Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.
Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.
Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.
Eller noe.
Noe sånt.
Og jeg drakk sikkert en cola da.
Noe sånt.
Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.
Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.
Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.
At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.
Men men.
Midt i eksamen, var vel det her vel.
Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.
På datalinja da.
Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.
Et år til med 'Case', og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.
Så jeg er glad at jeg slapp unna det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.
(En juletentamen, var det vel kanskje.
Hvis det ikke var en påsketentamen).
Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.
Han kjørte meg helt bort til skolen.
Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.
Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.
Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.
Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).
At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.
(Istedet for på fem-seks timer da, som var den 'vanlige' tiden).
Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.
Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.
Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.
(Norsklærerinna).
Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.
Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.
Hu sa da at 'det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik'.
Noe sånt.
Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.
Utenom den bunken som de andre stilene lå i.
Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.
Til Høstmælingen.
Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.
Hva vet jeg.
Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.
Ved å trekke ned karakteren litt.
Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.
Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.
Jeg hadde jo hatt 'S', i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.
Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.
Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.
(Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).
For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.
Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.
Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.
Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.
Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.
Siden jeg dukka opp der for seint da.
Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.
Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt 'kott', eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.
Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.
Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.
Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.
Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.
Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).
Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).
Så faren min hadde nok dårlig råd.
Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.
Og at jeg måtte klare meg selv.
Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.
Et par hundre, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.
Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.
'Nei', sa jeg.
Eller om jeg rista på huet.
Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.
Til en liten studentleilighet.
Jeg så på meg selv som ganske voksen da.
Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.
For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.
Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor 'tre-oppbevarings-kasse', med hjul på da, under den gamle senga mi.
Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.
Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.
Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.
For det skjedde ikke.
Jeg fikk ikke noe forvarsel.
Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).
Så jeg fikk ikke 'redda' de tingene jeg ønsket å ta vare på da.
Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.
Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.
Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.
At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.
Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.
Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.
Jeg husker på en russekro.
Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.
Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.
Og stura, må jeg si.
I russedressen min da.
Ingen ville snakke til meg der vel.
På russekroa da.
Så jeg kjeda meg fælt da.
En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.
Opptatt med sitt da.
En fyllik kom forbi, og sa 'du vil få din tid, det ser jeg i øya dine'.
Eller noe sånt.
Så det var jo rimelig flaut da.
Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.
Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.
Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.
Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.
Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.
Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.
Noe sånt.
Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.
(Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).
Den som lurte meg, det var en utlending.
En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.
Noe sånt.
Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.
Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.
I 50-åra kanskje.
Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.
Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.
Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.
Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.
Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.
Det er mulig.
Og de hadde ikke calling der heller.
Bare en ringeklokke.
Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.
Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.
Som jobba på gølvet da.
Så det skjærte seg der gitt.
Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.
Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.
Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.
Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.
De eneste fargede på Berger, de var adopterte.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.
Mens jeg jobba der da.
De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik visste meg en gang det.
Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.
At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.
Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.
Og på den og den måten da.
(Noe sånt var det vel).
Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.
Og som jeg ikke har sett noe lignende av.
Hverken før eller seinere vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På bursdagen min, 25. juli 1989.
Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.
Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.
Og lå i sola en del og sånn vel.
Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.
(Noe jeg ikke pleide å gjøre.
Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.
Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).
Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.
Akkurat da jeg dukka opp der.
Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.
(Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.
Og nesten heiv dem uti vel.
Noe sånt).
For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.
Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.
Og det hadde jeg nok ikke gjort da.
Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.
Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.
En grusvei vel.
To av de 'bade-jentene', de satt oppi fjellet der cirka.
Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.
Og de sa at jeg kunne få fyr da.
(Noe sånt).
Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.
I en halvtime kanskje.
Noe sånt.
Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.
Hu hadde skadet beinet sitt.
Eller noe.
Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.
Noe hu unnskyldte seg for da.
Jeg sa det ikke gjorde noe.
Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.
(Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).
Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så gikk jeg tilbake til Ågot.
Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.
Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.
I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.
Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.
Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.
Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.
Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.
Mot armene sine, osv.
(Noe sånt.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).
Alle disse jentene var jo drit sure da.
Og Ågot og vel.
De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.
Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.
Men dette var jo Pia sine venner.
Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.
Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.
(At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.
At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.
Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.
For dem var rimelig sure da.
Sånn som jeg husker det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).
Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.
Noe sånt.
Så jeg dro ned dit.
Og gikk opp i tredje etasje der.
For å se på noe musikk-show der da, eller noe.
Og hvem dukket opp der?
Jo.
Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).
(Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.
Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.
I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.
At, 'Erik har bare sjangs på stygge damer').
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem hang Guro sammen med der?
Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.
Hu smekre/ganske hotte brunetta.
Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn 'hemmelig' røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.
Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.
Hu dama, hang sammen med Guro da.
(Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).
Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på 'fjortiss-fylla', i Brighton.
At jeg var homo.
Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden Øystein og dem venta på meg.
Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.
Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.
Men men).
Så jeg chatta med Guro da.
Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).
Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.
Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.
Så sånn var det.
Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.
(Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.
Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).
Men hu sa, 'vi har jo Metro da', hu Guro da.
(Noe sånt).
Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.
Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).
Siden hu var så uhøflig da.
(Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.
Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.
For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.
Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.
Når dem satt oppå den her gangbrua da.
Siden dem var så fulle og rølpete da.
Så sånn var det).
Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.
Nei, det fant jeg meg ikke i.
Så sånn var det.
Og så stakk bare de jentene da.
Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.
(Dette var kanskje i juli 1989 da.
Noe sånt).
Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.
(En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.
Det er vel ganske langgrunt der.
Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.
(For eksempel, så var det sånn.
At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.
Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.
Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.
Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.
Bare noe jeg tenkte på).
Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.
For å si det sånn.
Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell lå der i bikini, husker jeg.
Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.
(Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.
Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.
Men men).
Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.
Så dette ble bare rarere og rarere.
De skulle windsurfe der.
Espen Melheim hadde surfebrett.
Og skulle lære Anne og Annika å surfe.
Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.
De var toppløse.
Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.
(Om ikke gjennom Havnehagen da.
Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).
Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.
De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.
Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.
Som hadde gått i klassen min tidligere.
Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.
Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.
(Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.
Som det ikke var så mye sand på heller.
Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).
Jeg gikk bort til Espen og dem.
Da de dukka opp der.
(Jeg kjente jo Annika fra før.
Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.
Og Anne Uglum og Espen Melheim.
De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.
Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.
Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.
Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.
I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De her tre folka.
De hadde med en våtdrakt.
Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.
Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.
Espen Melheim stod bare og så på.
Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.
Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.
Når Espen Melheim dukka opp der da.
Så sånn var det.
Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.
Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).
Nesten like store som Christell sine vel.
(Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).
Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).
Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.
(Det er mulig).
Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.
Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.
Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.
Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.
Rundt Espen Melheim og meg der.
For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.
Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.
Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.
Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.
Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.
Og Anne, Annika og jeg.
Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.
Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.
Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.
(Var det vel).
Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.
Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.
Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.
Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.
Like fort som de hadde dukka opp cirka da.
Christell spurte meg om, 'liker du dem?'.
(Hu mente vel Anne og Annika da).
'Ja', svarte jeg.
De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.
De hadde begge pent lyst hår.
Og de var slanke og smekre.
Og de hadde jo pupper og sånn.
Og de var vel litt solbrune og kanskje.
Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.
De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.
Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at 'hadde det vi kaller sex-appeal'.
Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.
Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).
Og var også slank og smekker.
Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.
Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre 'sex-kittens' da.
Kan man vel nesten si.
De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.
Det var kanskje litt rart, at alle disse tre 'sex-kittens-ene', hadde gått i samme klasse.
At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.
(Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).
Det var kanskje litt spesielt,
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.
Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
søndag 25. desember 2011
Jeg får vel ta med noen julesanger, siden det er jul her i England, i dag
PS.
Den julesangen her, var mora mi, Karen Ribsskog, så begeistret for, på 70-tallet, husker jeg:
