På lørdag 24. oktober, så gikk jeg til Meny Bekkestua, for å handle mat.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
På veien så sendte jeg tilbake 'troll-post' til møkka-firmaene:
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Enda mer om dette:
PS 4.
Og enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Meny burde vel hatt en ansatt, som tok imot tomflaskene på 'gamle-måten', (når flaskeautomaten var i ustand), sånn at folk slapp å ta med seg tomflaskene hjem igjen:
PS 8.
Det var også mye rot rundt flaskeautomaten:
PS 9.
Her var det rot:
PS 10.
På det skiltet, på flaskeautomaten, til Meny.
Så burde det vel stått: 'Henvend betjeningen for å pante tomflasker'.
(Noe sånt).
Det pleide ihvertfall vi i Rimi, å skrive, (mener jeg å huske), hvis det var noe problem med flaskeautomaten.
(Noe det ofte pleide å være på Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som assistent/assisterende butikksjef fra 1994 til 1996, og som butikksjef fra 1998 til 2000).
Siden at flaskene gikk ned, (gjennom et rør), til en flaskeautomat, som stod, i kjelleren.
Og da var det mye rart, som kunne gå galt.
For å si det sånn).
Og i ettermiddags-rushet, (og vel også om formiddagen og om kvelden), så hadde vi da gjerne, en lagerhjelp, (eller en annen butikkmedarbeider), som stod ved flaskeautomaten, og tok imot tomflasker, den dagen/vakta.
(For å si det sånn).
Hvis jeg, (som jobba ti år som Rimi-leder inkludert fire år som butikksjef), hadde behandla kundene, på den måten.
Når Konkurransetilsynet skal kreve inn ti prosent av omsetningen, i straff, fra Norgesgruppen, Coop og Rema/Reitan.
(For å ha hatt prisjegere/pris-samarbeid).
Så glemmer de muligens, at marginene, i dagligvarebransjen, tradisjonelt er mindre, enn i de fleste andre bransjer.
Enkelte klesbutikker, (for eksempel), har kanskje en fortjeneste, på 50 prosent, (eller mer), på sine varer.
Men i dagligvarebransjen, så er marginene så små, at dersom kassadama ikke slår inn bæreposene, så taper butikken penger, på den kunden.
(For å si det sånn).
Selv om butikkene kanskje har fått litt mer å gå på, i det siste.
Etter at de har begynt med selvbetjeningskasser, osv.
(Siden at de da har fått mindre lønnskostnader.
For å si det sånn).
Hvis en klesbutikk, som har 50 prosent fortjeneste, har en omsetning, på 20 millioner, (i året).
Så får de et overskudd, på 10 millioner.
(Før husleie og lønn, osv.).
Og en ti prosent straff, (for pris-samarbeid), vil da 'kun' være, på 2 millioner.
Og de vil likevel gå 8 millioner med overskudd.
(Før husleie og lønn, osv.).
Mens en matbutikk, som har en omsetning, på 20 millioner.
De har kanskje kun et overskudd, på 1 million.
(På grunn av at det tradisjonelt er snakk om små marginer, i dagligvarebransjen).
Og hvis de får to millioner i straff, (for pris-samarbeid).
Så vil de da får et underskudd, på 1 million.
(Før husleie og lønn, osv.).
Så de vil da bli hardere straffet, (selv om det er snakk om samme straffe-prosent-sats av omsetningen).
(Må man vel si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Nå var det forresten sånn, (som daværende Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen en gang sa til meg, på midten/slutten av 90-tallet).
At Rimi fikk masse hemmelige rabatter, fra industrien.
Og disse rabattene fikk ikke butikksjefene vite hvor høye var.
(For å si det sånn).
Så det kan være, at marginene, ikke var så trange, som Rimi sitt hovedkontor ga inntrykk av, (overfor oss butikksjefene).
Selv om en liten Rimi-butikk, gikk litt underskudd, så ville Rimi ofte beholde de.
For å beholde sin markedsandel.
(Var det vel).
Men når det var snakk om rabatter, som var hemmelige for butikksjefene.
Så fikk egentlig ikke butikksjefene vite, om butikken de drev, var lønnsom eller ikke.
(For å si det sånn).
Så det med regnskapet osv., ble som et slags narrespill da, (må man vel si).
Og derfor så studerte ikke jeg regnskapet så nøye egentlig, (som butikksjef).
Men jeg prøvde å ta hint, fra distriktsjefene osv., angående hvordan de ville, at driften eventuelt skulle endres.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Når det gjelder den norske pressen.
Så har vel de bare skrevet tørt, om disse prisjegerne, (i alle år).
De har hyllet disse, (og ikke vært kritiske), må man vel si.
Sånn som jeg husker det, så har ikke pressen gjort et poeng av, at dette er/var et særnorsk fenomen.
Så man må vel muligens si, at den norske pressen, har blitt til narrer, av dette, rundt prisjegerne.
Selv om denne saken ikke er ferdig enda.
Dagligvare-kjedene skal først prøve å forsvare seg, (i månedene fremover).
Men man kan kanskje allerede nå, begynne å lure litt, på hva den norske pressen har drevet med, (de siste årene).
(For å si det sånn).
Og hvorfor har Konkurransetilsynet, brukt ti år, på å ta opp dette.
Når det har vært kjent, i media, i alle år.
Man må vel muligens si, at Konkurransetilsynet, også har blitt til narrer, av dette.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Det er også sånn, at Coop kaller dette, en: 'Bransjenorm'.
Men det ordet hørte jeg aldri, i løpet av de årene, (fra 1988 til 2004), som jeg jobba, i butikk.
(Jeg jobba først hos Staff-Gruppen/CC Storkjøp, så hos Coop/OBS Triaden og så i Rimi, (blant annet ti år som leder), fra 1992).
Og den norske pressen har vel heller ikke brukt det ordet noe særlig, når de har skrevet, om prisjegere, osv.
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Min morfar Johannes Ribsskog.
Han hadde jo et kåseri, ('Hav og fjell farvel'), på radio, på 60-tallet.
Og der forklarer han at kjøpmenna oppe i Stokmarknes (i Vesterålen): 'Selger til hverandre, og snyter hverandre så godt de kan'.
Så det er kanskje en bransjenorm, da.
At konkurrentene handler fra hverandre.
Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, (noe jeg jobba som fra 2001 til 2002).
Så var det sånn en gang.
At min assistent Sølvi Berget, plutselig stod inne i butikken, i lag med Meny Langhus sin butikksjef, (var det vel).
(Han som det seinere har vært i nyhetene om.
At hadde kjøtt med utgått dato på fryselageret.
Noe sånt).
Og det var visst sånn de gjorde det, (ute på landet), mente Sølvi Berget.
(Meny-butikksjefen skulle låne kremfløte av oss.
Var det vel).
Selv om Langhus faktisk er del av tettstedet Oslo, (noe min 'undersott' Espen Sigmund seinere babla om, på den tida som jeg jobba som låseansvarlig der, ved siden av studier på HiO IU).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Her er mer om dette:
PS 8.
Og det som min morfar sier, i YouTube-videoen, i PS-et overfor.
Om at kjøpmenna i Stokmarknes, kjøper varer av hverandre.
Det er da kanskje en såkalt bransjenorm, (som han forklarer om).
For det er vel ikke en selvfølge, at konkurrenter, skal selge varer, til hverandre.
Noen ville kanskje sagt, at du er vår konkurrent, så du må handle, et annet sted.
(Noe sånt).
Eller at de må betale dobbelt pris.
(Der har jeg sett, på 70/80-tallet.
At en avis, (eller om det var et ukeblad), forlangte dobbelt pris, hvis det var en konkurrent, som ønsket å annonsere.
For å si det sånn).
Men hvorfor oppstår en sånn bransjenorm.
Det er kan kanskje være på grunn av, at Stokmarknes/Vesterålen, ligger langt fra nærmeste grossist.
Og at det derfor gir mening, at kjøpmennene handler av hverandre.
(For det er kanskje vanskelig, å få tak i varer, fra andre steder.
For å si det sånn).
Men hvordan oppstod denne prisjeger-bransjenormen?
Nei, det kan man kanskje lure på.
Hva var det, som fikk disse arge konkurrentene, til å liksom bli bestevenner, og samarbeide, om å utvikle, nye 'kompis-regler', (istedet for å fortsette, som noen slags fiender/uvenner, som før).
Dette var kanskje noe de begynte med, etter å liksom ha jaget Lidl ut av landet.
Jeg bruker gratisversjonen av StatCounter (en trafikk-analyse-tjeneste) på johncons-blogg, og der kan jeg se hvilke nettsteder, som sender trafikk til bloggen:
