Filmselskapet Paradox, som jeg ikke vet så mye om, men det kan jeg jo prøve å søke på.
Her var det mer om de:
About Paradox
Paradox is an independent producer of commercials and feature films. In 1998 the company was established by a group of people with numerous years of experience in the industry.
Since the start-up, we have produced over 200 commercials and 10 feature films. Paradox wishes to be a central contender within Scandinavian film production through competence, new thinking, and a conscious investment in young talent.
Paradox is a company in which continuity and format exchange is regarded as the most important building blocks. Through this, we can utilize internal and external resources, maintain focus and develop competence among the co-workers in the company
http://www.paradox.no/about_paradox
Jeg klarte ikke å finne noe skummelt om de.
I hvertfall ikke før jeg kikket på hvem de hadde produsert reklamefilmer for, som de skriver i den linken, så har de laget over 200 tv-reklamer.
Så så jeg at de hadde lagd reklame for DNB Nor, og den banken, Svelvik-banken, som han banksjefen, Berg, som fattern sa var med i 'Svelvik-mafiaen', den banken heter jo DNB Nor nå, så jeg klarte å finne en link der og.
Så var det poenget da.
Dette selskapet, Paradox, de insisterer på å kalle Ramslies bok for 'Knullegutt', enda forfatteren og forlaget ikke ønsker dette, skriver NRK.no:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.5657930
Så man må vel si at filmselskapet har lurt Ramslie.
Hvor morsomt er det å være forfatter, også lager noen en film, til og med, av en av bøkene man har skrevet, også kaller dem filmen et sånt navn.
Er det mange av familie og venner som vil ringe og be om gratisbilletter til en film med en sånt navn da?
Så må man vel si da, at filmselskapet, eller produksjonsselskapet, driver å tuller litt.
Jeg tror ikke de får oppdraget å filme de andre bøkene han har skrevet ved senere anledning, hvis jeg skulle gjette.
Før, da jeg jobba på Rimi, som assistent og butikksjef, i en årerekke, i Oslo, så husker jeg, at dette ofte en hektisk jobb, å være leder i Rimi.
Man måtte ha mye selvbeherskelse, for å takle alle henvendelsene fra sjefer, medarbeidere, kunder og selgere.
Det kunne være mye rart som dukket opp fra noen av dem, uten at jeg skal gå i detalj nå.
Men det mest stressende, var vel at det skjedde såpass mye hele tida, med 500 kunder innom butikken hver dag, så kunne det ofte bli litt mye strabaser.
Men men.
Og de her sjefene i Rimi, var jo så autoritære og steile, mange av dem, og kombinert med alt maset fra kunder og medarbeidere osv., så ble det ofte sånn, at man måtte liksom koble av fra alt maset, når man kom hjem.
Og da var man ofte utkjørt, for i tillegg til maset, så var det også mye som skulle gjøres i butikken.
Det var varer som skulle spres, bestillinger som skulle tas, varer som skulle stables, tipping, retur i kassa.
Det var noe hele tida.
Så da var det sånn, at det var ikke alltid man hadde lyst til å gå ut på byen f.eks., og ta en halvliter f.eks., eller gå på kino, eller hva som helst, etter jobben.
Jeg ble ofte veldig sulten, særlig da jeg jobba alle seinvaktene på Rimi Bjørndal, var det ofte veldig mye å gjøre, også da jeg jobba som butikksjef de neste åra, husker jeg at jeg spiste mye, da jeg kom hjem fra jobb.
Jeg pleide å kjøpe en stor kebab, som jeg pleide å ringe fra bilen og bestille, på kebabsjappa, på hjørnet, ved krysset Waldemar Thranes gate/Uelandsgate der.
Det var en pakistaner som dreiv den kebab-sjappa.
Men der virka det alltid reint og ordentlig, og kebaben var ganske billig og med mye mat.
Jeg hadde ikke så god råd, selv om jeg var butikksjef en del år, for det var ofte innbrudd i bilen der jeg bodde, på St. Hanshaugen, og jeg hadde jobba mange år med lav lønn, som assistent i Rimi, så når jeg fikk en brukbar lønn, så kjøpte jeg ting jeg trengte som nye klær, kjøleskap, etc, etc.
Så jeg hadde ikke så god råd, selv om jeg jobba som butikksjef.
Og jeg brukte masse penger på mat, for jeg så stressa og overarbeida, så jeg kjøpte bare ferdigmat.
Og bilen slukte jo penger.
Men men.
Så pleide jeg å spise en stor pizza, etter kebaben, og så noe snacks eller godteri osv.
Og da var jeg ikke i form til å gjøre noe spesielt annet, enn å sitte hjemme å chatte på irc osv.
Jeg pleide å henge på #quiz-show, og en kanalen jeg og noen kjente opprettet, som het #blablabla, hvor vi pleide å bare chatte da, blant annet Glenn, som er kamerat til tremenningen min Øystein, og som hadde automatfirma sammen med han, og som også bodde på Skansen Terrasse, på Ungbo der, når jeg og søstra mi bodde der.
Men, hva var det jeg skulle skrive der.
Jo, det var rimelig hektiske år det her, med all stresset på jobben, og chattinga på irc osv om kvelden.
Og jeg lærte meg også en del mer data som jeg ikke kunne, jeg har jo studert informasjonsbehandling, men jeg lærte meg også å bygge pc-er og sånn selv da, i de her åra, og mye om internett, vi pleide å dele filmer og musikk osv., vi så Lord of the Rings lenge før den kom på kino osv.
Og jeg var helt hekta på mp3, når det formatet kom i 97, var det vel, selv om det tok 20 minutter å laste ned en sang.
Monkeywrench tror jeg den første sangen jeg lasta ned var.
Og hva het den gruppa da.
Foo Fighters ja, det var vel fra en weblink eller noe, da mp3, var nytt format i 97 eller noe da.
Det var artig, husker jeg, å koble pc-en til stereoanlegget, og bruke pc-en som cd-spiller omtrent.
Så kjøpte jeg cd-brenner i 98, og fikk til å koble tv-en til pc-en og.
Så det gikk ann å se south park episoder osv., på tv-en.
Det var artig.
Og jeg har jo alltid fulgt med på nyheter, så jeg leste alltid nettavisene osv da.
Og internett, var jo dyrt på den tida, så å være online 3-4 timer hver dag, på dial-up, det ble fort penger.
Så jeg hadde ikke så bra råd da jeg bodde i Oslo heller.
Men men.
Jeg ble med en kamerat, som heter Magne Winnem, til BI, i 96, var det vel, i datasalen der, det var vel ved Schaus plass der.
Og da skjønte jeg, at det gikk ann å chatte, på internett.
Så da kjøpte jeg meg pc, og fikk internett osv. da.
For det gikk ann å chatte med folk over hele verden.
Først fant jeg ikke noen norske chatte-steder, det var kanskje ikke så mange i 96.
Men jeg fant noen amerikanske, som jeg prøvde å chatte på, selv om jeg følte meg litt utafor der, for dette var jo mange år seinere, enn jeg hadde vært i England om sommerne, og det var bare amerikanere der omtrent, husker jeg, så jeg var ikke helt på bølgelengde.
Men så skjønte jeg at det var noe som het irc da, og da søkte jeg på alle kanalene, og fant #quiz-show da, og det var artig, det var/er en norsk quizze-kanal, så da ble det til at jeg hang mye der om kveldene, etter jobben, for jeg var sliten etter jobben, og hadde egentlig ikke noen gode venner, må man vel nesten si.
Da jeg var snørris, og bodde aleine, på Bergeråsen, så fortalte en kamerat av meg, som het Tom Ivar, som gikk i klassen min, at det var noe som het kontakttelefon, som man kunne ringe for hele helga for en krone.
Det var før de økte prisene igjen.
Så da pleide jeg å ringe mye dit, siden jeg ikke var så populær på Bergeråsen, og ble mye mobba på skolen osv.
Men det kontakttelefon greiene, det slutta vel å være så populært, etter at telenor/televerket, økte ringeprisene på kveldene og i helgene, så utover 90-tallet, så dabba vel det av.
Men da jeg skjønte det, da jeg satt i datasalen på BI, i 96, at det gikk ann å chatte på internett, og at det var omtrent på samme måte som kontakttelefonen hadde vært.
Da bestemte jeg meg for, at det her var noe jeg måtte skaffe meg, for man må vel nesten si at jeg savnet rimelig mye, noen nye kjente å prate med osv.
Med en gang jeg skjønte det, at man kunne snakke med folk rundt i hele verden, på internett, da var det bare at jeg skjønte at det her var noe jeg hadde sanvnet, og gjerne ønsket å ha, siden jeg egentlig ikke var så særlig på bølgelengde med venner og familie og jobbkolleger osv., hvis jeg skal være helt ærlig.
Så da tok det ikke så mange ukene før jeg hadde fått raska sammen noen penger, og investert i ny pc og modem osv.
Men livet mitt var ganske hektisk med spesiellt jobb, men etterhvert, så fikk jo en del folk jeg kjente internett, dem også, og man ble jo kjent med nye folk og, så da ble det ganske mye chatting, og lasting av mp3er og filmer osv.
Jeg har jo alltid vært interessert i musikk og få tak i de nye filmene, når det var VHS osv., så det at man kunne laste ned filmer og musikk, det var nesten som på 80-tallet, når man kunne kopiere musikk og video-kassetter, så det var ganske artig husker jeg.
Så pleide jeg å brenne cd-er for kolleger på jobben osv.
Det ble bare sånn, at jeg spurte en om det var noe musikk dem så etter, så måtte jeg nesten spørre de andre og, så jeg brukte vel en tid på å brenne cd-er for folk jeg kjente og.
Men men.
Men for å slappe av fra alt det her da, så var det ikke alltid så lett å få sove om kvelden osv.
Jeg var vel for stressa fra all jobbinga osv.
Så da pleide jeg å lese bøker da, for å roe ned helt, og klare å sovne.
Så da pleide jeg å lese norske bøker osv., kanskje en ny bok hver måned, eller annenhver måned, eller noe.
Og da har jeg også lest et par bøker av Ramslie.
Og det var en som het Mikrokaos, som jeg mener var ganske artig.
Selv om jeg som sagt, var ganske stressa på den tida, så ikke spørr meg for mye om handligen osv.
Men jeg synes egentlig at det har dukket opp mange dyktige norske forfattere de siste årene, som man vel kanskje kan si er i klasse med folk som Lars Saabye Christensen, eller Agnar Mykle f.eks., for å ta noen som ikke er helt nye.
Men de er vel kanskje ikke helt på høyde med Knut Hamsun, f.eks., han synes vel jeg er i en særstilling.
Men i klasse med Axel Jensen, eller hva han het, og Ingvar Ambjørnsen kanskje.
Jeg synes egentlig det er mange dyktige norske forfattere.
Jeg bor i England nå, og hvis jeg går på WH Smith, så er det ikke sånn at jeg akkurat finner masse bøker jeg har lyst til å lese.
Men det er kanskje fordi jeg er vant til å lese på norsk.
Dem har jo noen mindre bokhandlere her og, så kanskje jeg skulle kikke der.
Selv om kanskje typisk 90-talls forfattere, eller hva man skal kalle dem, som Erlend Loe og Ari Behn, kanskje er litt oppskrytt(?)
Det er mulig.
Men den Mikrokaos, den tror jeg kanskje kunne egnet seg til å lage film av.
Jeg tror den hadde vært like morsom, minst, som den tatt av kvinnen osv., selv om den vel hadde en artig stil, men kanskje ikke hadde like mye innhold, men det var kanskje typisk for 90-tallet.
Men nå er ikke jeg noe ekspert på bøker egentlig da.
Men det blir spennende å se hva navnet til slutt blir på den her filmen da.
Vi får se.