Jeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for 'Pac Man'), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en lørdag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Han satanisten låste meg inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha da.
Så jeg måtte gi opp, og gå tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var detJeg sleit litt, sommeren 1993, i forbindelse med bryllupet, til Elin og Magne Winnem.
For jeg måtte ha smoking, som forlover, i det bryllupet.
Og jeg hadde jo bare den slitte dressen min, fra det første året, som student, i Oslo.
(Hvor dressbuksa vel var så utslitt av det var slitt hull på buksebaken, osv., mener jeg å huske).
Og jeg hadde ikke råd, (like etter militæret), til å kjøpe meg en dyr smoking, til mange tusen kroner, da.
(For jeg måtte jo ta meg av søstera mi Pia og, og hadde bare en fast vakt, hver fjortende dag, den første tida etter militæret, på Rimi).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Magne Winnem dro meg med på et restlager, som Dressmann hadde, i Storgata vel, i Oslo.
Og der snakket Winnem med en eldre Dressmann-ansatt som klarte å trylle fram en smoking til meg, (som passet perfekt, må man vel si), til to-tre-fire hundre kroner, (for både bukse og jakke), var det vel.
(Og uten at jeg vet hvordan Winnem klarte å få han Dressmann-ansatte, til å jobbe så bra.
Men Stein, fra Gjerdes Videregående og russetida, (som Winnem forresten kalte for 'Pac Man'), han fikk seg etterhvert jobb i nettopp Dressmann, (mener jeg å huske), så det kan være at Winnem muligens fikk noen tips av Stein, da.
Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en søndag morgen, (var det vel), så satt jeg på med Magne og Elin da, opp til Skarnes, hvor vi først hilste på foreldrene til Elin.
(Som bodde i en ganske vanlig enebolig, (var det vel).
Hvor det liksom ikke var noe å sette fingeren på, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Magne og jeg, vi fikk begge en slags blomsterpynt, som ble festet på smokingene våre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin sin forlover, det var ei fin, lyshåret Skarnes-dame, som det først var meningen, at skulle være min borddame, under middagen, (mener jeg at det ble sagt).
Men så, i bilen, på veien opp til Skarnes vel, så sa Winnem at hu forloveden til Elin, hadde møtt en ny kavaler, en dag eller to tidligere, så hu skulle ikke være borddama mi likevel da, (skjønte jeg).
Så dette ble litt rart da, syntes jeg.
Og jeg hadde jo heller ikke lappen, på den her tida.
Så det var lagt opp sånn, at jeg måtte sitte på med hu forloveden til Elin, til kirken, da.
Så det var litt flaut da, husker jeg, at jeg syntes.
At hu forloveden til Elin hadde bil og lappen, og jeg ikke hadde det da, (og måtte sitte på med henne, da), husker jeg.
(For folk så jo på oss, når vi dukka opp, utafor kirken der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det var jo like etter at jeg hadde dimma, fra militæret.
Og det var vel før jeg fikk de tre faste vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så dette var jo en tøff tid for meg, (husker jeg), med mye press.
Jeg var 80-90 prosent arbeidsledig, og jeg hadde fått ansvaret for søstera mi Pia, som ikke hadde noen penger og heller ikke noe sted å bo.
Og det var også nedgangstider, så det var vanskelig å få seg jobb.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk faktisk til en lege, i Oslo, for å få meg noen sovepiller, denne sommeren, husker jeg.
(Dette var en lege på Holmen, faktisk, hvor jeg hadde feira jul en gang, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), hos hu Solveig, som var venninna til min fars nye dame, Haldis Humblen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg var ikke helt på topp, under det her bryllupet, da.
Og Magne Winnem hadde også advart meg, mot slektningene sine, som var spesielle og veldig religiøse da, (sånn som jeg skjønte det).
Så jeg var såpass nervøs, at jeg skalv litt, i knea, (husker jeg), når jeg stod ved siden av brudeparet, foran presten der da, i kirka.
Og på veien ut av kirka, så ga Magne Winnem meg en salmebok.
Og da trodde jeg det, at han hadde glemt å legge fra seg den.
Så da la jeg igjen den, inne i våpenhuset, (mener jeg å huske at det heter, fra kristendomstimene, må det vel være), i kirka, da.
Og så skulle jeg bli med brudeparet, for å hjelpe til, under fotografering, osv., da.
Og like etter at vi begynte å kjøre, så spurte Magne eller Elin meg, om hvor den boka var.
Så forklarte jeg det da, at den hadde jeg lagt igjen, inne i kirken.
Og det var ikke bra da, mente Elin.
For der var det noen viktige papirer, og sånn.
Så jeg måtte løpe ut av bilen da, (foran masse folk), i smoking, og få tak i han kirketjeneren.
Og kirketjeneren, det var en gutt, i slutten av tenårene vel, som var kledd i en satanist-band t-skjorte.
Og han satanisten, han låste meg så inn i våpenhuset da, og jeg kikka gjennom de mange salmebøkene, som stod på en slags hylle der, (var det vel), men jeg klarte ikke å finne akkurat den her spesielle boka, som Elin fra Skarnes, så gjerne ville ha, da.
Så jeg måtte gi opp, og gikk tilbake igjen til bilen, da.
Og da virka det som, at dette med den boka, ikke var så nøye likevel, kanskje, på brudeparet, da.
Så vi dro til den fotografering da, noen kilometer unna kirken, (som jeg mener å ha lest om, i bryllupsannonsen til Elin og Magne, som jeg fant i Aftenpostens tekstarkiv, (var det vel), at het Strømm kirke vel, (men dette var altså ikke det samme Strømm, som er, der hvor 'Ågot-huset' ligger, men tydeligvis et annet Strømm da, som de vel har, oppe ved Kongsvinger/Skarnes der, da)).
(Jeg sjekket på nettet nå, og så det, at det Strøm, som de har, oppe ved Skarnes der, det skriver med bare en 'm'.
I motsetning til Strømm, (den vestre sida av Drammensfjorden), som skrives med to 'm'-er, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under fotograferingen, av brudeparet, (som var utendørs, mener jeg å huske), så hjalp jeg litt til, med å holde en solskjerm, (eller noe), når fotografen ba meg om det, (på noen få av bildene), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bryllupsmiddagen, den ble avholdt, i et religiøst lokale, oppe ved Skarnes der, som het Sanngrund, (mener jeg å huske).
Dette var like ved Glomma, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Så det er kanskje ikke så rart, at de har et sted, som heter Strøm, oppi Skarnes der, (siden Glomma renner forbi, like ved der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da bilen med Magne, Elin og meg, dukka opp, ved Sanngrund der.
Så sendte Magne meg, til en bensinstasjon, som var i en av nabobygningene, til det lokalet, der hvor bryllupsmiddagen skulle være, da.
For Winnem var 'coca-coliker', som han kalte det.
Så han ville ha cola, da.
Så han sendte meg, for å kjøpe et beger, med Coca-Cola, til han, på den bensinstasjonen, da.
Og når jeg da skulle inn, på det selskapslokalet, med det begeret, med cola.
Så stod mora til Magne Winnem.
(Ei religiøs dame, som jeg såvidt hadde møtt i russetida, i 'heimen' deres, i Røyken).
Hu stod i døra, til lokalet der, for å hilse, på alle gjestene, da.
Og hu sa da noe sånt som at, 'du er som Magne du, for han også er så glad i cola'.
(Noe sånt).
Også ba hu meg om å sette det begeret fra meg utenfor, (var det vel).
For det var ikke lov å ha med cola, (og sånn), inn der da, (skjønte jeg).
Jeg prøvde vel å ymte fram, at det begeret, egentlig var til Magne.
Men det tror jeg ikke, at 'kom fram'.
Så jeg måtte bare forklare til Magne da, at mora hans hadde nekta meg, å ta med colaen hans inn der, da.
Og dette likte vel ikke Magne.
Ihvertfall så sa han til meg, iløpet av den 'seansen', inne på Sanngrund der, at 'ikke be meg om å være forlover for deg', mens han så på meg, på en alvorlig, (og vel nesten truende måte), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Begge Magnes brødre var forresten der.
Det var hans yngre bror Eivind, som jeg vel såvidt hadde møtt, fra før.
Og hans eldre bror, John, (med lyst hår vel), som bodde ut mot Krokstadelva der, (mener jeg at Magne sa), og som var 'litt dum', (eller om det var 'litt rar'), husker jeg, at Magne sa, inne på Sanngrund der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette bryllupet, det minnet forresten ikke så mye, om det bryllupet, til Viggo Snoghøj, (Min fars nye dame, Haldis Humblen, sin sønn), og hans danske flyvertinne Grethe, som jeg var med til, nede i Danmark, på midten av 80-tallet, (var det vel).
Hvor det ble sunget drikkeviser, på både norsk og dansk, (husker jeg).
Neida, under hele bryllupsselskapet, på Sanngrund, så ble det ikke servert så mye som en dråpe alkohol.
Så drikkeviser, det var det nok dårlig med, dessverre.
Og Elin Zahl Kristiansen, (som vel Elin fra Skarnes egentlig het, før hu ble gift).
Hu ble også seinere aktiv, i Kristelig Folkeparti, i Oslo, rundt kommune- og fylkestingsvalget, i 1995, (mener jeg å huske).
Så det var nok ikke sånn, at det bare var Magne Winnem sin slekt, som var religiøse.
Elin fra Skarnes sin slekt, de var nok også skikkelig religiøse, (vil jeg nok tippe på, ihvertfall), siden det ikke ble servert så mye som dråpe alkohol, under hele bryllupet der, da.
(For det var jo bruden som var fra Skarnes, så det var vel bruden sin familie, som bestemte mest, når det gjaldt bryllupet der, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.
Som for eksempel, om det skulle serveres alkohol der, eller ikke, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det nærmeste man kom drikkeviser, i bryllupet, til Magne Winnem og Elin fra Skarnes, det må vel ha vært, da hu forloveden til Elin fra Skarnes, holdt tale.
Hu nevnte det, (hvis jeg ikke blander henne med en annen venninne, av Elin, da), at Elin fra Skarnes, hadde fortalt henne det, at Magne Winnem, 'ikke kunne kline', da han og Elin fra Skarnes, ble sammen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en kar, litt oppi åra der, (muligens i slekta til Magne Winnem vel), som holdt tale der, husker jeg.
Og han begynte å prate 'dritt' om Sanngrund, og sa at det stod noe i bibelen, om at man ikke skulle bygge sitt hus på sand, osv.
Så dette var vel antagelig ikke noen i slekta til Elin fra Skarnes, siden de sikkert kjente bedre til dette navnet Sanngrund, fra før, enn slekta til Magne Winnem gjorde, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihverfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg selv, jeg holdt ikke noen tale, som forlover.
For Magne Winnem hadde sagt til meg det, i forkant av bryllupet, at de bare kunne lage en sang, som liksom skulle være fra meg, da.
Og jeg kjente jo heller egentlig ikke Magne Winnem så bra.
Jeg hadde jo bare kjent han fra skoleåret 1988/89, som var bare snaue fem år, før det her, da.
Og jeg var heller ikke vant til å holde tale, i familieselskaper og sånn, fra før, heller.
Og da var det vel noen av de kvinnelige gjestene, (som jeg ikke vet nøyaktig hvem var), som slang noen kommentarer, om at jeg ikke 'turte noenting', eller noe, da.
(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).
Men ifølge Magne Winnem, så var man visst ganske modig, bare man turte å stille opp, som forlover, for han.
(Noe sånt).
Siden slekta hans, visstnok var noen slags religiøse fanatikere da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem fortalte meg også det, (på Sanngrund der, mener jeg at det var), at det egentlig hadde 'ligget i kortene', i alle år, at det var hans engelske fetter, Colin Dobinson, fra Swindon, som skulle være forlover, for han.
Så det at jeg var forlover, det var noe Magne Winnem selv hadde ønsket, men det er mulig at dette ikke var så populært, blant resten av slekten hans, da.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På grunn av det, som Magne Winnem sa, om at Colin egentlig var ment å være forlover.
Så prata jeg vel litt med Colin, (som jeg kjente såvidt, fra det første året mitt, som student, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), i bryllupet der, (mener jeg å huske).
Men jeg syntes ikke det virka sånn, som at Colin var aggressiv mot meg, på grunn av det her, med at jeg var forlover, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
To andre folk, som jeg kjente, som var gjester, i bryllupet der.
Det var Andre Willassen, (fra Gjerdes Videregående), og Morten Jenker, (fra Rimi).
Og jeg husker at jeg satt ved samme bord som dem, etter middagen, (var det vel).
For jeg skulle også sitte på med dem, tilbake igjen, til Oslo, da.
(Uten at jeg husker hvem av dem det var, som kjørte).
Og jeg husker at jeg var nervøs, og spurte Morten Jenker, om hvordan jeg gjorde det, som forlover.
'Vil du at jeg skal svare deg på det', (eller noe), mener jeg å huske, at Morten Jenker, svarte da.
Så jeg gjorde det nok ikke så veldig bra, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at faren til Magne Winnem var der.
Han jobba som byråkrat, i Statens forurensningstilsyn, på Helsfyr, (like ved der jeg hadde studert, det andre året, på NHI, et drøyt år før det her, da), mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at han faren til Winnem veksla noen ord, og at han var en høflig kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det her husker jeg bare veldig vagt, så det her tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke mye av turen, tilbake igjen, til Oslo.
Men jeg kom meg vel hjem til slutt, vel.
Det går jo en motorvei, (som jeg ikke husker hva heter nå), forbi Ellingsrudåsen og Furuset der.
Så det er mulig at dem bare slapp meg av, ved Torgbua, på Ellingsrudåsen, (eller noe), da.
Og hvor Elin og Magne skulle hen for natten, det husker jeg ikke.
Men de hadde jo vært forlova en stund, og bodd sammen, i General Ruges vei, på Nordstrand, i et år, eller noe.
Så bryllupsnatten, den ble vel kanskje ikke så utrolig spennende for dem, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om dem ihvertfall slapp å stresse like mye, med å bruke sæddrepende krem, på tørkerullholderen, etter det her, vel.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Siden dem jo nå var gift, og kunne få unger, uten å være redde for hva slekta deres kom til å si eller gjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
onsdag 6. juni 2012
Jeg fortsetter å søke jobber. Denne gang som Designate Store Manager
 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Designate Store Manager |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Wed, Jun 6, 2012 at 6:52 PM | |||||
To: Mc.8.a4lgd5ip7wr@mccarthyrecruitment.aptrack.co | ||||||
| ||||||
Jeg sendte en ny e-post til Rosario fra Sunderland
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Funny e-mail/Fwd: Hi Erik |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Wed, Jun 6, 2012 at 5:46 PM | |
To: oria5482@hotmail.com | ||
| ||
Det kan kanskje virke som at det er Kolberg sin stesønn, som er fengslet, for å ha truet Stoltenberg
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Selv om noen også søker på stesønnen til Bjarne Håkon Hansen:
Min Bok 4 - Kapittel 6: Enda mer fra Rimi
En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).
Så prata vi om studier og sånn, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.
(Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).
Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.
Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.
(Av en elevrådsformann, eller noe).
At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.
Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.
For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.
Og en ting som ihvertfall ikke fristet.
Det var å få mer gjeld.
For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.
Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.
Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.
Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.
Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?
Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.
Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.
Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.
Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.
Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.
(Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.
At jeg ville prøve å få til.
Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).
(Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).
At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.
Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.
Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).
Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.
Men jeg fikk ingen av dem.
(Av en eller annen grunn).
Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.
Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.
Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.
Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og søstera mi bodde jo også hos meg.
Så studier var egentlig lite aktuelt.
For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.
Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).
(Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.
For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).
For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.
Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).
Men da var det en siste regning igjen da, å betale.
Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.
Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.
(Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).
Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.
For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.
Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.
Som han satte inn på kontoen min, eller noe.
Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.
Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.
Og det hørte jeg aldri noe mer om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da var jeg/vi egentlig over kneika.
For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.
Men Pia maste litt da, om en regning.
Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.
Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.
(Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).
Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.
Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.
(Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.
Men Magne Winnem han sa det til meg.
At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.
Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.
Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.
Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.
(Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).
Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.
Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.
Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).
Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).
Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.
For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvdahl likte ikke OBS Triaden.
Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate 'dritt', om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.
Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.
Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.
(Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.
Før jobbintervjuet begynte).
Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med 'supermarked', å gjøre, da.
Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.
Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.
(Nemlig rett mot kundene da).
For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.
Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.
Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).
Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.
Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.
(For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).
Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).
Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.
Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.
Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så prata vi om studier og sånn, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.
(Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).
Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.
Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.
(Av en elevrådsformann, eller noe).
At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.
Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.
For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.
Og en ting som ihvertfall ikke fristet.
Det var å få mer gjeld.
For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.
Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.
Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.
Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.
Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?
Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.
Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.
Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.
Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.
Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.
(Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.
At jeg ville prøve å få til.
Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).
(Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).
At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.
Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.
Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).
Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.
Men jeg fikk ingen av dem.
(Av en eller annen grunn).
Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.
Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.
Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.
Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og søstera mi bodde jo også hos meg.
Så studier var egentlig lite aktuelt.
For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.
Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).
(Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.
For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).
For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.
Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).
Men da var det en siste regning igjen da, å betale.
Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.
Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.
(Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).
Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.
For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.
Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.
Som han satte inn på kontoen min, eller noe.
Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.
Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.
Og det hørte jeg aldri noe mer om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da var jeg/vi egentlig over kneika.
For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.
Men Pia maste litt da, om en regning.
Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.
Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.
(Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).
Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.
Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.
(Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.
Men Magne Winnem han sa det til meg.
At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.
Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.
Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.
Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.
(Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).
Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.
Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.
Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).
Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).
Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.
For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvdahl likte ikke OBS Triaden.
Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate 'dritt', om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.
Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.
Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.
(Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.
Før jobbintervjuet begynte).
Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med 'supermarked', å gjøre, da.
Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.
Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.
(Nemlig rett mot kundene da).
For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.
Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.
Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).
Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.
Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.
(For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).
Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).
Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.
Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.
Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.