Et års tid, (eller noe sånt), før jeg flytta, til St. Hanshaugen.
Så var Magne Winnem og jeg, og besøkte vår tidligere klassekamerat, (fra Gjerdes videregående), Andre Willassen, i Drammen.
Dette var nok Magne Winnem sitt forslag, for både han og Andre Willassen, er fra Røyken, da.
(Mens jeg selv er fra Berger, som er et par-tre mil, lengre i avstand, fra Drammen, enn det Røyken er, da.
Så jeg var litt sånn 'bonde i byen', det året jeg gikk, på Gjerdes videregående, i Drammen, da).
Og det var vel også Magne Winnem som kjørte.
(Fortsatt i den samme 'pastellblå-aktige' Volvo 'by-bilen' vel, (jeg husker ikke modell-navnet), som han hadde hatt, russeåret, på Gjerdes videregående, (cirka fem år før det her vel).
Men Magne Winnem hadde etterhvert kjøpt ut prosent-eierdelene, til sin far og sine brødre, i denne bilen, da.
Sånn at han etterhvert ble den eneste eieren, av denne lille Volvo-en, da).
For det her var en stund før jeg fikk lappen og bil, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått seg en leilighet, på Åskollen, (eller noe), cirka ved Glassverket, i Drammen, så man måtte faktisk kjøre litt langs Svelvikveien da, (eller ihvertfall ut mot Svelvik), for å komme ut dit hvor Andre Willassen bodde.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han hadde fått tak i den nye CD-en, til Depeche Mode, husker jeg.
Og det var albumet 'Songs of Faith and Devotion'.
Og da jeg hadde innflyttingsfest, på St. Hanshaugen, noen måneder etter at Magne Winnem og jeg, hadde vært på besøk, hos Andre Willassen, da.
Så hadde vel jeg også kjøpt den CD-en, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så mener jeg å huske det, at Elin Winnem, sa det, at sangen 'In your room', som var på det albumet, var 'fin', da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem og jeg, vi prata også om å dra innom en Rimi-butikk.
Som lå nesten ved Rundtom der vel, i Drammen.
(Da vi kjørte tilbake, mot Drammen igjen, fra ved Glassverket der, da).
For å se på den butikken, da.
For Magne Winnem likte vel å studere Rimi-butikker, da.
Men jeg var vel ikke helt med, tror jeg.
Så jeg husker ikke helt om det ble noe av.
Det er mulig at den butikken hadde stengt alt.
For dette var vel en lørdag vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det Andre Willassen, kunne forklare om, på innflyttingsfesten min, på St. Hanshaugen.
Det var vel det, at CC Matsenter hadde blitt til en ICA-butikk.
Og at CC Storkjøp hadde blitt til en Rimi-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Så hvis jeg ikke tar helt feil, så var Andre Willassen assisterende butikksjef, på et ICA supermarked, da.
Som tidligere hadde vært ærverdige CC Matsenter, hvor Andre Willassen vel hadde jobbet, siden tiden på Gjerdes videregående, og gradvis steget i gradene, da.
(Og hvis jeg ikke husker helt feil, så tror jeg at mora hans, også jobba på CC Matsenter, (på slutten av 80-tallet ihvertfall), eller noe sånt, da.
Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert, da).
Men han kom ikke lenger, og begynte å jobbe på et lager, et år eller to etter det her, vel.
Andre Willassen, han prata også om at butikkene i Drammensområdet.
De pleide å sende hverandre grise-fakser, hvor de vitsa med reklamer osv., da.
Blant annet så hadde de fått en faks, sa Andre Willassen, hvor det var noen som hadde laget en parodi, over den Møllers Tran-reklamen, som var kjent, på den her tiden.
Og den gikk sånn, 'bestefar tok du for mye Møllers Tran?'.
Også var det noen slags pedofile grisetegninger, (eller noe sånt), ifølge Andre Willassen, på den her faksen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin Winnem, hu sa det, at det var det samme for henne, om Magne Winnem jobba i Rimi, eller ikke.
(For Magne Winnem hadde begynt å studere på BI, på heltid, da).
Og da Magne Winnem og jeg, var ute og besøkte Andre Willassen, på Åskollen.
Så hadde Andre Willassen vist oss noen bilder, av ei ung kassadame, fra CC Matsenter.
(Noen bilde av henne i bikini vel, på en fin sandstrand, da).
Og da forklarte Andre Willassen det, at det her var ei kassadame, fra jobben hans, (PÅ CC Matsenter/ICA), da.
(Altså en av hans 'undersotter', (må man vel si)).
Som han hadde vært sammen med på 'kjærlighetsferie', (sa han vel), nede i Syden, da.
Og det her var ei kassadame som så rimelig fin og sprek ut, mener jeg å huske, (sånn at man nesten ble litt sjalu på Andre Willassen, vel), på de her bikinibildene, da.
Og dette var muligens den samme dama, som Andre Willassen hadde med seg, på innflyttingsfesten min.
Men det har jeg aldri fått bekreftet, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen, han fortalte også en litt rar historie, da Magne Winnem og jeg, var og besøkte han, ute i Åskollen der, i 1995 en gang, (må det vel ha vært).
Og det var det, at han hver dag, før han dro på jobb.
Ikke rakk å barbere seg, før han dro på jobben, da.
For han stod opp på et sånt tidspunkt, at han måtte velge bort noe, da.
Ellers så kom han for seint på jobben, da.
Så han måtte liksom velge om han skulle kutte ut å dusje, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å pusse tenna, før han dro på jobb.
Eller om han skulle kutte ut å barbere seg, før han dro på jobb.
Og da kutta han ut å barbere seg, fortalte Andre Willassen, da.
Så Andre Willassen, han hadde altså stokka om, på rutinene sine, fra det skoleåret, som han satt på pulten ved siden av meg, (russeåret), på Gjerdes videregående, da.
(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
For da pussa han nok ikke tennene sine, om morgenen, tror jeg.
For den ånden, som Andre Willassen hadde, det skoleåret.
Det er den verste ånden jeg noen gang har lukta da, (vil jeg si).
(Og Tim Jonassen, fra Hyggen, han fikk meg jo også med, på å kjøpe en tannbørste og en tannpasta-tube, i julegave, til Andre Willassen.
Siden han hadde så dårlig ånde, da.
En julegave som det ble min jobb, å lure oppi ranselen, til Andre Willassen, da.
(For Tim Jonassen klarte å overtale meg til å gjøre dette, da).
Siden jeg satt på plassen ved siden av Andre Willassen, da.
Siden dette var den eneste ledige plassen, (mer eller mindre, ihvertfall), i klasserommet, på Gjerdes videregående, da jeg dukka opp der, (med en buss fra Berger, som var framme i siste liten vel), den første skoledagen da, skoleåret 1988/89.)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
tirsdag 28. august 2012
Jeg sendte en ny e-post til Twitter
 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Complaint/Fwd: No king norway no ribskol |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Tue, Aug 28, 2012 at 8:07 PM | |
To: support+id6043190@twitter.zendesk.com | ||
| ||
PS.
Her er det bildet som var i den e-posten:
Min Bok 5 - Kapittel 3: Heimevernet
Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.
Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.
Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.
(Noe sånt).
Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.
Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.
Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.
Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.
(Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.
Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).
(For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).
Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.
Så det stedet klarte jeg å finne, da.
Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.
Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.
Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.
(Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).
Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).
Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.
Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.
Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.
(Og heller satse på å gjøre det bra der, da.
Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.
Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).
Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.
Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.
Da jeg holdt på å fryse ihjel.
Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer 'HV-greier', enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.
(Etter det her HV-møtet, da).
For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.
For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.
For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.
Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.
(For sikkerhets skyld, liksom).
For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).
Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å 'bable' om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.
Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).
Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.
(Noe sånt).
Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.
Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.
(Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).
Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.
Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).
Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).
(Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.
Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.
Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.
For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.
Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.
(Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).
Så blir det vel ikke som det 'vanlige' Heimevernet, akkurat.
Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.
Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.
Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.
Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.
Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.
Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.
Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.
Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.
Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.
(Noe sånt).
Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.
Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.
Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.
Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.
(Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.
Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).
(For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).
Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.
Så det stedet klarte jeg å finne, da.
Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.
Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.
Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.
(Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).
Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).
Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.
Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.
Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.
(Og heller satse på å gjøre det bra der, da.
Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.
Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).
Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.
Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.
Da jeg holdt på å fryse ihjel.
Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer 'HV-greier', enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.
(Etter det her HV-møtet, da).
For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.
For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.
For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.
Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.
(For sikkerhets skyld, liksom).
For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).
Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å 'bable' om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.
Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).
Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.
(Noe sånt).
Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.
Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.
(Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).
Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.
Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).
Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).
(Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.
Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.
Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.
For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.
Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.
(Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).
Så blir det vel ikke som det 'vanlige' Heimevernet, akkurat.
Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.
Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.
Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.
Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.
Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.
Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.
Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.
Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 - Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen
På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.
En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.
For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at 'nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum'.
(Noe sånt).
Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.
For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?
Fritiden min var min, mente jeg.
Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.
Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).
Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.
Så jeg ble rimelig satt ut, da.
Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?
Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.
Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.
Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.
Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.
(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).
Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).
For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).
Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.
Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.
Og de ville liksom på besøk til meg, da.
Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.
Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.
Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.
Så jeg lot dem ikke komme inn, da.
For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.
Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.
(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.
Ihvertfall på fester.
Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).
Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.
Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.
Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.
(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).
En av de første dagene, som jeg bodde der.
Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.
Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.
Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.
(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.
Da ringte vel alltid folk først).
Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.
For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.
Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.
Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.
Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.
Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.
(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).
Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.
Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.
Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.
(Som leder, i Rimi, da).
Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.
Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.
Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.
Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.
(Mens han nesten gliste litt, vel).
Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.
Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.
For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at 'nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum'.
(Noe sånt).
Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.
For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?
Fritiden min var min, mente jeg.
Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.
Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).
Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.
Så jeg ble rimelig satt ut, da.
Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?
Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.
Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.
Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.
Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.
(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).
Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).
For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).
Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.
Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.
Og de ville liksom på besøk til meg, da.
Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.
Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.
Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.
Så jeg lot dem ikke komme inn, da.
For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.
Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.
(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.
Ihvertfall på fester.
Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).
Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.
Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.
Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.
(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).
En av de første dagene, som jeg bodde der.
Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.
Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.
Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.
(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.
Da ringte vel alltid folk først).
Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.
For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.
Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.
Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.
Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.
Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.
(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).
Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.
Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.
Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.
(Som leder, i Rimi, da).
Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.
Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.
Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.
Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.
(Mens han nesten gliste litt, vel).
Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.
Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Min Bok 5 - Kapittel 1: Innflyttingsfesten
På innflyttingsfesten min, i leilighet 303, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate 5, på St. Hanshaugen.
Så dukka Magne Winnem opp, med sin kone Elin, (husker jeg).
Og Andre Willassen, (fra Gjerdes videregående), og hans dame, (som jeg kun så denne ene gangen vel, og ikke husker hva heter nå, dessverre), dukka også opp, husker jeg.
(Hu dama til Andre Willassen, hu jobba vel på CC Matsenter, i Drammen, hvis jeg husker det riktig.
Der hvor Andre Willassen selv jobba som assisterende butikksjef.
Men Rimi kjøpte opp CC Matsenter og CC Storkjøp, (hvor jeg jo hadde jobba, skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes videregående), på den her tida.
Så jeg mener at Andre Willassen, fortalte meg det, på den her innflyttingsfesten, (må det vel ha vært), at CC Storkjøp nå hadde blitt til en Rimi-butikk, (den også).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært i 30-års dagen, til Morten Jenker, (fra Rimi), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, noen år før det her.
Og jeg huska jo det, at han bød på gryterett da.
Så det var kanskje derfor at jeg kjøpte med et par Diva Grandama-pizzaer.
(Som jo butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde sagt, at det var så bra kvalitet på, da).
Og stekte de, under den her innflyttingsfesten, da.
(For jeg fant vel en gammel steikeovn, i kjelleren, i Rimi-bygget der, mener jeg å huske.
En kjeller som var noe lignende av den boden, på Ungbo, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Nemlig at det var sånn, at det var lov å ta det som stod der, av møbler osv., som folk hadde satt fra seg der, da.
For han vaktmesteren, han hadde vel visst meg rundt der, den dagen jeg fikk nøklene til leiligheten, da).
Noe vel Andre Willassen, hinta litt om, at han ikke syntes var så gildt, vel.
Kanskje fordi at dette var de billigste pizzaene.
(Hvem vet).
Men jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg den Toyota HiAce-en, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), og jeg måtte også kjøpe noen nye deler, (som måtte byttes), til den, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen klagde også over musikken jeg spilte, husker jeg.
For da han skulle gå hjem, så la han merke til det, at jeg hadde en CD med DumDumBoys, som het 'Splitter Pine', (et album som vi hørte mye på, i Geværkompaniet), stående i CD-stativet, da.
Og da sa Andre Willassen noe sånt som, at 'har vi sitti og hørt på den dårlige musikken, i hele kveld, mens du har hatt den CD-en, stående i CD-stativet, hele tida?'.
Noe sånt.
Så Andre Willassen, han var sur på meg da, husker jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg hadde nekta han, å kikke gjennom CD-ene mine.
Så det kunne han vel gjort, hvis han ville det, egentlig.
Og forresten så mener jeg å ha lest det, i avisa, eller noe.
At på fester i Norge, så er det vanlig, at verten bare byr på potetgull, eller noe lignende.
Så jeg slo vel egentlig litt på storetromma da, syntes jeg.
Siden jeg stekte pizza, i tillegg til å vel også ha kjøpt potetgull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem, han klagde også, på den her festen.
For han mente det, at jeg var for diskret, når det gjaldt, å vise frem 'godsakene'.
Eller, det han mente, var at jeg ikke burde gjemme bort de to videospillerne mine.
For de stod i et skap, (som jeg hadde hatt med fra Ungbo vel), under TV-en, (som fortsatt var den Mitsubishi-TV-en, som jeg kjøpte, på Spaceworld, (i Drammen), på midten av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
For Magne Winnem, han mente det, at jeg burde være macho, (eller 'harry'), og liksom ikke 'gjemme bort' video-spillerne mine, og videofilmene mine, bak noen skap-dører, da.
Og seinere, så tok jeg vel av de skapdørene.
Og jeg monterte også på noen hjul, under det hylle-møbelet, da.
Sånn at man kunne rulle TV-en, (og de video- og DVD-spillerne som etterhvert stod under TV-en), nærmere sitteplassene, i stua der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin og Magne Winnem.
Og Andre Willassen og dama hans.
De gikk hjem, mens kvelden, (eller ihvertfall natten), ennå var ung da, (må man vel si).
Og jeg var vel kanskje litt rastløs, da.
Og jeg hadde vel kanskje ikke drukket så mye, innimellom all pizzasteikinga, osv.
Men jeg huska jo det, at jeg nå bodde i Oslo sentrum, da.
(Og jeg følte meg vel kanskje litt kul, på grunn av det her, da).
Så jeg gikk i cirka 10-15 minutter, da.
Nedover Ullevållsveien, som ble til Akersgata, da.
(For jeg visste nemlig veien ned til Oslo sentrum, fra St. Hanshaugen.
For jeg hadde jo liggi over, hos Magne Winnem, 4-5 år, før det her.
Da vi gikk den samme veien, for å hilse på Jan Tore Sanner & Co., i Unge Høyre, under valgkampåpninga, i Spikersuppa, høsten 1991.
Siden Magne Winnem og jeg, jo hadde vært med på å jobbe med Unge Høyre sitt valgkampprogram, for dette kommunevalget da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)).
Og forbi regjeringskvartalet da, til jeg kom fram til Grensen.
Og når jeg gikk til venstre, i Grensen.
Så var det bare noen meter å gå, så lå det smuget som ledet inn til So What der, på min venstre side, da.
Og jeg var jo blakk, etter å ha kjøpt meg bil, osv.
(Det her var vel helt i slutten av januar, (i 1996), vil jeg vel tippe på.
Så jeg venta vel på februar-lønninga, da).
Og derfor, så bestemte jeg meg for å dra på So What, (som lå i det samme lokalet, som diskoteket Marylin tidligere hadde ligget i), da.
For jeg mistenkte vel at det var gratis å komme inn der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg stod i køen, utafor So What der, da.
Mens jeg overhørte at noen folk dreiv og baksnakka meg, vel.
For jeg gikk i noen litt dølle klær, (en chinos-bukse og en skjorte), som jeg hadde kjøpt på tilbud, på Dressmann, vel.
(De samme klærne, som jeg hadde på meg, på dansketuren, med Rimi Nylænde, forresten.
Da jeg dansa med hu afrikanske dama, på dansegulvet, på Stena Saga der, (var det vel).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
For jeg hadde brukt mesteparten av pengene mine, på kjøretimer, i månedene før det her, da.
Så jeg så nok ikke så kul ut, i klesveien, da.
Så jeg overhørte at noen folk babla om meg, og sa noe sånt som, at hvis 'sånne folk', skal dukke opp her, så må vi kanskje ha cover-charge her.
Noe sånt.
(Uten at jeg vet hva de mente med 'sånne folk', liksom.
Men de mente vel kanskje folk som ikke gikk i kule nok klær, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vel inne på So What der, så gikk jeg ned i kjelleren der.
(Der hvor jeg møtte søstera til Gøril, (fra CC Storkjøp og Høyen), den gangen vel, som jeg var ute på byen, (da So What fortsatt het Marylin), for dimmepengene mine, sammen med søstera mi).
So What var helt annerledes enn Marylin da, (for å si det sånn).
Det var gratis inngang, på So What.
(Noe det ikke hadde vært, på Marylin.
Selv om Magne Winnem og jeg, pleide å komme inn gratis der, av dørvaktene da, siden vi var stamgjester, eller hva grunnen kan ha vært).
Og musikken, som ble spilt, på So What, det var alternativ rock og indie-musikk, da.
Og brit-pop, som var på frammarsj, på den her tiden.
Jeg ble stående ikke så langt unna dansegulvet, mens jeg drakk av en halvliter, og hørte på den gode musikken, mens jeg så meg litt rundt der, og på folka som dansa osv., da.
Ved siden av meg, så stod det ei dame, som jeg begynte å prate med, om forskjellig, da.
Vi prata vel litt om musikk, tror jeg.
Hu hadde litt former da, (må man vel si).
Men ikke så mye at man kunne si at hu var feit, vel.
Og jeg hadde jo drukket, så.
Så det endte med det, at hu dama, ble med meg hjem, til St. Hanshaugen, for å høre på musikk, da.
Og jeg viste henne den 'nye' Toyota HiAce-en min, når vi gikk forbi den, på parkeringsplassen, utafor Rimi-leilighetene der, da.
Og vi så igjennom CD-ene mine, da.
Og hu likte Nirvana-albumet mitt, (nemlig 'Nevermind').
Og jeg hadde også noen andre sanger, som hu syntes at var kule vel.
Nemlig Nick Cave, med sangen 'Do you love me'.
Og Renegade Soundwave, med en sang som het nettopp 'Renegade Soundwave', vel.
(Som var på en CD, som hadde fulgt med et musikkblad, som jeg hadde kjøpt, på Drammen jernbanestasjon, den jula, (jula 1994 vel), som Pia og jeg, hadde feira jul, i vannsengbutikken, i Drammen, (mener jeg å huske)).
For hu dama her, hu var så glad i alternativ musikk, da.
Og jeg var jo litt bevandret, i den musikk-sjangeren, selv.
For jeg kjente jo Cecilie Hyde, og Lyche-gjengen, fra Drammen, (fra da jeg var russ, på Gjerdes videregående), som jo stort sett hørte på alternativ musikk, med band som Depeche Mode og the Cure, (og det som verre var, hadde jeg nær sagt).
Så det var ikke sånn at alternativ musikk, var noe helt nytt for meg, akkurat.
Og jeg hadde jo også prøvd å følge meg litt, på musikk-fronten, i de årene, som hadde gått, siden jeg hadde blitt kjent med Cecilie Hyde, og de her folka, da.
(Jeg hadde jo kjøpt noen the Cure bootleg-kassetter, på Kensington Market, i London, blant annet, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo en stund siden, for meg, (nemlig cirka fem år vel), siden jeg skikkelig hadde pult, (nemlig med hu Ragnhild fra Stovner, da).
Så jeg, jeg var jo rimelig desperat, da, (må jeg vel si).
Så derfor, så var jeg vel også rimelig forsiktig, (mener jeg å huske).
(Jeg ville liksom ikke gjøre noe 'galt' da, når jeg først hadde fått ei dame med meg hjem, liksom).
Men plutselig, når vi så gjennom musikken min, så ville hu dama elske, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Da hu syntes at jeg hadde god musikksmak, kanskje.
Noe sånt.
Og da endte vi opp i senga mi, da.
(Som jo var den gamle rammemadrassen, til Magne Winnem).
Og vi klinte og sånn, da.
Og hadde skikkelig forspill da, (heter det vel).
Og det ble ganske hett da, å ligge oppå henne der vel.
Og tilslutt, så var vi så avkledde osv., at jeg bare stakk pikken min inn i fitta hennes, da.
Men da reagerte hu litt, etter et par minutter, (eller noe), da.
Og sa at hu ville at jeg skulle bruke kondom, da.
Og da gikk jeg og fant det, i hylla, som var ovenfor kjøleskapet der, liksom, da.
Og så lå vi å pulte hele natta, da.
Mens vi hørte på Nirvanas Nevermind-album, kanskje fire eller fem ganger, da.
(Noe sånt).
Og mens vi pulte så hørte jeg nesten hele tida piercingen hennes, som hu hadde i tunga.
For den klirra mot tennene hennes da, (husker jeg).
Og så sovna jeg, med kondomen på meg, husker jeg.
Og når jeg våkna, etter et par timer, (eller noe sånt).
Så begynte vi å pule igjen da, husker jeg.
Og da følte hu dama på pikken min, for å sjekke at det var en kondom på den, da.
For aids-frykten, (som hadde begynt på 80-tallet), den var vel fortsatt rimelig i live, på 90-tallet, vel.
(Eller hva det her kan ha kommet av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at jeg så på hu dama, mens hu gikk nedenfor nedenfor terrassen min, (over parkeringsplassen der), på vei mot Bjerregårdsgate og Ullevållsveien, da.
Jeg hadde vel spurt henne, om hu ville ha frokost.
Men det ville hu ikke, da.
Og hu så ikke feit ut, (vil jeg si), fra terrassen min der.
Men hu så kanskje litt frika ut, da.
Hu gikk vel kanskje i svarte olabukser istedet for blå olabukser, (og sånn), da.
(Litt den stilen der, liksom).
Og hu gikk litt rart da, (vil jeg vel si).
Så man kunne nesten se at hu hadde blitt pult da, (vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trengte bare å bo noen få dager, på St. Hanshaugen, før jeg klarte å få med meg ei dame hjem.
Noe jeg ikke hadde klart, en eneste gang, på de 4-5 åra, som jeg hadde bodd, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), da.
Så jeg var rimelig fornøyd, da.
Og da Magne Winnem og Andre Willassen dukka opp på døra mi.
(Av en eller annen grunn.
Andre Willassen, (og dama hans), hadde vel kanskje liggi over hos Magne Winnem og dem, på Bergkrystallen.
Det er mulig.
Og det var sikkert Magne Winnem sin ide, at jeg skulle ha innflyttingsfest der og.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så fortalte jeg dem det, da.
At det var flaks, at dem ikke hadde dukka opp der tidligere.
For jeg hadde hatt ei dame der, da.
Og jeg forklarte også det, at vi hadde hatt sex omtrent hele natta, da.
Og jeg var litt sånn daff, på grunn av det her, da.
Og at jeg ikke hadde fått somla meg ut døra, for å kjøpe meg en avis, engang.
Og Magne Winnem og Andre Willassen var kanskje litt morske og alvorlige, (eller sjalu), eller noe sånt, da.
Det er mulig.
Før de stakk igjen, omtrent like raskt som de hadde dukka opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så dukka Magne Winnem opp, med sin kone Elin, (husker jeg).
Og Andre Willassen, (fra Gjerdes videregående), og hans dame, (som jeg kun så denne ene gangen vel, og ikke husker hva heter nå, dessverre), dukka også opp, husker jeg.
(Hu dama til Andre Willassen, hu jobba vel på CC Matsenter, i Drammen, hvis jeg husker det riktig.
Der hvor Andre Willassen selv jobba som assisterende butikksjef.
Men Rimi kjøpte opp CC Matsenter og CC Storkjøp, (hvor jeg jo hadde jobba, skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes videregående), på den her tida.
Så jeg mener at Andre Willassen, fortalte meg det, på den her innflyttingsfesten, (må det vel ha vært), at CC Storkjøp nå hadde blitt til en Rimi-butikk, (den også).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært i 30-års dagen, til Morten Jenker, (fra Rimi), i Avstikkeren, på Bergkrystallen, noen år før det her.
Og jeg huska jo det, at han bød på gryterett da.
Så det var kanskje derfor at jeg kjøpte med et par Diva Grandama-pizzaer.
(Som jo butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde sagt, at det var så bra kvalitet på, da).
Og stekte de, under den her innflyttingsfesten, da.
(For jeg fant vel en gammel steikeovn, i kjelleren, i Rimi-bygget der, mener jeg å huske.
En kjeller som var noe lignende av den boden, på Ungbo, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Nemlig at det var sånn, at det var lov å ta det som stod der, av møbler osv., som folk hadde satt fra seg der, da.
For han vaktmesteren, han hadde vel visst meg rundt der, den dagen jeg fikk nøklene til leiligheten, da).
Noe vel Andre Willassen, hinta litt om, at han ikke syntes var så gildt, vel.
Kanskje fordi at dette var de billigste pizzaene.
(Hvem vet).
Men jeg hadde ikke så god råd, for jeg hadde nettopp kjøpt meg den Toyota HiAce-en, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), og jeg måtte også kjøpe noen nye deler, (som måtte byttes), til den, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre Willassen klagde også over musikken jeg spilte, husker jeg.
For da han skulle gå hjem, så la han merke til det, at jeg hadde en CD med DumDumBoys, som het 'Splitter Pine', (et album som vi hørte mye på, i Geværkompaniet), stående i CD-stativet, da.
Og da sa Andre Willassen noe sånt som, at 'har vi sitti og hørt på den dårlige musikken, i hele kveld, mens du har hatt den CD-en, stående i CD-stativet, hele tida?'.
Noe sånt.
Så Andre Willassen, han var sur på meg da, husker jeg.
Men det var ikke sånn, at jeg hadde nekta han, å kikke gjennom CD-ene mine.
Så det kunne han vel gjort, hvis han ville det, egentlig.
Og forresten så mener jeg å ha lest det, i avisa, eller noe.
At på fester i Norge, så er det vanlig, at verten bare byr på potetgull, eller noe lignende.
Så jeg slo vel egentlig litt på storetromma da, syntes jeg.
Siden jeg stekte pizza, i tillegg til å vel også ha kjøpt potetgull, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Magne Winnem, han klagde også, på den her festen.
For han mente det, at jeg var for diskret, når det gjaldt, å vise frem 'godsakene'.
Eller, det han mente, var at jeg ikke burde gjemme bort de to videospillerne mine.
For de stod i et skap, (som jeg hadde hatt med fra Ungbo vel), under TV-en, (som fortsatt var den Mitsubishi-TV-en, som jeg kjøpte, på Spaceworld, (i Drammen), på midten av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
For Magne Winnem, han mente det, at jeg burde være macho, (eller 'harry'), og liksom ikke 'gjemme bort' video-spillerne mine, og videofilmene mine, bak noen skap-dører, da.
Og seinere, så tok jeg vel av de skapdørene.
Og jeg monterte også på noen hjul, under det hylle-møbelet, da.
Sånn at man kunne rulle TV-en, (og de video- og DVD-spillerne som etterhvert stod under TV-en), nærmere sitteplassene, i stua der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elin og Magne Winnem.
Og Andre Willassen og dama hans.
De gikk hjem, mens kvelden, (eller ihvertfall natten), ennå var ung da, (må man vel si).
Og jeg var vel kanskje litt rastløs, da.
Og jeg hadde vel kanskje ikke drukket så mye, innimellom all pizzasteikinga, osv.
Men jeg huska jo det, at jeg nå bodde i Oslo sentrum, da.
(Og jeg følte meg vel kanskje litt kul, på grunn av det her, da).
Så jeg gikk i cirka 10-15 minutter, da.
Nedover Ullevållsveien, som ble til Akersgata, da.
(For jeg visste nemlig veien ned til Oslo sentrum, fra St. Hanshaugen.
For jeg hadde jo liggi over, hos Magne Winnem, 4-5 år, før det her.
Da vi gikk den samme veien, for å hilse på Jan Tore Sanner & Co., i Unge Høyre, under valgkampåpninga, i Spikersuppa, høsten 1991.
Siden Magne Winnem og jeg, jo hadde vært med på å jobbe med Unge Høyre sitt valgkampprogram, for dette kommunevalget da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)).
Og forbi regjeringskvartalet da, til jeg kom fram til Grensen.
Og når jeg gikk til venstre, i Grensen.
Så var det bare noen meter å gå, så lå det smuget som ledet inn til So What der, på min venstre side, da.
Og jeg var jo blakk, etter å ha kjøpt meg bil, osv.
(Det her var vel helt i slutten av januar, (i 1996), vil jeg vel tippe på.
Så jeg venta vel på februar-lønninga, da).
Og derfor, så bestemte jeg meg for å dra på So What, (som lå i det samme lokalet, som diskoteket Marylin tidligere hadde ligget i), da.
For jeg mistenkte vel at det var gratis å komme inn der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg stod i køen, utafor So What der, da.
Mens jeg overhørte at noen folk dreiv og baksnakka meg, vel.
For jeg gikk i noen litt dølle klær, (en chinos-bukse og en skjorte), som jeg hadde kjøpt på tilbud, på Dressmann, vel.
(De samme klærne, som jeg hadde på meg, på dansketuren, med Rimi Nylænde, forresten.
Da jeg dansa med hu afrikanske dama, på dansegulvet, på Stena Saga der, (var det vel).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
For jeg hadde brukt mesteparten av pengene mine, på kjøretimer, i månedene før det her, da.
Så jeg så nok ikke så kul ut, i klesveien, da.
Så jeg overhørte at noen folk babla om meg, og sa noe sånt som, at hvis 'sånne folk', skal dukke opp her, så må vi kanskje ha cover-charge her.
Noe sånt.
(Uten at jeg vet hva de mente med 'sånne folk', liksom.
Men de mente vel kanskje folk som ikke gikk i kule nok klær, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vel inne på So What der, så gikk jeg ned i kjelleren der.
(Der hvor jeg møtte søstera til Gøril, (fra CC Storkjøp og Høyen), den gangen vel, som jeg var ute på byen, (da So What fortsatt het Marylin), for dimmepengene mine, sammen med søstera mi).
So What var helt annerledes enn Marylin da, (for å si det sånn).
Det var gratis inngang, på So What.
(Noe det ikke hadde vært, på Marylin.
Selv om Magne Winnem og jeg, pleide å komme inn gratis der, av dørvaktene da, siden vi var stamgjester, eller hva grunnen kan ha vært).
Og musikken, som ble spilt, på So What, det var alternativ rock og indie-musikk, da.
Og brit-pop, som var på frammarsj, på den her tiden.
Jeg ble stående ikke så langt unna dansegulvet, mens jeg drakk av en halvliter, og hørte på den gode musikken, mens jeg så meg litt rundt der, og på folka som dansa osv., da.
Ved siden av meg, så stod det ei dame, som jeg begynte å prate med, om forskjellig, da.
Vi prata vel litt om musikk, tror jeg.
Hu hadde litt former da, (må man vel si).
Men ikke så mye at man kunne si at hu var feit, vel.
Og jeg hadde jo drukket, så.
Så det endte med det, at hu dama, ble med meg hjem, til St. Hanshaugen, for å høre på musikk, da.
Og jeg viste henne den 'nye' Toyota HiAce-en min, når vi gikk forbi den, på parkeringsplassen, utafor Rimi-leilighetene der, da.
Og vi så igjennom CD-ene mine, da.
Og hu likte Nirvana-albumet mitt, (nemlig 'Nevermind').
Og jeg hadde også noen andre sanger, som hu syntes at var kule vel.
Nemlig Nick Cave, med sangen 'Do you love me'.
Og Renegade Soundwave, med en sang som het nettopp 'Renegade Soundwave', vel.
(Som var på en CD, som hadde fulgt med et musikkblad, som jeg hadde kjøpt, på Drammen jernbanestasjon, den jula, (jula 1994 vel), som Pia og jeg, hadde feira jul, i vannsengbutikken, i Drammen, (mener jeg å huske)).
For hu dama her, hu var så glad i alternativ musikk, da.
Og jeg var jo litt bevandret, i den musikk-sjangeren, selv.
For jeg kjente jo Cecilie Hyde, og Lyche-gjengen, fra Drammen, (fra da jeg var russ, på Gjerdes videregående), som jo stort sett hørte på alternativ musikk, med band som Depeche Mode og the Cure, (og det som verre var, hadde jeg nær sagt).
Så det var ikke sånn at alternativ musikk, var noe helt nytt for meg, akkurat.
Og jeg hadde jo også prøvd å følge meg litt, på musikk-fronten, i de årene, som hadde gått, siden jeg hadde blitt kjent med Cecilie Hyde, og de her folka, da.
(Jeg hadde jo kjøpt noen the Cure bootleg-kassetter, på Kensington Market, i London, blant annet, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo en stund siden, for meg, (nemlig cirka fem år vel), siden jeg skikkelig hadde pult, (nemlig med hu Ragnhild fra Stovner, da).
Så jeg, jeg var jo rimelig desperat, da, (må jeg vel si).
Så derfor, så var jeg vel også rimelig forsiktig, (mener jeg å huske).
(Jeg ville liksom ikke gjøre noe 'galt' da, når jeg først hadde fått ei dame med meg hjem, liksom).
Men plutselig, når vi så gjennom musikken min, så ville hu dama elske, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Da hu syntes at jeg hadde god musikksmak, kanskje.
Noe sånt.
Og da endte vi opp i senga mi, da.
(Som jo var den gamle rammemadrassen, til Magne Winnem).
Og vi klinte og sånn, da.
Og hadde skikkelig forspill da, (heter det vel).
Og det ble ganske hett da, å ligge oppå henne der vel.
Og tilslutt, så var vi så avkledde osv., at jeg bare stakk pikken min inn i fitta hennes, da.
Men da reagerte hu litt, etter et par minutter, (eller noe), da.
Og sa at hu ville at jeg skulle bruke kondom, da.
Og da gikk jeg og fant det, i hylla, som var ovenfor kjøleskapet der, liksom, da.
Og så lå vi å pulte hele natta, da.
Mens vi hørte på Nirvanas Nevermind-album, kanskje fire eller fem ganger, da.
(Noe sånt).
Og mens vi pulte så hørte jeg nesten hele tida piercingen hennes, som hu hadde i tunga.
For den klirra mot tennene hennes da, (husker jeg).
Og så sovna jeg, med kondomen på meg, husker jeg.
Og når jeg våkna, etter et par timer, (eller noe sånt).
Så begynte vi å pule igjen da, husker jeg.
Og da følte hu dama på pikken min, for å sjekke at det var en kondom på den, da.
For aids-frykten, (som hadde begynt på 80-tallet), den var vel fortsatt rimelig i live, på 90-tallet, vel.
(Eller hva det her kan ha kommet av).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker det, at jeg så på hu dama, mens hu gikk nedenfor nedenfor terrassen min, (over parkeringsplassen der), på vei mot Bjerregårdsgate og Ullevållsveien, da.
Jeg hadde vel spurt henne, om hu ville ha frokost.
Men det ville hu ikke, da.
Og hu så ikke feit ut, (vil jeg si), fra terrassen min der.
Men hu så kanskje litt frika ut, da.
Hu gikk vel kanskje i svarte olabukser istedet for blå olabukser, (og sånn), da.
(Litt den stilen der, liksom).
Og hu gikk litt rart da, (vil jeg vel si).
Så man kunne nesten se at hu hadde blitt pult da, (vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trengte bare å bo noen få dager, på St. Hanshaugen, før jeg klarte å få med meg ei dame hjem.
Noe jeg ikke hadde klart, en eneste gang, på de 4-5 åra, som jeg hadde bodd, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), da.
Så jeg var rimelig fornøyd, da.
Og da Magne Winnem og Andre Willassen dukka opp på døra mi.
(Av en eller annen grunn.
Andre Willassen, (og dama hans), hadde vel kanskje liggi over hos Magne Winnem og dem, på Bergkrystallen.
Det er mulig.
Og det var sikkert Magne Winnem sin ide, at jeg skulle ha innflyttingsfest der og.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så fortalte jeg dem det, da.
At det var flaks, at dem ikke hadde dukka opp der tidligere.
For jeg hadde hatt ei dame der, da.
Og jeg forklarte også det, at vi hadde hatt sex omtrent hele natta, da.
Og jeg var litt sånn daff, på grunn av det her, da.
Og at jeg ikke hadde fått somla meg ut døra, for å kjøpe meg en avis, engang.
Og Magne Winnem og Andre Willassen var kanskje litt morske og alvorlige, (eller sjalu), eller noe sånt, da.
Det er mulig.
Før de stakk igjen, omtrent like raskt som de hadde dukka opp der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en e-post til Twitter
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
#6043190 Twitter Support: update on "Impersonation - BaronenDin" |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Tue, Aug 28, 2012 at 12:17 AM | |||||
To: Twitter Support <support+id6043190@twitter.zendesk.com> | ||||||
| ||||||
Min Bok 4 - Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV
De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).
Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.
Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.
For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.
Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.
Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.
(Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.
Men jeg svarte 'nei', da.
Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.
Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.
(Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).
Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.
Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.
Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.
Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.
Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.
Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.
Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.
Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.
(Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).
Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.
Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.
For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.
For jeg ble nemlig utsatt for en 'nær-homo-opplevelse', (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.
Og da kjedet jeg meg jo litt, da.
Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.
Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.
Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.
Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.
Og dette var nok i fellesferien.
For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.
Ved utestedet Green Apple der, vel.
(Eller om det var nabostedet).
Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).
Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.
(Eller jeg dansa vel ikke med henne.
Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).
Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.
Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.
Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.
Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).
Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.
Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.
Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).
For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom
Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en 'bonus', liksom.
Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.
Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.
Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.
Og han spurte meg om noe greier, da.
Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).
Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.
Og jeg husker ikke helt hva han ville.
Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.
Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.
Og ville at vi begge skulle runke, da.
Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.
Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.
Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.
Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).
(Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).
Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.
Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.
Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).
Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.
Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.
(For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).
Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.
Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.
Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.
(Når jeg først dreiv å tulla så mye.
Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).
Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore 'borti der', liksom, da.
(Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).
Og sa fra til meg om det, da.
Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.
Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.
Og da betalte jeg henne 500, da.
Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.
Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).
Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.
For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.
Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.
Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.
Og til slutt, så måtte hu dra, da.
Uten at det hadde gått for meg, da.
Siden jeg var rimelig full, da.
Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.
Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.
(Noe sånt).
Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.
Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.
Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.
Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.
Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.
Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var slutten, på Min Bok 4.
Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.
Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.
Vi får se.
Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.
Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.
For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.
Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.
Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.
(Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.
Men jeg svarte 'nei', da.
Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.
Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.
(Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).
Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.
Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.
Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.
Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.
Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.
Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.
Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.
Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.
(Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).
Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.
Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.
For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.
For jeg ble nemlig utsatt for en 'nær-homo-opplevelse', (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.
Og da kjedet jeg meg jo litt, da.
Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.
Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.
Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.
Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.
Og dette var nok i fellesferien.
For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.
Ved utestedet Green Apple der, vel.
(Eller om det var nabostedet).
Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).
Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.
(Eller jeg dansa vel ikke med henne.
Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).
Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.
Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.
Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.
Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).
Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.
Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.
Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).
For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom
Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en 'bonus', liksom.
Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.
Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.
Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.
Og han spurte meg om noe greier, da.
Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).
Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.
Og jeg husker ikke helt hva han ville.
Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.
Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.
Og ville at vi begge skulle runke, da.
Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.
Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.
Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.
Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).
(Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).
Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.
Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.
Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).
Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.
Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.
(For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).
Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.
Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.
Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.
(Når jeg først dreiv å tulla så mye.
Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).
Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore 'borti der', liksom, da.
(Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).
Og sa fra til meg om det, da.
Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.
Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.
Og da betalte jeg henne 500, da.
Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.
Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).
Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.
For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.
Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.
Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.
Og til slutt, så måtte hu dra, da.
Uten at det hadde gått for meg, da.
Siden jeg var rimelig full, da.
Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.
Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.
(Noe sånt).
Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.
Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.
Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.
Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.
Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.
Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var slutten, på Min Bok 4.
Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.
Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.
Vi får se.