lørdag 20. mars 2010
Fler bilder fra Liverpool
PS.
Nå kom jeg på at noen ganger så farga jeg jakker jeg hadde, i Oslo også.
For jeg hadde ikke så god råd, og jeg hadde problemer med å finne jakker jeg likte, for jeg likte ikke sånne moderne jakker, jeg likte liksom jakker med krage osv., da.
Men men.
Mer da.
Jo, så kjøpte jeg farge, på Claes Ohlson.
Og der kjøpte jeg også noen fornuftige julegaver, til søstra mi, da hu bodde det første stedet i Tromsøgata.
Noe elektronisk termometer, eller noe, som jeg så at hu ikke ble så glad for vel.
(Men nå var vi egentlig uvenner på den tida her, etter at hu kom hjem med tre afrikanere, da vi bodde på Ungbo.
Så sparka jeg ballen i veggen, før jeg våkna helt, siden noen hadde stjælt juice av meg i kjøleskapet).
Og en annen jul vel, så kjøpte jeg ringeklokke, som jeg installerte i Tromsøgata der.
For søstra mi hadde ikke ringeklokke.
Og det her var før mobilene ble vanlige.
Og jeg likte ikke å hive stein på rutene osv., når jeg skulle besøke søstra mi.
Eller rope, det ble for dumt, syntes jeg.
Men tror egentlig ikke at søstra mi likte de gavene, for jeg mener å huske at noen tok ned igjen ringeklokka som jeg monterte, (riktignok i full fart), i oppgangen i Tromsøgata der da.
(Det første stedet søstra mi leide i Tromsøgata).
Jeg tror hu leide av Ungbo.
Hu fikk unge, Daniel, i 1995, og da tror jeg hu fikk større leilighet i Sentrum, av Ungbo.
Så unge alenemødre fikk bo i Sentrum, mens de single ungdommene, de måtte bo i utkanten, oppe i Ellingsrudåsen.
Så Ungbo er kanskje litt bakvendt?
Det er vel de single ungdommene som kunne ha trengt en leilighet i Sentrum.
Og alenemødrene som kunne ha trengt landlige omgivelser nesten, som det var på Ellingsrudåsen.
Ikke spørr meg hvordan de folka i Ungbo tenkte.
Men jeg fikk ikke bo nærme sentrum, (og NHI, på Helsfyr), på Vålerenga, da jeg søkte om rom i bofellesskap, hos Ungbo, i 1991 vel.
Men jeg måtte bo på Ellingsrudåsen, så langt fra Oslo sentrum som man kan komme i Oslo vel.
Jeg kunne like gjerne bodd på Bergeråsen, vil jeg nesten si.
Men men.
Så hva de tenkte på der, det vet jeg ikke.
Men men, det var et billig sted å bo, ihvertfall, for jeg tjente ikke så mye i Rimi, og jeg tok lappen osv., mens jeg bodde på Ungbo, og kjøpte en billig bruktbil, så det var greit å ha lav husleie.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og da jeg ble butikksjef, i 1998, på Rimi Nylænde.
Så dukka det opp ei Ungbo-dame på jobben.
Og hu begynte å prate nedlatende til meg.
Hu begynte å patronisere meg da.
Og spurte meg hvor jeg bodde osv.
Hu likte ikke at jeg leide av Rimi, for da ble jeg avhengig av Rimi, mente hu.
Det var greit nok.
Men jeg hadde jo ikke bedt om hennes råd, så det var patronisering, mener jeg.
Og det var vel da jeg avløste i kassa.
Så jeg tror at hu, hva het hu da.
Ei fra like ved dumpa i Europaveien der, ved Lambertseter.
Ingunn, vel, som jobba på Rimi Nylænde.
Hu overhørte den samtalen tror jeg.
Og jeg overhørte at hu da sa til noen andre på jobben, at jeg var barnehjemsbarn, (eller noe sånt noe).
Så Ungbo var med å ødelegge for meg i Rimi.
For da oppstod det falske rykter, som jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle angripe.
For Ungbo det betydde ikke at man var barnehjemsbarn, men det var bare at man hadde leid plass i bofelleskap av kommunen.
Man betalte mer eller mindre markedsleie, vil jeg si.
Men jeg syntes det var lettvint, å leie gjennom de, for jeg så utleieannonsene de hadde på T-banen.
'Oppvask bare hver femte uke'.
Så jeg tenkte det, at de trengte folk, og hadde mye ledige hybler.
Så det var ikke noe sånn barnehjem, eller noe det.
Det var at jeg leide plass i bofelleskap, av Oslo kommune, istedet for å leie privat.
Og det oppfatta ikke jeg som å være noe unormalt, men det var som å leie på det vanlige markedet, mer eller mindre, vil jeg si, at det virka som, fra de plakatene jeg så på T-banen.
Som vel var første gang jeg hørte om Ungbo.
Og jeg har gått markedsføring, og det var salgsannonser, som jeg så på T-banen, at de ønsket først og fremst å leie ut.
Det var ikke sånn, 'Er du bostedløs'.
Nei, det var sånn, 'Bo i bofelleskap, slipp å vaske opp mer enn hver femte uke'.
Så det var ikke noe sånn som sosialleilighet, eller noe, det, sånn som jeg skjønte det ihvertfall.
Jeg så på det Ungbo-greiene som del av det vanlige bomarkedet, vil jeg si.
Men Arne Thomassen og Mette Holter, de abonnerte ikke på Aftenposten, og jeg jobba mye, så jeg var litt treig med å finne meg et annet sted å bo.
Jeg mener vi hadde avtalt at jeg skulle få leie hos dem i det friåret jeg hadde og.
Ihvertfall hadde jeg nevnt det, at jeg hadde et friår, hvor jeg trengte å spare penger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Det med Ungbo, at jeg begynte å leie der, var bare fordi jeg tilfeldigvis så de plakatene på T-banen, og fordi at Mette Holter maste på meg, akkurat på den her tida, om at jeg måtte flytte fra det rommet jeg leide hos dem, av en eller annen grunn.
Jeg hadde jo tenkt å se i Aftenposten og sånn, men da så jeg tilfeldigvis de plakatene på T-banen.
Og da tenkte jeg, at da kunne jeg jo ringe de, og høre hva det var.
Så slapp jeg den masinga fra hu Mette Holter.
For på det private markedet, så kunne det ofte ta lang tid å få en ny bolig da.
Og jeg hadde jo en masete rom-utleierske, Mette Holter, som maste på meg.
Så jeg trengte egentlig å få ny bolig raskt.
Fordi hu Mette Holter var så atal, vil jeg si.
Hvis det er noe som heter det.
For hu visste det at jeg jobba mye og skulle begynne å studere.
Men hu var så masete da, uten at hu forklarte hvorfor den her flyttinga hasta så mye.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så da valgte jeg den enkleste løsningen da, siden jeg så de Ungbo-plakatene på T-banen.
Men da annonserte de etter vanlige folk, vil jeg si.
Det var ikke sånn at det var noe ala sosial-boliger, eller noe, sånn som jeg kunne skjønne.
Ihvertfall så ikke plakatene sånn ut for meg, og jeg har gått på markedsføringslinje, i et år, på Sande videregående.
De plakatene var laget for å appellere til vanlige ungdom, vil jeg si.
De var ikke laget for å informere ungdomer som var i bolignød.
Det er sånn det virka for meg, og jeg burde vel klare å se det, etter å ha gått på markedsføringslinja, mener jeg.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Så det er kanskje derfor jeg ikke får rettighetene mine.
Fordi det går falske rykter om at jeg har bodd på barnehjem.
Også blir jeg tullet med da, av hele Norge mm.
Men, hvis jeg hadde bodd på barnehjem, så ville jo det antagelig vært foreldrene mine sin skyld.
Så i Norge, så lever arvesynden i hverdagen, kan man se.
Fitteland!
Nå kom jeg på to nye mordforsøk, fra Tor Borgersen og min onkel Martin Ribsskog, i 2005, som jeg anmeldte til Politiet i Vestfold
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Anmeldelse av Tor Borgersen, Kvelde, og min onkel Martin Ribsskog, Løvås gård, Kvelde for drapsforsøk
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Mar 20, 2010 at 7:29 PM | |
To: post.vestfold@politiet.no | ||
|
Jeg sendte en klage til biskopen i Tunsberg, på han der kriminelle kirkegraveren, Tor Borgersen, som de har ute i Nevlunghavn
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til biskop Laila Riksaasen Dahl. Bekymringsmelding Berg kirke i Nevlunghavn
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Mar 20, 2010 at 5:14 PM | |
To: tunsberg.bdr@kirken.no | ||
|
PS.
Faren min er også sånn at han får tak i ting som faller av lastebiler.
En gang på 80-tallet, da jeg bodde i Leirfaret, så fikk han tak i en eske med 20-30 par vinterhansker, som han sa jeg skulle dele ut til kamerater osv., som han sa hadde falt av en lastebil da, på Svelvikveien vel.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg har hatt mye ubehag med oppblåst mage, i England. Men svensk helkorn-kavring, gjør susen. Jeg tror det engelske kornet må være litt dårlig(?)
PS.
Tysk pimpernikkel-brød, gjør også magen mye bedre, enn det engelske brødet.
Det er nesten det samme hvordan engelsk brød jeg spiser, like mye ubehag har jeg med oppblåst mage.
Så jeg må velge mellom svenske kavringer og tysk brød bakt uten gjær.
Men de kavringene er fra Syd-Sverige, står det, altså antagelig fra Skåne da.
Og de rensker skikkelig opp i tarmsystemet, merker jeg.
Så etter at jeg har begynt å spise de, så føler jeg meg som et nytt menneske nesten, så det er veldig bra.
Kanskje jeg har gluten-allergi, eller noe, tenker jeg nå.
Men det norske grovbrødet, som Birkebeinerbrød og Norsk Fjellbrød osv., fra Bakers, de brødene renska også opp i tarmsystemet, husker jeg.
Så hva det er med det engelske brødet, det veit jeg ikke.
Brødet i Sverige er også sånn, husker jeg, fra da vi var på camping-ferie, på Askim camping, i Gøteborg, sommeren 1991 vel.
Så jeg lurer på om det er forskjellige arter av mennesker, som bor i Norge og England og Sverige.
Jeg lurer litt ihverfall, for det virker ikke som at brødet i butikkene her og i Sverige, er lagd for meg, synes jeg.
Så det var litt raritet.
Bare noe jeg kom på.
Det er mulig jeg tar feil også, det er ikke så lett å måle hvor oppblåst magen ens er.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og prisen på de kavringene, som er 225 gram?
De koster litt over 70 pence.
Så altså 6-7 kroner posen da, i norske penger.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Den eneste måten jeg og søstra mi kunne få penger til godteri, da vi bodde hos mora vår, i Jegersborggate, i Larvik
Det var på søndagmorgenene.
Så kunne vi spørre mora vår, (som vanligvis lå halvvåken i senga på søndagsmorgenene, sammen med stefaren vår Arne Thormod Thomassen), om vi kunne få en krone, til å gå på søndagsskolen for.
Og så gikk vi i kiosken og kjøpte tyggegummi, eller lignende.
Og ble ute i noen timer.
Så kom vi hjem litt frosne og lure da, til middagen kanskje.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Så jeg og søstra mi, vi var nesten som et radarpar, da vi bodde hos mora vår i Larvik.
Men, da søstra mi også flytta til faren min, i 1983 vel, (jeg flytta til faren min, i 1979).
Så ville ikke søstra mi bo sammen med meg, i Leirfaret.
Neida, hu ville bo sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan, i Havnehagen.
Så jeg synes at søstra mi forrandra seg litt, på de årene, som hu bodde aleine hos mora vår, i Larvik.
Eller om det var i årene før det, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen.
Hvem vet.
Så det var litt rart, syntes jeg.
Men, det var vel kanskje ikke så rart.
Jeg var 12-13 år da, og søstra mi var 11 og et halvt vel.
Så det var vel kanskje ikke så rart, at en jente på 11-12 år, heller ville bo hos en familie, med foreldre, enn at hun ville bo sammen med broren sin, på snaut 13 år.
Det hadde kanskje ikke blitt trygt nok for Pia, som heller ville ha foreldre, kanskje.
Hvem vet.
Så jeg ble fortsettende, å bo alene, helt til jeg var 18 år.
Da ville søstra mi plutselig bo oppe hos meg i Leirfaret, likevel.
Da var hu 17 år.
Men da hadde hu altså bodd nede hos Haldis, fra 1983 til 1988, i over fem år.
Så søstra mi er nok mer søstra til Christell, enn hu er søstra mi, vil jeg nesten si.
Men jeg fikk ikke noe forklaring, på hvorfor søstra mi ville bo nede hos Haldis og dem, i 1983.
Og jeg fikk ikke noen forklaring, på hvorfor søstra mi ville flytte opp til meg, i Leirfaret, i 1988.
Så søstra mi er en sånn litt sær personlighet, som det er vanskelig å kommunisere med, og å få noe særlig fornuftig ut av, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Og grunnen til at jeg ville det, at søstra mi skulle bo oppe hos meg i Leirfaret.
Det var fordi, at jeg syntes det var ensomt å bo der alene.
Og ble litt brutt ned av det.
Og var selskapssyk da.
Så sånn var det.
Så det brøyt meg nesten enda mer ned, da søstra mi ikke ville bo i Leirfaret.
Men som sagt, så skjønner jeg jo det, at det ikke var hennes feil.
Det var jo faren min, som hadde ansvaret for meg og søstra mi, så han skulle jo ikke ha plassert meg alene i Leirfaret, han skulle jo ha bodd der hvor jeg bodde, og ikke sammen med Pia og Christell og Jan og Haldis, nede i Havnehagen.
Men jeg og søstra mi og faren min, skulle ha bodd i Leirfaret.
Nå sier kanskje faren min, at han bodde i Leirfaret, siden han var der hver morgen og barberte seg.
Men da er søstra mi adoptert av Haldis da.
Så da er ikke søstra mi min søster.
Jeg vet ikke hva det står på folkeregister-skjemaene til faren og søstra mi.
Om hvor dem bodde fra 1979 og 1983 til 1988.
Om det står at de bodde sammen med meg, i Hellinga/Leirfaret.
Eller om det står at dem bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.
Men man kan nok si det sånn, at jeg og søstra mi, vi er ikke som vanlige søsken.
Vi har ikke så sterkt bånd, som vanlige søsken.
Siden vi vokste opp hver for oss da.
Jeg bodde i min fars leilighet, i Leirfaret, (hvor han omtrent aldri var selv).
Og søstra mi bodde hos mora vår, og hos Haldis, som da vel må sies å ha adoptert Pia da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så kunne vi spørre mora vår, (som vanligvis lå halvvåken i senga på søndagsmorgenene, sammen med stefaren vår Arne Thormod Thomassen), om vi kunne få en krone, til å gå på søndagsskolen for.
Og så gikk vi i kiosken og kjøpte tyggegummi, eller lignende.
Og ble ute i noen timer.
Så kom vi hjem litt frosne og lure da, til middagen kanskje.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Så jeg og søstra mi, vi var nesten som et radarpar, da vi bodde hos mora vår i Larvik.
Men, da søstra mi også flytta til faren min, i 1983 vel, (jeg flytta til faren min, i 1979).
Så ville ikke søstra mi bo sammen med meg, i Leirfaret.
Neida, hu ville bo sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan, i Havnehagen.
Så jeg synes at søstra mi forrandra seg litt, på de årene, som hu bodde aleine hos mora vår, i Larvik.
Eller om det var i årene før det, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen.
Hvem vet.
Så det var litt rart, syntes jeg.
Men, det var vel kanskje ikke så rart.
Jeg var 12-13 år da, og søstra mi var 11 og et halvt vel.
Så det var vel kanskje ikke så rart, at en jente på 11-12 år, heller ville bo hos en familie, med foreldre, enn at hun ville bo sammen med broren sin, på snaut 13 år.
Det hadde kanskje ikke blitt trygt nok for Pia, som heller ville ha foreldre, kanskje.
Hvem vet.
Så jeg ble fortsettende, å bo alene, helt til jeg var 18 år.
Da ville søstra mi plutselig bo oppe hos meg i Leirfaret, likevel.
Da var hu 17 år.
Men da hadde hu altså bodd nede hos Haldis, fra 1983 til 1988, i over fem år.
Så søstra mi er nok mer søstra til Christell, enn hu er søstra mi, vil jeg nesten si.
Men jeg fikk ikke noe forklaring, på hvorfor søstra mi ville bo nede hos Haldis og dem, i 1983.
Og jeg fikk ikke noen forklaring, på hvorfor søstra mi ville flytte opp til meg, i Leirfaret, i 1988.
Så søstra mi er en sånn litt sær personlighet, som det er vanskelig å kommunisere med, og å få noe særlig fornuftig ut av, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Og grunnen til at jeg ville det, at søstra mi skulle bo oppe hos meg i Leirfaret.
Det var fordi, at jeg syntes det var ensomt å bo der alene.
Og ble litt brutt ned av det.
Og var selskapssyk da.
Så sånn var det.
Så det brøyt meg nesten enda mer ned, da søstra mi ikke ville bo i Leirfaret.
Men som sagt, så skjønner jeg jo det, at det ikke var hennes feil.
Det var jo faren min, som hadde ansvaret for meg og søstra mi, så han skulle jo ikke ha plassert meg alene i Leirfaret, han skulle jo ha bodd der hvor jeg bodde, og ikke sammen med Pia og Christell og Jan og Haldis, nede i Havnehagen.
Men jeg og søstra mi og faren min, skulle ha bodd i Leirfaret.
Nå sier kanskje faren min, at han bodde i Leirfaret, siden han var der hver morgen og barberte seg.
Men da er søstra mi adoptert av Haldis da.
Så da er ikke søstra mi min søster.
Jeg vet ikke hva det står på folkeregister-skjemaene til faren og søstra mi.
Om hvor dem bodde fra 1979 og 1983 til 1988.
Om det står at de bodde sammen med meg, i Hellinga/Leirfaret.
Eller om det står at dem bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.
Men man kan nok si det sånn, at jeg og søstra mi, vi er ikke som vanlige søsken.
Vi har ikke så sterkt bånd, som vanlige søsken.
Siden vi vokste opp hver for oss da.
Jeg bodde i min fars leilighet, i Leirfaret, (hvor han omtrent aldri var selv).
Og søstra mi bodde hos mora vår, og hos Haldis, som da vel må sies å ha adoptert Pia da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.