torsdag 13. september 2012
Min Bok 5 - Kapittel 39: Bestemor Ingeborg sin 80-års dag
Så dro mora mi med Pia, Daniel og meg, til Nevlunghavn, husker jeg.
Vi skulle i bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
Og mora vår hadde leid rom til oss, på gjestgiveriet, nede ved havna, i Nevlunghavn, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok toget, fra Oslo til Larvik.
Og fra Larvik, så tok vi en drosje, til Nevlunghavn.
Mora mi eller Pia nevnte at selskapet til bestemor Ingeborg, skulle være, i Gurvika.
Og jeg begynte å prate om det, at det var der, som de 'hemma' folka egentlig holdt til, da.
(For jeg huska jo, at jeg var med Frode Kølner og faren, og besøkte tanta til Frode Kølner der, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og da jeg nevnte ordet 'hemma', så klikka drosjesjåføren, (husker jeg).
For han hadde en datter, (eller noe), som pleide å bo der da.
(Etter at vi hadde måttet vente lenge, på drosje i Larvik, vel.
Enda det vel var drosjer der.
Så det var kanskje noe lureri?
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia ba meg forresten om å kle på Daniel, (som bare var to år gammel), husker jeg, på gjestgiveriet der.
Og da gjorde jeg det, selv om det vel ble litt rart.
Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.
Så jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle si til Pia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi kom opp til Gurvika der, så husker jeg at vi møtte vår kusine Rahel, fra Sveits der.
Rahel hadde også med en pen venninne, fra Berlin eller Sveits.
(Selv om hu kanskje hadde litt kort hår).
Og Sophia Legind, (som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig som meg, som ungjente, sommeren 1990, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var også der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Festen var ganske kjedelig da, (sånn som jeg husker det).
Jeg hadde vært på sommerferie i Hellas, (på Thassos), tidligere denne sommeren.
Så jeg hadde med en halvflaske Vikingfjord-vodka.
Som jeg hadde kjøpt to av vel.
På tax-free-en, på Gardermoen, før flyet mitt gikk, da.
(For der hadde de så billige 0.5 liters plastflasker.
Med 50% Vikingfjord-vodka, (var det vel).
(Hvis jeg husker det riktig).
Som jeg hadde kjøpt med, for å liksom ha en bar, på hotellrommet, nede i Syden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og tante Ellen, hu hadde en mannlig bekjent der, som var fra Steiner-skolen i Moss, vel.
Og tante Ellen, hu hadde fått snusen i det, at jeg hadde tatt med vodka, da.
(Kanskje Pia hadde sagt det).
Så tante Ellen, hu nevnte det, under middagen, at hennes Moss-venn, (som jeg ikke hadde møtt før vel), også kunne tenke seg en knert vodka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så dukka det opp en kar, som ikke hørte til der, husker jeg.
Og det var en fra Sande(!)
Nabobygda til Berger.
(En som hadde campingvogn på Oddane Sand kanskje.
En campingplass som ligger rett over en ganske liten fjellknaus, fra Gurvika der, da).
Og han hadde visst forvilla seg inn på de 'hemma' sitt territorium, da.
Og lurte på hva som foregikk, i Gurvika, da.
Og Pia og jeg, vi stod vel utafor forsamlingshuset der, da.
For Pia skulle kanskje ta seg en røyk.
(Noe sånt).
Men da vi hørte at han 'inntrengeren' var fra Sande.
Da stakk jeg og henta tre glass, da.
For jeg var jo nesten fra Sande selv.
Ihvertfall fra nabobygda.
Så da fikk han fra Sande en knert vodka da, (husker jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg skulle hente tre glass, i kjøkkenet, i forsamlingshuset, i Gurvika, der.
Så klikka nesten tante Ellen, (husker jeg).
Og spurte om hva jeg skulle med tre glass, (og sånn), da.
Hu lurte vel på hvem som skulle ha det tredje glasset, (tror jeg).
Kanskje hu var redd for at Rahel eller en av venninnene hennes, skulle få en drink?
Men de utenlandske jentene, de var jo i 18-19-årsalderen.
For Rahel er vel født det samme året som Axel.
Nemlig i 1978.
Så Rahel og venninnene hennes, de var vel nesten 20 år gamle, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
Så hvis en av de fikk seg en knert vodka, så var vel ikke det så spesielt.
Men tante Ellen skulle liksom kontrollere meg der da, (virka det som).
(Enda jeg bare hadde sett tante Ellen, en håndfull ganger, før det her, da.
Så jeg kan ikke si at jeg kjente henne så bra, liksom.
Så jeg var nok kanskje litt avventende, når jeg hadde med henne å gjøre, da.
Siden jeg ikke kjente henne så bra da.
For jeg hadde vel bare sett tante Ellen, to ganger tidligere, på 90-tallet.
(Nemlig på det middagsselskapet, på Grunerløkka, mens jeg var i Geværkompaniet.
Og sommeren 1990, da Rahel, Ellen og Sophia Legind, var på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin var også i bursdagen til bestemor Ingeborg.
Sammen med sin datter Liv-Kristin.
Men de satt mest for seg selv, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg prata ikke noe særlig med Martin da, sånn som jeg husker det.
Siden han satt med sin unge datter, på fanget, sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk heller ikke noe kontakt med Rahel og venninnene hennes, under dette selskapet.
(Selv om jeg satt ved siden av Sophia Legind, under middagen).
Så det var nok derfor, at jeg syntes at det var artig, at en kar fra Sande dukka opp der, da.
For jeg følte meg nok ikke så hjemme der, da.
Siden folka der virka så asosiale da, (eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og maten vi fikk der.
Det var vel antagelig ørret, (eller noe), tror jeg, hvis jeg skulle tippe.
For bestemor Ingeborg pleide ofte å servere fisk, da.
På bursdagene sine, i Nevlunghavn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, (altså søndagen).
Så skulle vi på stranda, i Gurvika, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel leid de hemma sitt sted, for hele helgen, vel.
Noe sånt).
Dette var kanskje ute i august, (eller noe).
Siden jeg allerede hadde vært i Syden, denne sommeren, da.
Og jeg husker det, at Pia sa det, når vi gikk fra gjestgiveriet der.
At hu hadde så lyst på grillet kylling.
Så Pia ville at jeg skulle kjøpe med en halv kylling til henne, i matbutikken, like ved gjestgiveriet der, da.
(Der hvor Pia og jeg hadde spilt på et fotballspill, på 70-tallet.
Som stod rett utafor den butikken cirka, da).
Og da jeg gikk inn i den matbutikken.
Så stod det ei pen tenåringsjente, aleine i ferskvareavdelingen der, husker jeg.
Og jeg ba om en halv kylling, da.
Men hu jenta klarte ikke å ta ut kyllingen, da.
Men jeg hadde jo jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, noen år før det her, da.
Så jeg måtte hjelpe hu pene tenåringsjenta, med å ta ut kyllingen, og dele den, da.
(Og uten at jeg veit hvorfor de tulla sånn, i den matbutikken.
Hva dreiv de som jobba der med, liksom.
Siden de hadde latt ei pen jente, som ikke hadde peiling på jobben sin, stå aleine i ferskvareavdelingen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til Gurvika der.
Så var det vel sånn, at vi stod og prata litt, ikke så langt unna inngangen der.
(Med tante Ellen, eller noe sånt).
Og da, så begynte Daniel å løpe rundt der, husker jeg.
Og han forvilla seg bort til noen 'Dissimilis-folk', som var på ferie i en hytte der da.
(Sammen med noen som passa på dem, da).
Og ei sånn hemma dame, i 20-årene vel, skremte Daniel, da.
Så jeg måtte liksom gå mot hu hemma dama, da.
For Pia, hu turte ikke å hjelpe Daniel, da.
(For Pia ble så redd for hu Downs-dama, da).
Men da hu hemma dama så at jeg gikk mot henne.
Så bare 'frøys' hu Dissimilis-dama, da.
Og hu turte ikke å løpe etter Daniel lenger, da.
Så da kom Daniel seg unna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Rahel likte mine hverdags-klær, (som jeg hadde kjøpt, etter å ha lest FHM og fått råd av Axel, osv.), bedre enn det tøyet, som jeg hadde hatt på meg, på middagen, dagen før, da.
For Rahel snakka med Sophia Legind, (var det vel), om hvor kul og fin jeg så ut, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at tante Ellen, dreiv og babla, (ut i lufta vel), om hvordan det skulle gå, på stranda, med onkel Martin.
Siden Rahel og hennes venninner, fortsatt var i tenårene, da.
Ellen lurte på om Martin tålte å se nesten nakne tenåringsjenter da, (skjønte jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på stranda der, så hadde Ellen en mannlig, afrikansk venn, (husker jeg).
Hun hadde vel tatt han med fra Sveits, (tror jeg).
Og jeg tror ikke at dette var den samme negeren, som hu var samboer med, da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987.
For han het nemlig Dieter.
Og jeg tror at han Dieter ville ha sagt 'hei'.
(Siden jeg spilte badminton med han, der nede, da).
Så dette var nok en annen neger, da.
Og han neger-vennen til tante Ellen.
Han hadde gjort noe som virka veldig komisk da, (husker jeg).
For han hadde spikka av noen greiner, av noen trær eller bregner.
Og lagt seg under dem, for å få seg litt skygge, da.
Så det her var jo som noe helt surrealistisk, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi lå på stranda der.
I Gurvika.
Så lå vel Rahel og hennes tenåringsvenninner toppløse der, (mener jeg å huske).
Og jeg kikka sikkert litt på hu pene tyske, da.
(Selv om hu vel hadde litt kort hår).
Og mora mi, hu skrøyt til noen, om at jeg hadde vært i Syden, den sommeren, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så bestemte jeg meg for det, at jeg måtte finne på noe der, da.
For jeg kjeda meg litt, da.
Så jeg fant ut det, at jeg måtte kjøpe noen iskrem.
Så jeg gikk da, over den knausen der, vel.
Og over til campingplassen Oddane Sand, da.
(Der hvor jeg hadde møtt onkel Håkon, sommeren før.
Før jeg dro til Løkken.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte vel en 11-12 iskrem, (eller noe), vel.
(I den lille butikken, på campingplassen der.
Hvor ei litt sur kassadame, ikke sa 'takk' og 'værsågod', (eller noe sånt), vel.
Sommeren før, da.
Noe jeg klagde på til bestemor Ingeborg på da, (husker jeg).
Men bestemor Ingeborg mente at hu kassadama var ok, da).
Og til og med de toppløse tenåringsjentene, ville ha iskrem da, (husker jeg).
(Når jeg kom tilbake igjen, til Gurvika der, da).
Og Rahel sa vel noe sånt som at 'Erik er flink', (eller noe), da jeg heiv til henne en iskrem, der hu og tenårings-venninnene hennes lå toppløse, da.
Men tante Ellen ville ikke ha iskrem, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel alle de andre, (inkludert mora mi), ville ha det, da.
Så jeg spiste en iskrem selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så svømte de tenåringsjentene over til en øy, som lå litt uti bukta der, utafor Gurvika, da.
Men det var en øy, som jeg ikke hadde hørt om før, da.
Så det var ikke aktuelt liksom, for meg, å svømme etter de her tenåringsjentene, da.
(Som jeg tippa at ville være aleine, da).
Ihvertfall ikke siden at tante Ellen hadde vært bekymra for om Martin tålte å se nakne tenåringsjenter, litt før det her, da.
(Før vi gikk ned på stranda der, liksom).
Og ikke veit jeg hva de jentene dreiv med på den øya der.
Men det vet dem vel kanskje selv.
(Hu ganske pene tyske tenåringsjenta.
Hu hadde jo ganske kort hår.
Så det er mulig at noen av de her tenåringsjentene, var mer eller mindre lesbiske, da.
Det er mulig.
Jeg lurte nok litt på om det var sånn, ihvertfall, tror jeg.
Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da mora mi, Pia, Daniel og jeg.
Skulle ta en buss, fra nede i havna, i Nevlunghavn der.
Og inn til Larvik, da.
Etter at vi hadde vært på stranda, og pakka tingene våre, på gjestgiveriet.
(Som ikke var helt ordentlig, må man vel si.
For det var sånn, at døra til doen, som var på gangen, ikke gikk an å låse ordentlig da, husker jeg).
Så skulle vi gå på bussen, da.
Og da var det to unge tenåringsjenter, (to brunetter vel), i skikkelig trange klær da, husker jeg.
Som stod og tulla, ved inngangen til bussen da, (husker jeg).
Så det her var litt spesielt da, husker jeg.
For de her to tenåringsjentene var så unge, slanke, smekre og pene, da.
Så de var nesten som to 'sex-kittens' da, kan man vel si.
Så hva de dreiv med der, siden de hang der hvor man gikk på bussen.
Det veit jeg ikke.
Men det her virka litt rart for meg da, husker jeg.
At de to tenåringsjentene ikke klarte å gå på bussen liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake til Oslo.
Så måtte jeg ta 71-bussen opp til Rimi Bjørndal da, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For Bjørndal-Hilde hadde hatt ledervakta, dagen før, da.
(Nemlig på lørdagen).
Og hu var bare en reserve-leder, denne sommeren.
For hu likte vel ikke å jobbe som leder egentlig, vel.
Og hu hadde ikke lært å ta melke og brød-bestillinga, (for eksempel), da.
Og hu hadde vel ikke planer om å få seg en leder-karriere, i Rimi, heller, (tror jeg).
(Og hu flytta til 'Gokk' ikke så lenge etter det her, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han hadde vel godsnakka litt med henne, da.
Og fått henne til å jobbe som låseansvarlig, noen vakter, den sommeren, da.
Noe sånt.
(For Bjørndal-Hilde, hu kjente jo butikken bra, da.
For hu jobba jo allerede der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da.
Så Bjørndal-Hilde, hu trengte nok ikke så mye opplæring, for å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, akkurat).
Så jeg måtte ta melke og brødbestillinga, da.
På veien hjem fra Nevlunghavn.
Og så møtte jeg han somalieren, (eller hvor i Afrika han egentlig var fra), som så stygt på meg, i Slimeveien, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Etter at jeg hadde tatt de bestillingene, da.
(For Bjørndal-Hilde skulle nemlig jobbe tidlig på mandagen, da.
For seinvaktene der, de var liksom 'mine', da).
Og så tok jeg 71-bussen ned til sentrum igjen, da.
Og kjøpte meg en kebab, ved Stortorvet der, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hva jeg kjøpte, til bestemor Ingeborg, i 80-års gave?
Jeg fikk med Pia på å spleise på en flaske cognac, fra Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle ovenfor Kiwi der), hvis jeg husker det riktig.
For Elisabeth Falkenberg, hu lagde jo så spetakkel, da jeg kjøpte en flaske whiskey, til hennes 30 års-dag, (sammen med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud).
Og bestemor Ingeborg var jo ikke lesbisk heller, sånn som Elisabeth Falkenberg.
Så da fikk jeg med Pia på å spleise på en flaske Larsen cognac, (eller hva det merket het igjen), til bestemor Ingeborg da, husker jeg.
Et merke jeg hadde lest om, i en avis, (eller noe sånt), tror jeg.
Og det husker jeg at bestemor Ingeborg kommenterte om da, (på sitt dansk-norsk), at visstnok var et kjent merke, da.
Mens hu smilte vel.
(Så det var muligens noe som var morsomt.
Hva vet jeg).
Men det var en ganske dyr cognac-flaske da, husker jeg.
Til 400-500 kroner, eller noe sånt, vel.
Men jeg mener at det var det, som Pia og jeg, spleisa på, i gave, til bestemor Ingeborg, på den her bursdagen.
Hvis ikke det var til en annen av hennes bursdager på 90- eller 2000-tallet, da.
(Mener jeg tipper at det var den her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min Bok 5 - Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal
(Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).
Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.
Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).
At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.
Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.
Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).
Noe jeg gjorde, da.
Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.
For dette må vel ha vært i 1997.
Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).
Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.
Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).
Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.
For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.
Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.
Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.
Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.
Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.
På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.
(Etter at Irene Ottesen, slutta der).
Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.
(Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.
Av forskjellige grunner.
De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.
Hvem vet).
Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.
Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.
For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.
Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.
Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.
Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.
Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.
Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.
På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).
Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.
Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.
Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.
Og lærte ting raskt, da.
Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).
For jeg var jo under press selv.
(Om at vi måtte få satt opp varer, osv).
Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.
For kundenes syn, på butikken.
Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.
(Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).
Mens hu tok frukta, da.
For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.
(Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.
Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).
Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.
(Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.
For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.
Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).
Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).
Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.
Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.
(Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).
For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.
Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.
Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.
Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.
(Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.
For å sette ut og bestille de, da.
For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.
Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.
Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.
Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.
Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.
Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.
Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).
Så jeg hadde nok å gjøre, da.
For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.
(På mandager og onsdager, var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).
Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).
Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.
Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.
Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.
Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.
Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.
For jeg var jo 'ostesjef', på Rimi Nylænde, fra 1994.
Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.
Ihvertfall to dager i uka, da.
Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.
(Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).
Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.
For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.
Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.
Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.
(Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).
Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).
Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.
Våren 1997, (var det vel kanskje).
Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.
(For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.
I den her tidsperioden.
Fra våren 1997 til høsten 1998, da).
(For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.
Husker jeg.
For den første bussen, til Bjørndal.
Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.
Så stengte Rimi Klemetsrud.
For den butikken skulle legges ned, da.
For de skulle bygge et nytt senter der.
Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.
Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).
Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.
Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.
Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.
Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.
Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.
Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.
Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.
Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).
Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.
(Etter at Irene Ottesen slutta).
At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.
Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.
For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.
Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.
Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.
Rundt klokka 18, da.
For de begynte å jobbe klokka 16.
Og butikken stengte klokka 20, da.
Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.
For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.
Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.
Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.
Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.
Hu rydda, fylte på og telte melka, da.
Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
For hu var ei russejente da, for å si det sånn.
Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).
Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).
Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.
Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.
(Noe sånt).
Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.
Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.
Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.
Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.
Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.
Så den butikken måtte liksom temmes, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.
(Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.
Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.
(Som om hu var mora hans, omtrent).
Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).
For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.
(Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.
At han seinere ble kalt for 'Flonaldo', vel).
Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.
(Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.
Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.
Noe sånt).
Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.
Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.
(Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).
Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.
For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.
(Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sendte en e-post til Advokatforeningen
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Inhabilitiets-skjema/Fwd: Deres ref. 141241 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Sep 13, 2012 at 2:31 PM | |||||
To: ijh@advokatforeningen.no Cc: nemnden@jus.no | ||||||
|
PS.
Her er vedlegget:
Jeg sendte en e-post til the Jobcentre
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
To the Jobcentre in Aintree/Fwd: Form/Fwd: New update/Fwd: Update/Fwd: Complaint |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Sep 13, 2012 at 1:23 PM | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
To: Contact-Us <Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk> Cc: CONTACT-US <CONTACT-US@dwp.gsi.gov.uk>, Melanie Wright <MWright@ingeus.co.uk>, hv-02.kontakt@mil.no, DWP ICE gateway team <ice@dwp.gsi.gov.uk>, mail.gva@efta.int, billing@spexhost.com, "emb.london" <emb.london@mfa.no>, benefits.service@liverpooldirectlimited.co.uk | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
PS.
Her er mer om dette:
Jeg fortsetter å søker på jobber. Denne gang som Designate Deputy Manager
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Designate Deputy Manager |
Jeg sendte enda en e-post til LHT
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Your Email Enquiry <<#22175-212367#>> |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Thu, Sep 13, 2012 at 11:56 AM | |
To: McFarlane Shirley <SMcFarlane@lht.co.uk> Cc: info@tpas.org.uk, "emb.london" <emb.london@mfa.no>, Liverpool Direct <liverpool.direct@liverpool.gov.uk> | ||
|