http://www.evertonfc.com/news/archive/2010/08/14/blackburn-v-everton-image-gallery?cp=5#gallery
lørdag 14. august 2010
NHI, (hvor jeg studerte), var kanskje det kuleste stedet å studere, i Norge, i 1989. Så det var ikke bare nerder der, selv om det kanskje var noen
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer NHI:
PS 3.
Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.
For studielånet strakk ikke til.
Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.
Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.
Og det var snakk om ikke-røykere.
(Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.
Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.
Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).
Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.
Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).
Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.
For hu var gammel, og fulgte med på alt da.
Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.
Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.
Hu var venninne av Haldis.
Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.
Men der, så hadde de loddtrekning.
Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.
Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.
Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.
Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.
For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.
Men det gikk i glemmeboka.
Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.
Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.
Men da involverte jo faren min og Solveig seg.
Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.
At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.
Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.
For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.
Mange hundre kroner, hver uke.
Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.
Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.
Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.
Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.
For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.
Så da var det jo bare 3.000 igjen.
Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.
Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.
De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.
Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.
For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.
Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.
Jeg måtte dele soverom med søstra mi.
Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.
Så det ble i såfall i stua til Ågot.
Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.
Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.
Så Ågot var et uromoment, for meg.
Men det var jo hennes hus.
Så dette var faren min sin feil.
Hvorfor solgte han leiligheten 'min' på Bergeråsen, i mai 1989?
Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?
Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.
Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.
Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.
Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.
Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.
(Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).
Og faren min og Solveig tulla.
Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.
Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).
Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.
Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.
Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.
Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.
Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.
Og da hadde hu Gøril jobba.
Men dem skulle noe.
Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.
For jeg fikk ikke haik.
Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.
Jeg var ikke helt meg selv da.
Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.
Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.
Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og jeg ville ikke være en sånn 'pappagutt'.
For jeg hadde hørt mye rart om faren min.
Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.
Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.
(Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.
De spurte meg, hva jeg ville gjøre.
Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.
Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.
Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.
For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.
Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i 'Haldis-huset', hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.
Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.
For jeg ble så skuffet over faren min.
Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.
De lurte bare på hva jeg ville gjøre.
Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.
Men men).
For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.
Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.
Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.
Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.
Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.
Men men.
Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.
En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.
Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.
Så det var 'tragisk', som man sa, på den tiden.
Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.
Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.
Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.
Enda vi gikk på datalinja.
Så det var jo helt tragisk.
Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.
Men det var ikke noe.
Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.
For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.
Det var ikke noe, og ikke noe mer.
Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.
Annet enn enstavelsesord, osv.
Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.
Eller 'mafian', eller hvem vet.
Vi får se.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.
Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.
Så sånn var det.
Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.
(Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.
(Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.
Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).
Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.
Så sånn var det).
Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.
Men det stemte jo ikke.
Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.
Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.
(Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).
Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.
Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.
71-bussen.
Som kanskje tok 10-15 minutter.
Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.
Hun tålte ikke matlukt.
Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.
Så var jeg veldig sulten, ofte.
Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.
Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.
For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.
For data var jo ikke så artig egentlig da.
Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.
For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.
I 20-25 minutter kanskje.
Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.
Og der var det ganske fint.
Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.
Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.
Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.
Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.
Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.
Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.
Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.
For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.
Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?
Både narkotika og Blitz.
Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.
Men men.
Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.
Så de ødela litt for meg, vil jeg si.
Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.
Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.
Det var jo helt latterlig.
Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.
Så det var nesten som at det var noe 'mafian', eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.
Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.
Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.
Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.
Det er nok ikke umulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
I 1989, så gjorde Rimi det riktig. Da var det ikke noen tvil om hvilken butikk som var billigst
PS.
Jeg jobba jo heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, sommeren 1989.
Og den butikken var kanskje like billig da.
Det er mulig.
I det skoleåret, som jeg nettopp var ferdig med da, så hadde jeg jo en klassekamerat, som het Magne Winnem.
Som dro meg med på dansketurer osv.
Og han, han jobba ved siden av skolen, på Rimi i Asker.
Og jeg var og så i den butikken en gang, jeg og noen andre fra klassen vel, en gang vi satt på med Magne Winnem vel.
Og jeg var ikke så imponert.
Men så var jeg litt vant med CC Matsenter og sånn da, som var et ganske bra supermarked.
Men jeg hadde egentlig ikke hørt så mye om Rimi egentlig.
Men Rimi Asker, var jo bra, til å være en Rimi.
Til å være en budsjettbutikk.
Men ikke til å være en matbutikk.
Da var jo f.eks. CC Matsenter bedre, vil jeg si.
Men Winnem var så stolt av butikken.
Men jeg så bare en ganske liten Rimi-butikk.
Så jeg syntes ikke det var så mye å skryte av.
Og jeg hadde vel bare vært i en Rimi butikk, før dette, og det var den i Ås.
En del år før dette.
Og da het det Rimi 500, eller noe sånt.
Og det var en veldig kjedelig butikk, med nesten ikke noe godteri i.
Så sånn var det.
Og grunnen til at jeg ikke kjente til butikkjeden Rimi.
(Matbutikk-kjeder, var ikke så vanlige, på 70 og 80-tallet.
Det var mye enkeltstående butikker osv.
Bortsett fra Samvirkelagene da.
Så sånn var det).
Grunnen var, så jeg nå, at Rimi-butikkene, de spredde seg fra Oslo og utover.
Så Rimi de var i Oslo og Akershus.
De hadde ikke kommet fram til Buskerud og Vestfold, i 1989.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 2.
Jeg skrev ovenfor, at den første Rimi-butikken jeg var i, var Rimi 500 i Ås.
Men jeg må ha blanda det.
For onkelen min Runar, han jobba som tannlege i Ås.
Men de bodde ved Vestby.
Så dette må ha vært en gang jeg var med kona hans, tante Inger, og fetteren min Ove og dem, til Vestby, antagelig.
(En gang jeg har vært på besøk hos dem, i Vestby eller Son, som de flytta til seinere).
Så Rimi 500 Vestby, var nok antagelig den første Rimi-butikken jeg var i da.
Ganske tidlig på 80-tallet.
Og som jeg syntes var en kjedelig butikk da.
Som jeg gikk ut av, uten å kjøpe noe vel.
De hadde vel noen sånne sjokoladeblokker med gjennomsiktig plast rundt, eller noe, ved kassa vel.
Men ellers var det ikke noe som frista.
Mye papp og sånn.
Men men, jeg var jo ikke vant med de Rimi-butikkene så.
Kanskje det var derfor.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Man kan også se det, på det nest øverste bildet, ovenfor.
At den første Rimi butikken, som jeg var butikksjef i, Rimi Nylænde.
Det var en av de første Rimi-ene.
Så det var litt artig, å ha vært butikksjef i en av de første Rimi-ene.
Men men.
Og Rimi Karlsrud, hvor min klassekamerat fra Gjerdes VGS., i Drammen, var butikksjef, (noen år før jeg ble butikksjef), det var også en av de første Rimi-ene.
Så det var litt artig.
Så det var kanskje litt rart, at ICA nå har solgt begge disse butikkene.
Rimi Nylænde er nå Bunnpris, har jeg sett på Google Maps.
Og Rimi Karlsrud er nå Kiwi.
Så sånn er det.
Så det var kanskje litt rart, at ICA/Rimi har solgt de butikkene.
For de burde vel være ganske A4 å drive vel.
Men men, det er mulig jeg tar feil.
Det er mulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Både mora og faren min, var slemme/ekle mot meg, under oppveksten
Mora mi var sånn at hu var slem/ekkel, og mobba/erta meg, hvis hu klarte det.
Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.
Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.
Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).
Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.
Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.
Men faren min sa aldri hva dette kom av.
Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.
Men faren min var vel sjelden det.
(Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).
Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.
Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.
Tja.
Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.
Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?
Hva vet jeg.
Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.
Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.
Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.
Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.
Av en eller annen grunn.
Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.
Så det vet jeg fortsatt ikke.
Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.
Og aldri si fra til meg, hva som var galt.
Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.
Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.
Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.
Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).
Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.
Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.
Men faren min sa aldri hva dette kom av.
Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.
Men faren min var vel sjelden det.
(Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).
Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.
Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.
Tja.
Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.
Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?
Hva vet jeg.
Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.
Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.
Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.
Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.
Av en eller annen grunn.
Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.
Så det vet jeg fortsatt ikke.
Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.
Og aldri si fra til meg, hva som var galt.
Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.
Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg
PS.
Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.
Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.
Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.
De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.
Runar jobbet som tannlege i Ås.
Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste', som de kalte det.
Så sånn var det.
Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.
Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.
Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.
Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.
Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.
Men jeg fikk også plikter.
I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.
Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.
Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.
Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.
Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.
Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).
Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).
Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.
Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.
Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.
Og fordi det var så stressende å bo der.
Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.
Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.
Og morfaren min, han var ikke så grei heller.
En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.
Så spurte jeg om å få barnetime-godt.
Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.
Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.
Også kunne jeg velge en sjokolade da.
Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.
Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.
Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.
(Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.
Men men).
Noe sånt.
Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?
Det var merkelig.
Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.
Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.
(Som oftest bare var reklameplakater.
Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).
Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.
Noe sånt.
(Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.
Men men).
Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.
Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.
Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.
Og vi måtte rydde rommene våre.
Så jeg var vant til å ha plikter.
Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.
Men men.
Mer da.
Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.
Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.
Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.
Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.
Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.
Noe av det.
Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.
Som bare skulle brukes i nødsfall.
Det lå i kjelleren til Ågot.
Men men.
Mer da.
Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.
Det var vel fra jeg var ni år vel.
Og da ville jeg få en is og en brus.
Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.
(Faren min hadde en svær amerikaner.
En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.
Og lignende, og andre, biler seinere).
Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.
Etter at vi var ferdig å levere sengene.
Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.
Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.
Det var mest rutinearbeid.
Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.
Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.
Men men.
Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.
Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.
For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.
Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.
Enda jeg spiste middag hos Ågot.
Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.
Og brød og juice og sånn da.
Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.
Men men.
Det var en veldig stor overgang for meg.
For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.
Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.
Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.
(Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.
Men men).
Så sånn var det.
Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.
Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.
For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.
Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.
Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.
Hvis jeg husker det riktig.
Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.
(Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).
(Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.
Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.
Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.
Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.
Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.
Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.
Faren min kjente masse folk, damer også.
Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.
Så sånn var det.
Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.
Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.
Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.
Og vel også Petter og Christian Grønli.
Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.
Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.
Men men.
Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.
Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.
Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.
Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.
Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?
For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.
Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.
Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.
Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.
De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.
Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.
Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.
Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.
En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.
Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.
Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.
Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.
Og halve trynet hans var brannskada.
Så sånn var det.
Så det var ikke så artig.
Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.
Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.
Så det var ikke så artig.
Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.
Og det ikke var lykt der.
Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.
(En på lag 2 da).
(På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.
En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).
For da rant rødspriten ut på bakken.
Og jeg måtte trampe på flammene.
Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.
For det var bekkmørkt i teltet.
Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.
Hva vet jeg.
Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.
Jeg tror det kan ha vært noe plott.
Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.
Og ikke lå det vann ved primusen heller.
(Som det vel også skulle ha vært).
Så det var kaos i det teltet.
For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.
Og som ikke hadde kontrollen da.
Så da ropte jeg høyt, 'våkn opp', når rødspriten begynte å brenne på bakken.
Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.
Men skolissene på støvla mine brant opp da.
Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.
Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.
(For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.
Og faren min leste nok den 'SALG - KJØP - TJENESTER'-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.
Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.
Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.
Og begynte å lage vannsenger.
Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.
Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.
Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.
(Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).
Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.
For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.
Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.
Og etterhvert slutta de også med køyesenger.
Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.