I går, så ringte ikke Nav Sandvika.
(Som de hadde sagt).
Så jeg gikk dit igjen, (fra biblioteket i Sandvika), cirka et kvarter før Nav stengte.
Og Anita der ga meg etterhvert noen ark.
Og der stod det at jeg hadde fått 500 kroner i rekvisisjon, på Rema.
For mat for fem dager.
Men de hadde ikke rukket å finne noe sted for meg, å bo.
Men de nevnte en nattkafe, (for hovedsakelig rusmisbrukere), 'oppe i lia'.
Og det er vel også sånn, at man kan fryse ihjel av å være ute hele natta.
(Også på Østlandet).
Så jeg måtte bare satse på den nattkafeen.
Men hu Anita klarte ikke å forklare hvilken vei det var.
(For det var en gåtur på en drøy halvtime).
Men jeg hadde koffert og to bager.
Som veide kanskje 30 kilo til sammen.
Med klær og PC, osv.
Og med all maten, (blant annet fem store Taffel-flasker og fem store cola-flasker).
Så ble det kanskje 40-50 kilo å drasse på.
Men ingen på Nav klarte å forklare meg veien.
Så jeg dro på biblioteket.
Og jeg fikk ikke brukt internett, for de hadde noe som het 'karantene', siden at jeg hadde brukt PC mens jeg venta på at Nav skulle ringe.
Så jeg skrev handleliste.
Og så spurte jeg om de hadde wifi.
Og da måtte jeg registrere smart-telefonen sånn og sånn.
Og så kom det ei bibliotek-kone som sa at de stengte om fem minutter.
(De stengte allerede klokka 16, på fredager.
Viste det seg).
Så jeg fikk ikke tegnet noe kart.
Og så dro jeg på Rema og handla for bortimot 500 kroner.
(Og jeg måtte tenke, når jeg skrev handlelapp.
For jeg kan jo ikke gå å sulte de to siste dagene, (av fem dagers-perioden), liksom).
Og for å få plass til all maten.
Så måtte jeg kaste sengetøy og håndklær, som jeg hadde leid, fra vandrerhjemmet i Trondheim, blant annet.
Dette hadde jeg i kofferten.
For jeg skulle få nytt rom der egentlig.
Men det fikk jeg ikke.
Men jeg kunne jo ikke begynne å rote i skittentøy osv., i resepsjonen der.
(Når jeg liksom ble kasta ut.
Av hu Elise der).
Og ei av de faste ansatte der, hadde sagt til meg, (i forbindelse med et av mine tre-fire rom-bytter der), at det var lov å ta med sengetøy, fra rom til rom.
(Altså sengetøy man hadde leid).
Og det var veldig bra sengetøy, (som var av god kvalitet).
Men jeg måtte hive alt av sengetøy og håndklær, (bortsett fra noen små/billige/praktiske Ikea-håndklær).
Og så skulle jeg gå til nattkafeen.
Jeg trodde jeg måtte være der klokka 21.
Men det var ikke skilta, og fylkesveien gikk gjennom en tunnel, (som var skilta til et annet sted).
Og den tunellen var kun for biler.
Fortauet til fylkesveien var et helt annet sted, (fant jeg ut i dag).
Så dette ble veldig russisk.
Og Anita på Nav nektet å skrive ut et kart til meg.
Og hu lot meg heller ikke gjøre det selv, fra Nav sine PC-er.
For Nav skulle stenge, sa hu.
(Dette er hu Anita som snakka om: 'Kjøringa går', en gang som jeg var på Nav Sandvika.
Og de ikke hadde sendt penger.
For et par år siden).
Og Anita mente at jeg skulle printe ut kart på biblioteket.
Men det kosta tre kroner, (det visste jeg, for noen 'gate-teater-folk' maste på meg om printing, (ei ung pakistansk dame vel), mens jeg venta på telefon fra Nav).
Og jeg hadde bare to kroner på kontoen.
(Og en Nav-pakistaner kjefta på meg mens jeg brukte kopimaskinen.
For søknaden ble veldig komplisert og jeg la derfor ved mange vedlegg.
Han pakistaneren kasta seg over meg, og sa at jeg måtte brukte innmater-funksjonen på kopimaskinen, (hvis man skulle kopiere mye).
Men jeg har hatt kontorlære, (på handel og kontor), på Sande videregående, (på midten av 80-tallet).
Og hvis de har 'russiske' kopimaskiner som man må ha kurs for å bruke, (på Nav).
Så er det en uting, vil jeg si.
Og det samme med 'jihad-kjefting' fra våre nye herrefolk muslimene, (eller hva man skal si).
Det er også en uting, vil jeg si).
Og jeg gikk langs feil fylkesvei til slutt, mens det begynte å bli mørkt.
Og jeg dro på kanskje 40 kilo bagasje.
Og det var en budsjett-koffert fra Claes Ohlson.
(Og ikke noe Samsonite, eller noe).
Og det ble kaldt å gå langs Sandvika-elva, (mot Blommenholm vel).
Og det var mye grus på fortauet, (så det var tungt å dra kofferten), for de tar jo bort dette til 17. mai.
(Og ikke til påske, liksom).
Så jeg snudde.
Og så måtte jeg snike meg med Kongsvinger-toget til Oslo.
(Jeg har ikke sneket på toget siden jeg var tenåring, på slutten av 80-tallet.
Sånn som jeg husker det.
Men det var jo en nødsituasjon, (må man vel si).
For hvis jeg hadde gått feil, (på en vei jeg ikke fant heller), oppe i 'Bærumsbygd-lia' der, så kunne jeg jo ha dødd, av kulde/utslitthet.
For å si det sånn.
Hu Anita på Nav sa at jeg er stor og sterk.
Så jeg måtte klare å gå dit.
Men med den treige kofferten, osv.
Så ble det nok som å løpe maraton, eller noe sånt.
Og jeg er nå snart 50 år.
Jeg er ikke i 20-åra lenger.
Og jeg sultet en del, da jeg jobbet for luselønn osv., i England, fra 2004/2005 til 2014.
Så jeg har egentlig ikke kommet meg tilbake, til 90 talls-formen min, liksom.
For å si det sånn.
For jeg veier 117 kilo, (politiet i Trondheim veide meg, da de arresterte meg, her om dagen).
Og jeg trenger mye mat og drikke.
For jeg bruker også mye energi, på å varsle mine 'lamme'/'usynlige'/kverulerende/kvemete landsmenn, på min nødblogg, (det vil si denne bloggen), osv.
Noe jeg har drevet med i over ti år nå.
For å si det sånn).
Og så dro jeg all bagasjen bort til Legevakta, (ved Akerselva).
For jeg tenkte at de kanskje ville gi meg penger til å sove på Saga Poshtel igjen.
Men de ga meg bare en t-bane-billett, og et kart.
Og så fant jeg den nattkafeen, (i Bærum), da.
Og har sovet der i natt.
Og der fikk man ikke lov å gå i sine egne klær engang.
Men jeg måtte skifte til deres joggedress-uniform.
Og ikke engang mobil fikk jeg ha med meg på rommet, (for da ringte bare de narkomane for å kjøpe dop, sa ei dame der).
Men jeg fikk eget soverom, da.
Så jeg sov bedre der enn i køyesengene på sovesalen på Saga Poshtel.
(For å si det sånn).
Og så skal jeg tilbake til Nav på mandag.
(Etter at jeg må 'svirre' rundt, hele dagen, i helgen.
Siden at jeg kun får tak over hodet, om natta, på den nevnte nattkafeen, da).
Og da skal jeg høre om de har klart å finne noe mer permanent bolig, til meg.
For det at jeg skal ta opp plassen til rusmisbrukere.
(Et tilbud som kanskje koster mange tusen kroner i døgnet).
Det er bare tull når jeg kunne ha bodd på P-hotels i Trondheim, for eksempel.
(Noe som koster cirka 500 kroner i døgnet).
Da hadde samfunnet spart mye penger, (tror jeg).
Hvis de ikke hadde vært så byråkratiske.
For Nav Trondheim og Nav Oslo mener nå at jeg er tilhørig i Bærum.
Men det er bare noe slags byråkratisk tilhørighet, (i såfall).
For jeg hadde bare bodd i Bærum, et par år, (nå mens jeg har vært i midten av 40-åra).
Men jeg er ikke fra Bærum.
Og jeg pleide å handla mat osv., i Oslo for det meste, (mens jeg bodde i Bærum).
Jeg har bodd i Oslo i femten år, (fra 1989 til 2004), og er mye mer kjent der.
Så dette er noe søkt/byråkratisk, at jeg har tilhørighet i Bærum, (vil jeg si).
Det var Martine på Nav Skullerud/Østensjø som sendte meg til Bærum/Slependen, (og Axbo), da jeg flytta tilbake fra England i 2014, (og gikk tom for penger mens jeg bodde på Anker Apartment-sovesal, på Grunerløkka).
Så det at jeg har tilhørighet i Bærum blir egentlig litt russisk/byråkratisk.
Det måtte da gått an å bare latt meg bo for eksempel på det budsjett-hotellet, (P-hotels), i Trondheim.
Istedet for å slite meg ut, ved at jeg må dra rundt på alle tingene mine, (og nesten slepe dette gjennom 'grus/is-fortau'), i Oslo og Bærum.
(Og at jeg må bo på nattkafe.
Og da må 'surre rundt', på dagtid).
Jeg blir som en kasteball i dette.
(Mellom Nav Trondheim, Nav Oslo og Nav Bærum).
Og det er rimelig 'russisk'/byråkratisk/klønete, vil jeg si.
(Og det er også veldig upraktisk og slitsomt for meg.
Å måtte reise, mellom disse tre Nav-områdene/kontorene.
På veldig lavt budsjett.
Og med alt jeg eier og har, liksom.
Det vil si med tung bagasje.
Og mens Nav-sakene osv., blir mer og mer kompliserte.
Sånn at det slutt nesten blir umulig å forklare om de.
For å si det sånn).
Dette må være noe russisk mafia, (eller lignende), som tuller med meg, (gjennom Nav), vil jeg si.
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå sitter jeg, i en slags datasal, på Sandvika bibliotek.
Og jeg var den eneste som satt, ved dette bordet, da jeg dukka opp her, (for en drøy halvtime siden kanskje).
Og så satt ei 'skrulle' seg ned, rett ovenfor meg.
(Enda det er mange ledige plasser her.
For å si det sånn).
Og så gikk hu.
Og så satt en middelaldrende pakistaner seg ned, rett ovenfor meg, (på den samme plassen), han og.
Så jeg lurer på, om jeg skal flytte meg.
Men da trer vel 'karantene-funksjonen', til dette biblioteket, i kraft.
Sånn at jeg da må vente, i 2-3 timer, før jeg kan fortsette, å 'surfe'.
Det er 'russisk', det og, (mener jeg).
Sånn var det også på biblioteket i Trondheim.
Jeg brukte en internett-PC.
Og en farget ungdom som stinka forferdelig, satt seg ned, på plassen ved siden av meg.
Og jeg måtte da 'rømme'.
Og så skulle jeg logge på en annen PC.
Men det funka da ikke, (på grunn av 'klønete' karantene-regler).
Hva med å gjøre som i England, hvor bibliotekene kun har minutt-kvote-restriksjoner.
Det har også biblioteket her, (man har to timer PC-tid hver dag).
Hvorfor skal man da ha karantene-regel, i tillegg?
Da kan jo russisk mafia for eksempel hele tida jage en, ved å sette en stinkene boms, på plassen ved siden av en.
Det er jo helt idiotisk/byråkratisk/lite gjennomtenkt, fra bibliotekene, (vil jeg si).
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.