Det andre året på sande Videregående, så var det ny klasse og nytt klasserom.
Det stod en slags brakkebygning med to klasserom, ovenfor fotballbanen, på Sandevideregående, og vi fikk et av de klasserommene da.
Det var økonomilinjeklassen, som jeg gikk i, og den var delt i en markedsføringslinje og en regnskapslinje.
Året før, så hadde Snorre Skaug blitt irritert på meg, fordi vi hadde jo fire klasserom, og en gang så satt han seg på min plass, (var det vel).
Noe sånt.
På Svelvik Ungdomsskole, så hadde jeg jo pleid å sitte foran til venstre, i klasserommet.
Så også i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående.
Men andreåret, så så jeg at det var ledig plass, foran til høyre, i klasserommet.
Og da kjappa jeg meg å ta den plassen.
For jeg var litt lei av å sitte så nærme Snorre Skaug, (som var Liverpool-supporter), for å si det sånn.
Line Nilsen, fra Svelvik, som hadde gått i klassen min, i tre år, på ungdomsskolen.
(Ei pen dame med lyst, krøllete hår vel).
Hu satt til venstre for meg, i klasserommet.
Jeg hadde vært litt avstandsforelsket vel, i Line Nilsen, i åttende klasse, eller noe.
Og jeg syntes hu var den peneste jenta vel, i klassen vår, på ungdomsskolen.
(Husker jeg at jeg sa at jeg syntes, når Carl tok opp det her temaet, hjemme hos meg, en gang, var det vel).
Men men.
Carl hadde også sagt det, en gang, at Line Nilsen og dem, de var så rike.
Så jeg spurte henne, i en håndarbeidstime, en gang, i syvende klasse kanskje, om det var sant, som Carl sa, at de var så rike.
Men da svarte hu ikke.
Men hu tok med en kassett med gruppen Scotch, og 'hoste-sangen', en gang, i en seinere håndarbeidstime.
Av en eller annen grunn.
Men men.
Og da sa Linda Moen, 'gi han der (altså han hostern, i den sangen) et glass vann da'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bak meg satt det også ei pen dame.
Det var ei i 20-årene, med mørkt, bølgete hår vel, som jobba i parfymeriet, i Sande sentrum.
Hu hadde blitt påkjørt, av en annen bil, i en bilulykke, og skulle ha omskolering da.
Noe sånt.
Men men.
Og ved siden av Line Nilsen, så satt ei annen blondinne, nemlig Randi, fra Svelvik.
Bak de to blondinnene, så satt det enda to blondinner.
Og det var Lene Andersen, og Elin fra Nesbygda.
Bak de igjen, så satt enda en blondinne, og det var Kristin Sola, fra Galleberg vel, og Monica Andersen, med mørk blondt hår kanskje, hvis ikke hu var brunette, fra Selvik da.
Noe sånt.
Erik fra Svelvik, Linda Moen, Svein Hellum og Snorre Skaug gikk også i den klassen.
Så også Lill Doris Gustavsen, fra Sande.
Ove Reiersrud, fra Drammen.
Trond Gurrik, fra Holmestrand.
Og noen fler som jeg ikke husker de nøyaktige navna på.
Men men.
Klasseforstander, som vi hadde i bedriftsøkonomi, var hu som vi hadde året før, i regnskap vel, da jeg satt kateteret, i det ene klasserommet, oppå kanten av et sånt platå, sånn at det falt ned ganske ofte, midt i timen.
Uten at jeg veit det, om hu noen gang fant ut, at det var jeg som pleide å gjøre det.
Hvem vet.
Dette var et mer avslappende skoleår, vil jeg si, enn det forrige.
Siden vi vel bare hadde et klasserom, det her året.
Vi i Markedsføringsdelen av klassen, vi satt i det klasserommet, i alle timene vel.
Så sånn var det.
Men men.
Kenneth Sevland, Jan-Rune fra Svelvik og Søren Larsen, de gikk på Kontor og Administrasjonslinjen, som ikke ga artium etter tre år da.
Men vi hadde ikke noe tredjeår, på Sande Videregående, på øknomilinja.
Så hu kioskdama fra Svelvik, som også gikk i klassen vår, hu dro en del ned til Tønsberg, og kom seg i avisene osv., og ordnet med at Sande Videregående fikk et tredjeår, med både Markedsføring og Regnskap, var det vel.
Så hu kioskdama, hu var det driv i, det er helt sikkert.
Selv om hu mobba meg en gang, husker jeg.
Det var dette året, som nesten alle hadde Ball-gensere.
Ball-gensere var noen stripete gensere, som det stod 'Ball' på foran.
Jeg gikk jo på Markedsføringslinja, så vi lærte jo om trender og produkt-livssykluser og brainstorming og å tenke kreativt da.
Sånne ting.
Så jeg tenkte det, at jeg måtte vel nesten være litt kul jeg og, siden jeg gikk på Markedsføringslinja.
Så jeg dro inn til Drammen, en dag, for å kjøpe meg en Ball-genser jeg og, på Carlings, het det vel, på Bragernes.
De hadde fått noen nye, med noe årstall på også vel.
Jeg kjøpte en som var lilla og hvit-stripete, og med et årstall da, var det vel.
Og jeg stod jo noen ganger ute på trappa, sammen med jentene i klassen, og røyka, i friminuttene.
Siden jeg hadde begynt å røyke litt, i Sveits, noen dager før det her skoleåret begynte da.
Da ville noen ganger noen av jentene i klassen, spørre meg om jeg ville ha et trekk eller en røyk da.
Noe de syntes var morsomt kanskje at jeg hadde begynt å røyke da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang jeg stod der på den trappa, så spurte hu kioskdama meg, om jeg var 'en ball', fra det og det året, eller noe.
Da svarte jeg ikke noe.
Da ble jeg bare flau, og gikk inn i klasserommet igjen, husker jeg.
Line Nilsen hadde en rød og hvit sånn Ball-genser, husker jeg.
Men uten årstall på vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så var høyvannsbukser populære dette året.
Svein Hellum og meg, vi konkurrerte litt vel, om hvem som hadde mest høyvannsbukser.
Og da skulle man også ha stripete tennissokker da, mellom skoa og beinet, også kom buksa ovenfor der igjen.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Stonewashed-jeans var også populære dette året, husker jeg.
Jeg pleide å dra på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen, og kjøpte sånne høyvannsbukser og stonewashed jeans da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Læreren vår, i Markedsføring, det var en sønn, av en lærer, fra Sande vel.
Så han læreren vår, han var i begynnelsen av 20-årene vel.
Og bare 4-5 år eldre enn oss, i klassen, tror jeg.
Han var nyutdannet fra BI, i Sandvika, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Jan Ivar Lindseth og jeg, var alltid på gruppe, i Markedsføringa, osv.
Han satt bakerst til høyre, i klasserommet, og jeg satt jo foran til høyre, så derfor ble det vel til, at vi havna på gruppe da.
Siden de damene som satt i mellom oss, gikk i regnskapsdelen av klassen da.
Så sånn var det.
Men men.
Jan Ivar Lindseth, han kalte han læreren vår, i Markedsføring, bare for 'Case', siden han alltid ga oss nye case-oppgaver, (ihvertfall 3-4 ganger i uka, i begynnelsen vel. Noe sånt).
Det var også en i en såpeopera, av noe slag, på TV, som het Chase.
Så det var kanskje på grunn av det og.
Hvem vet.
Men men.
I helgene, på begynnelsen av dette skoleåret, så pleide noen ganger Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og søstera mi Pia, å være oppe hos meg.
Så sånn var det.
En helg, (en fredag vel), når Kjetil Holshagen hadde dukket opp der, fra Sande vel.
Så sa plutselig Øystein Andersen det, at vil du se på at jeg får røyk ut av øra.
Også tenkte han på en sigarett.
Og skulle ta røyk ut av øra da.
Også sa han det, at da måtte jeg holde hånda mi, på magan hans.
Så tenkte jeg at det var kanskje litt dumt, men jeg får gjøre det da.
Det var ikke noen big deal, liksom.
Og da så bare sneipa Øystein Andersen den sigaretten i håndbakken min, som jeg holdt foran på magen hans da.
Så det gjorde jo dritvondt, for å si det sånn.
Men men.
Alle de tre i stua, det vil si Kjetil Holshagen, Øystein Andersen og søstera mi.
De syntes visst at det her var artig da.
Men da ble jeg irritert, og kasta dem ut, alle sammen.
For det her var jo som tortur det, å bli brent av en sigarett, i hånda.
Så da prata jeg ikke mer med Øystein Andersen, på et halvt år, eller noe.
Enda vi vel hadde avtalt det, at vi skulle dra til Brighton, på språkreise, sommeren etter da.
(Siden Øystein var så morsom, og hadde med masse spill og videofilmer, og Pizza Grandiosa og cola, opp til meg, omtrent hver helg.
Så syntes jeg det, at jeg måtte være litt morsom og da.
Kenneth Sevland og jeg, hadde spleisa på å kjøpe Rambo First Blood II, i London, sommeren 1986.
Og jeg hadde latt Øystein få coveret, til denne filmen.
Samtidig som at Kenneth Sevland kjøpte min halvdel, av den filmen vel.
Og da, så ble han litt sur vel, siden han ikke fikk med coveret.
Men jeg trodde ikke at han brydde seg om det, derfor lot jeg Øystein Andersen få det, siden han alltid hadde med så mye spill og videofilmer, ut til meg da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein Andersen sa forresten det, i 1986 vel, på et av hans første besøk, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.
At 'Håkon Magnus var ram til å rappe vin fra vinkjelleren til faren sin'.
(Noe sånt).
Så Øystein Andersen kjente til ting som foregikk i kongefamilien da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I sosialøkonomi, så hadde vi en kort kar, med mørkt hår og skjegg, som lærer.
En gang, så spurte hu Elin fra Nesbygda meg, om noe, (istedet for å spørre læreren da).
Og da, så gikk jeg bort til pulten hennes.
Men så så hun det såret, som jeg hadde fått på hånda, etter sigaretten til Øystein Andersen.
Og da 'frøys' hun liksom da.
Så jeg gikk bare tilbake og satt meg igjen.
Og Jan Ivar Lindseth reagerte på det her, og sa noe negativt til hu Elin vel.
(Som pleide å gå med sånn bukse som gikk over skuldrene vel, forresten.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Men jeg husker ikke hva de buksene het igjen.
Men men.
Snekkerbukser?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på).
Som at hu dreiv og pønska på noe da liksom.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Snorre Skaug gikk noen ganger ut på den trappa utafor brakke-klasserommet vårt også.
En første klasse, på Handel og Kontor vel, hadde det andre klasserommet, i den bygningen.
Der gikk blant annet 'Tina Turbo', mener jeg å huske.
Og Snorre Skaug sa en gang om henne, der hun gikk, i en åletrang hvit streth-bukse, over rompa hennes, som var sånn midt på treet deilig vel.
'Hu kunne like gjerne ha gått naken'.
Så sånn var det.
Snorre Skaug la også merke til det en gang, at ei søt jente, i den klassen, gikk ut av klasserommet.
Så han 'timet' det, når hu kom til å gå ut døra.
Også gikk han inn døra, når han trodde, at hun ville dukke opp, i døra.
(I den døra som var like ved trappa.
Hu måtte først gå gjennom døra til klasserommet sitt.
Men de to dørene var like ved hverandre).
Så kræsja han, med hu vel søte førsteklasse-jenta da, i døra da, med vilje.
Og tok litt på henne og lo litt og sånn vel.
Og hu jenta lo også da.
Så Snorre Skaug var en luring, kunne man se der.
Det visste vel egentlig jeg fra før, vil jeg si.
Som jeg skrev om i et tidligere kapitell, så dreiv Snorre Skaug med noe av det samme, på fotballbanen og.
For jeg fikk jo gult kort, en gang, som han drev med noe skuespill.
Når jeg spilte for Berger, borte mot Svelvik, og Snorre Skaug liksom bøyde hue mot beinet mitt, (som sparka til ballen), og så liksom tok seg til ansiktet, som om at jeg hadde truffet han i ansiktet da.
Noe jeg ikke gjorde, mener jeg.
Og jeg har alt siden jeg bodde i Larvik, vært en rimelig støl person.
Så at jeg skulle klare å sparte så høyt, at jeg kunne truffet Snorre Skaug i hue, det tviler jeg veldig sterkt på.
Så det var nok sånn, at Snorre bøyde hue sitt ned mot ballen og beinet mitt, og lot som at jeg hadde sparka han i trynet da.
Så Snorre Skaug er en luring, ingen tvil om det, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det er kanskje en ting å være luring, forresten, men faren til Snorre Skaug, han var jo ordfører, på den her tiden, i Svelvik, for Høyre da.
Så da burde man kanskje oppføre seg mer ordentlig.
HVem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Det hendte at vi spilte fotball, i gymmen, i Sandehallen, husker jeg.
Jeg husker at jeg var heldig med et raid, ihvertfall, det skoleåret.
Da startet jeg langt nede, på min egen banehalvdel, og hoppet over det beinet, som Line Nilsen satte ut, for å stoppe meg, like ved tribunen der, husker jeg.
Så løp jeg videre, og tråkket oppå ballen, for å finte ut Trond Gurrik, som var en svær håndballspiller, fra Holmestrand.
Så løp jeg videre, på innsida og forbi han, (som var finta ut).
Og skulle bare skyte ballen i mål.
Men det var håndballmål, og ei, (litt fæl vel). håndballkeeper, fra Svelvik, som også gikk i klassen vår, stod i mål.
Så det var kanskje litt ujevne lag.
Og jeg skøyt vel over vel, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg klarte ihvertfall ikke å score.
Jeg ble kanskje litt skremt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå begynner klokka å bli over et om natta, her på hostellet.
Men jeg får skrive mer på det her kapittelet, i morgen.
Vi får se om jeg klarer å få gjort det.
Vi får se.
