Tittel på tema: Italiensk salat/Rekesalat/Potetsalat.
Tema-Sammendrag: Hvorfor er det ikke noen italiener i den italienske salaten?
Skrevet: 14/10/2007 19:54
Linjær : Trådet : Enkel : Grenet

<< 1 2 3 4 Forrige Siste uleste
Trådverktøy
Hurtigsvar
Bli varslet på dette temaet
Send temaet på e-post
Legg temate til i favoritter
Skriv ut dette temaet.


16/10/2007 22:21


cons
Vikar

Innlegg: 198
Ble medlem: 01/09/2007

Og jeg husker bestemuttern klagde like etter at bestefattern døde.

Hu klagde på det pomade greiene han pleide å ta i håret.

Eller var det brylcreme noe sånt.

Men jeg skjønte ikke hvorfor han skulle bruke det for han var jo bare i huset og på verkstedet, men det var kanskje sånn som var vanlig å bruke før, så at det ble en vane ut av det eller noe da.

Så drakk'n 60% potetsprit, altså fra vinmonopolet, destilert fra poteter, eller hva det heter.

Men dem likte ikke ketchup.

Onkelen min fortalte en vits, hvis det ikke var fattern da, jeg tror det var Håkon.

Han fortalte til meg og søstra mi vel.

To tomater som gikk over en vei, så ble den ene overkjørt.

Så da sa den andre tomaten, come on, catch-up.

Eller noe sånt noe.

Så alle gikk rundt å sa koman ketsjup.

Så det må ha vært populær vits.

Også spiste'n sirup på brødskiva bestefattern.

Og det gikk i h-melk og sætersmør og den stilen der.

Så det var vel ikke noe rart han fikk sukkersyke.

Og han satt mye stille, så det var vel kanskje derfor han fikk slag, vanskelig å si.

Men uansett.

Bestemuttern da, hu sjekka alltid handlelappen nøye.

Så hu likte ikke når de inderne eller hva dem var tok over, for dem juksa sa a.

Men hu sjekka lappen nøye, og kryssa av, for hver linje, så det ikke skulle bli noe tull i regnskapet.

Så det gjorde a nesten som om det var jobben sin, så det var nok ikke noe mulighet for Kjøpman Oddmund Larsen og co. å lure seg unna der.

Jeg tror det var det han het.

En gang hadde jeg og Pia og Christell vært inni Svelvik på kino eller noe da.

Så fikk jeg vel overtfalt dem å bruke opp alle penga på godteri, og gå hjem, istedet da.

Fattern pleide nesten alltid å hente vårs vi ringte uansett så.

Men denne gangen endte vi opp med å gå.

Kjøpmann Larsen hadde flytta til Grunnane da.

Og det var halvveis på veien mellom Svelvik og Bergeråsen.

Så jeg kom på den ideen å stikke opp til dem og spørre om å få et glass vann, for vi trøtte og tørste og slitne.

Så det gjorde vi.

Jeg syns det gikk ann, siden vi hadde handla så mye mat hos dem i årenes løp.

Men det var nok litt over grensa, for jeg så på dem at dem ble litt sjokka når vi kom å spurte om det, så det var nok over grensa for frekkhet ja.

Men da lærte vi vel det, eller i hvertfall jeg da, siden det var min ide.