Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.
For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.
Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.
For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.
Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.
(En som levde for ti kroner om dagen, da.
Eller noe).
Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.
Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.
Til et par, i 30-40-årene vel.
Som hadde svart på min annonse, eller noe.
De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.
Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.
Til bekjente eller fra en stand på gata, da.
Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.
For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.
For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.
Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.
Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.
Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.
Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.
Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.
Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.
De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.
Så jeg skilte meg litt ut der, da.
For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.
Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.
Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.
(Eller noe sånt).
Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.
Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.
Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.
(Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.
Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).
Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.
Vi satt jo i samme rom der.
Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.
(For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).
Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.
At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.
(Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.
Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.
For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.
Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.
Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.
Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.
For vi fikk bare provisjonslønn der, da.
Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.
Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.
Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).
Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, 'Lille-Ofsen' da, (ble den vel kalt).
Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han 'stor-selgeren' egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.
(For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Rimi Nylænde, på den her tida.
Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.
De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.
For å 'se på flom', som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).
(Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.
Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.
Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).
Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.
(For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).
Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.
Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.
(Husker jeg at han viste meg, en gang).
Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.
Men jeg beit det i meg, da.
For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.
For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.
Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).
(Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.
Og jeg husker at jeg ikke ville ha 'voicemail' da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).
Siden det kosta mer penger da.
Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).
Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).
Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.
(Som var en sidegate, til Karl Johan).
Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).
Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.
Ihvertfall så satt vi der og prata da.
Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.
Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.
Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.
Og begynt å prate med henne, da.
Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).
Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.
Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).
Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.
Så jeg svarte ikke noe, da.
Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.
Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.
For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.
Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.
(På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).
Må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.
At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.
For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.
Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.
Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.
Noe som kosta 300-400 kroner, vel.
Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).
Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
mandag 9. juli 2012
Min Bok 4 - Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995
En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.
Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.
Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.
(Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).
Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.
Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).
For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.
Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.
Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.
Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).
(Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags 'senior-assistent', (eller noe), da.
(For å fleipe litt, da).
Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.
Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.
Så jeg følte meg kanskje litt 'tufs', på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.
Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.
(I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.
Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.
Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.
Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.
(Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og de her to 'snuppene' da, (må man vel nesten kalle dem).
De satt jo og nesten skreik der, da.
Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.
For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).
Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.
Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.
(Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.
Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.
Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.
Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.
Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.
Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.
Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).
For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).
Han la kredittkortet sitt, i baren der.
Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.
Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.
(Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).
Så jeg drakk for mine egne penger der, da.
Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.
Og det var at alle de her assistentene.
(Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).
De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.
Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):
'Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små'.
(Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.
Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.
Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.
Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.
Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.
(Utrolig nok, må man vel kanskje si).
Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).
Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.
Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.
Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.
(En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.
Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).
Nemlig at, 'you play a mean flute', (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).
Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.
Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.
(Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).
Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.
(Og han lurte på om jeg ville være med da.
Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.
Eller noe sånt).
Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.
Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.
(Noe sånt).
Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.
Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).
Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).
Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.
Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.
Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.
(Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).
Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.
Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).
For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.
Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.
Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.
Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).
(Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags 'senior-assistent', (eller noe), da.
(For å fleipe litt, da).
Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.
Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.
Så jeg følte meg kanskje litt 'tufs', på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.
Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.
(I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.
Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.
Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.
Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.
(Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og de her to 'snuppene' da, (må man vel nesten kalle dem).
De satt jo og nesten skreik der, da.
Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.
For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).
Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.
Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.
(Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.
Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.
Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.
Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.
Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.
Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.
Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).
For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).
Han la kredittkortet sitt, i baren der.
Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.
Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.
(Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).
Så jeg drakk for mine egne penger der, da.
Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.
Og det var at alle de her assistentene.
(Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).
De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.
Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):
'Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små'.
(Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.
Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.
Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.
Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.
Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.
(Utrolig nok, må man vel kanskje si).
Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).
Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.
Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.
Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.
(En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.
Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).
Nemlig at, 'you play a mean flute', (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).
Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.
Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.
(Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).
Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.
(Og han lurte på om jeg ville være med da.
Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.
Eller noe sånt).
Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.
Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.
(Noe sånt).
Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.
Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).
Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).
Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.
Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
