Jeg driver å tenker i hue mitt nå, innimellom at jeg driver med andre ting osv.
Og jeg må si, at på den behandlingen jeg har fått av myndighetene, at de bare driter i rettighetene mine, osv., enda jeg vet at det er noe mafia-greier som foregår, så er vi tilbake i middelalderen igjen.
Men det er vel ingen som gir faen antagelig.
At folk har blitt så hjernevaska, at de ikke bryr seg noe om rettigheter, og om andre blir hersja med av myndighetene.
Og nå vet ikke jeg alt hva som foregår, for ingen har sagt noe til meg.
Men jeg har på følelsen, at myndighetene, må ha gjort noe jævla dritt.
Så hva det er de skjuler det vet ikke jeg.
Men hva faen er det for noe dritt med de myndighetene da.
Det lurer jeg på.
At man familien min ikke sier noe, og også venner, det skjønner jeg, for dem har jeg skjønt at, har vært mer eller mindre råtne hele tida.
At de går ikke ann å stole på i hvertfall.
Men at myndighetene også skulle være råtne og upålitelige, det visste jeg ikke.
Men det er kanskje jeg som er naiv, og ikke vet hele landet er råttent da.
Er det kanskje sånn det henger sammen.
Det er mulig.
Så håper folk er stolte, jeg tror det er en del som har foregått bak min rygg.
Så jeg håper folk er veldig stolte.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
tirsdag 1. juli 2008
Verneplikten. (In Norwegian).
Nå var det jo sånn, da jeg var i militæret, at jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år, og drev egentlig på å bli ferdig med utdannelsen min, osv., når jeg måtte et år i militæret da.
Og jeg var jo rimelig pinglete.
Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene i treningsstudio, eller noe, i årene før jeg dro i militæret.
Det var vel mer sånn, at jeg pleide å sitte hjemme og spille data, og se på de nyeste action-filmene, som ikke hadde kommet på kino enda i Norge, som han tremenningen min, i Lørenskog, Øystein, hadde fått tak i.
Og etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, og også i russetida, året før, så var det et par års tid, som jeg var veldig mye på byen, i Oslo særlig, minst en gang i uka, sammen med en kamerat, fra skolen i Drammen, Magne Winnem da.
Magne fikk meg til å kjøpe dress, så vi gikk ut hver helg, i dress, begge to, og var vel litt influert av jappe-bølgen osv., og skulle leike japper osv. da.
Og gikk på alle utestedene, og prøvde å sjekke opp damer osv., som det noen ganger hendte faktisk, at man klarte.
Og så gikk jeg på datahøyskole, og så jobbet jeg på OBS Triaden og også litt på Norsk Hagetidend, i en kontorjobb.
Og jeg pleide å være i Brighton, om sommerene, med en del lommepenger, og feste og ha det artig, og dra til London, og sånne ting, og drikke og se på fotball-VM og sånn da, på TV da, men alikevel.
Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene så mye akkurat.
Jeg spilte fotball, på Berger IL., fra jeg var ca. 10 år, og kanskje til jeg var sånn ca. 16 år vel.
Noe sånt.
Men det siste året, rundt 1986 vel, så var det for få folk, som ville være med på fotball, så da ble fotball-laget vårt, lagt ned.
Så dro noen, sånn som Ole Skjeldsbekk, sønnen til treneren, han begynte å spille på Svelvik IF, da vel.
Men jeg var ikke så god, for jeg var ganske pinglete, og jeg synes ikke det var så artig, at jeg hadde lyst til å begynne å spille for 'fienden', må man vel si, Svelvik.
Og der var det sikkert mange som var veldig gode, så jeg hadde nok ikke fått spilt noe særlig alikevel.
Jeg bodde jo alene fra jeg var ni, og kostholdet gikk mest på potetgull og cola, så jeg hadde ikke så mye muskler osv., så fotballferdighetene, led nok litt under dette.
Så militæret, og da infanteriet, som jeg havnet i, i et år, mens jeg drev å studerte da, og hadde et par fag igjen, på datahøyskolen.
Militæret, rykket opp hele opplegget, og det var slitsomt, for meg, som var kanskje 1.85 høy, og 68 kg.
Jeg var vel nede i 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo, 1990.
Jeg fikk ikke lov å lage pizza, på Abildsø, av hu dama som jeg leide hybelleilighet av, fordi hu tålte ikke matlukt.
Så, da jeg dro i militæret, i 1992, så var jeg vel oppe i 68 kg, kanskje.
Jeg husker de jeg bodde sammen med, i Ungbo, i Skansen Terrasse, Wenche og broren hennes vel, de mobba meg, i 1991 vel, fordi jeg bare veide 68 kg.
Broren hennes, som var ca. like høy som meg, klagde på at han hadde veid 68 kg., etter en operasjon.
Og de andre bare måpte, og spurte, hvordan så du ut da.
Så pekte han på meg, og sa, som han.
Så da ble jeg litt sur.
Men jeg var ikke sånn, at dem turte å mobbe meg for alt mulig alikevel, jeg var vel ganske selvsikker og sånn, så de turte ikke å mobbe meg for mye, når vi bodde i samme hus.
Så sånn var det.
Og jeg begynte å røyke på slutten av 80-tallet også, dårlig inflytelse av søstra mi, og venninnene hennes, må jeg vel skylde på, selv om det selvfølgelig var min egen feil.
Så militæret da, med tung pakning, og rekruttperiode, hvor vi ble jagd rundt, og måtte gå og løpe, og i stridsløype, og marsjere i mange mil, og gå mange mil på ski osv.
Det brøt jo helt rytmen min.
Jeg burde jo egentlig ha tatt ferdig datahøyskolen.
Men jeg fikk jo sjokk, fra militæret, for infanteriet, var litt tøft for meg, som var så tynn osv.
Så jeg sleit veldig i militæret da, men jeg beit sammen tenna, og kom meg gjennom det.
Jeg hadde så dårlig ski, på Berger, så gikk omtrent aldri på ski, fra jeg var sånn 7-8 år kanskje, og bodde i Larvik.
Så om vinteren, så sleit jeg skikkelig i militæret, på vinterøvelse osv.
Men, jeg prøvde å komme meg gjennom det da.
Og juni 1993, så var vi ferdige, det var bare å ta en dag av gangen, så skjønte man det, at etterhvert, så var man ferdig.
Men dette, med militæret, det var vel ikke noe, som jeg hadde gått til frivillig.
Men jeg hadde nok godt av det, å lære meg litt mer selvdisiplin osv., selv om jeg nok hadde det fra før og.
Men jeg ble kanskje litt tøffere da, selv om jeg vel var ganske tøff, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni år og.
Men jeg ble litt fysisk sterkere og sånn, det ble jeg.
Og da ble jeg pluteselig bedre til å spille fotball og, så det var litt artig.
Og da var det sånn husker jeg.
At jeg bestemte meg, for at jeg skulle prøve å holde formen ved like, ved å trene osv., for jeg synes det var så slitsomt i militæret, så jeg ville ikke gjennom det samme igjen, på rep osv.
Så jeg bestemte meg, for å prøve å holde formen oppe da.
Så jeg og Glenn, som også bodde på Skansen Terrasse, vi pleide å trene mye, på 90-tallet, det var fotball, tennis, badminton, klatring, testa vi et par ganger, med Magne Winnem, på Tøyen der.
Basket, spilte vi og.
Så det var ganske artig.
Så i årene etter militæret, da var jeg ikke så mye på byen, men da drev jeg mer å trente osv. på fritida.
Da var den dressen så slitt og, og jeg jobba jo bare i Rimi, så da hadde jeg ikke så mye dyre klær, og penger til å gå på byen med.
Men hvis jeg ikke hadde dratt i militæret.
Men fullført utdannelsen, og fått meg en bra datajobb.
Da hadde jeg nok fortsatt å gå på byen, og drevet med litt andre ting, enn hvis ikke hele greiene hadde blitt 'forstyrret', av førstegangstjenesten da, som jeg vel må si at skjedde.
Jeg kunne kanskje ha tatt opp de fagene, etter militæret.
Men det var nedgangstid, på begynnelsen av 90-tallet, og man var ikke garantert jobb, etter to år på datahøyskole, fikk vi høre der.
Så, jeg hadde ikke lyst til å ta opp mer studielån.
Dessuten, så hadde også søstra mi, flytta inn, der hvor jeg bodde, og da hadde en hel Ungbo-leilighet, for meg selv, på Ellingsrudåsen.
Og søstra mi, hadde ikke noe fast jobb.
Så da, synes jeg, at jeg måtte fokusere på, å få meg en fast jobb osv., for å betale regniner osv.
Vi hadde nesten felles øknomi, jeg og søstra mi, de første månedene, som hu bodde på Ellingsrudåsen.
Så var det en regning, som jeg ikke hadde penger til.
Men da var vi egentlig over kneika.
Så jeg kunne bare fått den utsatt.
Men da ringte jeg fattern husker jeg, så fikk vi låne 1000 kroner, til den regninga da.
Men det var mest for å se, om han ville ha hjulpet, for vi kunne egentlig bare ha utsatt regninga, til neste måned, så hadde det gått greit det.
Men vi fikk låne penger av fattern da.
Men det var mer sånn, at jeg ikke tok det så høytidelig, men var avslappet, siden vi var over kneika, og klarte oss selv.
Så det var kanskje bare at jeg var sånn, i et litt, avslappet, eller hva heter det, beroliget, eller hva heter det.
Jeg husker ikke hva det heter, men det var sånn, at da tenkte jeg sånn, at nå er vi over kneika, så nå går det greit.
Så tok jeg det ikke så nøye, eller jeg så ikke på det som så viktig, om jeg ringte fattern, og ba om hjelp.
For vi hadde kontrollen uansett.
Så var det mer sånn impuls omtrent, at jeg ringte fattern, og hørte.
Mye for at jeg var nysgjerrig for hva han hadde svart også.
Det var ikke sånn, at jeg var nervøs, i tilfelle han ikke hadde hjulpet, for vi hadde klart oss selv og.
Men det var bare sånn, at jeg ikke var nervøs for øknomien lengre, siden vi hadde kontroll igjen, så da tok jeg ikke det så høytidelig.
Så derfor ble det til at jeg ringte fattern, og lånte 1000 kroner vel, en dag i 1993, eller 1994, var det vel.
Og de skulle han si fra om, når han trengte tilbake.
Men det har han ikke sagt fra om.
Så jeg får prøve å tjene noen penger etterhvert, og sende de tilbake.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Poenget ja, i denne posten.
kanskje det hadde vært like greit, nå som det ikke er så mange soldater, som kalles inn, hvert år, i forsvaret, å droppe verneplikten.
Verneplikten, kan, for folk som ikke er så bra etablert, som vel få er, når de er rundt 18-20 årsalderen, oppleves som veldig forstyrrende, i etableringsfasen.
Jeg sier ikke at det er feil å gjøre noe for landet ditt.
Men hvis man gjør det man er best til, og betaler skatt, så gjør man jo også en innsats for landet sitt.
Så kunne heller de som ønsket å være i forsvaret, og jobbe som soldater, så kunne heller de fått ordenlig betalt.
Så hadde nok samfunnet tjent inn det, på at de som fikk livene sine forstyrret, de ville kunne betalt mer i skatt, hvis de fikk organisere livene sine selv.
Og da kunne denne ekstra skatteinntekten til samfunnet, da kunne den blitt brukt til å betale lønn til frivillige soldater i forsvaret, tenkte jeg da.
Så kanskje det hadde vært en ide.
Det er vel kanskje ikke umulig, ville jeg tro.
Det er mulig.
Og jeg var jo rimelig pinglete.
Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene i treningsstudio, eller noe, i årene før jeg dro i militæret.
Det var vel mer sånn, at jeg pleide å sitte hjemme og spille data, og se på de nyeste action-filmene, som ikke hadde kommet på kino enda i Norge, som han tremenningen min, i Lørenskog, Øystein, hadde fått tak i.
Og etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, og også i russetida, året før, så var det et par års tid, som jeg var veldig mye på byen, i Oslo særlig, minst en gang i uka, sammen med en kamerat, fra skolen i Drammen, Magne Winnem da.
Magne fikk meg til å kjøpe dress, så vi gikk ut hver helg, i dress, begge to, og var vel litt influert av jappe-bølgen osv., og skulle leike japper osv. da.
Og gikk på alle utestedene, og prøvde å sjekke opp damer osv., som det noen ganger hendte faktisk, at man klarte.
Og så gikk jeg på datahøyskole, og så jobbet jeg på OBS Triaden og også litt på Norsk Hagetidend, i en kontorjobb.
Og jeg pleide å være i Brighton, om sommerene, med en del lommepenger, og feste og ha det artig, og dra til London, og sånne ting, og drikke og se på fotball-VM og sånn da, på TV da, men alikevel.
Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene så mye akkurat.
Jeg spilte fotball, på Berger IL., fra jeg var ca. 10 år, og kanskje til jeg var sånn ca. 16 år vel.
Noe sånt.
Men det siste året, rundt 1986 vel, så var det for få folk, som ville være med på fotball, så da ble fotball-laget vårt, lagt ned.
Så dro noen, sånn som Ole Skjeldsbekk, sønnen til treneren, han begynte å spille på Svelvik IF, da vel.
Men jeg var ikke så god, for jeg var ganske pinglete, og jeg synes ikke det var så artig, at jeg hadde lyst til å begynne å spille for 'fienden', må man vel si, Svelvik.
Og der var det sikkert mange som var veldig gode, så jeg hadde nok ikke fått spilt noe særlig alikevel.
Jeg bodde jo alene fra jeg var ni, og kostholdet gikk mest på potetgull og cola, så jeg hadde ikke så mye muskler osv., så fotballferdighetene, led nok litt under dette.
Så militæret, og da infanteriet, som jeg havnet i, i et år, mens jeg drev å studerte da, og hadde et par fag igjen, på datahøyskolen.
Militæret, rykket opp hele opplegget, og det var slitsomt, for meg, som var kanskje 1.85 høy, og 68 kg.
Jeg var vel nede i 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo, 1990.
Jeg fikk ikke lov å lage pizza, på Abildsø, av hu dama som jeg leide hybelleilighet av, fordi hu tålte ikke matlukt.
Så, da jeg dro i militæret, i 1992, så var jeg vel oppe i 68 kg, kanskje.
Jeg husker de jeg bodde sammen med, i Ungbo, i Skansen Terrasse, Wenche og broren hennes vel, de mobba meg, i 1991 vel, fordi jeg bare veide 68 kg.
Broren hennes, som var ca. like høy som meg, klagde på at han hadde veid 68 kg., etter en operasjon.
Og de andre bare måpte, og spurte, hvordan så du ut da.
Så pekte han på meg, og sa, som han.
Så da ble jeg litt sur.
Men jeg var ikke sånn, at dem turte å mobbe meg for alt mulig alikevel, jeg var vel ganske selvsikker og sånn, så de turte ikke å mobbe meg for mye, når vi bodde i samme hus.
Så sånn var det.
Og jeg begynte å røyke på slutten av 80-tallet også, dårlig inflytelse av søstra mi, og venninnene hennes, må jeg vel skylde på, selv om det selvfølgelig var min egen feil.
Så militæret da, med tung pakning, og rekruttperiode, hvor vi ble jagd rundt, og måtte gå og løpe, og i stridsløype, og marsjere i mange mil, og gå mange mil på ski osv.
Det brøt jo helt rytmen min.
Jeg burde jo egentlig ha tatt ferdig datahøyskolen.
Men jeg fikk jo sjokk, fra militæret, for infanteriet, var litt tøft for meg, som var så tynn osv.
Så jeg sleit veldig i militæret da, men jeg beit sammen tenna, og kom meg gjennom det.
Jeg hadde så dårlig ski, på Berger, så gikk omtrent aldri på ski, fra jeg var sånn 7-8 år kanskje, og bodde i Larvik.
Så om vinteren, så sleit jeg skikkelig i militæret, på vinterøvelse osv.
Men, jeg prøvde å komme meg gjennom det da.
Og juni 1993, så var vi ferdige, det var bare å ta en dag av gangen, så skjønte man det, at etterhvert, så var man ferdig.
Men dette, med militæret, det var vel ikke noe, som jeg hadde gått til frivillig.
Men jeg hadde nok godt av det, å lære meg litt mer selvdisiplin osv., selv om jeg nok hadde det fra før og.
Men jeg ble kanskje litt tøffere da, selv om jeg vel var ganske tøff, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni år og.
Men jeg ble litt fysisk sterkere og sånn, det ble jeg.
Og da ble jeg pluteselig bedre til å spille fotball og, så det var litt artig.
Og da var det sånn husker jeg.
At jeg bestemte meg, for at jeg skulle prøve å holde formen ved like, ved å trene osv., for jeg synes det var så slitsomt i militæret, så jeg ville ikke gjennom det samme igjen, på rep osv.
Så jeg bestemte meg, for å prøve å holde formen oppe da.
Så jeg og Glenn, som også bodde på Skansen Terrasse, vi pleide å trene mye, på 90-tallet, det var fotball, tennis, badminton, klatring, testa vi et par ganger, med Magne Winnem, på Tøyen der.
Basket, spilte vi og.
Så det var ganske artig.
Så i årene etter militæret, da var jeg ikke så mye på byen, men da drev jeg mer å trente osv. på fritida.
Da var den dressen så slitt og, og jeg jobba jo bare i Rimi, så da hadde jeg ikke så mye dyre klær, og penger til å gå på byen med.
Men hvis jeg ikke hadde dratt i militæret.
Men fullført utdannelsen, og fått meg en bra datajobb.
Da hadde jeg nok fortsatt å gå på byen, og drevet med litt andre ting, enn hvis ikke hele greiene hadde blitt 'forstyrret', av førstegangstjenesten da, som jeg vel må si at skjedde.
Jeg kunne kanskje ha tatt opp de fagene, etter militæret.
Men det var nedgangstid, på begynnelsen av 90-tallet, og man var ikke garantert jobb, etter to år på datahøyskole, fikk vi høre der.
Så, jeg hadde ikke lyst til å ta opp mer studielån.
Dessuten, så hadde også søstra mi, flytta inn, der hvor jeg bodde, og da hadde en hel Ungbo-leilighet, for meg selv, på Ellingsrudåsen.
Og søstra mi, hadde ikke noe fast jobb.
Så da, synes jeg, at jeg måtte fokusere på, å få meg en fast jobb osv., for å betale regniner osv.
Vi hadde nesten felles øknomi, jeg og søstra mi, de første månedene, som hu bodde på Ellingsrudåsen.
Så var det en regning, som jeg ikke hadde penger til.
Men da var vi egentlig over kneika.
Så jeg kunne bare fått den utsatt.
Men da ringte jeg fattern husker jeg, så fikk vi låne 1000 kroner, til den regninga da.
Men det var mest for å se, om han ville ha hjulpet, for vi kunne egentlig bare ha utsatt regninga, til neste måned, så hadde det gått greit det.
Men vi fikk låne penger av fattern da.
Men det var mer sånn, at jeg ikke tok det så høytidelig, men var avslappet, siden vi var over kneika, og klarte oss selv.
Så det var kanskje bare at jeg var sånn, i et litt, avslappet, eller hva heter det, beroliget, eller hva heter det.
Jeg husker ikke hva det heter, men det var sånn, at da tenkte jeg sånn, at nå er vi over kneika, så nå går det greit.
Så tok jeg det ikke så nøye, eller jeg så ikke på det som så viktig, om jeg ringte fattern, og ba om hjelp.
For vi hadde kontrollen uansett.
Så var det mer sånn impuls omtrent, at jeg ringte fattern, og hørte.
Mye for at jeg var nysgjerrig for hva han hadde svart også.
Det var ikke sånn, at jeg var nervøs, i tilfelle han ikke hadde hjulpet, for vi hadde klart oss selv og.
Men det var bare sånn, at jeg ikke var nervøs for øknomien lengre, siden vi hadde kontroll igjen, så da tok jeg ikke det så høytidelig.
Så derfor ble det til at jeg ringte fattern, og lånte 1000 kroner vel, en dag i 1993, eller 1994, var det vel.
Og de skulle han si fra om, når han trengte tilbake.
Men det har han ikke sagt fra om.
Så jeg får prøve å tjene noen penger etterhvert, og sende de tilbake.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Poenget ja, i denne posten.
kanskje det hadde vært like greit, nå som det ikke er så mange soldater, som kalles inn, hvert år, i forsvaret, å droppe verneplikten.
Verneplikten, kan, for folk som ikke er så bra etablert, som vel få er, når de er rundt 18-20 årsalderen, oppleves som veldig forstyrrende, i etableringsfasen.
Jeg sier ikke at det er feil å gjøre noe for landet ditt.
Men hvis man gjør det man er best til, og betaler skatt, så gjør man jo også en innsats for landet sitt.
Så kunne heller de som ønsket å være i forsvaret, og jobbe som soldater, så kunne heller de fått ordenlig betalt.
Så hadde nok samfunnet tjent inn det, på at de som fikk livene sine forstyrret, de ville kunne betalt mer i skatt, hvis de fikk organisere livene sine selv.
Og da kunne denne ekstra skatteinntekten til samfunnet, da kunne den blitt brukt til å betale lønn til frivillige soldater i forsvaret, tenkte jeg da.
Så kanskje det hadde vært en ide.
Det er vel kanskje ikke umulig, ville jeg tro.
Det er mulig.
Ikke alt som skjer havner i avisene. Ting blir dysset ned. (In Norwegian).
Jeg husker fra da jeg var på Terninmoen, i Elverum, i infanteriet, i 1992/93.
Da husker jeg det var en medsoldat der, i en annen tropp vel, som fortalte, at en gang, så var det noen værnepliktige, som hadde skutt, med noe granat, eller øvd med kanon, eller hva de hadde gjort.
Så hadde de sprengt låven, eller deler av låven, til en lokal bonde på Elverum der da.
Men han bonden, var vennlig innstilt, til forsvaret, så de ble enige om å dysse det ned da.
Dette er bare et eksempel da.
Men da kan man vel regne med, at det er andre ting i samfunnet, som også blir dysset ned.
Det ville jeg vel ikke regnet for usannsynlig.
Så sånn er vel det.
En gang, så var det noen soldater der, som kjørte avgårde, med en jeep, med en 12.7 på.
En 12.7, er et kjempestort maskingevær, for å si det sånn.
Og diameteren, på kulene, er 12.7 milimeter da.
De skulle jakte elg, på skytterbaneveien.
Det var vel en helg vi hadde vakt eller noe vel.
Så de var kanskje fulle.
Så da er de vel unnskyldt.
Men det var vel mer sånne rampestreker, eller hva man skal kalle det.
Så det var mer bare noe jeg kom på.
12.7, de veier veldig mye, jeg tror det kan ha vært kanskje 30-40 kg.
Noe sånt?
Også har de noe som heter tre-fot.
Men den er da ikke av tre.
Den er av metall.
Men den kalles tre-fot, fordi den har tre ben.
Så sånn er det.
Og den veier også noe sånn som 20 kg.
I troppen vår, så hadde vi en 12.7 da.
Og Løvenskiold, var 12.7 ener. (Han skøyt).
Og Staff, var 12.7 toer. (Han mata med ammunisjon, og bærte trefoten vel).
Noe sånt.
Men den 12.7-en ble vel for det meste kjørt, på Volvo felt, eller BV, beltevogn.
Hvis jeg husker riktig.
Jeg hadde en presentasjon av en sånn en gang.
For noen elever ved noe skole, eller noe, av en eller annen anledning.
Enda jeg ikke hadde skutt med den 12.7-en engang.
Men det var vel noen som sa at jeg måtte gjøre det da.
Jeg var noe sjuk, eller noe, så at det var derfor jeg måtte være i leieren.
Noe sånt.
Og da, på sikte, til 12.7-en.
Så er det merke for fly.
Så man kan bruke 12.7-en, til å skyte på fly med.
Et merke for propellfly, tror jeg det var.
Jeg husker ikke om det var et merke for jetfly og.
Men det var i hvertfall et merke for propellfly da.
Men å treffe et fly med 12.7, det er vel vanskelig.
Men det er vel sånn man så på bilder fra 2. verdenskrig og sånn.
Da ser man jo, at de skyter på fly, med våpen som skyter vanlig ammunisjon, alstå lignende våpen av maskingevær da, bare med større dimensjoner da.
12.7-ene, som vi brukte i militæret, de var, som man nok skjønner, litt gammeldagse, siden de hadde propellfly, på siktet, osv.
Det samme med maskingeværene vi brukte.
MG3, vel.
De var fra før krigen, eller noe som var lagt igjen av tyskerne under krigen.
Noe sånt.
Og de nyeste var laget i Tyrka, og da hang rødfis-ammunisjonen, seg opp, hele tiden, i de nye fra Tyrkia da.
Det var noe herk, skjønte man, å bruke rødfis, på MG3 maskingeværa.
Ammunisjon, bånda, hang seg opp hele tida.
Hvis de ikke bare lata som da, for å slippe å pusse så mye.
Det er mulig.
Men jeg vet ikke om dem er bedre med skarp ammunisjon, det skal jeg ikke si.
Nå er jo dette 14-15 år siden nå da, så det er mulig de er bytta ut nå, de her våpnene, MG3 og 12.7.
Det som var en slags renessanse, for 12.7-en, i det norske forsvaret, det var at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, utviklet en ny type ammunisjon, 'multi-purpose'-ammunisjon, som innehold sporlys, og som jeg tror også hadde en slags sprengladning, hvis jeg ikke tar helt feil.
Og da går det kanskje ann å skyte propellfly.
Spørsmålet er vel kanskje hvor mange propellfly, som dukker opp, i en eventuell krig i Norge.
Men den kan kanskje klare, om ikke tanks, så kanskje beltevogner, med lett pansring, det er mulig.
Og den må være fin å ha, hvis man er i forsvar, eller angrep, for å dekke fremrykk av tropppen f.eks.
Jeg tror ikke det er mange fiender, som hadde turt å stikke hue opp, hvis 12.7 hadde drivd å skutt noen skurer, over en eng eller jorde, eller noe slikt da.
Selv om det scenariet kanskje også er litt usannsynlig.
Men å ha en 12.7, i et hus, i en krigssituasjon, i by da, som vi også øvde litt på.
Det tror jeg må ha vært veldig rått.
Da tror jeg nok at fienden hadde vært litt skeptisk.
Den hadde nok tatt seg av det meste av både biler og personer osv., så det tror jeg nok hadde vært enda et bruksområde for 12.7-en.
Så den er egentlig ganske morsom.
Den gikk også ann å sette oppå en bil, som dem gjorde på Terningmoen.
Og da var det noen fra en annen tropp, hvor folka ikke var fra Oslo, så mange, så dem var kanskje litt mer sånn, at dem ga faen, i befal osv., det er mulig.
Men dem dro på elgjakt med en sånn, hørte jeg i hvertfall noen sa, en fredag kveld eller torsdag kveld, kan det kanskje ha vært og.
Så den har mange bruksområder, det er sikkert.
Skal jeg se om jeg finner noen bilder av den.
Skal vi se.
Jeg lurer på om det kan ha vært den her.
Jeg synes jeg kjenner igjen den runde greia med hull i osv., på enden av pipa der.
Het det vel.
Den pipa, tror jeg var sånn, at den blei såpass varm, etterhvert, så de hadde en pipe til, som de kunne bytte den ut med.
Det er mulig, nå er det noen år siden jeg var i militæret, så jeg må ta forbehold om at jeg husker feil.
Men jeg tror elgen hadde liggi litt tynt ann, det er nok ikke umulig.
Vi får se.
Mer om ammunisjonen:
Raufoss Mk 211
From Wikipedia, the free encyclopedia
(Redirected from Raufoss Mk211)
Jump to: navigation, search
The Raufoss Mk.211 roundThe Raufoss Mk.211 is a .50 caliber BMG (12.7x99mm NATO) multipurpose anti-materiel projectile originally developed by the Norwegian company NAMMO Raufoss AS under the model name NM140 MP. It is commonly referred to as simply multipurpose or Raufoss. The "Mk.211" name comes from the nomenclature "Mk.211 Mod 0" used by the U.S. military for this round.
Contents [hide]
1 Multipurpose
2 Identification
3 Controversy
4 See also
5 References
6 External links
[edit] Multipurpose
The multipurpose name is based on the projectile having an armor-piercing (tungsten core), an explosive and an incendiary component, thus making it capable of penetrating lightly armored targets and causing damage to personnel inside the target after penetration. It is a suitable round for engaging helicopters, aircraft and lightly armored vehicles, as well as unarmored vehicles, and it has the capability of igniting jet fuel. The Mk.211 has about the same destructive power as a standard 20 mm round against such targets.
The Mk.211 has become very popular as .50 cal sniper ammunition, for use in the Barrett M82 rifle, as well as other .50 BMG rifles. It is also often used in heavy machine guns, for example the M2 Browning. Due to its popularity several U.S. arms manufacturers produce the round under license from NAMMO Raufoss AS.
The Multipurpose concept developed by Raufoss is unique in the way that instead of using a mechanical fuze it uses a pyrotechnical detonation train to ensure proper detonation of the explosive and incendiary components.
http://en.wikipedia.org/wiki/Raufoss_Mk211
PS.
En annen historie, var om en sersjant, som skulle ha opplæring om miner da.
Anti tanks-miner.
Men det var en sånn vandrehistorie nærmest vel.
Det var vel fra en annen militærleir, tror jeg.
Det var sånn, at minene, de tålte et trykk på kanskje 200 kg., før de sprengte.
Så hadde han sersjanten, med seg en mine da.
Så skulle han vise, at de tålte 200 kg.
Og han veide kanskje 80 kg.
Så hoppa han oppå mina da.
Men da skjer jo det, at da blir det mer trykk, enn hvis man står stille, så da gikk mina av alikevel, og det var fler som ble skada eller drept også.
Men om dette er en sann historie, eller noe som er funnet på, det skal jeg ikke si, men det var en historie som ble fortalt da, og som jeg kom på nå.
Så sånn er det.
Da husker jeg det var en medsoldat der, i en annen tropp vel, som fortalte, at en gang, så var det noen værnepliktige, som hadde skutt, med noe granat, eller øvd med kanon, eller hva de hadde gjort.
Så hadde de sprengt låven, eller deler av låven, til en lokal bonde på Elverum der da.
Men han bonden, var vennlig innstilt, til forsvaret, så de ble enige om å dysse det ned da.
Dette er bare et eksempel da.
Men da kan man vel regne med, at det er andre ting i samfunnet, som også blir dysset ned.
Det ville jeg vel ikke regnet for usannsynlig.
Så sånn er vel det.
En gang, så var det noen soldater der, som kjørte avgårde, med en jeep, med en 12.7 på.
En 12.7, er et kjempestort maskingevær, for å si det sånn.
Og diameteren, på kulene, er 12.7 milimeter da.
De skulle jakte elg, på skytterbaneveien.
Det var vel en helg vi hadde vakt eller noe vel.
Så de var kanskje fulle.
Så da er de vel unnskyldt.
Men det var vel mer sånne rampestreker, eller hva man skal kalle det.
Så det var mer bare noe jeg kom på.
12.7, de veier veldig mye, jeg tror det kan ha vært kanskje 30-40 kg.
Noe sånt?
Også har de noe som heter tre-fot.
Men den er da ikke av tre.
Den er av metall.
Men den kalles tre-fot, fordi den har tre ben.
Så sånn er det.
Og den veier også noe sånn som 20 kg.
I troppen vår, så hadde vi en 12.7 da.
Og Løvenskiold, var 12.7 ener. (Han skøyt).
Og Staff, var 12.7 toer. (Han mata med ammunisjon, og bærte trefoten vel).
Noe sånt.
Men den 12.7-en ble vel for det meste kjørt, på Volvo felt, eller BV, beltevogn.
Hvis jeg husker riktig.
Jeg hadde en presentasjon av en sånn en gang.
For noen elever ved noe skole, eller noe, av en eller annen anledning.
Enda jeg ikke hadde skutt med den 12.7-en engang.
Men det var vel noen som sa at jeg måtte gjøre det da.
Jeg var noe sjuk, eller noe, så at det var derfor jeg måtte være i leieren.
Noe sånt.
Og da, på sikte, til 12.7-en.
Så er det merke for fly.
Så man kan bruke 12.7-en, til å skyte på fly med.
Et merke for propellfly, tror jeg det var.
Jeg husker ikke om det var et merke for jetfly og.
Men det var i hvertfall et merke for propellfly da.
Men å treffe et fly med 12.7, det er vel vanskelig.
Men det er vel sånn man så på bilder fra 2. verdenskrig og sånn.
Da ser man jo, at de skyter på fly, med våpen som skyter vanlig ammunisjon, alstå lignende våpen av maskingevær da, bare med større dimensjoner da.
12.7-ene, som vi brukte i militæret, de var, som man nok skjønner, litt gammeldagse, siden de hadde propellfly, på siktet, osv.
Det samme med maskingeværene vi brukte.
MG3, vel.
De var fra før krigen, eller noe som var lagt igjen av tyskerne under krigen.
Noe sånt.
Og de nyeste var laget i Tyrka, og da hang rødfis-ammunisjonen, seg opp, hele tiden, i de nye fra Tyrkia da.
Det var noe herk, skjønte man, å bruke rødfis, på MG3 maskingeværa.
Ammunisjon, bånda, hang seg opp hele tida.
Hvis de ikke bare lata som da, for å slippe å pusse så mye.
Det er mulig.
Men jeg vet ikke om dem er bedre med skarp ammunisjon, det skal jeg ikke si.
Nå er jo dette 14-15 år siden nå da, så det er mulig de er bytta ut nå, de her våpnene, MG3 og 12.7.
Det som var en slags renessanse, for 12.7-en, i det norske forsvaret, det var at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, utviklet en ny type ammunisjon, 'multi-purpose'-ammunisjon, som innehold sporlys, og som jeg tror også hadde en slags sprengladning, hvis jeg ikke tar helt feil.
Og da går det kanskje ann å skyte propellfly.
Spørsmålet er vel kanskje hvor mange propellfly, som dukker opp, i en eventuell krig i Norge.
Men den kan kanskje klare, om ikke tanks, så kanskje beltevogner, med lett pansring, det er mulig.
Og den må være fin å ha, hvis man er i forsvar, eller angrep, for å dekke fremrykk av tropppen f.eks.
Jeg tror ikke det er mange fiender, som hadde turt å stikke hue opp, hvis 12.7 hadde drivd å skutt noen skurer, over en eng eller jorde, eller noe slikt da.
Selv om det scenariet kanskje også er litt usannsynlig.
Men å ha en 12.7, i et hus, i en krigssituasjon, i by da, som vi også øvde litt på.
Det tror jeg må ha vært veldig rått.
Da tror jeg nok at fienden hadde vært litt skeptisk.
Den hadde nok tatt seg av det meste av både biler og personer osv., så det tror jeg nok hadde vært enda et bruksområde for 12.7-en.
Så den er egentlig ganske morsom.
Den gikk også ann å sette oppå en bil, som dem gjorde på Terningmoen.
Og da var det noen fra en annen tropp, hvor folka ikke var fra Oslo, så mange, så dem var kanskje litt mer sånn, at dem ga faen, i befal osv., det er mulig.
Men dem dro på elgjakt med en sånn, hørte jeg i hvertfall noen sa, en fredag kveld eller torsdag kveld, kan det kanskje ha vært og.
Så den har mange bruksområder, det er sikkert.
Skal jeg se om jeg finner noen bilder av den.
Skal vi se.
Jeg lurer på om det kan ha vært den her.
Jeg synes jeg kjenner igjen den runde greia med hull i osv., på enden av pipa der.
Het det vel.
Den pipa, tror jeg var sånn, at den blei såpass varm, etterhvert, så de hadde en pipe til, som de kunne bytte den ut med.
Det er mulig, nå er det noen år siden jeg var i militæret, så jeg må ta forbehold om at jeg husker feil.
Men jeg tror elgen hadde liggi litt tynt ann, det er nok ikke umulig.
Vi får se.
Mer om ammunisjonen:
Raufoss Mk 211
From Wikipedia, the free encyclopedia
(Redirected from Raufoss Mk211)
Jump to: navigation, search
The Raufoss Mk.211 roundThe Raufoss Mk.211 is a .50 caliber BMG (12.7x99mm NATO) multipurpose anti-materiel projectile originally developed by the Norwegian company NAMMO Raufoss AS under the model name NM140 MP. It is commonly referred to as simply multipurpose or Raufoss. The "Mk.211" name comes from the nomenclature "Mk.211 Mod 0" used by the U.S. military for this round.
Contents [hide]
1 Multipurpose
2 Identification
3 Controversy
4 See also
5 References
6 External links
[edit] Multipurpose
The multipurpose name is based on the projectile having an armor-piercing (tungsten core), an explosive and an incendiary component, thus making it capable of penetrating lightly armored targets and causing damage to personnel inside the target after penetration. It is a suitable round for engaging helicopters, aircraft and lightly armored vehicles, as well as unarmored vehicles, and it has the capability of igniting jet fuel. The Mk.211 has about the same destructive power as a standard 20 mm round against such targets.
The Mk.211 has become very popular as .50 cal sniper ammunition, for use in the Barrett M82 rifle, as well as other .50 BMG rifles. It is also often used in heavy machine guns, for example the M2 Browning. Due to its popularity several U.S. arms manufacturers produce the round under license from NAMMO Raufoss AS.
The Multipurpose concept developed by Raufoss is unique in the way that instead of using a mechanical fuze it uses a pyrotechnical detonation train to ensure proper detonation of the explosive and incendiary components.
http://en.wikipedia.org/wiki/Raufoss_Mk211
PS.
En annen historie, var om en sersjant, som skulle ha opplæring om miner da.
Anti tanks-miner.
Men det var en sånn vandrehistorie nærmest vel.
Det var vel fra en annen militærleir, tror jeg.
Det var sånn, at minene, de tålte et trykk på kanskje 200 kg., før de sprengte.
Så hadde han sersjanten, med seg en mine da.
Så skulle han vise, at de tålte 200 kg.
Og han veide kanskje 80 kg.
Så hoppa han oppå mina da.
Men da skjer jo det, at da blir det mer trykk, enn hvis man står stille, så da gikk mina av alikevel, og det var fler som ble skada eller drept også.
Men om dette er en sann historie, eller noe som er funnet på, det skal jeg ikke si, men det var en historie som ble fortalt da, og som jeg kom på nå.
Så sånn er det.
Wiki-admin Kjetil, har problemer med hukommelsen. (In Norwegian).
Nå ringte jeg en wiki-admin, som tulla med meg, på Wikipedia, for noen måneder siden.
Det som skjedde, var at jeg ikke ennå var registrert som bruker på Wikipedia.
Så tiltaler han wiki-adminen, KjetilRee, eller hva han bruker som brukernavn.
Han skriver da 'cons'.
Selv om jeg signerer med ip-adresse, på Norsk Wikipedia, siden jeg er ny på Wikipedia, og ikke har noe brukernavn der enda.
Men han brukte da brukernavnet mitt, fra debatt-forum osv, enda jeg bare brukte ip-adressen der.
Så spurte jeg han nå da, på telefonen, (93634231), hva dette kom av.
Og da sa han, at han ikke husket dette.
Men da sa jeg, at det hørtes rart ut.
For han skrev jo brukernavnet mitt, på Wikipedia.
Så han må jo ha kjent til det.
Men nå var dette ikke noe kjent.
Så jeg må si at han lyver.
Så sånn er det.
Han sier han har mye å gjøre, med sånne saker.
Men når han kjente brukernavnet mitt (identiteten min), så godt, at han visste at det var meg, som skrev, kun fra ip-adressen min.
Og nå så husker han ingenting.
Det synes jeg er rart, at han har blitt utsatt for en total hjernevask, siden da, det synes jeg høres rart ut.
Og han hørtes også litt nervøs ut i stemmen.
Jeg kunne høre en liten skjelving i stemmen, etter at jeg fortalte om at jeg hadde sendt klage, og at det stod på bloggen, og da sa han 'okey', og da hørte jeg at stemmen hans skalv litt, så det kunne høres ut som at han var litt nervøs.
Og jeg skjønner ikke at det skal være noe grunn å være nervøs, bare for å forklare om noe Wikipedia-greier.
Så her er det nok noe ugler i mosen, ute å går.
Så hva de Wiki-folka driver med, det kan man lure på, men at de har rent mel i posen, som folk vel sa i gamle dager, det tviler jeg vel litt på.
Men vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Det som skjedde, var at jeg ikke ennå var registrert som bruker på Wikipedia.
Så tiltaler han wiki-adminen, KjetilRee, eller hva han bruker som brukernavn.
Han skriver da 'cons'.
Selv om jeg signerer med ip-adresse, på Norsk Wikipedia, siden jeg er ny på Wikipedia, og ikke har noe brukernavn der enda.
Men han brukte da brukernavnet mitt, fra debatt-forum osv, enda jeg bare brukte ip-adressen der.
Så spurte jeg han nå da, på telefonen, (93634231), hva dette kom av.
Og da sa han, at han ikke husket dette.
Men da sa jeg, at det hørtes rart ut.
For han skrev jo brukernavnet mitt, på Wikipedia.
Så han må jo ha kjent til det.
Men nå var dette ikke noe kjent.
Så jeg må si at han lyver.
Så sånn er det.
Han sier han har mye å gjøre, med sånne saker.
Men når han kjente brukernavnet mitt (identiteten min), så godt, at han visste at det var meg, som skrev, kun fra ip-adressen min.
Og nå så husker han ingenting.
Det synes jeg er rart, at han har blitt utsatt for en total hjernevask, siden da, det synes jeg høres rart ut.
Og han hørtes også litt nervøs ut i stemmen.
Jeg kunne høre en liten skjelving i stemmen, etter at jeg fortalte om at jeg hadde sendt klage, og at det stod på bloggen, og da sa han 'okey', og da hørte jeg at stemmen hans skalv litt, så det kunne høres ut som at han var litt nervøs.
Og jeg skjønner ikke at det skal være noe grunn å være nervøs, bare for å forklare om noe Wikipedia-greier.
Så her er det nok noe ugler i mosen, ute å går.
Så hva de Wiki-folka driver med, det kan man lure på, men at de har rent mel i posen, som folk vel sa i gamle dager, det tviler jeg vel litt på.
Men vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Facebook-samtale David Ulriksen. (In Norwegian).
Heisann David,
Between David Ulriksen and You
June 30 at 7:20am
hva skjer da?
Hva var det med at du ringte Thomas Bruun, og fortalte at jeg jobba på Langhus igjen da, sommeren 2004?
Erik
Today at 4:09am
Og hvorfor sjekka du i esken, for mobilen jeg kjøpte, før jeg dro til England, i 2004?
Bare lurte, siden du sendte meg friend request igjen, mener jeg.
Så får man se om det dukker opp noe svar.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Add as Friend
Today at 6:00am
Report Message
Husker ikke det med Thomas!!
Han var bare en stor sopp hele gutten!! Han hadde ikke mye oppi hodet skal jeg si deg!!
Jeg hadde jobbet i tolv timer, så sendte han meg hjem fordi han mente at jeg ikke hadde lov å være sliten!!
Du er den beste sjefen jeg noen gang har hatt!!! Det skal du vite!!
Skjønte ikke helt den meldinga om mobilen?? Esken??
Hvor er du nå a??
Hadde vært kult å sett deg en gang!!
Today at 4:36pm
Hei,
jeg er i Liverpool jeg nå.
Før jeg dro til Sunderland for å studere, så satt du i kassa, en av de siste dagene jeg jobba.
Så kjøpte jeg en mobil, som var prisa ned, til halv pris, som lå på kontoret, og som Sølvi sa, at var i orden med hovedkontoret, siden de mobilene begynte å bli ganske gamle, som jeg skjønte det.
Så kikka du så nøye oppi esken, og kikka også inni mobilen, virka det som for meg?
Så jeg lurte litt på det her da, jeg synes det var litt snodig.
Men men.
Og du ringte Thomas Brun, mens Fredrik og dem var der vel.
Også ringte du meg på vei hjem fra jobb, siste dagen jeg jobba, av en eller annen anledning.
Så jeg synes det her var litt rart da.
Så sånn er det.
Dem har ikke Rimi i England, så det spørs om jeg får meg noe sjefstilling her, vi får se.
Og jeg synes det var litt mye rart, med den her ringinga di, og det.
Men man kan jo ikke skjønne alt.
Det er mye rart, sånn er det.
Erik
Mer om problemene i Rimi. (In Norwegian).
Photos from Hvil I Fred Rimi på langhus
Photo 7 of 10|Back to Group|See All Photos
Geir Blodstrupmoen
Drag the corners of the transparent box below to crop this photo into your profile picture.
| Click on people's faces in the photo to tag them. |
|
Added by Gisle I KLUBNES
to the group "Hvil I Fred Rimi på langhus"
the last ride
In this photo: Geir Blodstrupmoen
Added September 29, 2007
Share
Type any name or tag:or choose a person:
Loading friends...
Enter 's email address and we'll send a link to this photo.
Email:
Tag This PhotoReport This Photo
| | |
| | |
| | |
| | |
| | |
| | |
| | |
Bestefar Johannes' famile. (In Norwegian).
Gjennom oppveksten, så fikk vi jo stadig høre, at bestemor Ingeborg, kom fra fin familie, i Danmark, og pleide å gå på slottsball, på Amalienborg slott, eller hva det het det igjen, der hun var.
Men når jeg kikker på bestefar sin familie, morfaren min da, så kan jeg jo ikke unngå å bli imponert, over noen av de forfedrene hans, selv om det kanskje ikke er sånn man burde skryte av, at morfaren sin, har så flinke slektninger osv., men sånn som situasjonen er, at man blir tullet med, av det meste som kan røre seg, virker det som, så tar jeg det med her likevel.
En som het Berhof Ribsskog, var vel grandonkel, til bestefaren min, hvis jeg har skjønt det riktig.
Og han ble doktor i psyokologi, visstnok, og stod bak mye av reformarbeidet, bak den nye normalplanen, i grunnskolen, i Norge, etter krigen.
Og det gikk mye på, skjønte jeg, at man skulle vekk fra den gammeldagse puggeskolen, at man bare pugget det som stod i en bok, som latin f.eks. da.
Og nå skulle man vel mer, lære og forstå, hva man gjorde nå da, ifølge den nye normalplanen for grunnskolen da, ettersom jeg skjønte.
Så hvis dette er riktig, så er det nok mange som har hatt litt flaks her, av skoleelever i Norge etter krigen.
Hvis det ikke hadde vært for dette, så måtte man kanskje sittet å pugget salmer og latin og sånn, hele dagen da, og skolen hadde blitt enda kjedeligere.
Hvis jeg har skjønt det riktig da.
Så han her, Bernhof Ribsskog, han synes jeg må ha vært en dyktig kar.
Fordi, det er greit at de i familien til bestemor, var sjefer for forsvaret i Danmark, og industrimagnater, og dommere ved den internasjonale domstolen i Haag, osv.
Men, han her grandonkelen til bestefattern, han kom vel fra mye fattigere kår, vil jeg tro, i allefall enn de fra morsiden til bestemor, i Danmark.
Han jobbet først som lærer, i noen år, for å få råd til å studere videre, virket det som, hvis jeg forstod det riktig.
Og han virket også, ettersom det jeg leste her.
Så var han ikke bare en sånn 'nerd', som var god på det faglige, innfor pedagogikk osv., men det virket også som han var en oppegående person, med ikke så værst dømmekraft, når det gjaldt mer generelle ting også.
Så jeg synes godt muttern og de kunne ha skrytt mer av bestefattern sin familie også.
Men det er mulig at de gjorde det, bare at jeg har glemt det.
Nå er jo muttern død, så jeg skal vel ikke klage for mye på henne, men bare for å forklare da.
Her er mer om han grandonkelen til bestefattern da:
http://home.hio.no/~rolf/kapittel1.html
Dette er jo hentet fra noe som ligger på Høyskolen i Oslo sine servere, ser jeg.
Og de, tullet jo fælt med meg, da jeg skulle over til Sunderland å studere i 2004.
De rotet bort søknaden min, sendte ikke søknad til lånekassa, som de sa.
De sa det var umulig å få ekstrajobb, ved siden av studiene, i Sunderland.
De fant på unnskyldninger, må man vel kunne si, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, i Sunderland, men de avslo søknaden og to klager.
Omtrent som myndighetene i Norge og England holder på nå, med å dikte/fabrikere unnskyldninger, til å ikke gi folk det de mener de har rett til da.
Noe sånt.
Jeg kunne skrevet hele natta om det på HiO antagelig, men det blir litt kjedelig, og jeg har vel ikke tid til det egentlig, så jeg får heller skrive mer om det, ved en senere anledning.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det hørtes litt rart ut noe av det jeg leste nå.
Han Bernhof Ribsskog, ble satt i fengsel av tyskerne, i 1942, stod det.
Men hadde magesår, så han slapp å bli sendt til Finnmark.
Det hørtes kanskje litt rart ut da.
Men enten var vel noen av tyskerne litt humane da, eller hva det kan ha vært.
Det er ikke godt å si, men jeg kan se om jeg klarer å finne noe mer om det.
Så får man håpe at det ikke var noe lureri med han.
Men når jeg kikker på bestefar sin familie, morfaren min da, så kan jeg jo ikke unngå å bli imponert, over noen av de forfedrene hans, selv om det kanskje ikke er sånn man burde skryte av, at morfaren sin, har så flinke slektninger osv., men sånn som situasjonen er, at man blir tullet med, av det meste som kan røre seg, virker det som, så tar jeg det med her likevel.
En som het Berhof Ribsskog, var vel grandonkel, til bestefaren min, hvis jeg har skjønt det riktig.
Og han ble doktor i psyokologi, visstnok, og stod bak mye av reformarbeidet, bak den nye normalplanen, i grunnskolen, i Norge, etter krigen.
Og det gikk mye på, skjønte jeg, at man skulle vekk fra den gammeldagse puggeskolen, at man bare pugget det som stod i en bok, som latin f.eks. da.
Og nå skulle man vel mer, lære og forstå, hva man gjorde nå da, ifølge den nye normalplanen for grunnskolen da, ettersom jeg skjønte.
Så hvis dette er riktig, så er det nok mange som har hatt litt flaks her, av skoleelever i Norge etter krigen.
Hvis det ikke hadde vært for dette, så måtte man kanskje sittet å pugget salmer og latin og sånn, hele dagen da, og skolen hadde blitt enda kjedeligere.
Hvis jeg har skjønt det riktig da.
Så han her, Bernhof Ribsskog, han synes jeg må ha vært en dyktig kar.
Fordi, det er greit at de i familien til bestemor, var sjefer for forsvaret i Danmark, og industrimagnater, og dommere ved den internasjonale domstolen i Haag, osv.
Men, han her grandonkelen til bestefattern, han kom vel fra mye fattigere kår, vil jeg tro, i allefall enn de fra morsiden til bestemor, i Danmark.
Han jobbet først som lærer, i noen år, for å få råd til å studere videre, virket det som, hvis jeg forstod det riktig.
Og han virket også, ettersom det jeg leste her.
Så var han ikke bare en sånn 'nerd', som var god på det faglige, innfor pedagogikk osv., men det virket også som han var en oppegående person, med ikke så værst dømmekraft, når det gjaldt mer generelle ting også.
Så jeg synes godt muttern og de kunne ha skrytt mer av bestefattern sin familie også.
Men det er mulig at de gjorde det, bare at jeg har glemt det.
Nå er jo muttern død, så jeg skal vel ikke klage for mye på henne, men bare for å forklare da.
Her er mer om han grandonkelen til bestefattern da:
Hvorfor ble Sagene lærerskole til?
Sagene lærerskoles historie går tilbake til fredsåret 1945, og navnet var "Statens lærerskoleklasser i Oslo". Det var stor lærermangel ettersom det var utdannet få lærere under krigen. Dessuten mistet en del lærere stillingen fordi de hadde vist dårlig nasjonal holdning. Av de ni lærerskolene som fantes i 1945, var bare fire i gang og det ble uteksaminert bare 60 nye lærere.
Rektor Trygve Dokk ved Tromsø off. lærerskole hadde tatt et initiativ for å minske lærermangelen. Han ringte under krigen til skoleinspektøren i Oslo, Bernhof Ribsskog som fra 1938 var formann i Lærerskolerådet, men som ble avsatt av nazimyndighetene i 1941. Dokk og Ribsskog var kjente fra studietiden, og begge ble tildelt doktorgraden i 1931, Dokk i teologi, Ribsskog i filosofi. Dokk foreslo en plan for delt lærerutdanning for studenter etter den gamle planen for lærerskolen. Dokk regnet med at krigen tok slutt i 1945 og ville at det de siste to år av krigen skulle være en slags korrespondanseskole kombinert med kurser og praksis, for etterpå å ta et avslutningsår ved lærerskolen. Skånland skriver: "Men Ribsskog syntes ikke han kunne tilrå en slik særordning da han sommeren 1944 fikk planen forelagt i sin helhet, og det hele ble foreløpig oppgitt. Men så i 1945, da Ribsskog påny ble formann i Lærerskolerådet, ble tanken tatt opp igjen. Nå gikk den igjennom som en rent midlertidig nødsordning, og den gamle eksperimentskole på Sagene, Anna Sethnes skole, ble arnestedet." Lærerskoleklassene holdt til i den nye bygningen fra 1926, og "skolen skulle bare bestå i 3 år og nedlegges i 1948" (Sageneskriftet: 18f ).
Lærerknappheten var størst i Nord-Norge, og det naturlige hadde vel vært at lærerknappheten der ble møtt med å øke utdanningskapasiteten i Tromsø, men av Lærerskolerådets brevjournal framgår det at Dokk som rektor ved Tromsø off. lærerskole i brev 02.07.45 meldte at Tromsø lærerskole ikke kunne ta opp mer enn en klasse straks. Han uttalte seg samtidig om "delt" undervisning (lærerutdanning med mellomår til praksis) og ville for øvrig gjerne være med på rektormøtet som skulle holdes.
Så det ble Ribsskog selv som startet lærerutdanningen på Sagene, og han bestyrte også virksomheten det første året. Det offisielle navnet var som nevnt Statens lærerskoleklasser i Oslo, og det var et var et uttrykt ønske fra departementet at tiltaket skulle avhjelpe mangelen på utdannede lærere, særlig i Nord-Norge.
At lærerutdanningen ble plassert hos Anna Sethne var ikke tilfeldig. I de siste fem årene før krigen begynte, ble det vedtatt nye lover for folkeskolen, og den gamle middelskolen ble erstattet av realskolen og gymnaset. De to første årene på realskolen tilsvarte de to første årene på gymnaset slik at en kunne gå over til tredje gymnas etter to år på realskolen. De nye lovene la grunnlaget for et omfattende reformarbeid, men krigen satte en stopper for gjennomføringen. Som vi skal se, var både Ribsskog og Sethne sterkt involvert i reformarbeidet. Disse to personlighetene kom til å sette sitt særpreg også på lærerskoleklassene. De ville vekk fra bokskolen, puggeskolen, og skape arbeidsskolen der eleven lærte gjennom egenaktivitet.
Som skaper av Sagene lærerskole fortjener Bernhof Ribsskog (1883-1963) en nærmere omtale. Vi lar Anna Sethne foreta den første presentasjonen: "Av utdanning var han folkeskolelærer, psykolog og realist. Hans avhandling for doktorgraden i 1931 var: "Eksperimentelle bidrag til læringens psykologi". Som lærer i lands- og byfolkeskolen, skoleinspektør i Skien 1919 til 1929, i Oslo fra 1929, hadde han grundig kjennskap til folkeskolens planer, pensum og arbeidsmetoder. Dr. Ribsskog hadde allerede gjennom flere års forskerarbeid søkt å trenge inn i psykologiske problemer. Hans studium har spent over et stort område av pedagogikk og pedagogisk psykologi. Han har utgitt følgende skrifter: Film som undervisningsmiddel 1921, Bidrag til evneprøver i snekkerfaget 1926. I 1936 utga han Standpunktprøver i problemregning, Evneprøver for 1. klasse i folkeskolen 1941. Som formann i komiteen for pedagogisk forskning har han, dels alene, dels i samarbeid med andre, utgitt en rekke publikasjoner: "Undervisningsplanene i folkeskolen 1936, Dearborns gruppeprøver 1937, Karakterer og karaktergivning i 1938, Rettleiing for lærere i Kuhlmann-Andersons gruppeprøver for 1. klasse i folkeskolen 1947. Gjensittere i folkeskolen 1948. Han har også skrevet en rekke artikler i skolepresse. I 1951 skrev han: "Hva barna lærer også uten lekser". Dr. Ribsskog eier en intuitiv forståelse av barnet og en klok vurdering av forskningens resultater, som hjelper ham til riktig avlesning av situasjoner og forhold som beveger barnet. En følger hans rettleiing og rådgivning i Normalplanens mange avsnitt med beundring".
Og litt senere i artikkelen: "Når Normalplanen ble en merkepel i norsk skole var det fordi skolen hadde mannen som kunne reise den, dr. philos. B. Ribsskog. Barnet er det sentrale i skolen, dets sunne og harmoniske utvikling, og dets utrustning for hjem og samfunn er den bærende linjen. Denne linjen kan følges punkt for punkt: i fagfordeling og timetall, i undervisning og arbeidsformer – i læremidler, karakterer og karaktergivning m.m. Normalplanen er en oppslagsbok for alle med interesse og ansvar for ungdommen" (Sethne 1953: 53). Så langt Anna Sethne.
Vi lar også Rolf Bull-Hansen få et ord med i laget: "Jeg vil ved dette høve dra fram en side ved dr. Ribsskogs virke, hvor hans innsats har betydd noe avgjørende, nemlig den del av Normalplanene som vedkommer formingsfagene, sløyd, tegning og kvinnelig håndarbeid, hvor bruddet med hevdvunnen tradisjon kanskje var tydeligere enn på mange andre områder i skolen". Og videre: "Jeg minnes en liten episode som er karakteristisk. Det var i 1931 at en del lærere og lærerinner med særinteresse for formingsfagene kom sammen til møte for å danne en sammenslutning. Målet var å arbeide for en bedre samling av fagene og å fremme en utvikling i samsvar med nyere pedagogisk forskning. Ved dette høvet var det – som nesten alltid - noen som så skjevt til saken og ikke ønsket forandringer i det bestående. De prøvde å velte det hele ved å få saken utsatt i håp om at den skulle koke bort.
Da grep skoleinspektøren inn – nettopp i det skjebnesvangre øyeblikk og på en slik måte at stiftelsen av Norsk tegne- og håndarbeidslærerforbund ble virkelighet"(Bull-Hansen 1953:86).
Ribsskog var født 1883 i Flatanger og tok lærereksamen ved Levanger lærerskole 1903. Etter å ha vært lærer i Flatanger 1903, i Trondenes 1905 og Trondheim 1907 ble han student 1912 og cand. real. 1917. I 1935 tok han initiativet til at Oslo skolestyre opprettet Komiteen for pedagogisk forskning, og han var formann helt fram til 1957. Andre medlemmer i den første komiteen var overlærer Erik Eide, skoleinspektør i Asker Olav Hegna, cand. philol. Halvard M. Lange. Komiteen publiserte flere undersøkelser. Den første rapporten som komiteen sendte ut, hadde tittel "Forarbeid til nye undervisningsplaner". Det var et grunnleggende arbeid for den senere Normalplan for folkeskolen av 1939 (Ness 1981:7260). I 1935 ble Ribsskog også medlem av "Plankomiteen for den nye skuleordninga". I det samme året ble han utnevnt til formann for Lærerskolekomiteen, som Kirke- og undervisningsdepartementet nedsatte 8. juli 1935. Komiteinnstillingen kom alt 16. november samme år. Lærerskolekomiteen gikk inn for at staten burde overta lærerutdanningen, og derfor skulle alle private lærerskoler nedlegges eller omdannes til statsskoler. I 1936 ble Ribsskog formann for Normalplankomiteen for folkeskolen og, i 1938 ble han utnevnt til formann i Lærerskolerådet. Dette ble opprettet 1890 som Eksamenskommisjonen for lærerskolene og fra 1961 avløst av Lærerutdanningsrådet. I 1938 ble Ribsskog også oppnevnt som formann for Komiteen for revisjon av undervisningsplanene for folkeskolen. Han hadde med det stor innflytelse over utformingen av Normalplanene for by- og landsfolkeskolen av 1939. Disse var sterkt preget av reformpedagogiske tanker, særlig den generelle delen. Den generelle delen ble utformet av Ribsskog personlig under et opphold i Trøndelag sommeren 1938. Med seg hadde han den 20-årige Asbjørn Ryen som assistent /medhjelper. Asbjørn Ryen var født 1918 i Oslo og tok senere - i 1942 - lærerprøven ved Oslo lærerskole, før han fra 1945 til 1973 ble knyttet til Sagene lærerskole. Ribsskog var medlem av Arbeiderpartiet og deltok også i Sosialistisk skolelag, som mye fungerte som et diskusjonsforum, forteller Gjermundsen. Ribsskog ble arrestert i 1942 og satt på Bredtvedt, men han slapp å bli sendt til Finnmark ettersom han hadde blødende magesår, forteller Ryen.
http://home.hio.no/~rolf/kapittel1.html
Dette er jo hentet fra noe som ligger på Høyskolen i Oslo sine servere, ser jeg.
Og de, tullet jo fælt med meg, da jeg skulle over til Sunderland å studere i 2004.
De rotet bort søknaden min, sendte ikke søknad til lånekassa, som de sa.
De sa det var umulig å få ekstrajobb, ved siden av studiene, i Sunderland.
De fant på unnskyldninger, må man vel kunne si, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, i Sunderland, men de avslo søknaden og to klager.
Omtrent som myndighetene i Norge og England holder på nå, med å dikte/fabrikere unnskyldninger, til å ikke gi folk det de mener de har rett til da.
Noe sånt.
Jeg kunne skrevet hele natta om det på HiO antagelig, men det blir litt kjedelig, og jeg har vel ikke tid til det egentlig, så jeg får heller skrive mer om det, ved en senere anledning.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det hørtes litt rart ut noe av det jeg leste nå.
Han Bernhof Ribsskog, ble satt i fengsel av tyskerne, i 1942, stod det.
Men hadde magesår, så han slapp å bli sendt til Finnmark.
Det hørtes kanskje litt rart ut da.
Men enten var vel noen av tyskerne litt humane da, eller hva det kan ha vært.
Det er ikke godt å si, men jeg kan se om jeg klarer å finne noe mer om det.
Så får man håpe at det ikke var noe lureri med han.