Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.
Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.
Når man bodde på åttemanns-rom, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.
Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.
Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).
Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.
Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.
For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.
Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.
Det ble bare som noe stress, husker jeg.
Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.
Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.
Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.
Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.
At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med 'mårrabrød', i bokser-shortsen sin.
Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.
For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).
Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.
Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.
Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).
I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med 'telt', (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.
Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.
Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.
Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.
Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.
Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.
Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.
(Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.
Altså før jeg var på reservelaget).
Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).
For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.
At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.
Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.
Og en gang, på rommet, på Terningmoen.
Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med 'All that she wants'.
Og Sundheim sang sånn her:
'All that Skjellum wants is another brain'.
Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.
Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var 'it's gone tomorrow'.
(Noe sånt).
Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.
(Mest for morro skyld vel).
Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
tirsdag 22. mai 2012
Min Bok 3 - Kapittel 41: Mer fra Terningmoen
På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.
Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.
(For de som ville begynne på universitetet da).
Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.
Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).
Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.
Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).
Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.
Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.
Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.
Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.
Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.
Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.
(Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.
Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.
Så langt kom jeg ikke.
Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.
Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.
Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.
Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.
Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.
Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men jeg fikk fortsatt ikke noe 'ordentlig' attest liksom, fra OBS Triaden da.
Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.
Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.
For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller så kan jeg jo ta med om det.
At i 1992/93, da jeg var i militæret.
Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.
Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.
Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.
Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.
Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.
Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.
Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.
For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).
Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).
Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.
Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.
(For de som ville begynne på universitetet da).
Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.
Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).
Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.
Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).
Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.
Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.
Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.
Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.
Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.
Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.
(Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.
Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.
Så langt kom jeg ikke.
Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.
Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.
Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.
Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.
Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.
Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men jeg fikk fortsatt ikke noe 'ordentlig' attest liksom, fra OBS Triaden da.
Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.
Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.
For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller så kan jeg jo ta med om det.
At i 1992/93, da jeg var i militæret.
Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.
Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.
Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.
Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.
Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.
Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.
Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.
For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).
Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).
Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.
Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en e-post til Tekna
 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Forespørsel om medlemskap/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål |
Jeg sendte en ny e-post til HIOA
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål |
Min Bok 3 - Kapittel 40: Bergeråsen
En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.
(Noe sånt).
Fra Lånekassa da.
Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.
(Noe sånt).
Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).
Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.
Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.
For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.
Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.
(Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).
Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.
Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).
Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.
Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.
Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).
Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til 'Haldis-huset', nesten nederst i Havnehagen der.
Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.
Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.
Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.
De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville 'ha' henne, da.
Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.
Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).
Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).
For så godt kjente jeg ikke Haldis.
Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.
Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.
(Noe sånt).
Fra Lånekassa da.
Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.
(Noe sånt).
Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).
Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.
Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.
For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.
Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.
(Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).
Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.
Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).
Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.
Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.
Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).
Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til 'Haldis-huset', nesten nederst i Havnehagen der.
Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.
Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.
Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.
De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville 'ha' henne, da.
Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.
Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).
Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).
For så godt kjente jeg ikke Haldis.
Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.
Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en ny e-post til Disqus
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
[114610] Re: [Erik Ribsskog] Hi, someone made a fake account |
