En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.
Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.
Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).
Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.
(Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).
Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).
(Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).
Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at jeg fikk litt driks.
Gjerne en femmer eller en tier, vel.
Og noen ganger litt mer, kanskje.
Så selv om lønnen var ganske lav.
Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).
For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.
Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.
Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.
Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.
Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.
For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.
(Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).
Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).
Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).
Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).
Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.
Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.
(Langs E18, eller noe, vel).
Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.
(For de hadde ikke remulade, da).
Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.
(Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.
Huska jeg fra Rimi, da).
Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.
(Og som fikk majones).
Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.
Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.
Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.
Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).
Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.
Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.
Men de som bodde der, de var hyggelige da.
For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.
For å få bort sausen, da.
Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.
Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).
Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.
Og de sa vel at det gikk greit.
Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).
Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.
For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.
(Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.
Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).
Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.
Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.
Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).
Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.
For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.
Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.
Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.
Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi 'Hutta-Heita', bak Holmenkollveien der, da.
Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).
Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.
Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.
Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.
Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.
Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.
Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).
Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).
Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.
Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.
Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).
Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).
Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje 'hei' da, på en hyggelig måte.
Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).
Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.
Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.
Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.
Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.
Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.
Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte 'som Erik', til han distriktssjefen, da.
Så det var rimelig flaut da, husker jeg.
Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.
For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).
Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.
Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.
For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.
For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.
Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.
Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.
Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.
Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.
Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.
Istedet for å sykmelde meg der.
Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
fredag 31. august 2012
Det stemte visst at min mors fetter, Ola Øyvin Ribsskog, er død. Men hva betyr det korset igjen? Hm
http://tux.aftenposten.no/personalia/paperadsobi/805716.pdf
PS.
Og hvorfor kaller de Samasati for Margrete?
Her må det være noe 'tullings'.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://skattelister.no/skatt/profil/samasati-margrete-ribsskog-41770420/
Jeg fikk en e-post fra Advokatforeningen
 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Deres ref. 141241 |
Jeg sendte en e-post til Sjøfartsdirektoratet
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på falske fyrtårn |
Min Bok 5 - Kapittel 9: Enda mer fra Chinatown Expressen
På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.
Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.
Hu pleide noen ganger å gi meg råd.
En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.
Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.
(For jeg var kanskje litt stressa, da).
Og da brøt hu 'Bærums-dama' inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).
I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.
Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.
Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.
Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.
Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tenåringsgutten, han var litt 'på' meg, etterhvert der, husker jeg.
Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.
Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).
Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.
(For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).
Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.
Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.
Og det dem egentlig trengte meg til der.
Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.
Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.
(Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).
Og den oppgaven klarte jeg greit, da.
(Synes jeg selv, ihvertfall).
For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.
Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.
Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.
For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.
Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.
Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.
Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).
Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.
Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.
Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.
(Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).
For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.
For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.
Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.
For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).
Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.
For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.
Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).
At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et 'vrak', for å kjøre med, på jobben.
For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.
Og det likte jeg ikke da, husker jeg.
(Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.
Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.
Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).
Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).
Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.
Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.
Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).
(Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.
Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).
Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.
Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.
(Mest for å ha noe å si, da).
Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).
Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.
(Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.
For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la også merke til det, (husker jeg).
At disse 'Blommenholm-nabo-kara'.
De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.
Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).
For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.
Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.
(Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.
Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for 'parringsleiken', til de lokale Bærumsungdommene, da.
(For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).
Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.
Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.
Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).
De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.
Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.
Men jeg jobba der jo bare på søndagene.
Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.
Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.
Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).
Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.
Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.
Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.
Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).
Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.
Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.
Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.
Hu pleide noen ganger å gi meg råd.
En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.
Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.
(For jeg var kanskje litt stressa, da).
Og da brøt hu 'Bærums-dama' inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).
I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.
Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.
Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.
Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.
Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tenåringsgutten, han var litt 'på' meg, etterhvert der, husker jeg.
Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.
Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).
Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.
(For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).
Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.
Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.
Og det dem egentlig trengte meg til der.
Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.
Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.
(Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).
Og den oppgaven klarte jeg greit, da.
(Synes jeg selv, ihvertfall).
For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.
Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.
Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.
For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.
Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.
Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.
Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).
Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.
Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.
Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.
(Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).
For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.
For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.
Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.
For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).
Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.
For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.
Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).
At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et 'vrak', for å kjøre med, på jobben.
For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.
Og det likte jeg ikke da, husker jeg.
(Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.
Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.
Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).
Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).
Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.
Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.
Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).
(Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.
Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).
Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.
Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.
(Mest for å ha noe å si, da).
Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).
Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.
(Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.
For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la også merke til det, (husker jeg).
At disse 'Blommenholm-nabo-kara'.
De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.
Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).
For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.
Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.
(Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.
Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for 'parringsleiken', til de lokale Bærumsungdommene, da.
(For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).
Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.
Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.
Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).
De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.
Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.
Men jeg jobba der jo bare på søndagene.
Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.
Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.
Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).
Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.
Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.
Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.
Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).
Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.
Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.
Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
torsdag 30. august 2012
Jeg sendte en ny e-post til Twitter
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
#5995111 Twitter Support: update on "Offensive content - @KarlQHalvorsen" |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Thu, Aug 30, 2012 at 8:11 PM | |||||
To: Twitter Support <support+id5995111@twitter.zendesk.com> | ||||||
| ||||||
Jeg sendte en ny e-post til Advokatforeningen
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Deres ref. 141241 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Thu, Aug 30, 2012 at 7:17 PM | |||||
To: Disiplinærnemnden for advokater <nemnden@jus.no> | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Jeg sendte en ny e-post til Pizza og Kina Expressen
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering/Fwd: Attest |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Thu, Aug 30, 2012 at 6:23 PM | |
To: jornatle@expressmat.no | ||
| ||
Jeg sendte en ny e-post til Pizza og Kina Expressen
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Attest |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Thu, Aug 30, 2012 at 5:56 PM | |
To: Jørn Atle Berg <jornatle@expressmat.no> | ||
| ||
Jeg sendte en e-post til Pizza og Kina Expressen
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Attest |
Min Bok 5 - Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen
De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.
De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).
Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.
Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).
Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.
(Etter at han spurte meg om det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).
Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.
(For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).
Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).
Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.
Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.
Også gikk det et minutt eller to, da.
Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het 'and i satesaus', (husker jeg).
Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.
Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).
(Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.
For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.
Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.
Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.
Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.
Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.
Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.
Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.
Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.
(Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).
Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.
Som var på ganske greie adresser, vel.
Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.
Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.
For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.
Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.
Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.
Så har det gått litt mer enn en time, da.
Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.
(På en streng måte, vil jeg vel si).
For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske 'runde'.
Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.
Og så spørre om det var greit.
Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).
Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.
Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.
For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.
Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.
Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.
Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).
Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.
(Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).
Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.
Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.
Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.
Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.
Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.
Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.
(Noe sånt).
Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.
For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).
Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.
For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).
Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.
Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.
Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.
Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.
(For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).
Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.
De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.
Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.
Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.
(Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).
Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.
Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).
Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.
(Etter at han spurte meg om det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).
Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.
(For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).
Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).
Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.
Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.
Også gikk det et minutt eller to, da.
Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het 'and i satesaus', (husker jeg).
Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.
Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).
(Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.
For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.
Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.
Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.
Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.
Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.
Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.
Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.
Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.
(Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).
Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.
Som var på ganske greie adresser, vel.
Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.
Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.
For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.
Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.
Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.
Så har det gått litt mer enn en time, da.
Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.
(På en streng måte, vil jeg vel si).
For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske 'runde'.
Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.
Og så spørre om det var greit.
Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).
Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.
Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.
For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.
Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.
Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.
Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).
Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.
(Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).
Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.
Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.
Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.
Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.
Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.
Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.
(Noe sånt).
Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.
For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).
Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.
For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).
Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.
Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.
Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.
Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.
(For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).
Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.
De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.
Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.
Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.
(Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 - Kapittel 7: Chinatown Expressen
Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.
Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.
Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).
Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).
Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).
Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.
(Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).
Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.
Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.
Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.
(En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).
Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).
Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.
Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).
(For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.
Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.
Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).
Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).
Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.
Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).
Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
(Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).
Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.
Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.
(Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).
Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.
For det var helt kaos der, da.
Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.
Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.
Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).
Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.
Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.
For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.
Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.
Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.
Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.
Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom 'digg', å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).
Det var Savoy, med sangen 'Velvet'.
Og en sang som het 'Lucy's Eyes', med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.
(Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).
Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og 'Dalom'/'Gokk'/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.
Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).
Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).
Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).
Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.
(Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).
Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.
Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.
Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.
(En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).
Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).
Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.
Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).
(For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.
Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.
Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).
Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).
Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.
Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).
Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
(Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).
Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.
Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.
(Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).
Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.
For det var helt kaos der, da.
Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.
Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.
Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).
Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.
Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.
For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.
Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.
Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.
Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.
Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom 'digg', å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).
Det var Savoy, med sangen 'Velvet'.
Og en sang som het 'Lucy's Eyes', med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.
(Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).
Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og 'Dalom'/'Gokk'/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
onsdag 29. august 2012
Jeg fortsetter å søker på jobber. Denne gang som Designate Deputy Manager
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Designate Deputy Manager |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Wed, Aug 29, 2012 at 4:29 PM | |||||
To: Mc.8.a4lgd5ir1pk@mccarthyrecruitment.aptrack.co | ||||||
| ||||||
