Det var også sånn, at lagfører Bricen, en gang var borte, (og muligens nestlagfører Frydenlund og).
Ihvertfall så måtte jeg, som geværmann 1, noen gang, trå til, som lagfører da.
Og det var enklere sagt enn gjort, for først og fremst Skjellum, kunne være vanskelig å ha med å gjøre da, syntes jeg.
Så jeg var rimelig 'laid-back', som lagfører.
Og jeg hørte vel litt mye på Skjellum og dem, kanskje.
Og jeg beregnet tida, litt feil, for å pakke sammen teltet, osv.
Så da vi skulle møte sersjant Dybvig, her eller der, så kjefta han på meg, husker jeg, fordi vi var et minutt for seint ute da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også lagfører, når vi skulle ha en økt, med vernedrakter, og walkie-talkier, mener jeg.
Og det gikk vel rimelig greit, tror jeg.
Selv om vi vel bare var fire-fem stykker, på laget da, tror jeg.
Men da ble det så rart, når vi hadde kommet oss over det området, som vi skulle øve på fremrykk i da.
For da var jeg liksom lagfører da, og da ble det litt rart, hvis jeg skulle prate vanlig med de andre.
Så da bare gikk jeg litt bort for meg selv, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og også når jeg var på reservelaget, så var jeg noen ganger en slags lagfører.
Og det gikk greit, vi skulle liksom ligge i forsvar, et lag, oppå en skråning.
Og jeg fikk hjelp av Frisell, til å få råd, sånn at vi lå riktig, i lendet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når lagfører Bricen jobbdimma, så måtte jeg stå foran muligens, på oppstillingsplassen da, når laget skulle meldes av, osv.
Eller om det var nestlagfører Frydenlund, som da stod foran, muligens.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, hvis jeg skal være ærlig.
Jeg var vel uansett mest klar for å dimme, og begynne på mitt 'egentlige' liv, på den her tida.
Selv om jeg husker det, at jeg grua meg, til repøvelsene, og tenkte sånn, at jeg skulle prøve å holde meg i brukbar form, sånn at repøvelsene ikke kom som et like stort sjokk for meg, som førstegangstjenesten hadde gjort da.
(Selv om Paulsen, på lag 2, var uenig i dette, husker jeg, og sa at han ikke kom til å tenke noe særlig, på rep-øvelsene da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når vi hadde FYFO, (fysisk fostring), i en økt, i Leto-hallen, under ledelse, av sersjant Dybvig.
Så sleit jeg, for det var sirkeltrening.
Og jeg var litt fysisk svak, (må jeg vel si), så jeg klarte ikke å ta armhevinger, så lenge som det var meninga, at vi skulle da.
Og da begynte Frisell og Grønvold, og en til vel, å kødde, med meg da.
Og de lot som at de var like svake som meg, og ikke klarte å ta armhevninger da, (mens de jamra seg, osv., da).
Og det som skjedde da, det var at de fikk kjeft av sersjant Dybvig, og måtte ut på en ekstra løpetur, om kvelden, vel.
(Mener jeg at det var, ihvertfall).
Og da møtte jeg dem, på vei, til eller fra kantina vel, (mener jeg å huske).
Så hva Frisell og de, ville fram til, med den her mobbinga, av meg, det veit jeg ikke.
Men jeg var ihvertfall antagelig den dårligste til å ta armhevinger i troppen, da.
Og da skjønte sersjant Dybvig, at de tre spilte mens jeg ikke spilte da, (tror jeg ihverfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo også sånn, (som jeg vel har skrevet om, tidligere, i Min Bok 3), at jeg en gang fikk kjeft, av folka, på reservelaget.
For dem mente det, at jeg hadde ledet arbeidet, med å sette opp lagstelt, på under ti minutter, (var det vel), for bra.
For reservelaget klarte kravet, og det var det vel noen av de 'vanlige' laga, som ikke klarte, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så jeg fikk kjeft da, siden mange av de som var, på reservelaget, ikke ønsket å imponere befalet for mye, da.
Siden de gjerne ville dimme da, og da lønte det seg ikke for dem, å fremstå, som 'mønstersoldater' da, mente dem vel.
Så folka på reservelaget, det var ofte folk, som var dyktige, som soldater.
Så det var nok ikke evnen det skortet på der, oftest, tror jeg.
Det var nok mer viljen, (av en eller annen grunn), som det skortet mer på da, (vil jeg nok si, at det virka som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
mandag 28. mai 2012
Min Bok 3 - Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II
Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.
Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.
Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.
(Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).
Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.
De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.
(Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).
Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).
Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.
For selv om Elverum var kjent for å være et 'kuldehøl', så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).
Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne 'mareritt-øvelsen' da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).
(Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et 'helvete').
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags 'sanitets-post', samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.
Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.
Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).
Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod 'Forsvaret' på, da.
Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).
Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.
Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.
Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.
Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.
Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få 'lurt' til seg da, fra Terningmoen.
(Uten at det ble TS-er og masse styr da).
Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.
(Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.
Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.
Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.
(Siden han ikke hadde klart kravet da).
Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).
Men Dybvig sa ikke noe til meg.
(Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).
Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, 'er du i tvil, ikke spør'.
Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.
(Noe sånt).
Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.
Han bodde jo i Elverum.
Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.
Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.
(For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).
Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte 'lukte mann'.
Jeg lurer på om han mente meg.
For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.
Før jeg fikk dusja og sånn, da.
Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).
Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).
Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.
Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.
Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).
Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.
Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.
Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.
Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.
Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.
For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.
Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.
Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.
(Mener jeg å huske ihvertfall.
Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.
At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.
Og det var at han sa til noen, at 'pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg'.
Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.
Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.
Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.
(Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).
Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, 'å Ribsskog'.
Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.
Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.
Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.
Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.
(Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).
Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.
De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.
(Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).
Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).
Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.
For selv om Elverum var kjent for å være et 'kuldehøl', så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).
Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne 'mareritt-øvelsen' da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).
(Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et 'helvete').
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags 'sanitets-post', samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.
Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.
Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).
Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod 'Forsvaret' på, da.
Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).
Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.
Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.
Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.
Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.
Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få 'lurt' til seg da, fra Terningmoen.
(Uten at det ble TS-er og masse styr da).
Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.
(Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.
Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.
Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.
(Siden han ikke hadde klart kravet da).
Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).
Men Dybvig sa ikke noe til meg.
(Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).
Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, 'er du i tvil, ikke spør'.
Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.
(Noe sånt).
Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.
Han bodde jo i Elverum.
Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.
Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.
(For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).
Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte 'lukte mann'.
Jeg lurer på om han mente meg.
For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.
Før jeg fikk dusja og sånn, da.
Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).
Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).
Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.
Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.
Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).
Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.
Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.
Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.
Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.
Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.
For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.
Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.
Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.
(Mener jeg å huske ihvertfall.
Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.
At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.
Og det var at han sa til noen, at 'pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg'.
Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.
Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.
Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.
(Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).
Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, 'å Ribsskog'.
Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.
Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.
Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 3 - Kapittel 53: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet
En gang, som jeg stod utafor rommet til reservelaget, (eller om det var rommet til lag 3).
Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om 'pakkisa utafor Oslo City', (eller noe).
Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.
Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.
Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.
Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.
Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).
Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.
Og jeg sa at det var greit.
Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.
Og det sa jeg at jeg hadde.
Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.
Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.
(Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.
Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.
For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.
For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten 'min', så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.
Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme 'macho-imaget', som mange av de andre troppsbefala.
Dybvig hadde kanskje mer image som 'myk mann', (eller noe).
Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.
Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.
(Det ble ihvertfall sånn.
Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.
Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).
For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.
Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.
Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.
Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle 'lukte oss'.
(Jeg fleipa da.
For jeg var litt lei da).
Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.
(Noe sånt).
Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten 'kamerat', og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.
Men det var vel for at 'fi' ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.
Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en 'saueflokk'.
Og da tulla jeg igjen da, og sa 'bæ'.
Og da sa Dybvig at, 'jeg venta på det'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.
Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.
(Og jeg var skikkelig lei da).
Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).
Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.
Og det var: 'Å som sola skinner, jeg har solbriller på'.
Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde tatt 'helgeperm-toget', fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.
(Dette var kanskje våren 1993.
Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).
Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.
(På engelsk da).
Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).
Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.
Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).
Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.
Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne 'stakkarer', da.
De skulle man liksom synes synd på, da.
Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).
For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.
Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.
Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).
Og han så stygt på meg da.
(Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).
Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.
Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.
(Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).
Men jeg så aldri de her damene igjen.
Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.
Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).
Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.
(Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om 'pakkisa utafor Oslo City', (eller noe).
Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.
Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.
Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.
Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.
Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).
Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.
Og jeg sa at det var greit.
Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.
Og det sa jeg at jeg hadde.
Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.
Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.
(Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.
Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.
For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.
For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten 'min', så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.
Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme 'macho-imaget', som mange av de andre troppsbefala.
Dybvig hadde kanskje mer image som 'myk mann', (eller noe).
Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.
Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.
(Det ble ihvertfall sånn.
Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.
Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).
For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.
Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.
Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.
Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle 'lukte oss'.
(Jeg fleipa da.
For jeg var litt lei da).
Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.
(Noe sånt).
Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten 'kamerat', og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.
Men det var vel for at 'fi' ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.
Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en 'saueflokk'.
Og da tulla jeg igjen da, og sa 'bæ'.
Og da sa Dybvig at, 'jeg venta på det'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.
Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.
(Og jeg var skikkelig lei da).
Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).
Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.
Og det var: 'Å som sola skinner, jeg har solbriller på'.
Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde tatt 'helgeperm-toget', fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.
(Dette var kanskje våren 1993.
Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).
Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.
(På engelsk da).
Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).
Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.
Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).
Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.
Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne 'stakkarer', da.
De skulle man liksom synes synd på, da.
Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).
For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.
Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.
Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).
Og han så stygt på meg da.
(Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).
Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.
Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.
(Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).
Men jeg så aldri de her damene igjen.
Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.
Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).
Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.
(Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.