PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Det er kanskje ikke så lett å lese artikkelen om min grandonkel, fra fotografiene ovenfor, så jeg skal prøve å skrive artikkelen, (fra Svelviksposten), med litt mer leselig skrift:
'"Jeg slutter aldri med å male - går helt inn for det . ."
Sier Støas egen maler, som fikk S i tegning til avgangseksamen ved Holmsbu folkeskole
Det er neppe noen som har opplevet Støa - dette koselige lille stedet mellom Holmsbu og Rødtangen - en sommerdag med sol fra en nesten klar himmel, bare med noen hvite skydotter over Bergeråsen i syd, som kan fortenke kunstmalerne i at de 'trekker' til stedet. Her er det motiver i fleng, gammel, koselig bebyggelse nede ved sjøen og fjellrabber på oversiden av veien, som bukter seg frem. Denne veien som er temmelig sterkt trafikert på sommertiden, men som nok gir adskillig tilbake å ønske når det gjelder veibredde, selv her i Norge. Her kan man hente motiver fra skog og sjø, fiskerne i arbeide, eller et parti med veien og bebyggelsen langs denne som motiv. For ikke å glemme fjorden med Kroksfjellet og Bergerkollen som bakgrunn. Disse fjellpartier som har vært festet til lerretet mer enn én gang. Ja, det er vel nær sagt ikke en av kunstmalerne i Støa som ikke har malt nettopp dette partiet.
Dette med motiver bekrefter Støas lokale kunstmaler Gunnar O. Bergstø da vi forleden dag - forresten en av de få herlige solskinnsdager vi har hatt i sommer - får en prat med han i hans atelier. - Det er massevis av motiver her omkring, sier han. Og jo mer jeg vandrer omkring her, jo mer og mer glad blir jeg i naturen. - Et motiv utenom det som vi allerede har nevnt, er låven som ligger like ved veien. Den har også Bergstø malt, likesom alle andre malere i Støa. Men den store eika derimot, som står ikke langt fra låven, er det liksom Henrik Sørensen som har monopol på, så den har Bergstø og andre holdt seg vekk fra å male.
For å begynne med begynnelsen. - Når var det De begynte å interessere Dem for kunstmaling, Bergstø?
- Det var i 1947 at jeg begynte litt. Jeg drev tidligere med fiske og arbeide ved Canningen, men en sykdom gjorde at jeg måtte slå inn på noe annet, sier denne forholdsvis unge kunstmaler, hvis enestående gode smil, ikke akkurat vitner om at han har blitt 'slått ut' av sykdom. - Jeg er nå 34 år gammel, sier han videre, og forsåvidt kan en jo si at jeg er ung som maler fordi jeg begynte så sent.
- Hvem ga Dem den idéen å slå inn på kunstnerbanen?
- Det var nok Sven Sørensen, som er sønn av Henrik Sørensen. Vi har vært kamerater helt fra vi var smågutter. Ellers har jeg tegnet en del før om årene og alltid hatt interesse for tegning. Ved avgangseksamen ved folkeskolen i Holmsbu fikk jeg således S i dette fag. Og i årene etter 1947 har jeg hatt privatundervisning av flere. Rosati har således vært en god støtte for meg. Og ellers har jeg drevet med privatstudier. Henrik Sørensen var forresten en av de første som hjalp meg.
- Deres første maleri, hvilket motiv har det?
- Det er fra veien ved Støa med Krok i bakgrunnen. Det maleriet har jeg på veggen på soverommet mitt.
- Og det maleriet er De vel glad i?
- Ja, det kan henge der, sier han uten å direkte svare på vårt spørsmål.
- Og hvilket motiv synes De er penest her ute?
Bergstø tenker seg om et lite øyeblikk, så kommer det helt kontant:
- Det må bli fjellene ovenfor Støa. Men også nede i Støa, legger han til, liksom for ikke å støte de som bor her nede og som selvfølgelig synes at nettopp stedet der de bor, er det peneste.
- Hvordan er det med portretter, har De vært noe borti denne genre?
- Ja, jeg har drevet en del med det, og jeg synes det nesten er morsommere å male mennesker, men man må jo male begge deler. Forresten har jeg en masse tegninger av personer. Det å tegne er forresten ikke så helt liketil, det er å tegne om og om igjen skal man lære det ordentlig.
- Men det er vel heller ikke gjort i en bråvenning å male et maleri?
- Å nei, det er ikke alltid like fort gjort å male et bilde. Det er mye arbeide på enkelte av dem, og jeg synes for min del at farver og form er like vanskelig. Det hender ofte at jeg maler langt utover kvelden for å bli ferdig med et bilde.
- Og de maler hver dag?
- Nei, ikke hver dag. Det er forresten bare siste året det har gått for fullt.
- Er det ikke vanskelig å drive selvstudium når det gjelder kunstmaling?
- Å jo, det går ihvertfall senere når man er henvist til å lære på denne måten, enn om man får daglig veiledning.
- Og de synes det går rette veien med fremgangen?
- Det sier ihvertfall alle de andre malerne her i Støa, sier han beskjedent. Henrik Sørensen uttrykte seg ihvertfall slik sist han var her, at han var meget godt fornøyd både med malingen og tegningen. Det er forresten meningen at jeg skal inn til Oslo for å studere.
- De har ikke stilt ut noen bilder ennå?
- Nei, jeg føler meg ikke sikker nok ennå, men om et par år kanskje.... Men i alle tilfelle har jeg tenkt å fortsette på den bane jeg nå har slått inn på. Slutte med det gjør jeg aldri, sier han med overbevisning. Jeg går nå helt inn for det.
Vi sitter og småprater i dette koselige atelieret til Bergstø, som en bror av han satte opp for han i 1952, og som han nå har planer om å kle innvendig for å gjøre det tjenlig også for vinterbruk. Langs veggene står det hel- og halvferdige malerier i forskjellige formater. På et bord borte ved vinduet ligger det en del påbegynte malerier sammen med penaler og annet 'verktøy', som disse kunstnere er avhengig av. Og foran bordet står en gammel koselig stol med armlener og med sirlige utskjæringer. Vi tenker tilbake på den gang vi for vår del 'oppdaget' Bergstø, det var i forbindelse med utsmykningen av Holmsbu kirke, og vi spør ham hvordan han er fornøyd med de bildene han malte til kirken.
- Jo, jeg må si at jeg er godt fornøyd med dem, svarer han.
- og Bergstø kjenner så godt som alle kunstnerne fra Støa. Han nevner navn som Henrik Sørensen, som er nærmest som en far for malerne der ute. Midelfart, Storstein, Hermod Knutsen, Anita Greve, Carl Høgberg, Lowén, som er Stockholmer, kjenner han også. Det var forresten han som dekorerte klokkerstolen i Holmsbu kirke.
- Ja, Henrik Sørensen er en snill mann, sier Bergstø der han sitter i atelierets eneste stol og drømmer. Dessuten har han et humør som få, og jeg har hatt mye hygge ut av ham. Han kommer ikke her ut til Støa før han kommer heropp. Men, sier Bergstø med ettertrykk, de er greie alle sammen. De kvinnelige kunstnere innbefattet. Det er ingen forskjell på det!
- Sørensen har holdt til i Støa i mange år?
- Jeg har sett et bilde herfra som er signert 1915 såvidt jeg husker. Og i 30-årene kjøpte han eget hus i Støa og holder til her av og til både sommer, høst og vinter.
- - - -
En sølvstrime strekker seg tvers over fjorden fra Bergerkollen til Støa. En skute passerer akkurat gjennom sølvstrimen, og gir oss et utmerket motiv for vår fotolinse, mens Bergstø sikkert sitter og tenker på det motiv han holdt på å feste på platen borte på åsen ovenfor Støa da vi kom og forstyrret ham. Han gleder seg til å ta fatt der han slapp og da vi fulgte med ham bort til stedet, var han ikke sen om å få stafeliet fram fra buskene og fortsette der han slapp. Vi knipser et bilde av ham mens han er ivrig opptatt av sitt arbeide, som vi ønsker han fortsatt lykke til med, og rusler stien oppover mot storveien, en sti som i seg selv er noe av et motiv der den slynger seg frem gjennom krattskogen......
Og mens vi slik rusler avsted, faller tankene tilbake på den mann som vi nettopp forlot. En mann som i sin beste alder ble 'slått ut' av sykdommen, men som til overmål har bevist at han hadde viljekraft og styrke til å ta opp kampen og fortsette livet, riktignok på et annet plan enn fra først av bestemt. Han har slått inn på kunstens tornefulle vei, men med de forutsetninger han har, greier han ganske sikkert å gå veien helt frem.
Det gjør godt å treffe slike mennesker som, tross sykdom og motgang, smiler til hele verden og som ikke lar seg affisere av livets grå hverdag....
E. M. E.'.