Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.
(De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk 'Groruddalen-stil').
Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.
(Var det vel).
Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.
At, 'det kjører en politibil forbi her i 'gangveien' nå'.
'Du har vel ikke noe 'utestående' med politiet?'.
Nei, da måtte jeg bare glise.
For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.
Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i 'hotpants', på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald's og sånn da.
Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.
Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald's og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg dro med Axel på McDonald's, i Nedre Slottsgate der da.
(Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.
Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.
Hvis det ikke var den McDonald's-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).
Og hva klarte Axel?
Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.
Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.
Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald's da.
Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.
Så jeg så 'Døden på Oslo S', og vel også 'Hjemme Alene', (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.
På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.
Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.
Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.
Mens hu pene Lena, var på lerretet.
Mens hu Lena var naken, i filmen da.
Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.
Hva skulle jeg gjøre da?
Skulle jeg lukke igjen øynene?
Var jeg for gammel til å se den filmen?
Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?
Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.
Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.
Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.
Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.
Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.
(For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).
Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).
Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.
(Eller noe).
Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.
Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.
Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.
Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.
Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.
Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.
(Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).
Nei, Oslo er en veldig tøff by.
Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.
Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.
(Kanskje med unntak av Nurnberg.
Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).
Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).
Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.
Så Oslo er nok en hard by.
Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her 'dritten', i Oslo Sentrum.
Han må nok ha blitt rimelig 'herda' av det, vil jeg nok tippe på.
(Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).
Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).
Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.
Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).
Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.
Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.
Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.
Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.
For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.
(Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen 'sleipe folk', hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.
(For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).
Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.
Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.
Fra høsten 1990.
(Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i slutten av juni, i 1990.
Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.
For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.
Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.
Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.
(Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).
Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.
En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.
Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.
Hvor deres bekjente 'Veske-Bjørn' hadde butikk, tror jeg.
(Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel nevnte hele tida Alfaset.
(Av en eller annen grunn).
Og det var der som faren min kjørte feil da.
Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).
Og så til Høybråtenveien den veien da.
For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
At jeg skulle flytte til Furuset da.
Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at 'hvordan er det på Furuset, du som har vært der?'.
'Masse deilige gutter og jenter', svarte Lill da.
(Til hu Pia fra Korea da).
Så Lill og Pia fra Korea.
De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.
Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
onsdag 25. januar 2012
Min Bok 2 - Kapittel 26: Mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Hu Anette, som mer eller mindre var, i den Abildsø-gjengen.
Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).
Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).
Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.
Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.
Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.
Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).
Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).
Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).
Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).
Og at han karen hadde vært 'klengete' da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.
Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.
Vi gikk bort i retning av Oslo City.
Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.
Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).
Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.
Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).
Og jeg sa at det var greit.
Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.
For hu hadde ikke lighter da.
Og da var det en kar på bussen.
Som snudde seg, etter noen minutter.
(En kar i 40-åra kanskje).
Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.
Jeg svarte 'nei'.
For det hadde jeg jo ikke.
Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.
Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.
Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.
Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.
Han som ble kalt 'Edderkoppen', vel.
Noe sånt.
Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).
Og det var visst riktig da, skjønte jeg.
Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.
Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.
(Som jeg ikke husker hva heter nå.
Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).
Nei, jeg fant det ikke nå.
Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.
Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.
Ikke langt fra Sock Shop der vel.
Og Marlboro-klesbutikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.
Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.
Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.
Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).
Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på 'Haleluja-møter').
Han 'måtte' da liksom ha den buksa da.
Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.
Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.
Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.
Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.
Han skjønte ikke at jeg kødda da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.
Og etter militæret, så var det nedgangstider.
Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.
Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.
(Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).
Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.
Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).
(For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).
Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.
Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.
Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.
Og han kjøpte først noe godteri.
Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.
Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).
Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.
For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.
(Og rydda i noen hyller, eller noe).
Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.
Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.
Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.
Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.
Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.
Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.
Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra 'Abildsø-tida', plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.
Også fikk de bare beholde depositumet.
Det var greit, sa Jorås, etterhvert.
Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.
Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.
(Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).
Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.
Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.
Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.
Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.
Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.
Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.
Og det slapp jeg da.
Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.
Mens hu lo litt vel.
Men jeg var jo ikke vant til å sy.
(Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).
Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.
Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.
Jeg flytta ut i slutten av juni da.
Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.
At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.
For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.
For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.
(Siden NHI var en privat høgskole da).
Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.
Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen og jeg.
Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.
(For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.
(Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).
For 1000 kroner da.
(Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.
Så jeg var kanskje litt sleip da.
Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.
(Ser jeg på notatene mine her).
Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.
Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.
Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.
Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.
For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.
Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.
For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).
Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).
Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.
Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.
Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.
Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).
Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).
Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).
Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).
Og at han karen hadde vært 'klengete' da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.
Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.
Vi gikk bort i retning av Oslo City.
Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.
Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).
Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.
Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).
Og jeg sa at det var greit.
Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.
For hu hadde ikke lighter da.
Og da var det en kar på bussen.
Som snudde seg, etter noen minutter.
(En kar i 40-åra kanskje).
Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.
Jeg svarte 'nei'.
For det hadde jeg jo ikke.
Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.
Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.
Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.
Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.
Han som ble kalt 'Edderkoppen', vel.
Noe sånt.
Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).
Og det var visst riktig da, skjønte jeg.
Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.
Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.
(Som jeg ikke husker hva heter nå.
Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).
Nei, jeg fant det ikke nå.
Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.
Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.
Ikke langt fra Sock Shop der vel.
Og Marlboro-klesbutikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.
Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.
Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.
Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).
Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på 'Haleluja-møter').
Han 'måtte' da liksom ha den buksa da.
Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.
Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.
Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.
Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.
Han skjønte ikke at jeg kødda da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.
Og etter militæret, så var det nedgangstider.
Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.
Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.
(Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).
Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.
Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).
(For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).
Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.
Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.
Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.
Og han kjøpte først noe godteri.
Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.
Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).
Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.
For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.
(Og rydda i noen hyller, eller noe).
Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.
Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.
Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.
Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.
Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.
Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.
Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra 'Abildsø-tida', plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.
Også fikk de bare beholde depositumet.
Det var greit, sa Jorås, etterhvert.
Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.
Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.
(Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).
Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.
Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.
Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.
Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.
Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.
Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.
Og det slapp jeg da.
Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.
Mens hu lo litt vel.
Men jeg var jo ikke vant til å sy.
(Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).
Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.
Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.
Jeg flytta ut i slutten av juni da.
Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.
At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.
For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.
For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.
(Siden NHI var en privat høgskole da).
Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.
Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen og jeg.
Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.
(For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.
(Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).
For 1000 kroner da.
(Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.
Så jeg var kanskje litt sleip da.
Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.
(Ser jeg på notatene mine her).
Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.
Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.
Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.
Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.
For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.
Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.
For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sendte en påminnelse til FN
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Reminder/Fwd: Problems with the UN and British Government/Fwd: Problemer med britisk politi/Fwd: Report of crime
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jan 25, 2012 at 11:54 AM | |||||||||||||||
|
To: InspectorGeneral@unhcr.i-sight.com | ||||||||||||||||
| ||||||||||||||||
Jeg sendte en ny e-post til den britiske EU-kommisjonen
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Complaint about the Domstoladministrasjonen in Norway/Fwd: Ny oppdatering til direktør Langbach/Fwd: Oppdatering til direktør Langbach/Fwd: Klage til direktør Tor Langbach/Fwd: 201100001 Henvendelse vedr klage
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jan 25, 2012 at 9:42 AM | |
|
To: Jeffrey.LAMB@ec.europa.eu Cc: gudmundur.einarsson@efta.int | ||
| ||
Min Bok 2 - Kapittel 25: Enda fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo
Fler ting, som jeg husker fra det første året, som jeg bodde i Oslo.
Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen 'The Wall', med Pink Floyd.
Den filmen hadde jeg ikke sett før da.
Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.
For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.
(Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).
Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.
(Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).
Og det var filmen 'Apokalypse nå!', (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.
Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.
Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.
Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.
Men Øystein ville ut da.
Han ville ikke så på denne filmen.
Enda den filmen var gratis.
Og enda Øystein liksom var film-frik da.
Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.
Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).
Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.
Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at 'kinesere' ble drept, på lerretet?
Det er mulig.
Hvem vet.
Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen 'Casualties of War', som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.
Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.
Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at 'vet du hva jeg kan gjøre med deg?', (eller noe).
Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.
Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.
Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.
Men jeg lot han slippe unna.
Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).
Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.
Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.
Vi visste jo hvem han Percy var liksom.
Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.
Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.
Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.
For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).
Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.
For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).
Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.
Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.
(Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).
Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.
Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.
(Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.
Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.
Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.
Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.
Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.
Men jeg hadde litt dårlig råd da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.
Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.
Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.
Noe sånt.
Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.
Og ville inn og si hei da.
Og han var tydelig opprørt.
Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.
Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville 'bli som meg'.
(Eller noe).
Og ha egen hybel, osv., da.
Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.
Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.
På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.
Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.
Det er mulig.
(Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.
(Uten at jeg er helt sikker på det da).
Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.
Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Kjetil, som pleide å dra på 'Haleluja-møter'.
Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.
Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.
For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).
Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.
Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde 'hypet', (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.
Så jeg satt på en maxi med de da.
Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.
Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.
Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.
Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.
I Oslo Sentrum der.
(Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).
Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.
Ved Jernbanetorget der.
(Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).
For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.
For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var 'nazi-musikk'.
Jeg svarte vel det, at det visste jeg.
Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.
Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.
For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.
(Skoleåret før).
For de hørte jo på masse forskjellig 'sær' og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.
Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.
Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.
Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.
Jeg er vel liberal da, (heter det vel).
Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.
Selv om hadde lest i 'Mein Kampf', av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.
For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.
For å argumentere mot den, for eksempel.
Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.
Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.
Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.
Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.
Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.
Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.
Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).
Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.
Jeg tror ikke at det er sånn.
Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.
De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.
Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.
Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).
Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).
Ved Egertorget der cirka vel.
Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.
At Levis også hadde leid nabo-rommet.
Og der satt det noen og filmet oss da.
(Fikk vi bekreftet etter pausen da).
Mens vi var på møte der da.
Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.
Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.
Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.
(Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).
Dette var nok antagelig i 1990 da.
Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.
Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.
For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.
For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.
(Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).
Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.
Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.
For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.
Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.
(Av gammel vane, fra skolen nærmest).
Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.
En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.
Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.
Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var, at Lill Beate Gustavsen, og Pia fra Korea, de dro meg med på Rockefeller, en fredagskveld vel, for å se filmen 'The Wall', med Pink Floyd.
Den filmen hadde jeg ikke sett før da.
Og jeg likte dette konseptet, som ble kalt Rock Cinema vel, veldig godt.
For det var kult syntes jeg, at man kunne sitte der, med en halvliter, mens man så på en kul film da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, gikk rundt i Oslo Sentrum, for å finne på noe å gjøre, dette studieåret.
(Vi hadde vel spilt biljard, der hvor det en gang var et bad, (Nedre Torggata bad vel), ved Rockefeller der da).
Og så var det gratis kino, på Rockefeller husker jeg.
(Dette la jeg tilfeldigvis merke til, da vi gikk ikke så langt unna inngangspartiet, til det diskoteket der).
Og det var filmen 'Apokalypse nå!', (om Vietnam-krigen), som Rockefeller viste gratis da.
Så jeg dro med Øystein inn der, for å se på på den filmen da.
Siden jeg jo hadde vært på Rockefeller og også på Rock Cinema vel, tidligere da.
Og den filmen virka jo dritkul, (syntes jeg), med helikoptere som fløy i formasjoner, med musikk av the Doors, og med bomber og napalm her og der da.
Men Øystein ville ut da.
Han ville ikke så på denne filmen.
Enda den filmen var gratis.
Og enda Øystein liksom var film-frik da.
Jeg spurte Øystein etter at vi hadde gått ut, hva dette kom av, at han ikke ønsket, å se på den filmen.
Men da svarte ikke Øystein noe klart, (som jeg klarte å forstå, ihvertfall).
Så det lurer jeg vel på ennå, hvis jeg skal være ærlig.
Kanskje grunnen var at Øystein var adoptert, fra Sør-Korea, og likte å se på at 'kinesere' ble drept, på lerretet?
Det er mulig.
Hvem vet.
Men Øystein dro meg jo seinere dette studieåret, med for å se på filmen 'Casualties of War', som også var med handling fra Vietnam-krigen, på Klingenberg kino.
Så hva som dette skyldes, at min tremenning, Øystein Andersen, ikke ville se på filmen Apocalypse nå!, gratis, på Rockefeller der, dette skoleåret, (enda jeg syntes at den filmen virka rimelig kult), det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Så var det en kar, som handla der, som ble kalt for Percy.
Og Vanja Bergersen, som jobba deltid i kassa der, hu sa en gang, til butikksjef Kristian Kvehaugen og meg, (på et personalmøte, var det vel), at han Percy hadde sagt det til henne det, (en gang), at 'vet du hva jeg kan gjøre med deg?', (eller noe).
Så han Percy hadde et veldig dårlig rykte da.
Og en gang, så rappa han en kurv med mat der.
Så assistent Irene Ottesen og meg, vi løp etter han, til blokka der han bodde, like ved butikken der da.
Men jeg lot han slippe unna.
Percy var en kraftig kar, og kunne nok være farlig å slåss med, (tenkte jeg).
Og han hadde jo et veldig dårlig rykte.
Så jeg tenkte at det var ikke noe vits, i at Irene Ottesen og meg, ofra helsen vår, på grunn av en handlekurv med mat, (som hans slektninger seinere betalte), til drøye hundre kroner da.
Vi visste jo hvem han Percy var liksom.
Det viktigste var vel at vi sørga for at noe lignende ikke skjedde igjen, tenkte jeg vel kanskje da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lurer på det, om han Percy, var en kar, som bodde på Abildsø der, på den samme tida, som jeg også bodde der.
Jeg husker det, at etter jul, dette skoleåret.
Så fikk jeg mast meg til, å få låne brødristeren, til bestemor Ågot, en gang, som jeg var på besøk hos henne, på Sand der.
For jeg merka det, at jeg ikke hadde så mye penger igjen, av studielånet, (etterhvert).
Så jeg tenkte det, at jeg kunne kjøpe sånne ferdig-oppskjærte brød, og så riste dem, i en brødrister, på kjøkkenet, som var ved siden av hybelen min, på Abildsø der da.
For jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza der, av familien Jorås, (som jeg leide av da).
Men å riste brød, i en brødrister, det hadde dem ikke sagt noe om.
Også kjøpte jeg også sånne ferdig oppskjært Norvegia-ost-skiver da.
(Som Magne Winnem hadde tatt med, den gangen, da også Cecilie Hyde var på besøk hos meg, i Uelands gate der).
Også spiste jeg toast med hvitost da liksom.
Siden dette var en god del billigere enn burgere da liksom.
(Selv om jeg merka det, at det liksom mangla noe, når jeg bare spiste de her osteskivene da.
Det ble jo som at noe mangla, når jeg ikke fikk i meg skikkelig middag, mener jeg.
Og det merka jeg også, at jeg ble ikke helt fornøyd, av bare brødskiver med ost.
Man måtte vel ha litt proteiner, som i kjøtt fra okse, svin eller kylling, i kosten også, for å bli fornøyd, skjønner jeg nå ihvertfall.
Og det skjønte jeg vel også ganske klart på den her tida og.
Men jeg hadde litt dårlig råd da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den dagen, som jeg dreiv på, og prøvde hvordan det blei, å bare leve på disse her rista brødskivene, med hvitost da.
Så dukka plutselig han Percy opp, (lurer jeg på om det var ihvertfall), på døra mi, på Abildsø der da.
Han hadde jeg vel såvidt møtt, utafor Abildsø-kiosken der en gang før vel.
Noe sånt.
Ihvertfall så dukka han opp på døra mi da.
Og ville inn og si hei da.
Og han var tydelig opprørt.
Han hadde krangla, med faren sin, var det vel.
Percy, (hvis det var han), sa det, husker jeg, at han ville 'bli som meg'.
(Eller noe).
Og ha egen hybel, osv., da.
Og så fikk han noen rista brødskiver med hvitost da.
Som vi mekka i den brødristeren til bestemor Ågot der da.
På hybelkjøkkenet, som jeg delte med den andre hybelen der, i første etasje, i huset til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det er mulig at han karen, som jeg spanderte toast med hvitost på, ikke var han Percy da.
Det er mulig at jeg roter, og at dette var to forskjellige folk.
Det er mulig.
(Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men jeg har lurt på om dette kan ha vært den samme personen seinere.
(Uten at jeg er helt sikker på det da).
Som både spiste brødskiver med hvitost, hjemme hos meg, på Abildsø der.
Og som bodde på Bjørndal, og rappa en handlekurv med mat, mens jeg jobba, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal der.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Kjetil, som pleide å dra på 'Haleluja-møter'.
Han var også på besøk hos meg, på hybelen min, på Abildsø der da.
Og da spilte jeg blant annet et band som het Nitzer Ebb for han, husker jeg.
For han digga sånn ekstrem musikk, (mener jeg å huske).
Så jeg syntes at jeg måtte sette på noe ekstremt noe da.
Og dette var jo musikk som Cecilie Hyde og søstera mi, hadde 'hypet', (og ufarliggjort), skoleåret før, da jeg gikk på skole i Drammen.
Så jeg satt på en maxi med de da.
Og så begynte vel han Kjetil å høre på det bandet etter dette da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For skoleåret etter at jeg bodde på Abildsø.
Så var jeg sammen med ei dame, (fra Stovner), som het Ragnhild, (i noen uker ihvertfall), som jeg møtte på Radio 1 Club en gang, som Magne Winnem gikk tidlig hjem.
Like etter at jeg hadde fått meg jobb, på OBS Triaden, i oktober 1990 vel.
Og en gang, som jeg var ute med hu Ragnhild.
I Oslo Sentrum der.
(Fordi hu ville vel hilse på kameratene mine, Magne Winnem og Andre Willassen, som vi møtte på Burger King, nederst i Karl Johan der da).
Da møtte vi også like etterpå han Kjetil fra Abildsø.
Ved Jernbanetorget der.
(Like etter at vi hadde møtt Winnem og Willassen på Burger King der da).
For hu Ragnhild og jeg skulle vel ta T-banen, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde visst han Kjetil fra Abildsø begynt å vanke på Blitz.
For han fortalte meg først det, og så fortalte han meg det, at Nitzer Ebb, det var 'nazi-musikk'.
Jeg svarte vel det, at det visste jeg.
Men jeg gikk jo sammen med hu Ragnhild der.
Så jeg fikk vel ikke forklart meg ordentlig.
For dette var jo musikk som sosialister og friker, i Lyche-gjengen, i Drammen, (som søstera mi var med i), hadde hørt på, og ufarliggjort da.
(Skoleåret før).
For de hørte jo på masse forskjellig 'sær' og ekstrem musikk da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og det var jo ikke sånn, at man ble nazist, fordi om man hørte på den og den sangen, mente jeg da.
Så det er vel diskuterbart, om Nitzer Ebb var nazi-musikk, mener jeg.
Nazistene hørte vel på hornmusikk og sånn, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg mente ihvertfall det, at selv om jeg hørte på samme musikk, som noen nazister også hørte på.
Så betydde jo ikke det, at jeg var nazist da.
Jeg er vel liberal da, (heter det vel).
Så jeg liker å ha frihet til å gjøre ting liksom.
Selv om hadde lest i 'Mein Kampf', av Adolf Hitler, (for nysgjerrighetens skyld da), så betyr jo ikke det, at jeg er nazist liksom.
For hvis man skal skjønne hva nazismen egentlig er.
For å argumentere mot den, for eksempel.
Så kan det vel kanskje lønne seg, å for eksempel lese Mein Kampf, for å forstå mer om hva dette dreier seg om da.
Det er jo ikke sånn, at noe musikk eller noe du leser, bare går rett inn i hodet ditt, og programmerer deg, mener jeg.
Man har jo en dømmekraft, og en kritisk sans, som man kan bruke, når man leser for eksempel Blitz-avisa, Klassekampen eller Mein Kampf da.
Det er jo ikke sånn at man er blitzer selv om man leser i Blitz-avisa liksom.
Eller at man er kommunist fordi at man leser i Klassekampen.
Eller at man er nazist fordi man leser Mein Kampf.
Det kan jo være at man kjeder seg, eller er nysgjerrig også, (for eksempel).
Men noen folk er kanskje litt trangsynte da, og ignorante, og tror kanskje at det er sånn, at hvis man leser i en bok, så går det man leser, rett inn i hjernen ens, og programmerer en, sånn at blir kommunist, eller noe.
Jeg tror ikke at det er sånn.
Jeg tror at mennesker har en fri vilje, (heter det vel), som gjør at man kan lese i sånne bøker, uten at man blir for eksempel kommunist eller nazist da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret, så stoppet noen som jobba for Levis meg, i Karl Johans gate der, husker jeg.
De lurte på om jeg ville være med på en markedsundersøkelse.
Levis ville prate med tenåringsgutter/unge menn, i Oslo, om sine nye klær.
Og man fikk et gavekort da, på hundre kroner, (eller noe sånt).
Møterommet, som Levis hadde leid, lå i Karl Johans gate der, (husker jeg).
Ved Egertorget der cirka vel.
Og i en pause så fant vi som var med på dette ut.
At Levis også hadde leid nabo-rommet.
Og der satt det noen og filmet oss da.
(Fikk vi bekreftet etter pausen da).
Mens vi var på møte der da.
Noe som var uvant, i 1989 liksom, at man ble filmet da, når man var på møter, osv.
Jeg gikk da i en svart bomullsbukse, husker jeg.
Som jeg hadde kjøpt, i en klesbutikk, som lå i første etasje, på Oslo City der.
(Carlings muligens, men det husker jeg ikke helt sikkert).
Dette var nok antagelig i 1990 da.
Jeg hadde slutta å alltid gå i olabukser.
Siden de var litt dyrere, enn den bomullsbuksa, (som så nesten ut som en dressbukse), som jeg kjøpte da.
For jeg hadde vel kanskje funnet ut det, at Hennes & Mauritz ikke var så kult lenger.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg dreit meg nok litt ut, på det Levis-møtet der da.
For jeg svarte det, at jeg ikke alltid gikk med olabukser, men også med bomullsbukser da, til vanlig.
(Og når jeg gikk ut på byen, så gikk jeg jo i dress).
Og jeg sa vel også det, i det møtet, at jeg ikke syntes det var så stor forskjell på hvordan folk, som gikk på de forskjellige utestedene, i Oslo da.
Jeg syntes vel at jeg måtte si noe, mens jeg var på det møtet, liksom.
For jeg var ganske vant til å hevde meg, på skolen, ved å svare riktig på ting som lærerne spurte om da.
Så det var liksom nesten litt min jobb det, (syntes jeg), å prate litt høyt, når jeg var i møter/forsamlinger og sånn liksom da.
(Av gammel vane, fra skolen nærmest).
Det var ihvertfall det jeg var vant med, fra da jeg gikk på videregående, (og spesielt på Sande Videregående), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var altså med på to sånne Levis-markedsførings-møter, dette studieåret.
En gang aleine, og enda en gang, seinere, sammen med han Kjetil fra Abildsø da.
Da han dro meg med, på et annet sånt Levis-møte, i Stortingsgata der.
Hvor man ikke fikk et like bra gavekort, (mener jeg å huske).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer, som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Men det får jeg vel skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en ny e-post til FN
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Report of crime/Fwd: Kontaktskjema
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jan 25, 2012 at 12:38 AM | |||||||||||||||
|
To: gbrlo <gbrlo@unhcr.org> Cc: gudmundur.einarsson@efta.int | ||||||||||||||||
| ||||||||||||||||
