Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.
Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.
Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.
Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.
Det husker jeg ikke ordentlig.
Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.
Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.
Og i stua så romsterte Pia og Ågot.
Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.
Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.
Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.
Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.
Jeg lurte på hvordan man runka.
(Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.
Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).
De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.
Mens jeg ropte 'hvor er pappaen min', eller noe.
Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.
Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.
Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.
Hvem vet).
Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.
Noen ganger.
Jeg fikk hemorider, husker jeg.
Noe jeg ikke hadde hatt før.
Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.
Så gikk det over.
Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.
Så jeg fikk ikke runka så mye da.
Og Ågot fulgte jo med også.
Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.
Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.
Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.
(Mest noe skrot vel.
Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).
Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.
Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.
Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.
Og dassen var vel gammel og sånn.
Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.
Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.
Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.
Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Kanskje fordi jeg lurte på om de 'narverne', som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.
Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).
Det var en hel 'narver-aktig' gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.
På trappa til Prima.
Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.
Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.
Istedet for å bare henge på Sand.
'Hvis du betaler billetten så', sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.
De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.
(En hel familie på to voksne og tre barn da).
Så de vaska seg kanskje sjelden da.
Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).
Stine Mogan Olsen, pleide å 'narve' der, utafor Prima da.
Så sånn var det.
Men men.
Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.
Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.
(Som var cirka en halv mil, nordover.
Nesten i Svelvik da.
Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.
En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.
Så var det en som spurte meg, om det stod 'Elvis', på genseren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så satt det en soss der.
Fra Drammen vel.
Sammen med narverne da.
Jeg hadde jo gått markedsføring.
Så jeg prøvde å plassere han litt.
Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.
Og det gjorde han.
Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.
Med fønet gelefrisyre vel.
Og sosseklær.
Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.
Hu hadde krøllete hår.
Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.
Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.
Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.
Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.
Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.
Hvor hu satt og 'narva' da.
Ei jente satt på toget til Geilo.
Oppå fanget til typen sin.
Også ridde hu på kuken til typen.
Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om 'skal du til Geilo?'.
Og så den neste personen, 'skal du til Geilo?'.
Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.
Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa 'Alle skal til Geilo' da, flere ganger.
Til hu ble fornøyd da.
Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.
Men jeg sa ikke noe.
Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.
Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.
Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.
På vei bort til Ågot da.
Og de tolererte meg, virka det som.
Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.
Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.
Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.
Når han lurte meg opp i stry.
Før han løp vekk da.
Med meg etter seg.
Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.
Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.
Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.
Fem dager i uka vel.
Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.
Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.
Hvem vet.
Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.
Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.
Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.
Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.
I vannsengbutikken der da.
Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.
Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.
(Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).
For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.
Jeg sa det var greit.
Jeg hadde tid til å stikke innom posten.
Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.
(Av en eller annen grunn).
Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.
Han var ofte uklar og vag.
Og var også en dranker, (må jeg si).
Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.
Så jeg bare smilte litt av dette vel.
Og så gikk jeg på Posten da.
Der var det innmari kø.
Kanskje fordi at dette var i sommerferien.
(Kanskje det var noe med fellesferien.
Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.
Hvem vet).
Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.
Og det var varmt der, og masse mennesker da.
Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.
Siden Pia var blakk i Spania da.
Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.
Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.
For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.
Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.
Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.
Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.
(Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.
Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.
Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.
Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.
Hva vet jeg.
Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.
Men så ikke.
Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.
Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.
Men så ikke.
Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.
Pga. de her 300 kronene da.
Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.
Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.
Men hu får raserianfall da.
Sånn at det er vanskelig, å slippe til.
Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.
Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.
De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.
Og de var kule, eller hyggelige da.
Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.
Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.
Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.
At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.
(Med en buss da).
Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.
Da sa jeg vel noe sånt, som at 'søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.
Det var dumt'.
Noe sånt.
Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.
Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.
Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.
(Og ikke Cecilie heller).
Og meg fikk de ikke noen penger av.
De spurte ikke heller.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.
Så må de ha nevnt Håkon.
Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.
Noe sånt.
(Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.
Men men).
Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.
Noe sånt.
Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.
Hvem vet.
Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.
Før de dro til Spania.
Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.
Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.
Hvem vet.
Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.
Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.
Sikkert noe sånt.
For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.
Hu sier bare at den og den, 'ikke er noe snill'.
At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), 'ikke var noe snill'.
Men hva mente Pia med dette?
Tråkket han på en maur?
Stjal han mat i kjølekapet?
Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så 'vagistiske', som Pia er, mener jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.
Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.
Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.
(Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).
Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.
(Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).
Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.
Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.
Fra ei hjerneskada dame da.
(Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).
Som var på min alder eller litt eldre da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.
Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.
Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.
Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.
Der prata jeg vel med Frode Kølner.
Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.
Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.
Mens jeg også satt på.
Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.
At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.
(Husker jeg).
Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.
Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å 'kjøre morrabrød', husker jeg, at de sa.
(Hvis ikke det var sommeren etter da).
De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.
Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.
Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.
Kølner sa at 'jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og'.
I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.
Vi dro til ved Lydhus-stranda der.
Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.
Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.
Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.
I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.
Så det var jo nesten som porno.
'Kanskje det er hu der', sa kameraten til Kølner.
Men det viste seg å være en annen dame da.
Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).
(Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).
Jeg prata med de tre andre, om politikk.
Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.
For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.
Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.
Noe som jeg syntes at var dårlig da.
Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.
Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.
Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.
Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.
Jeg lot dem for det meste være i fred.
Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.
Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.
Mens dem lå på den flytebrygga da.
En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.
Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.
Så skulle ei jente skifte.
Og jeg skimta litt på henne da.
'Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter', sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.
Men da bare så jeg bort.
Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.
Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.
(Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).
Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.
På hytta til Kølner og dem da.
Jeg møtte henne såvidt.
Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).
(For Kølner kjente jo hu der 'runke-dama' da, fortalte han meg seinere).
Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.
Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.
Etter å ha prøvd å 'tilrane' seg vannsenga mi da.
Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.
(Jeg glemte det vel antagelig bort da).
Om hvorfor dem var så 'kåte', på vannsenga mi da.
Var dem homser/bifile?
Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å 'legge inn noen aksjer', på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).
(Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).
Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.
(Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.
Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.
Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.
For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).
Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.
For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.
Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.
Ovenfor meg da.
Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.
Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.
Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.
Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.
Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.
Jeg gikk ikke ned på stranda.
Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.
Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.
Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.
(Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.
Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).
Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.
Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.
Og solte meg.
Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.
Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.
De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.
De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.
Noe sånt.
Men de var slanke og litt lekre da.
(De var jo solbrune, og sånn).
Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.
De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.
(Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.
Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).
Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.
'For hu hadde så store pupper', sa de.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.
De jentene gikk litt lenger borti der.
(I bare bikinitrusa, tror jeg).
Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.
(Lurte jeg på ihvertfall).
Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.
Så sånn var det.
For Ågot hadde jo 'gura' så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.
For hu var visst bare en 'jentunge', sa Ågot.
Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.
(De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).
Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.
(Siden Ågot hadde 'gura' da).
Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).
Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.
Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.
(Rick Hudson og de da).
'Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da', sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.
Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.
Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.
Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.
Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.
Det veit jeg ikke.
Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.
Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.
Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.
Og sa vel noe sånt som at, 'her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England', eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.
De hørte på the Cure og sånn vel.
Og the Clash vel.
Noe sånt.
Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.
Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.
Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.
For da kunne de møte fler 'raringer', mente jeg da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.
Det var tjukt av folk der.
Blant annet noen fra Drammen, som ropte 'Depeche', hver gang dem så Cecilie Hyde da.
Og skulle banke oss opp da.
Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.
De var ihvertfall fra ved Drammen da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.
Jeg skulle på jobb, dagen etter.
'Mor' vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.
Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket 'mor'.
Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.
Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.
(Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).
Tenkte jeg.
Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.
Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.
I etasjen ovenfor.
Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.
Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.
(Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).
Så Ågot var sinna og fortvila da.
Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.
Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.
(Selv om jeg ble rimelig forsinket).
Ja, det ville de da.
Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.
Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.
Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.
Så gikk den neste bussen klokken 11 da.
Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.
(Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.
Noe sånt).
Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.
En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.
(Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).
Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.
Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.
Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.
Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.
Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.
Noe sånt.
Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.
Jeg forklarte at jeg forsov meg.
'Hvordan kan man forsove seg så lenge', sa butikksjef Karin Hansen da.
(Noe sånt).
Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.
Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.
(Ellers så var hu bare dum da.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.
Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
lørdag 24. desember 2011
Mer fra #quiz-show
Session Start: lø des 24 18:45:33 2011
Session Ident:#quiz-show
[18:45] ->> You joined channel #quiz-show
[18:45] ->> Attempting to join #blablatemp
[18:45] ->> Channel Modes are: +tn
[18:45] ->> Channel created on 31.01.2011 02:03:42
[18:45] ->> Attempting to join #london
[18:45] ->> Attempting to join #england
[18:45] --OldQuiz-- Hi, john_cons ! This channel is NORWEGIAN. Velkommen til #Quiz-show ! For hjelp skriv: /msg OldQuiz !hjelp. Webside med regler og info: No website at the moment , Anbefalt server for minst mulig lag: a href="http://irc.homelien.no" target="_blank">irc.homelien.no.
[18:45] <amanita> john_cons!!!
[18:45] <amanita> VÃ…R HELT!
[18:45] <amanita> God kveld i kjerka?
[18:45] <skorpion> God aften, cons
[18:46] <skorpion> God jul
[18:46] <skorpion> FÃ¥r man vel si til en tidligere quizsjef
[18:46] * Tjaden (~breiflabb@ti0028a380-dhcp1296.bb.online.no ) has joined #quiz-show
[18:46] <amanita> og en stor rettighetsforkjemper
[18:47] <amanita> vår tids malcom x
[18:47] <skorpion> Hvorfor er john_cons bannet på #norway?
[18:47] <Tjaden> Fordi han anmelder og henger ut folk på nett
[18:47] <Tjaden> Han er en mobber
[18:47] <amanita> han er jo flyktning
[18:48] <amanita> som bare kjemper for å få sine rettigheter av norsk politi
[18:48] <john_cons> hvorfor sitter dere her på julaften egentlig
[18:48] <amanita> vis ham litt respekt da
[18:48] <amanita> john_cons: fordi vi venter på deg
[18:48] <skorpion> Jeg har hverken venner eller familie
[18:48] <skorpion> Derfor jeg sitter her
[18:48] <Tjaden> Kan vel være mobber selv om han er en innvandrer
[18:48] <Tjaden> verken*
[18:48] <john_cons> det er jeg som ikke har hverken venner eller familie
[18:48] <skorpion> Ikke jeg heller
[18:48] <skorpion> Du er ikke alene om det
[18:48] <Tjaden> *verken
[18:48] <skorpion> For å si det sånn
[18:49] <skorpion> *hverken
[18:49] <Tjaden> Begge er visst rett
[18:49] <skorpion> Ja, "pøbb" er også rett
[18:49] <Tjaden> II verken el. hverken — eller konj (fra da. hverken, gda hwærki(n), jf norr hvár(t)ki 'ikke noe av to') sideordnende konj som uttrykker en nektelse som sammenfatter to (el. flere) ledd hun kan verken lese eller skrive / være verken for eller imot / jeg kan ikke komme verken i dag eller i morgen
[18:49] <skorpion> Betyr ikke at det er bra språk for det
[18:50] <john_cons> amanita: og du er vår tids mor theresa eller?
[18:50] <Tjaden> Hverken er jo det nye ordet
[18:50] <Tjaden> Folk ble så forvirret av hvorfor, hvilken og hva...
[18:50] <skorpion> john_cons, har du sett at det gamle seriellquizscriptet er tilbake?
[18:50] <Tjaden> !start
[18:50] <OldQuiz> Starter nå en ny runde, og poengene er nullstilt. For hjelp les webside http://www.ircgames.org/
[18:50] * OldQuiz kjører Quiz v9.5 - Copyright Boah 1996-2000. Updates by Abstract^ 2008, 2011
[18:50] <OldQuiz> Takk til Powertech for å stille irc-server (irc.homelien.no) til disposisjon.
[18:51] * OldQuiz opplyser om at det er (v)anlig poenggivning, (s)eriellrunde, Tjaden er quizleder.
[18:51] <john_cons> !q
[18:51] --OldQuiz-- Jeg kan opplyse om at akkurat nå er Tjaden quizleder.
[18:51] <Tjaden> !ask
[18:51] <john_cons> ok ikke værst
[18:51] <skorpion> Tjaden stiller spørsmål
[18:51] <Tjaden> !q bp
[18:51] * OldQuiz lurer på om Tjaden kan finne BP her ?
[18:51] <skorpion> Poeng gis ved !c <nick>
[18:51] <john_cons> det der !ask greiene har jeg ikke sett før men
[18:51] <Tjaden> !q john_cons
[18:51] * OldQuiz setter john_cons som ny quizleder, som dermed avløser Tjaden.
[18:51] <Tjaden> !quiz botpara
[18:51] <amanita> john_cons: nei, jeg er mer som ingrid espelid hovig
[18:52] <amanita> akkurat nå baker jeg fruktkake
[18:52] <john_cons> hvem er tradisjonsbærereren for seriell-scriptet?
[18:52] <amanita> men eg juksar ikkje
[18:52] <skorpion> abstract var det vel
[18:52] <john_cons> amanita: ok, hva går julemiddagen i?
[18:52] <john_cons> så abstract var rådgiver
[18:52] <john_cons> han husker kanskje litt dårlig da
[18:52] <skorpion> Er ikke helt tipp topp det scriptet
[18:52] <john_cons> kan ikke huske noe !ask
[18:52] <skorpion> Men funker greit
[18:53] <skorpion> Man kan sette botpara med !quiz b
[18:53] <john_cons> abstract må ha blitt senil
[18:53] <john_cons> men men
[18:53] <skorpion> Nei, det er vel !start
[18:53] <john_cons> !quiz b
[18:53] <OldQuiz> Quizflagg er nå: vb -> (v)anlig poenggivning, (b)otpara.
[18:53] <OldQuiz> Initialiserer spørsmålsdatabase, vennligst vent på SQL server..
[18:53] <OldQuiz> Det er 8337 spørsmål i databasen. Starter snart..
[18:53] <OldQuiz> KATEGORI: GEOGRAFI
[18:53] <OldQuiz> HVA STÅR K'EN FOR I NAVNET PÅ FJELLET K2?
[18:53] <john_cons> ok ikke dårlig
[18:53] <skorpion> Kilimanjaro
[18:53] <skorpion> Killimanjaro
[18:54] <OldQuiz> KUTT
[18:54] <OldQuiz> KATEGORI: MUSIKK
[18:54] <OldQuiz> HVILKET BAND BØR DU FORBINDE DU MED LÅTA "SO YOUNG"?
[18:54] <amanita> john_cons: dr. oetkers ristorante pizza mozzarella, og der?
[18:54] <OldQuiz> KUTT
Min Bok - Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989
Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.
Det er mulig.
Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.
Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.
Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.
De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.
Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.
Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.
Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.
Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.
Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).
Tina 'gura' litt over seigmennene, og sa at det var 'jelly-babies', til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.
Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.
Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.
Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.
En sesong Everton ikke vant noe i vel.
Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.
Hvis jeg husker det riktig.
Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men men.
Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.
Det var en bok som var morsom, mente hun.
Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.
Noe sånt.
Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.
Et rom i første etasje der.
(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.
Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.
Men han fant ikke ut noe.
Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.
Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.
Kom jeg på nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.
En av de første dagene.
Jeg husker ikke hva jeg skulle der.
Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.
Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde 'a hard on', og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.
Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.
Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.
Jeg var litt som i en døs.
Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.
Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.
Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.
(Samt solbriller, tror jeg).
Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).
Dette var to italienske jenter.
Ei pen og sprek ei.
Og ei litt tjukkere/styggere.
Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.
Vi snakka på engelsk da.
Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.
Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.
Som begynte å mobbe meg.
For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.
Siden jeg snakka mest med henne da.
Noe sånt.
Men men.
Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.
(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.
Hvem vet).
Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.
På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.
Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.
Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det feil).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.
Bussen tok jo litt tid.
Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.
Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.
Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.
For å møte de her italienske jentene der da.
Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.
(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.
Noe sånt).
Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.
Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.
Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.
Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.
Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.
Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.
(Antagelig adoptert, tippa jeg).
Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.
Siden de vel røyka da.
Det viste seg at de var finske(!)
Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.
Det var greit, sa de.
Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.
Og de var på språkreise med EF da.
Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.
Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.
Så det var en tilfeldighet, kan man si.
Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.
Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).
Hu var rimelig pussa, og i godt humør.
Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.
Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.
Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.
Men jeg husker det ikke helt sikkert.
Men men.
Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.
Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.
'I can go in here', sa Sari.
Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.
(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).
Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.
Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.
Bussene hadde streik plutselig(!)
Så Sari sleit litt.
Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.
Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.
Hu bodde like ved Southwick togstasjon.
Ved Old Shoreham Road der vel.
Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.
Så jeg måtte følge henne da.
Og jeg fant stedet hu holdt til da.
Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.
I mørket.
Mens jeg var brisen.
Men jeg fant fram da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.
(Hu koreanske).
Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.
Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.
Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.
For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.
(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).
Men men.
Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.
Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.
Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.
Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.
Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.
I en andre etasje, i et hus da.
Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.
Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.
Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.
Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.
Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.
Jeg svarte, 'I teach', eller noe.
Og det var visst riktig da.
(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).
Sari sin lillesøster var også veldig pen.
Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.
Og sa ikke en lyd nærmest vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.
Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.
(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).
Og jeg kalte han bare for Freddy da.
Noe han kanskje ikke likte.
Det er mulig.
Men men.
Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.
Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.
Hu koreanske sleit litt.
Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.
Men de spurte også et spørsmål.
De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.
'Finnland', svarte hu koreanske.
'Oh Greenland', svarte hu ene britiske dama da.
Også begynte hu koreanske å si noe om 'eskimo' da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norge het Norja på finsk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.
Det var EF diskoteket da.
Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.
Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.
Mens vi klinte da.
Noe sånt.
Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.
(Sangene vi klinte til.
Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.
Nemlig Simple Minds, med 'Don't You Forget About Me'.
Og Jason Donovan, med 'Sealed With a Kiss', eller noe.
Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.
Noe sånt).
Men men.
En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at 'take good care of that girl, she's special', eller noe.
(Til meg da).
'I know', svarte vel jeg bare da.
(Noe sånt).
På veien tilbake til Churchill Square.
Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.
(På Burger King vel).
På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.
Sari ble aggressiv, og kalte han 'you moron', eller noe.
Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.
Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.
Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.
Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.
Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.
Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg ga han milkshaken min da.
Han tok den.
Men krangelen fortsatte.
Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.
Noe sånt.
På engelsk da.
'I don't want your milkshake', sa han engelske gutten da.
Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.
Også stakk han av vel.
Så det var jo rimelig flaut.
Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en 'på tygga', også på Churchill Square der da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.
Det er mulig.
Og at jeg blander dagene litt her.
Hvem vet).
Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.
Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.
Så jeg tok av meg genseren min da.
(Eller om det var en t-skjorte).
Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.
Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.
Og virka rimelig teit da.
Så sånn var det.
Og jeg var også veldig forbanna.
Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.
Og jeg gikk av like etter.
Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.
Og som gikk av på samme stopp som meg.
De lo fælt av meg da, seg imellom da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.
Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.
Det er mulig.
Men men.
Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.
Vi dro til Hove.
Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.
Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.
Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.
Ungene deres.
Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.
(Eller Gary var vel kanskje ikke med.
Det husker jeg ikke helt).
De kunne ikke svømme.
Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.
(Ihvertfall ikke Rick).
Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.
(Tenkte jeg).
For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.
Hvis de ikke kunne svømme da.
Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.
At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.
For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.
De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.
Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.
Siden ungene ikke kunne svømme da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men været var veldig fint.
Det var 30 varmegrader kanskje.
Og solfri himmel.
Og øl-en smakte godt, husker jeg.
Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.
Men Tina var jo kona til Rick.
Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.
Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var der i 2-3 timer kanskje.
Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.
Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.
Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.
Stranda i Brighton, ved Piren der.
Den var det 'pebbles' på.
Altså småstein da.
Selv om den stranda var veldig populær.
Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.
Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.
Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.
Å ligge der med en bok eller en avis.
Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.
Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.
Siden det er helt sør i England da.
Noe sånt.
Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.
Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.
Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.
Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.
(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).
Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.
Noe sånt.
For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.
Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.
Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.
(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.
Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.
Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).
Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.
Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.
Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.
Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.
Det var en grønn edelsten da.
Safir, eller noe.
Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.
Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.
Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).
(Han som var gift med hu indiske dama).
Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.
Siden de ikke ville ha husleie da.
Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.
Ringen passet ikke, den var for smal.
Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.
Men da hadde ikke Argos den i grønn.
Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.
En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.
Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.
Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.
Helt til Hove da.
Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.
Og så kyssa jeg henne.
Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.
Men hu klagde da, over tannhygienen min da.
(Eller noe).
Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).
Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).
Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.
Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.
Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.
Og liksom nikket mot senga.
Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)
Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.
Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.
De bodde i et typisk engelsk rekkehus.
Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.
Det er rekkehus, i noen hundre meter.
Og det er hage på baksiden da.
Hvor vi pleide å spille en god del fotball.
Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).
Han ville bli fotballspiller.
Og det ble han også.
Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).
Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.
Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.
Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.
Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.
Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.
De hadde også en 'haug', (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.
Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.
Det var vel to eller tre tyske studenter der.
Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.
Noe sånt.
Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.
En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.
Han slo seg ihvertfall.
Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.
Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.
Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.
I Shoreham-by-Sea.
For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.
Som moren hadde avvist, eller noe.
Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.
Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.
En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.
Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.
Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.
(Jeg var litt i ørska vel.
Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).
Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.
Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.
Vicky var 14-15 år kanskje.
Men så ung ut for alderen da.
Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.
Men hennes fra et tidligere forhold.
Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.
(Forstå det den som kan).
Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.
Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.
Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.
Men nei, hu var visst døpt Vicky da.
Så sånn var det.
Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.
Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.
Etter at jeg hadde handla.
Og det ville hu ha da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.
Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.
Det er mulig at det var året før, eller noe, og.
Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.
Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.
Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.
Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.
Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.
Sari var og invitert.
Men hu ville ikke bli der så lenge.
Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.
Jeg fulgte henne til toget.
Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.
At 'we had some fine time'.
Med trykk på 'some' da.
Så holdt vi rundt hverandre da.
For å si hadet da.
Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.
Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.
Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.
Begge høye og ganske tynne/elegante vel.
Noe sånt.
Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.
Noe som tok litt tid.
Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.
Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.
Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.
Så vi var nok litt forelska vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.
Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.
Hva heter det området der da.
At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.
Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.
Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.
For vi satt også litt på en benk og prata da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).
Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.
Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.
Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.
Fra telefonen til Ågot da.
Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.
For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.
Etter at jeg dro hjem da.
Etter kun cirka en uke der vel.
Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.
Det er mulig at det ble noe misforståelse og.
Hvem vet.
Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.
Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.
Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.
Og sendte et kort derfra da.
Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.
Hva er det, sa vel hu Sari da.
'Oil', tippa jeg.
Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.
For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.
Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.
Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.
Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.
Noe sånt kanskje.
Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.
Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.
Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.
Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.
Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.
En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.
Reisebyrået sa at jeg hadde surra.
Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.
De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.
Så det måtte jeg si til dem da.
Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).
(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).
Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.
Og tulla med billetten min.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En toller, begynte å gå gjennom bagen min.
Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.
En afrikaner, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg var litt likegyldig.
Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.
Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.
Og la i vinduet på rommet mitt der da.
For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.
Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.
Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.
Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.
(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.
Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.
Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.
Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.
Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.
Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.
Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.
Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).
Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.
Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.
Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den 'fylle-flyttinga', til faren min og Erik Thorhallsson.
Det er mulig.
Men jeg var veldig sommerbrun da.
Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.
Og jeg hadde drukket mye.
Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.
Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.
Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.
Og hadde klint masse, og sånn, med hu.
Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.
På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.
At 'Erik har bare sjangs på stygge damer'.
(Noe sånt).
Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.
Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.
Eller hva det kan ha vært.
Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.
Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.
Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.
At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.
Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.
Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.
Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.
Så jeg var kanskje litt skjør.
Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.
Så sånn var nok antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.
Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.
Hvem vet.
Han så litt surt på meg vel.
Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.
Hvem vet.
Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.
(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe 'damebesøk' da, en vår eller sommerkveld vel).
De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.
Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.
Er det ikke det det heter?
Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.
Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.
Noe ikke Italia er da.
Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.
Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.
(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).
Men men.
Og vi drakk jo ganske tett der.
Så det gikk jo bare i glemmeboka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.
Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.
Jeg gikk mot badet.
For jeg måtte på do.
Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.
Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.
Og sa at søstera hans var på badet da.
Men det var jo lås på døra.
Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.
Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.
Også måtte jeg vel på do da.
Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.
(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.
Eller noe).
Så da var han Richard ganske 'tøff i trynet', husker jeg.
(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.
Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig.
Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.
Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.
Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.
De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.
Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.
Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.
Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.
Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.
Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).
Tina 'gura' litt over seigmennene, og sa at det var 'jelly-babies', til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.
Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.
Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.
Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.
En sesong Everton ikke vant noe i vel.
Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.
Hvis jeg husker det riktig.
Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men men.
Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.
Det var en bok som var morsom, mente hun.
Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.
Noe sånt.
Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.
Et rom i første etasje der.
(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.
Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.
Men han fant ikke ut noe.
Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.
Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.
Kom jeg på nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.
En av de første dagene.
Jeg husker ikke hva jeg skulle der.
Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.
Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde 'a hard on', og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.
Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.
Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.
Jeg var litt som i en døs.
Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.
Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.
Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.
(Samt solbriller, tror jeg).
Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).
Dette var to italienske jenter.
Ei pen og sprek ei.
Og ei litt tjukkere/styggere.
Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.
Vi snakka på engelsk da.
Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.
Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.
Som begynte å mobbe meg.
For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.
Siden jeg snakka mest med henne da.
Noe sånt.
Men men.
Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.
(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.
Hvem vet).
Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.
På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.
Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.
Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det feil).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.
Bussen tok jo litt tid.
Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.
Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.
Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.
For å møte de her italienske jentene der da.
Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.
(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.
Noe sånt).
Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.
Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.
Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.
Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.
Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.
Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.
(Antagelig adoptert, tippa jeg).
Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.
Siden de vel røyka da.
Det viste seg at de var finske(!)
Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.
Det var greit, sa de.
Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.
Og de var på språkreise med EF da.
Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.
Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.
Så det var en tilfeldighet, kan man si.
Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.
Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).
Hu var rimelig pussa, og i godt humør.
Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.
Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.
Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.
Men jeg husker det ikke helt sikkert.
Men men.
Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.
Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.
'I can go in here', sa Sari.
Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.
(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).
Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.
Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.
Bussene hadde streik plutselig(!)
Så Sari sleit litt.
Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.
Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.
Hu bodde like ved Southwick togstasjon.
Ved Old Shoreham Road der vel.
Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.
Så jeg måtte følge henne da.
Og jeg fant stedet hu holdt til da.
Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.
I mørket.
Mens jeg var brisen.
Men jeg fant fram da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.
(Hu koreanske).
Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.
Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.
Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.
For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.
(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).
Men men.
Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.
Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.
Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.
Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.
Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.
I en andre etasje, i et hus da.
Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.
Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.
Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.
Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.
Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.
Jeg svarte, 'I teach', eller noe.
Og det var visst riktig da.
(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).
Sari sin lillesøster var også veldig pen.
Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.
Og sa ikke en lyd nærmest vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.
Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.
(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).
Og jeg kalte han bare for Freddy da.
Noe han kanskje ikke likte.
Det er mulig.
Men men.
Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.
Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.
Hu koreanske sleit litt.
Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.
Men de spurte også et spørsmål.
De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.
'Finnland', svarte hu koreanske.
'Oh Greenland', svarte hu ene britiske dama da.
Også begynte hu koreanske å si noe om 'eskimo' da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Norge het Norja på finsk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.
Det var EF diskoteket da.
Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.
Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.
Mens vi klinte da.
Noe sånt.
Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.
(Sangene vi klinte til.
Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.
Nemlig Simple Minds, med 'Don't You Forget About Me'.
Og Jason Donovan, med 'Sealed With a Kiss', eller noe.
Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.
Noe sånt).
Men men.
En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at 'take good care of that girl, she's special', eller noe.
(Til meg da).
'I know', svarte vel jeg bare da.
(Noe sånt).
På veien tilbake til Churchill Square.
Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.
(På Burger King vel).
På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.
Sari ble aggressiv, og kalte han 'you moron', eller noe.
Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.
Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.
Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.
Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.
Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.
Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.
Noe sånt.
Så jeg ga han milkshaken min da.
Han tok den.
Men krangelen fortsatte.
Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.
Noe sånt.
På engelsk da.
'I don't want your milkshake', sa han engelske gutten da.
Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.
Også stakk han av vel.
Så det var jo rimelig flaut.
Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en 'på tygga', også på Churchill Square der da.
Så sånn var det.
Men men.
(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.
Det er mulig.
Og at jeg blander dagene litt her.
Hvem vet).
Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.
Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.
Så jeg tok av meg genseren min da.
(Eller om det var en t-skjorte).
Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.
Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.
Og virka rimelig teit da.
Så sånn var det.
Og jeg var også veldig forbanna.
Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.
Og jeg gikk av like etter.
Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.
Og som gikk av på samme stopp som meg.
De lo fælt av meg da, seg imellom da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.
Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.
Det er mulig.
Men men.
Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.
Vi dro til Hove.
Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.
Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.
Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.
Ungene deres.
Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.
(Eller Gary var vel kanskje ikke med.
Det husker jeg ikke helt).
De kunne ikke svømme.
Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.
(Ihvertfall ikke Rick).
Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.
(Tenkte jeg).
For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.
Hvis de ikke kunne svømme da.
Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.
At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.
For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.
De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.
Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.
Siden ungene ikke kunne svømme da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men været var veldig fint.
Det var 30 varmegrader kanskje.
Og solfri himmel.
Og øl-en smakte godt, husker jeg.
Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.
Men Tina var jo kona til Rick.
Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.
Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var der i 2-3 timer kanskje.
Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.
Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.
Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.
Stranda i Brighton, ved Piren der.
Den var det 'pebbles' på.
Altså småstein da.
Selv om den stranda var veldig populær.
Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.
Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.
Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.
Å ligge der med en bok eller en avis.
Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.
Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.
Siden det er helt sør i England da.
Noe sånt.
Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.
Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.
Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.
Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.
(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).
Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.
Noe sånt.
For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.
Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.
Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.
(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.
Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.
Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).
Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.
Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.
Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.
Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.
Det var en grønn edelsten da.
Safir, eller noe.
Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.
Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.
Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).
(Han som var gift med hu indiske dama).
Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.
Siden de ikke ville ha husleie da.
Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.
Ringen passet ikke, den var for smal.
Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.
Men da hadde ikke Argos den i grønn.
Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.
En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.
Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.
Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.
Helt til Hove da.
Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.
Og så kyssa jeg henne.
Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.
Men hu klagde da, over tannhygienen min da.
(Eller noe).
Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).
Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).
Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.
Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.
Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.
Og liksom nikket mot senga.
Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)
Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.
Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.
De bodde i et typisk engelsk rekkehus.
Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.
Det er rekkehus, i noen hundre meter.
Og det er hage på baksiden da.
Hvor vi pleide å spille en god del fotball.
Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).
Han ville bli fotballspiller.
Og det ble han også.
Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).
Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.
Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.
Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.
Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.
Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.
De hadde også en 'haug', (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.
Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.
Det var vel to eller tre tyske studenter der.
Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.
Noe sånt.
Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.
En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.
Han slo seg ihvertfall.
Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.
Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.
Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.
I Shoreham-by-Sea.
For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.
Som moren hadde avvist, eller noe.
Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.
Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.
En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.
Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.
Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.
(Jeg var litt i ørska vel.
Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).
Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.
Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.
Vicky var 14-15 år kanskje.
Men så ung ut for alderen da.
Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.
Men hennes fra et tidligere forhold.
Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.
(Forstå det den som kan).
Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.
Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.
Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.
Men nei, hu var visst døpt Vicky da.
Så sånn var det.
Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.
Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.
Etter at jeg hadde handla.
Og det ville hu ha da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.
Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.
Det er mulig at det var året før, eller noe, og.
Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.
Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.
Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.
Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.
Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.
Sari var og invitert.
Men hu ville ikke bli der så lenge.
Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.
Jeg fulgte henne til toget.
Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.
At 'we had some fine time'.
Med trykk på 'some' da.
Så holdt vi rundt hverandre da.
For å si hadet da.
Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.
Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.
Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.
Begge høye og ganske tynne/elegante vel.
Noe sånt.
Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.
Noe som tok litt tid.
Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.
Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.
Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.
Så vi var nok litt forelska vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.
Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.
Hva heter det området der da.
At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.
Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.
Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.
For vi satt også litt på en benk og prata da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).
Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.
Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.
Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.
Fra telefonen til Ågot da.
Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.
For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.
Etter at jeg dro hjem da.
Etter kun cirka en uke der vel.
Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.
Det er mulig at det ble noe misforståelse og.
Hvem vet.
Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.
Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.
Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.
Og sendte et kort derfra da.
Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.
Hva er det, sa vel hu Sari da.
'Oil', tippa jeg.
Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.
For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.
Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.
Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.
Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.
Noe sånt kanskje.
Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.
Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.
Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.
Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.
Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.
En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.
Reisebyrået sa at jeg hadde surra.
Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.
De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.
Så det måtte jeg si til dem da.
Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).
(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).
Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.
Og tulla med billetten min.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En toller, begynte å gå gjennom bagen min.
Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.
En afrikaner, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg var litt likegyldig.
Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.
Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.
Og la i vinduet på rommet mitt der da.
For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.
Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.
Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.
Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.
(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.
Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.
Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.
Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.
Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.
Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.
Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.
Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).
Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.
Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.
Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den 'fylle-flyttinga', til faren min og Erik Thorhallsson.
Det er mulig.
Men jeg var veldig sommerbrun da.
Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.
Og jeg hadde drukket mye.
Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.
Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.
Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.
Og hadde klint masse, og sånn, med hu.
Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.
På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.
At 'Erik har bare sjangs på stygge damer'.
(Noe sånt).
Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.
Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.
Eller hva det kan ha vært.
Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.
Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.
Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.
At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.
Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.
Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.
Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.
Så jeg var kanskje litt skjør.
Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.
Så sånn var nok antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.
Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.
Hvem vet.
Han så litt surt på meg vel.
Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.
Hvem vet.
Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.
(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe 'damebesøk' da, en vår eller sommerkveld vel).
De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.
Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.
Er det ikke det det heter?
Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.
Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.
Noe ikke Italia er da.
Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.
Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.
(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).
Men men.
Og vi drakk jo ganske tett der.
Så det gikk jo bare i glemmeboka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.
Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.
Jeg gikk mot badet.
For jeg måtte på do.
Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.
Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.
Og sa at søstera hans var på badet da.
Men det var jo lås på døra.
Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.
Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.
Også måtte jeg vel på do da.
Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.
(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.
Eller noe).
Så da var han Richard ganske 'tøff i trynet', husker jeg.
(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.
Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min Bok - Kapittel 72: Brighton sommeren 1989
Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
'Hvorfor det', spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt 'klamt' over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, 'jeg tar på meg bikinioverdel altså'.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At 'hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?'.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å 'robbe' en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får 'hold'.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så 'Dangerous Liasons', eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett 'Heksene i Eastwick'.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn 'drog'-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det 'droget', for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som 'Killing an Arab', på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var 'Boys Don't Cry', tror jeg.
Eller, 'Three Imaginary Boys', var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med 'Why can't I be you', (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien 'New Romance' og/eller 'New Wave'-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde 'lidende', sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på 'hoved-soverommet', i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det 'Welcome to Brighton'-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det 'Welcome to Brighton'-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt 'babyface' da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive 'mitt kjære Brighton'.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
(En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).
Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.
På skoleavslutningen, på Gjerde.
(Så jeg gikk glipp av den da).
Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).
Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.
Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.
Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.
(Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.
Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.
Siden skolebussen min gikk så tidlig.
Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.
Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.
Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.
På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.
(I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).
Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.
At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.
(Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.
En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).
Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).
Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).
Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.
Men men.
Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.
Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.
Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).
(Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.
Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).
Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.
Av en eller annen grunn.
Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.
Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.
Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.
Men men.
Man kan jo ikke skjønne alt).
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.
(Vippetangen heter det vel der).
Pia og Cecilie skulle ta en buss.
Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.
Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.
'Hvorfor det', spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.
Da svarte vel ikke Hyde noe.
(Mener jeg å huske).
Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.
Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.
Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.
Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.
Det ble som noe litt 'klamt' over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.
Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.
Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.
Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).
Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.
Kun iført en liten bikinitruse.
Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.
De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.
Størrelse D, vil jeg vel tippe på.
Samtidig var hun veldig slank og smekker.
Og hadde langt lyst hår da.
Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.
Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.
Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.
Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).
Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.
Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.
(Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).
Jeg syntes at Bakken var litt keitete.
Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.
Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg ignorerte Bakken litt.
For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.
Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.
En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).
Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.
Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.
For å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.
Og sa, 'jeg tar på meg bikinioverdel altså'.
Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.
Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.
Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.
Må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.
Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.
Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.
Det var vel litt rart, må jeg vel si.
Men når Christell var så vennlig og hyggelig.
Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.
Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.
Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.
Og jeg dro hjem.
Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.
Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.
Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.
Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.
Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.
Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.
Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.
For å si det sånn.
Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.
Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.
(Av gammel vane vel.
Må man vel si.
Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.
Det er mulig).
En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.
Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.
Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.
Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).
Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.
Noe sånt.
Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.
Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.
Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.
Hu nevnte også Terje Bakken.
Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.
Hu sa at hu irriterte seg over han.
Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.
Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.
Og som jeg prøvde å være høflig mot da.
Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).
Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.
Så jeg prøvde å være høflig da.
Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.
Og prøvde å oppføre meg bra vel.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.
Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.
Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.
(Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).
Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.
At 'hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?'.
Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).
Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.
Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.
Må jeg vel si.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde bestemt meg for det.
At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.
Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.
Jeg begynte med en gang, på Braemar.
Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.
De skulle Isle of White, fortalte de meg.
Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.
Visste det seg seinere.
Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.
Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.
Braemar gikk fra Oslo til Harwich.
Og kjørte også innom Hirtshals.
(Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.
(For vi kunne jo se byen, fra ferja).
Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.
Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.
Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.
Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.
Så sånn var det.
Men men).
Det var to overnattinger, mener jeg.
Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.
Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.
Nesten.
Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.
Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.
Må man vel si.
Noe sånt.
Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.
(Altså tre år før det her).
Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.
Det eneste jeg syntes var kjedelig.
Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.
Det hadde jeg ikke skjønt.
Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.
Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.
Pakistaneren satt for det meste på lugaren.
Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.
Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.
Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde jo klart å 'robbe' en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.
Og jeg trengte litt tid for meg selv og.
Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.
Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.
Og i etasjen under diskoteket vel.
Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.
Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.
Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.
Hun stod helt aleine og spilte, om natta.
Like ved lugaren hennes.
(Turen hun vant var for to personer.
Og hun hadde tatt med seg sin mor.
Som lå og sov, i lugaren).
Så jeg kom i prat med henne da.
For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.
Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.
Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).
Hu jenta var fra Oslo vel.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.
Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.
(Men bare 17, tror jeg.
Jeg selv var jo fortsatt 18 da).
Og at mora hennes var med på turen.
Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.
Så sånn var det.
Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.
For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).
Og måtte liksom psyke meg opp litt da.
De var ganske modne, de her tre trønderdamene.
Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.
Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.
Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.
Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.
Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).
I en resepsjon der da.
Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.
Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.
(Naturlig nok.
De fleste folka på båten var enten i diskoteket.
Ellers så sov de da).
Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.
Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.
Siden det var tre like, på den automaten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
(Da lønner seg forresten å spille en gang til.
Hvis man vinner gevinst.
på en sånn enarmet banditt.
I tilfelle man får 'hold'.
Da kan man bare trykke hold, tre ganger.
Også vinner man igjen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på nå.
Så sånn var det).
Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.
Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.
Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.
Men hu var veldig pen da.
Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.
Hvem vet.
Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.
Hu virka ikke så rå, på båten der.
Hu drakk jo ikke i det hele tatt.
Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.
Hva vet jeg.
Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.
Siri Rognli Olsen.
Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.
De dro meg meg på kinoen der.
Vi så 'Dangerous Liasons', eller noe.
Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.
Også satt de to andre, på min høyre side vel.
Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.
Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.
Mens vi så på filmen da.
Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.
Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett 'Heksene i Eastwick'.
(Med Jack Nicholson vel.
Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).
Det hadde jeg ikke, sa jeg.
(Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.
Skoleåret før.
På Snorre Kino vel.
(Eller om den kinoen het Saga kino).
Noen måneder før det her da.
For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.
Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.
Så vi tok oss vel noen fritimer da.
Som vel ingen merka, tror jeg.
Så sånn var det.
Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.
Pluss en annen film da.
Noe sånt).
Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.
Og jeg fulgte etter.
Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.
Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.
Og vi chatta litt der da.
Olsen var ei dundre, må jeg nok si.
Men ei litt kul dundre, må man vel si.
Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.
Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.
(Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.
At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.
Så traff jeg ei litt sånn 'drog'-aktig dame, fra Larvik vel.
Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.
Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.
Men det måtte bli senere, sa hu.
Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.
Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.
Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.
I senga over oss.
Mens hu runka meg da.
Og mens jeg maste om å få knulle henne da.
(For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.
Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.
For å si det sånn.
Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.
Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.
Winnem mente det og det var smart vel.
Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.
Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.
Siden personalet på ferja fant passet hennes da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Og da møtte jeg Frode Kølner.
Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.
Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.
Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.
Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.
Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.
En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).
Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.
Som jeg hadde møtt på danskebåten.
(Dette kan ha vært sommeren etter og.
Jeg husker ikke dette helt sikkert).
Og da ble jeg flau, husker jeg.
For hu var jo det 'droget', for å si det sånn.
Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.
Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.
Eller, det var vel kanskje ikke så ille.
Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.
Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det).
Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.
Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.
(Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.
Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.
Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.
Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.
For hu var ganske mainstream.
Og jeg var ganske mainstream da.
Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.
Det er litt rart.
Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.
Og syntes at dem var morsomme da.
Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.
Men men).
Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.
De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.
Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.
På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.
For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.
Etter at ferja kom fram til England.
Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.
Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.
På toget, så satt det også en engelskmann.
Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.
Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.
Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.
Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.
Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.
På båten.
Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.
Som mange nok skulle.
De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.
Hvem vet.
Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.
Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.
Men men.
Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.
Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.
Til maten.
Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.
En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.
En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.
Det tålte ikke han briten.
Han ble drit sur på meg.
Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).
At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.
Noe sånt.
Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.
Da holdt jeg bare kjeft.
Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.
Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.
Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.
For han var ganske høyrøstet, han briten da.
Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.
Også skulle han tilbake til England igjen.
Sikkert for å møte familie og venner.
Og se de igjen.
For første gang, på mange år.
Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.
Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.
Noe sånt.
Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.
For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.
Som ikke huska hva man skulle si da.
Så sånn var det.
Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.
Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.
Mens jeg likevel var i London liksom.
Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.
Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som 'Killing an Arab', på vel.
På båten da.
(Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).
Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.
I begynnelsen av karrieren til the Cure da.
Ok, sa vel jeg.
Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.
Som var 'Boys Don't Cry', tror jeg.
Eller, 'Three Imaginary Boys', var det kanskje.
(Det var vel den kassetten med 'Why can't I be you', (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).
Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.
(Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.
At de kunne tåle frikete klær.
Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.
Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).
Så jeg lurte litt på det her da.
Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien 'New Romance' og/eller 'New Wave'-band.
Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.
På begynnelsen av 80-tallet vel.
Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).
Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.
Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.
Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.
Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.
Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.
Men the Cure hadde 'lidende', sørgelige og følsomme tekster og sanger.
Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.
Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).
Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.
Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.
The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.
Må man vel si.
Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).
For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.
Som likte å lese en bok, kanskje.
Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.
Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.
Noe sånt.
Det var musikk for intelektuelle kanskje.
Det er mulig.
For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.
Noe sånt.
Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.
(Av en eller annen grunn.
Og uten at jeg vet om det stemmer.
Men men).
Så det at Robert Smith brukte sminke.
Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).
(Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.
Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.
Såvidt jeg visste om, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.
At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.
Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.
Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.
I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.
(En litt eldre, og tre yngre vel).
Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).
Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.
(Noe sånt).
Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.
I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.
Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.
Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.
Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.
Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.
Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.
Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).
Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.
Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.
At det foregikk rasisme mot hvite.
Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.
Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.
Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.
I Oxford Street da).
De hadde nok rappa røykpakka mi.
Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.
Så jeg hadde flaks da.
Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.
Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.
Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.
Uten penger i London liksom.
Men jeg hadde flaks da.
Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.
Så det var vanskelig å finne noe der da.
Så sånn var det.
Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.
Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.
Etter det her da.
Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.
Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på 'hoved-soverommet', i Leirfaret 4B da.
Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.
Så sånn var det.
Så å se det 'Welcome to Brighton'-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.
Det var hyggelig syntes jeg.
Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.
Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.
(Var det vel).
Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.
Å se det 'Welcome to Brighton'-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.
Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.
Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.
Må jeg vel nesten si.
Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.
Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.
Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.
Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.
Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt 'babyface' da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).
Men nå var jeg tilbake i Brighton.
Jeg tørr ikke skrive 'mitt kjære Brighton'.
For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.
Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.
Så jeg våknet opp ihvertfall.
Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.
Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.
Brighton var endestasjonen da.
Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.
Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.
Jeg lot de gå foran meg.
For det meste vel.
(Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).
Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).
Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.
Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.
Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.
Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.
Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.
Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.
Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.
For å se på lugaren da.
Men mora lå vel og sov der vel.
Så jeg fikk vel bare se på badet vel.
Noe sånt.
Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.
Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.
Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.
Noe sånt.
Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).
Og jeg hadde vel drukket litt og.
Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.
Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.
Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?
Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.
Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.
Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.
Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.
Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.
Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.