Og da jeg slutta som butikksjef, så skulle jeg jobbe som låseansvarlig for Irene på Bjørndal, sa Skodvin, siden jeg spurte om jeg kunne bli boende i Rimi-leiligheten.
Siden det var vanskelig å finne like billige leiligheter på det åpne markedet, da måtte det vel blitt bofellesskap eller noe, men jeg var litt deprimert og overarbeidet etter de fire årene som butikksjef, så jeg var litt skeptisk til bo sammen med andre på den tida, siden jeg ikke var helt meg selv.
Men, så trengte dem folk på Rimi Langhus og, så jeg begynte å jobbe der noen dager og, og siden fast en gang i uka.
Og da skulle jeg jobbe sammen med Trond, sønnen til Sølvi, igjen.
Og kameraten hans, han som var kaptein på bedriftsfotball-laget vårt, var det vel.
Og jeg hadde jo jobba en del med å ta over butikker i ferier osv., for Irene på Bjørndal osv.
Så jeg var litt vant til, at når folk spurte meg hva de skulle gjøre, så spurte jeg dem ofte hva dem pleide å gjøre.
For det var dem jo vant til å gjøre.
Og da sa dem noe dem synes var greit å gjøre.
Så da blei dem kanskje ikke sykmeldt og sånn, som kan skje, hvis det kommer en ny sjef og sjefer for mye.
Så det funka ganske greit.
Så spurte Trond meg hva dem skulle gjøre.
Så spurte jeg hva dem pleide å gjøre.
Så sa han, at dem pleide å sitte på pauserommet.
Så sa jeg bare, at da får dere gå å sitte på pauserommet da.
For jeg synes ikke det var min jobb, og drive å kjefte på myndige folk for å få dem til å gjøre jobben sin, det synes jeg var jobben til butikksjefen.
Så det burde vel bli løst med noe møter og sånn, tenkte jeg da.
Sånn at man hadde kontrollen.
Og ikke sånn, at man må jage dem rundt og banke dem opp for å få dem til å jobbe.
(Men selvfølgelig, hvis det ble kø i kassa og tippinga samtidig.
Da måtte man rope på dem til kassa.
Og da, hvis dem ikke kom da, da måtte kundene vente, så da hadde man noe konkret, som kunne tas opp, så da ropte man selvfølgelig.
Men å jage folk rundt, og overvåke dem, og klage på at dem ikke gjør det og det riktig.
Da får man jo ikke tid å gjøre jobben sin selv osv.
Så så detaljert, det synes jeg ikke man burde være som vikar-låseansvarlig, for da var det jo en del nytt for en selv og, så man burde vel konsentrere seg om at butikken ser ok for kundene osv.
Og ikke bare mase, for å opplæringens skyld.
For opplæringen av medarbeiderne, er vel butikksjefens ansvar.
Og det er vel ikke noe hensikt, i motiveringsøyemed, å henge over medarbeiderne og mase om ditt og datt hele tida.
Det virker vel mot sin hensikt like ofte antagelig da vel.).
Men da kom dem opp fra pauserommet gitt, og begynte å jobbe.
Dem var vel redde for at jeg skulle si fra til butikksjefen eller Skodvin at dem bare pleide å sitte på pauserommet da.
Men da synes jeg nesten det ble litt rart.
For da virka dem litt forfjamsa osv.
Så da var det nesten bedre når de gikk ned å satt seg på pauserommet igjen, synes jeg.
Men de jobba i hvertfall en del da.
Det var aldri sånn at dem bare satt på pauserommet.
Men dem satt vel alltid for lenge.
Men hun Neteland på Kalbakken, hadde lært meg, at man skulle nullstille seg, når man begynte i ny butikk.
Og det betyr vel da, at man skal høre hvordan de har pleid å gjøre det.
Høre hva som er butikksjef-oppgavene, og fortsette med de samme oppgavene som den forrige butikksjefen gjorde.
For da roer man vel ned butikken, sånn at de ansatte driver med de vanlige arbeidsoppgavene, og ikke føler seg fremmedgjort, og blir sykmeldt osv.
For da må man jobbe dobbelt, og blir skikkelig sliten, og får alle mot seg osv.
Og det hørtes fornuftig ut for meg.
Også sa hun, når jeg tok opp et problem, som jeg ikke husker i detalj.
Da sa hun, er dette noe som er alvorlig for driften av butikken.
Altså et alvorlig problem, som lager problemer for kundene osv. da.
Det var det jo kanskje ikke da måtte jeg innrømme.
(Men jeg skulle jo drive butikken på samme måte som jeg drev Nylænde sa Fjellhøy.
Og der hadde vi full kontroll pga. svinn-reduserings programmet.
Men det er mulig jeg misforstod da, at Fjellhøy mente noe annet enn det jeg mente med å drive butikken, det er vanskelig å si.
Det står jo i driftshåndboka, hvordan butikken skal drives osv.
Det er vel også styrt av distriktsjefen, som bestemmer ting ned til detaljnivå, som at jeg måtte ikke ta tape fra hylla, og bruke til å henge opp plakater, selv om den kunne man ha i lomma, og slapp å gå fram og tilbake til kontoret for å hente tape, for å henge opp en plakat, som man så hadde fallt ned.
Da måtte man i stedet lage en rutine da.
Gå rundt å sjekke alle plakatene.
For hvis man skulle gå fram og tilbake til kontoret, for hver plakat og label som fallt ned fra aktivitetene.
Så hadde man stort sett gått fram og tilbake til kontoret hele tida.
For dem brukte bare en liten tape-bit til plakatene, så dem datt ned hele tida.
Og dem hørte ikke på meg.
(Jeg hadde fått dem imot meg, bl.a. fordi jeg sa på en resturant dem ville ha ledermøte på, sånn biff-resturant i Paleet vel, Egons(?), det som Fjellhøy hadde sagt, at jeg skulle bestemme hvordan butikken skulle drives, sånn og sånn.
Og den lørdagen hadde jeg jobba 12 timer, og det var bare tull med flaskeautomaten hele tida, så jeg hadde nesten pipinga fra flaskeautomaten i hue, mens vi spiste biff der).
Untatt Carolina da, som bestilte det dyreste på menyen.
Det var kanskje noe biff det og.
Men jeg trodde hu kanskje ikke gikk så ofte på resturant osv.
Men Neteland tok opp dette senere, at vi hadde kjøpt det dyreste på menyen.
Men hvis man er på sånn resturant med Rimi, da burde du kjøpte Entrecote, eller noe,
fordi det er midt på treet prismessig, så da blir ikke butikksjefen sur, og ikke distriktsjefen sur.
Men, hvis du kjøper indrefilet, eller noe sånn fancy noe som Carolina kjøpte, da blir det tatt opp i møte.
Så det er greit å huske.
Og Rimi kan betale en øl til maten, men så må folk betale resten selv, hvis ikke så blir det tatt opp.
I allefall hvis det er utenom julebordet, da er det lov å skeie ut litt.
Og ledermøter i Rimi, det skal jo vanligvis ikke være på Egons.
Men dem foreslo det, og det var første ledermøte etter at jeg begynte der, så da sa jeg at det var greit, fordi det sosial-budsjettet, var ikke brukt av omtrent.
Det eneste, såvidt jeg husker, var vel en regninger på drinker osv, fra butikksjef-seminaret på Storefjell, et par uker før, i 2000.
Og det var butikksjef Kenneth som hadde kjøpt room-service drinker for et par tusen vel.
Men den regningen hadde Neteland lovet å plukke opp for han, så den lå bare i safen, til Neteland tok seg av den.
Men på samme seminar, så tenkte jeg, at jeg skulle prøve å prate med Neteland, for å få litt kommunikasjon, før jeg begynte på Kalbakken.
Siden det allerede var avtalt at jeg skulle begynne der, men ting som lønn osv., var ikke pratet om.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo spørre om en øl-bong av henne, siden distriksjefene har de, og siden hun var distriksjef.
Jeg hadde jo masse penger, for jeg hadde alltid kontroll på utgifter osv., sånn at var aldri blakk, men jeg tenkte, at vi burde vel klare å prate et ord eller to sammen, siden hu skulle bli min linje-leder, eller hva det heter.
Jeg kjente jo til hu, fra da hu var butikksjef på Mortensrud, og jeg var assistent på Bjørndal.
Men jeg viste ikke hvordan hu var som sjef egentlig, så jeg var litt spent på det da.
Og da, at det var avtalt, at jeg skulle jobbe med hun som distriktsjef, uten at jeg kjente noe til hvordan hun var å jobbe med.
Det synes jeg var litt rart.
Så jeg prøvde å ta kontakt da, for å prøve å finne ut om hun var hyggelig eller sur, eller hvordan hun så på meg osv. da.
Men da fikk jeg ikke noe øl-bong gitt, da var det bare, at det måtte jeg spørre PØF om.
Men det gadd jeg ikke, for jeg kjente nesten ikke han heller.
Så da kjøpte jeg vel heller en øl selv antagelig.
Og sikkert noen til og, men ikke så mange at jeg ikke fant tilbake til rommet.
Eller hvordan man skal forklare det.
Ja, tilbake til det om dette var et alvorlig problem.
Det var jo mer et motiveringsproblem, at dem satt på pauserommet, og ikke jobba.
Men, jeg kunne jo ikke som vikar, begynne å finne ut av hvorfor dem alltid satt på pauserommet.
Det var vel et såpass dyptgående problem, at det burde tas i samarbeid med noen.
Sånn at f.eks. butikksjefen og assistenten, tok det opp da, og ble enige om hvordan man skulle presantere dette osv.
Eller at man ble enige om det på ledermøte.
Og det ble tatt opp av Morten, verneombudet, husker jeg.
Men butikken gikk jo rundt.
Og Trond var jo sønnen til assistenten, Sølvi, og hu kjente jo alle medarbeiderne, siden det var et ganske lite sted.
Så, jeg må innrømme at jeg var kanskje ikke så flink til å ta opp det.
Det var alltid masse annet, som var ganske viktige ting ofte, så jeg kom aldri så langt.
Og jeg var litt var, for at Sølvi skulle f.eks. begynne å steile, eller sykmelde seg f.eks. da, hvis man begynte å klage på sønnen hennes osv.
Dette var da jeg jobba som butikksjef der.
Men jeg burde kanskje tatt det med distriktsjef Skodvin da.
Og jeg tok med hu på slutten, da Sølvi ville at Trond skulle få en vakt til i uka.
Og da sa Skodvin at hvis Trond skulle jobbe mer enn en dag i uka, så kunne han jobbe på en annen butikk, siden han var sønnen til assistenten.
Og det hørtes jo smart ut.
Så fikk David den vakta tror jeg.
Jeg vet ikke om det var noe smartere, men det skal vel helst ikke være for mange, i for nær familie som jobber et sted.
Nå mangla jeg folk en sommer der da, det må vel ha vært 2001, så jeg fikk fettern min, Øystein, som jeg nesten ikke kjenner men, til å sitte i kassa der.
Siden vi mangla folk som var over 18 år, til å sitte i kassa.
Og det funka bra, for når man sitter i kassa, som eneste kasserer, så må man nesten gjøre jobben sin.
Og han gjorde ikke noe tull han, såvidt jeg kunne se i hvertfall.
Så det gikk vel greit, men det var kanskje ikke helt lov det heller.
Siden han var fettern min mener jeg.
Men jeg tror det var i en ferie, og vi var helt tomme for folk, og noen hadde sagt at han trengte jobb vel, og han bodde en del mil unna, 45 min. å kjøre eller noe, men han hadde vel ikke så mye annet å gjøre, så da passa det vel greit.
Men tilbake igjen til om det var et alvorlig problem.
Man må vel ha en god grunn, før man kan ta det opp.
En målbar grunn.
Man kan jo ikke fly og ta tida, på hvor lang tid dem bruker på pausen hele tida, synes nå jeg da.
Da er man mer som politi da.
Og man skal jo være butikksjef, eller leder, og ikke politi.
Det stod i Rimi-nytt, som alle butikkene får, i 2001, like etter at jeg begynte som på butikksjef på Langhus, at butikklederne, skal ikke være 'politi'.
Så da, da må det være en reell situasjon, som man kan ta opp.
F.eks. hvis Trond har tippinga.
Og det blir ropt tipping.
Og Trond bare satt nede på pauserommet.
Da kunne man tatt det opp.
Men da kom dem opp.
Det skjønte dem.
Noe sånt, måtte det nesten være, ellers var det vanskelig å få gjort det på en ordentlig måte.
Eller bare tatt det opp som et generelt tema på personalmøte, som Morten gjorde.
Vi kunne tatt det på ledermøte, og så personalmøte.
Men Sølvi, hadde jo bra kontroll der, fordi hun kjente 'alle', og man ville ikke ha henne mot seg, og hun hadde vært sykmeldt osv., så da blir det mye jobbing, hvis hun hadde sykmeldt seg igjen.
Og hun likte ikke distriksjef Skodvin.
Jeg tror ingen der likte Skodvin.
Så hvis jeg nevnte Anne-Katrine, så fikk dem nesten sjokk der.
Så hvis jeg hadde prata for mye med hun, så tror jeg dem hadde blitt litt mistenkelige der.
Og Skodvin var sånn at hu var ikke så flink med mennesker egentlig vel, må man vel si, hun var sånn at hun prøvde å sjokkere deg omtrent, og psyke deg ned da.
Og da jeg begynte som leder i Rimi, i 94, på Nylænde, så ble særlig assistent Hilde, og også butikksjef Elisabeth, helt i sjokk hver gang Skodvin skulle dukke opp.
Nå kommer Anne-Katrine, osv.
Har Anne-Katrine gått?
Det var liksom panikk i hele butikken, blandt medarbeiderne, hver gang Skodvin dukket opp.
Så det var ikke så god kommunikasjon.
Og jeg prøvde også å ta opp problemene fra Kalbakken.
Det med at Fjellhøy hadde sagt at 'vi' ville at jeg skulle drive butikken på samme måte som Nylænde.
Og at Neteland hadde klagd på at jeg ikke var noe flink til å nullstille meg, når jeg begynte i ny butikk.
Men Skodvin, ville ikke blandes inn i dette.
Hun ville ikke engang høre.
Og Rimi-direktøren, som jeg tok det opp med, noen måneder før, han sa bare at jeg hadde fått ny jobb jeg skulle begynne i på Langhus, så det var ikke noe vits i å klage.
Men jeg var ikke så flink til å forklare, og den nye regionsjefen, som jeg ikke likte, pga. oppførselen hans i noen butikksjefmøter, han var også der.
Det var gamle sjefen til Winnem på Rimi W. Thr. gt., i 1991 vel.
Og da kjente jeg Winnem fra russetida, og vi festa en del i Oslo, etter jeg begynte å studere i Oslo og Winnem begynte å jobbe som butikkleder i Rimi i Nadderud og Oslo.
Så da ble jeg med Winnem og en annen, med hjem til han regionsjefen, som da var butikksjef.
Og så 'Bad Company', som vi leide i videobutikken i W. Thr. gt., ved siden av apoteket der.
Men jeg vet ikke om han huska det i 2001, jeg spurte ikke heller men.
Og på et butikksjefmøte, så spurte han regionsjefen, eller han sa først, at butikksjefene har for lite tid, generelt, til alle oppgavene, viste en undersøkelse.
Hva ville vi butikksjefer, at Rimi kunne gjøre, for å lete vår hverdag.
Og da sa jeg, at vi hadde blitt bedt om å tusje prisplakater for tilbudene som var hver 14. dag.
En type tilbud skulle tusjes.
Men en annen type tilbud, fikk vi ferdigtrykte plakater for.
Og da lurte jeg på om vi kunne få ferdigtrykte plakater for den andre typen tilbud og.
Fordi, jeg husket fra Rimi Kalbakken også.
Den lå helt ved siden av en Meny butikk.
Og vi hadde ca. 100.000 i omsetning mandag til torsdag, og nesten 200.000 på fredager og lørdager.
Men, hvis vi satt to plaket utenfor inngangsdøra, med et bra tilbud.
F.eks. 4 x 1.5 liter Coca Cola, på tilbud da.
Da økte omsetninga kanskje 10-20.000 på en fredag eller lørdag da.
Uten at det er lett å si nøyaktig, siden sånt varierer.
Men jeg synes at jeg kunne se et mønster som kunne tyde på det.
At hver gang, hvis man hadde tilbud på varer som Coca Cola, eller f.eks. Grandiosa.
Og satt de, med ferdigtrykte, eller egenlagde plakater utenfor inngangsdøra.
Da stjal vi kunder fra Meny.
For Rimi var bedre enn Meny på pris.
Men Meny var vel bedre på det meste andre men.
Og på den tida her, rundt 2001, så hadde Rimi problem med omsetninga.
Men, jeg tenkte, at hvis man satt sånne ferdigtrykte plakater, med pristilbudene, utenfor butikkene osv.
Og ikke bare de kjedelige domino-tilbudene, eller hva de andre tilbudene var, for det var to typer.
Det er mulig det var domino-tilbud og partivare-tilbud.
Noe sånt.
Men hvis man satte de bra pris-tilbudene, på plakater utenfor butikkene.
Det var plass til plakater der fra før.
Sånne domino-plaketer osv. pleide å stå der.
Men hvis man satt vanlige, bra tilbud, på pris, på Coca-Cola osv.
For vi hadde jo tilbudene uansett.
Men hvis man satt sånne ferdigtrykte plakter, utenpå alle Rimiene.
Da tenkte jeg at det kunne hjelpe på problemet med den generelt lave omsetninga for Rimi da.
Og mange butikksjefer, hadde vel begynt de siste årene.
Og alle plakatene i Rimi, var lagd på PC-en, eller kom ferdigtrykte.
Så tusjede plakater, til frukta osv., det var det nesten helt slutt med.
Men så plutselig starter dem med å si at vi må lage tusjede plakater igjen, til partivare-tilbudene.
Dette må ha lagd mye kaos i de forskjellige butikkene.
For da har butikkene slutta med det her å tusje plakater.
Dem har stua bord bordet, som dem brukte før, å tegne plakater på.
Og de nye butikksjefene/lederne, har kanskje aldri lært å tusje plakater.
Og hvis man plutselig skal få en medarbeider til å drive med det her, så må man først sette på plass et bord til å tusje på, man må bestille plakater, man må passe på at tusjene har nok blekk, man må lære opp en medarbeider til å tusje fine bokstaver.
Man må ordne om på rutinene.
Fordi denne medarbeideren pleide å gjøre noe annet før, på denne vakta.
Og det er ikke alltid bare bare å gjøre om rutinene.
For det er masse annet som skal gjøres og, og det er tipping og retur og kunder som spørr hvor melka står hele tida.
Så da foreslo jeg om dem kunne kanskje sende plakatene ferdigtrykte da.
Fordi, jeg trodde ikke at alle butikkene, fikk til å tusje plakater.
Særlig kanskje de som hadde uerfarne ledere, og sleit nok med de tinga de skulle gjøre fra før.
Og da begynte han regionsjefen å bli litt sinna, og spurte meg om jeg visste hvor mye de plakatene kosta.
Og det visste jeg jo ærlig talt ikke.
Men jeg sa, at han hadde jo spurt om det var noe de kunne gjøre, sånn at vår hverdag ble enklere.
(Og jeg tenkte jo, at dette kunne jo hjelpe på de forskjellige butikkenes omsetning og, hvis man fikk ferdige plaketer, som det var bare å sette på veggen, eller i plakat-stativet).
Men det siste sa jeg ikke, fordi han var litt sinna, så da sier man heller litt mindre, enn litt for mye, hvis folk er i et affektert humør.
Hvorfor spør han da, hvis han blir sinna pga. svarene.
Det er ikke noe artig å være på møte da.
Sånn synes jeg det ofte var i Rimi.
Så da er det kanskje bedre å finne på noe annet.
Det er det kanskje bedre at jeg gjør nå og.
Men jeg tror omsetninga til Rimi økte litt etter det, om det var noe med plakatene, det skal jeg ikke si.
Men det virka som om plakater, på pris, hadde en bra effekt på Kalbakken i hvertfall.
Og da jeg gikk på markedsføringslinja, så hørte vi om et eksempel fra krigen.
I England eller noe vel, at et firma hadde fortsatt å reklamere for noe såpe-merke eller smør-merke eller noe, under krigen, selv om dette produktet ikke var i handelen da, pga. at forsyningen av råvarer hadde stoppet opp pga. krigføringen da.
Men etter krigen, så ble dette merket markedsleder.
Så det viser seg, at det lønner seg å reklamere.
Jeg husker på et annet møte.
Da sa regionsjefen, at nå har resultatet vært så dårlig i år, så i år kutter vi kundeavisa før jul, for å redusere kostnadene.
Det må vel ha vært i 2001 da.
Men det er vel litt feil holdning kanskje, for før jul, det er da man vil ha kunder inn i butikken.
Og å kutte ned på markedsføringa, i desember, som er den måneden man selger mye mer enn de andre månedene.
Da hadde det kanskje vært lurere å kutte ut avisa i januar.
Eller kanskje kutte på noe annet enn markedsføringa.
Dessuten, så synes jeg, at Rimi som har 500 butikker, eller hva det er, i hele landet.
Dem burde ikke ha sånn amatør-messige tusja av nybegynnere plakater utenfor butikken.
Det er vel det som er fordelen med å ha en kjede, at da kan man f.eks. masseprodusere plakater da.
Selv om den plakaten koster 12 kr. å lage for Rimi.
Så lager den plakaten så mye krongling kanskje i systemet i butikken, siden den er den eneste plakaten som skal tusjes.
Så da koster den kanskje 50 kr å tusje.
Og resultatet kan bli noe, som ser kanskje litt amatørmessig ut, som om det var en nystartet pølsebod eller kebabsted.
Men det er vel antagelig fordi jeg gikk på markedsføringslinja et år da, at det begynner å klage inni meg, når jeg hører om å kutte ut kundeavisa før jul, og at vi ikke fikk ferdige plakater på tilbudene osv, når vi fikk det på domino-tilbudene.
Noe sånt.
Men jeg tror jeg må begynne å jobbe i Rimi igjen her.
Kanskje dem skal starte med Rimi i England.
Det var en god ide, eller kanskje det er like smart å finne på noe annet.
Vi får se.