søndag 15. juli 2012
Min Bok 4 - Kapittel 52: Sommerferien 1995
Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.
(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).
Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.
Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.
Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).
Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.
Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.
Hu kalte meg 'eks-samboer', eller noe.
Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.
Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.
Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.
Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.
Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.
For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.
For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.
Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).
Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.
Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.
Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.
Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).
Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.
For jeg var litt redd for det, da.
For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.
Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.
Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.
Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.
(For jeg regna med at det var greit, da).
Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.
Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).
Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.
Og da var bakken så hard der, husker jeg.
At da jeg en gang tok et sånt 'sjiraff-spark', som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.
(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).
Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.
(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).
Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.
Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.
Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.
Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.
Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.
Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.
Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.
Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).
Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.
Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.
Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.
(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.
(Og som seinere også ble leder i Rimi).
Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).
Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.
Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.
Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).
Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.
Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.
Hu kalte meg 'eks-samboer', eller noe.
Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.
Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.
Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.
Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.
Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.
For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.
For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.
Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).
Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.
Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.
Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.
Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).
Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.
For jeg var litt redd for det, da.
For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.
Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.
Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.
Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.
(For jeg regna med at det var greit, da).
Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.
Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).
Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.
Og da var bakken så hard der, husker jeg.
At da jeg en gang tok et sånt 'sjiraff-spark', som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.
(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).
Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.
(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).
Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.
Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.
Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.
Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.
Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.
Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.
Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.
Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).
Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.
Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.
Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.
(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.
(Og som seinere også ble leder i Rimi).
Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sendte en ny e-post til Norsk Idrettshjelp
 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Arbeidsbekreftelse |
Min Bok 4 - Kapittel 51: Mer fra Ungbo
Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.
Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.
Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.
De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).
Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.
For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.
Hvis ikke det varierer da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.
For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.
(Noe sånt).
Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.
Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.
Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.
Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.
Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.
Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.
Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.
Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.
Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.
Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.
Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.
Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.
Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.
Som jeg bare spiste uten å varme, da.
For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.
Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.
(Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.
For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).
Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.
Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.
Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.
For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.
Og to uker seinere.
Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.
For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.
I TV-stua der, da.
For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.
Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.
Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).
Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.
Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.
For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.
Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.
Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.
For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.
Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.
Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).
For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.
Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.
Etter kanskje lite søvn også, da.
Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.
Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at de danske damene flytta ut.
Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.
Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.
Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.
Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.
Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.
Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.
For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.
Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.
Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.
Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.
For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.
Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.
Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.
Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.
Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.
Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.
(Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).
Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.
Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.
Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.
Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.
Og så fikk jeg se stua, like etterpå.
Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.
Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.
Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.
Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.
For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.
Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.
Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.
For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.
Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.
Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.
Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.
Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.
De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).
Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.
For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.
Hvis ikke det varierer da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.
For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.
(Noe sånt).
Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.
Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.
Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.
Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.
Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.
Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.
Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.
Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.
Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.
Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.
Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.
Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.
Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.
Som jeg bare spiste uten å varme, da.
For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.
Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.
(Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.
For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).
Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.
Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.
Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.
For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.
Og to uker seinere.
Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.
For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.
I TV-stua der, da.
For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.
Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.
Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).
Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.
Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.
For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.
Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.
Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.
For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.
Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.
Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).
For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.
Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.
Etter kanskje lite søvn også, da.
Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.
Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at de danske damene flytta ut.
Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.
Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.
Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.
Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.
Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.
Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.
Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.
For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.
Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.
Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.
Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.
For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.
Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.
Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.
Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.
Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.
Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.
(Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).
Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.
Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.
Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.
Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.
Og så fikk jeg se stua, like etterpå.
Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.
Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.
Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.
Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.
For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.
Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.
Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.
For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.
Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.
Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.
Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 4 - Kapittel 50: Pia føder
Pia og jeg var ganske uvenner, i 1995, etter den 'vi har jo ikke noen saks'-kommentaren hennes, med mere.
Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).
Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.
Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.
Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.
Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.
Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.
Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.
Men ingen av oss hadde kulepenn.
Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.
For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.
Og så så jeg et rom, som det stod 'Motagelse' på.
Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).
Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.
For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.
Som svarte 'nei' da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.
(Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.
Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).
Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.
Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.
Etter jobben, eller noe.
Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.
Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.
Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.
Og Pia sa plutselig bare 'her', og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).
Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.
Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at hu veit det sjæl.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).
Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.
Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.
Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Tre sånne cowboy-skjorter.
To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).
Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa 'fy faen', inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.
Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.
Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).
Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).
Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).
Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.
Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.
Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.
Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.
Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.
Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.
Men ingen av oss hadde kulepenn.
Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.
For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.
Og så så jeg et rom, som det stod 'Motagelse' på.
Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).
Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.
For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.
Som svarte 'nei' da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.
(Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.
Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).
Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.
Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.
Etter jobben, eller noe.
Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.
Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.
Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.
Og Pia sa plutselig bare 'her', og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).
Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.
Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at hu veit det sjæl.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).
Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.
Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.
Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Tre sånne cowboy-skjorter.
To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).
Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa 'fy faen', inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.
Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.
Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).
Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).
Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
