 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Sat, Aug 11, 2012 at 10:16 PM | |
To: Etterstadvgs@ude.oslo.kommune.no | ||
| ||
lørdag 11. august 2012
Jeg sendte en e-post til Etterstad videregående
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage |
Min Bok 4 - Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII
En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.
For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.
Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).
Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.
Så slutta jeg å røyke og da.
(Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.
Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.
Så fikk jeg jo litt bedre råd.
Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).
Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde 'ordentlige sko', (som hu sa).
Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.
(Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).
Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.
Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.
Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.
Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).
Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.
Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.
Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.
Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine 'undersotter', (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.
(Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).
Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å 'ha seg' litt, en gang.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.
(Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).
Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).
Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.
At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.
De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).
Ifølge Henning Sanne, da.
(Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.
For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.
(Som vi begge ble medlemmer i vel.
Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.
Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.
(For Ekeberghallen er rimelig stor, da.
Så mange folk kan trene samtidig der).
Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.
Det var fem folk, som spilte fotball.
Og de var rimelig gode, da.
Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.
Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.
(Må man vel si).
Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.
Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.
(Må jeg vel si).
Så jeg ble sliten, da.
(Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.
Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.
For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Det her er bare noe jeg har lurt på, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).
Så skulle han spille badminton, med en gang, da.
Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.
Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.
(Av en eller annen grunn).
Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.
Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.
(Det er nok ikke umulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.
For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.
Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).
Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.
Så slutta jeg å røyke og da.
(Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.
Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.
Så fikk jeg jo litt bedre råd.
Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).
Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde 'ordentlige sko', (som hu sa).
Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.
(Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).
Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.
Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.
Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.
Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).
Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.
Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.
Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.
Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine 'undersotter', (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.
(Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).
Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å 'ha seg' litt, en gang.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.
(Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).
Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).
Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.
At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.
De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).
Ifølge Henning Sanne, da.
(Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.
For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.
(Som vi begge ble medlemmer i vel.
Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.
Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.
(For Ekeberghallen er rimelig stor, da.
Så mange folk kan trene samtidig der).
Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.
Det var fem folk, som spilte fotball.
Og de var rimelig gode, da.
Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.
Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.
(Må man vel si).
Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.
Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.
(Må jeg vel si).
Så jeg ble sliten, da.
(Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.
Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.
For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.
Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Det her er bare noe jeg har lurt på, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).
Så skulle han spille badminton, med en gang, da.
Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.
Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.
(Av en eller annen grunn).
Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.
Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.
(Det er nok ikke umulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Kommunal Rapport skriver om min hjemkommune Svelvik
http://svelviksposten.no/nyheter/svelvik-i-en-bakevje-1.7481566
PS.
Her er mer om dette:
http://www.nibr.no/filer/Svelvik%20-%20Ragnhild.pdf
PS 2.
Enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
Min Bok 4 - Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII
En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).
Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).
Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen 'Fader Jacob', for meg.
Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.
Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på 'ei', (husker jeg), da hu sang den sangen.
Som at hu ikke skjønte den.
'Hører du _ei_ klokka'.
Jeg syntes at hu sang 'ei' som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til 'ikke'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvorfor hu sang den sangen?
Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?
Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.
Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.
Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.
(Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).
At hu 'alltid' gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.
Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, i 1994, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å 'ta' svinnboka.
Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.
Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.
Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.
Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.
Og året etter.
(Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).
Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.
Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.
Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).
Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.
Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).
Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).
(Av en eller annen grunn).
Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.
Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.
Så det ble nesten som i det eventyret 'Den syvende far i huset' da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.
Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.
For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.
At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.
(Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).
Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.
Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.
Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.
(Må man vel si).
Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.
(Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).
På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.
For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.
Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).
Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.
Så sa jeg det, at 'skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller'?
Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.
(For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.
Noe sånt).
Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.
For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.
Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.
Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.
(Og som var ganske god, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.
Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).
Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.
Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.
Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.
Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.
Det er mulig.
(For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.
Så prøvde ganske ofte, å spise 'ordentlig' middag, da.
Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Pizza med ost og skinke.
Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.
Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.
Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.
(Ihvertfall ute i Romerike der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).
Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen 'Fader Jacob', for meg.
Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.
Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på 'ei', (husker jeg), da hu sang den sangen.
Som at hu ikke skjønte den.
'Hører du _ei_ klokka'.
Jeg syntes at hu sang 'ei' som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til 'ikke'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvorfor hu sang den sangen?
Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?
Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.
Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.
Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.
(Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).
At hu 'alltid' gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.
Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, i 1994, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å 'ta' svinnboka.
Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.
Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.
Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.
Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.
Og året etter.
(Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).
Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.
Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.
Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).
Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.
Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).
Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).
(Av en eller annen grunn).
Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.
Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.
Så det ble nesten som i det eventyret 'Den syvende far i huset' da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.
Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.
For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.
At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.
(Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).
Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.
Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.
Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.
(Må man vel si).
Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.
(Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).
På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.
For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.
Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).
Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.
Så sa jeg det, at 'skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller'?
Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.
(For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.
Noe sånt).
Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.
For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.
Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.
Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.
(Og som var ganske god, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.
Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).
Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.
Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.
Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.
Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.
Det er mulig.
(For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.
Så prøvde ganske ofte, å spise 'ordentlig' middag, da.
Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Pizza med ost og skinke.
Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.
Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.
Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.
(Ihvertfall ute i Romerike der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
