikse det sjæl, så det er ikke så vanskelig med sånne ting, som det kanskje kan virke som, for folk som meg som har gått på handel og kontor, og fattern ikke gadd å lære noe om å mekke på biler osv.

Men samme det.

Det var noe revner i baksetet, under trekket.

Så om noe rart har skjedd i den bilen før.

Den hadde vistnok fått slått inn taket, eller noe, i en ulykke da, eller noe.

Den har sikkert vært i en ulykke ja.

Men jeg synes den var ganske rå jeg da, så jeg kjøpte den.

Men det hadde nok vært smartere å kjøpt en sånn VW sak, hva de nå heter igjen.

De populære bybilene.

Samme det.

Den bilen likte ikke Frederick.

Jeg pleide å kjøre alle folka hjem fra jobben, da jeg jobba som fungerende butikksjef på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, mens Irene, butikksjefen, hadde ferie.

Men jeg parkerte bilen, høsten 2002 da, siden jeg da begynte å studere, så da investerte jeg heller i månedskort, som var en del billigere da.

Så sånn var det.

Var det mer med han Frederick da.

Han sendte meg en e-bok, om hvordan man skulle sjekke damer, husker jeg, så han var vel ikke så imponert over meg, selv om han var mye yngre.

Men jeg hadde ikke tid å lese den boka, jeg hadde så mye annet jobb og skole osv., så det ble det ikke tid til gitt.

Men sånn er det.

Ja, jeg hadde jo jobba som butikksjef, i fire år, før jeg begynte som låseansvarlig på Rimi Bjørndal igjen, ved siden av studier, og også ved siden av å jobbe som låseansvarlig på Rimi Langhus, som jeg startet med i 2003.

Så jeg var veldig opptatt av problemer, som hadde vært i forbindelse med ledelse, på Rimi Kalbakken og Rimi Langhus, da jeg var butikksjef i de butikkene, fra 2000 til 2002.

Så jeg diskuterte mye ledelse med Toro og Frederick, på t-banen på vei hjem fra jobben osv.

Og også om den nye butikksjefen.

Han ville ikke ha noe kommunikasjon, annet enn enveis kommunikasjon, med meg, så da ble det sånn at jeg pratet med de.

Men jeg prøvde å prate om generell ledelse da.

Og det var ikke sånn at jeg diskuterte alt mulig om politikk osv., på jobben.

Jeg har jo lest ting, som at man ikke bør diskutere politikk og religion, f.eks., på jobben.

Så jeg prøvde vel mer å spille en rolle, som leder, på jobben, og også litt på t-banen, på vei hjem osv.

Så det var vel ikke sånn, at jeg var meg selv hele tiden der.

Jeg var vel vant til å spille en leder-rolle, på jobben, etter de årene som butikksjef, og etter å ha fungert som butikksjef på Bjørndal, sommeren 2002, da Irene hadde ferie.

Så jeg fokuserte mye på ledelse, og spille en rolle og prøve å være 'kamerat', med alle der da.

Fordi den butikken, Rimi Bjørndal, må være en av de mest hektiske Rimi-ene i Norge, vil jeg tippe.

Med tipping, post, lav snitthandel osv.

Når butikken har lav snitthandel, så trenger man gjerne fler folk for å bemanne butikken, men lønnsbudsjettet, var vel ganske strengt.

Og Bjørndal er jo en drabantby, så folk handler gjerne mat i Sentrum, etter jobb, også panter de tomflaskene, på Rimi Bjørndal, på lørdagene.

Så det var ganske hektisk der.

Og jeg jobbet den mest hektiske ledervakten, som var fra 13 eller 14 til 19, på lørdager.

Så jeg måtte liksom prøve å være på 'god fot', med alle der.

For å få den vakta til å fungere.

For hvis en satt seg på bakbeina, så så nok hele butikken bomba ut, på mandag, for det var veldig sårbart for svikt i systemet, siden det var så hektisk der.

Så jeg spilte nok mer enn rolle, da jeg jobbet der, at jeg prøvde å være omgjengelig med alle da, siden jeg jo ikke hadde noen inflytelse på ledelsen av butikken.

De hadde ikke ledermøter der, og jeg hadde aldri møter eller samtaler med butikksjefene.

Det var en lapp med ordrer.

Så jeg bare konsentrerte meg om å få butikken bra, på de vaktene jeg hadde.

Som den siste tiden bare var 5 timer på lørdager.

Så det var ikke sånn at jeg begynte å diskutere all mulig politikk og sånn på jobben der.

Det var det ikke tid til.

Og jeg så jo ikke på Rimi som min hovedgeskjeft da.

Jeg studerte jo heltid, bachelor informasjonsbehandling.

Så, jeg bare prøvde å være på 'god fot', med medarbeiderne, sånn at de muligens hørte på meg.

Og de andre lederne, dvs. butikksjefen, som jeg ikke helt husker navnet på, og assistenten, Ivan, fra Mandal vel.

De hadde jeg så og si ingen kommunikasjon med, det var bare ordrer jeg fikk.

Så vi diskuterte ikke noe om ledelse, eller om driften av butikken, selv om jeg hadde jobbet 8-10 år som leder i Rimi.

Men de så kanskje ikke på meg som en ressurs, hva vet jeg.

De nevnte aldri noe om hvordan de så på meg, eller noe sånt.

Men jeg ville jo vært ferdig med utdannelsen, i 2005, var det planlagt.

Så jeg så på jobben bare som noe jeg fikk komme meg igjennom.

Så fikk jeg få meg en ordentlig jobb, innenfor ledelse, innenfor data, f.eks., eller systemutvikler, eller noe, når utdannelsen var ferdig.

Så fikk jeg bare prøve å få butikken gjennom vaktene jeg hadde som leder i mellomtiden, det var ikke så mye annet jeg kunne gjøre egentlig.

Jeg hadde jo hatt låseansvarlige jobbende i butikkene, da jeg selv var butikksjef.

Og ut i fra det, så synes jeg nok at jeg ble drevet litt rådrift på, som låseansvalig selv.

Det var sånn, at da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, så fikk låsenansvarlig Eivind, to kassafolk og en lagerhjelp på seinvakta, på fredager.

Mens jeg selv, fikk kun en kassamedarbeider, og en lagerhjelp, på samme vakta, et års tid senere.

Og på Bjørndal, var det enda mer hektisk, med alle oppgavene jeg fikk på lørdagene.

Men det var ikke så mye kommunikasjon om det her.

Så hva de forskjellige butikksjefene tenkte, det vet jeg ikke.

Men de tenkte vel noe de og.

Det får man håpe.

PS.

Jeg visste det var noe mer og.

De her tøffe gutta, må man vel kalle dem, Toro og Frederick.

De ville ikke kjøpe vanlig frossenpizza, som nesten alle i Norge spiser.

Neida, de fikk butikksjefen, til å bestille, 'La Mia Kylling' frossenpizza, som ikke engang var i Rimi sortementet.

Så den gikk vel ikke en gang inn i kassa.

Men de her gutta, som snakka om at dem skulle be ungjentene, som ba om noen mynter, å 'suge *-en min'.

Dem samme gutta.

Toro har jo vært kjent techno-DJ på forskjellige cluber osv i Oslo.

Noen ganger, så fikk jeg og andre fra jobben, vi behøvde bare å si i døra, på Rockefeller f.eks. at vi stod på lista, at vi kjente Dj. Toro osv., så kom vi inn gratis.

Og da huska jeg, at jeg hørte på, at Toro var DJ, på et lite rom på Rockefeller da.

Og da plystra folka, og det var skikkelig bra techno, synes jeg selv, selv om jeg var mye mer inne i rock, og nesten aldri hørte på techno hjemme.

Untatt et par år, når mp3 og tehcno bølgen var på det høyeste, men da hørte jeg fortsatt mye mer på rock.

Men da lagde han hakk i plata da, mens det var på det kuleste, med techno-musikken.

Men han så ikke meg, eller lata som at han ikke så meg.

Så det var kanskje noe som foregikk.

Men han var ganske flink, må jeg innrømme.

Og David fra Rimi Bjørndal, var jo også inne i det Techno-miljøet, så det hendte at dem skreiv meg opp på sånne lister, så man kom inn gratis osv.

Men det var egentlig ikke min stil, med techno-musikk osv., og rave-party, eller hva det heter igjen.

Jeg bare ble med, for jeg var litt nysgjerrig, på hva det gikk ut på osv.

Men jeg skjønner vel egentlig ikke helt poenget, må jeg innrømme.

Det går jo ikke ann å prate der osv.

Men det er vel fordi man er dopa da, jeg kan ikke skjønne noe annet.

Noe er det nok.

Hm.

Men samme det.

Det var litt rart, at de to her gutta, var så kresne, at de ikke kunne spise Grandiosa, Big One, osv.

Men skulle ha spesialbestillingen La Mia Kylling.

Selv om den var oppkallt etter et jentenavn.

Så det synes jeg kanskje var litt rart.

Men det er vel en forklaring på det og.

Det får man regne med.

Jeg har jo kikket litt på Stabburet sine websider osv., og da fant jeg en del rart:

http://nb.xiandos.info/Pizza_Grandiosa

PS 2.

Ja, nå kom jeg på noe mer her.

Og det var, at da jeg installerte bil-stereo, i Sierraen, så hadde Magne Winnem, som nå hadde kjøpt hus i Spikkestad, han hadde tilfeldigvis et par Pioneer-høytalere i garasjen, som passa til bilen min da.

Så det er kanskje litt rart, det er mulig.

De var vel litt sprengte og, virka det som.

Selv om jeg vel ikke skal klage, når de var gratis.

En høytaler, i stua mi, til stereoanlegget mitt, som jeg kjøpte på den el-sjappa ved rådhuset, i 1988 vel.

David Hjort, fra Rimi, han skyldte meg penger.

Jeg fikk drøyt 100.000, i noe forsikring, etter at muttern døde, i 1999, var det vel.

Noe som kanskje er litt rart, sett i ettertid, det skal jeg ikke si sikkert.

Så fikk jeg noen skikkelig svære høytalere av David, som han hadde i leiligheten dems, på Ammerud.

Så da trakk vi fra 1000 på gjelda.

Men de høytalerne må vel ha stått i noe diskotek eller klubblokaler, eller noe, skulle man nesten tro.

For når jeg satt på halv guffe, på den nye forsterkeren (fra samme butikk ved rådhuset, nedsatt).

Og på dvd-spilleren, eller pc-en f.eks.

Så kunne man vel høre det over stort sett hele St. Hanshaugen, ville jeg tro.

Så sånn var det.

Jeg jobba jo på Rimi Bjørndal, i to perioder, fra 1996 til 1998, og fra 2002 til 2003.

I 1998, må det vel ha vært, så satt jeg mye i kassa, fordi jeg kom rett fra kneoperasjon, på Aker Sykehus.

Og da, så var vel Gezim og dama, ei norsk dame, fra St. Hanshaugen, innom butikken.

Det var før Gezim begynte å jobbe på Bjørndal.

Så klagde hu dama litt da, fordi Gezim ikke hadde penger til is til hu.

Så Gezim han gikk inn i butikken igjen, og tok med en is til dama, uten at jeg så hvordan is han tok, og ga til dama, skjønte jeg, for han sa 'her', eller 'versågod', eller noe.

Men jeg hadde ikke helt oversikt over situasjonen, jeg så ikke at han tok is.

Og han så ganske tøff ut og, han Gezim, husker jeg.

Så jeg gjorde ikke noe da, siden jeg ikke hadde helt kontroll over situasjonen.

Og jeg visste ikke hvem han var da, jeg var vel ganske ny der.

Men han jobba jo seinere på Shell, på St. Hanshaugen, fortalte han meg.

Hvor dem pleide å ha på sånn indisk musikk, eller noe, såkalt Jalla-musikk vel, på full guffe.

Men jeg kjente ikke han igjen da, men han sa det seinere, da begge jobba på Rimi Bjørndal igjen, fra 2002 til 2003.

Da, hadde dem noe problem med TV-en, så ble det til at jeg var innom Claes Ohlson, eller hvordan det skrives, i byen, og kjøpte en sånn universal fjernkontroll til dem.

Og den virka faktisk.

Men dem hadde den støste tv-en jeg har sett, tror jeg, i hvertfall i en leilighet, den tok hele veggen omtrent, og dem hadde vel noe Kosovosk tv-kanal på satelitt, eller noe, virka det som.

Så det var kanskje litt rart, at dem hadde så stor tv, og ikke noe fjernkontroll.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her jeg, men det virker som om det er noe som foregår i Norge, så da tar jeg med det meste av det jeg husker.

Så sånn er det.

Så får man håpe at det er i orden.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog