Som jeg skrev tidligere, så mistenker jeg, at familien nok må ha samarbeidet med noe 'dirty cops'/mafia, om å skulle drepe meg/jage meg, på/fra gården til onkelen min, sommeren 2005.
Og så nekter de å gi meg rettighetene mine, etter det her.
Men har de tenkt på at både søstra mi og onkelen min, er ganske begrenset, når det gjelder sosiale egenskaper.
Hva heter det igjen.
At de er litt forstyrrede.
Og ikke så veldig sosialt intelligente alltid kanskje.
Søstra mi er i hvertfall veldig under kontroll av følelsene sine.
Men jeg tror hun er litt forstyrret følelsesmessig, antagelig fra barndommen, med alt stresset fra muttern osv.
Eller hva det kan være.
Hun er i hvertfall veldig kald.
Så om det er slik, at jeg ikke får rettighetene min, fordi noen hører på noen av mine forstyrrede slektninger, som man vel må kalle dem?
Altså, mine slektninger, har vel ikke lov å ta avgjørelser på vegne av meg.
Det er vel jeg som bestemmer, og tar avgjørelser, som har med mitt liv.
Hva er det de driver å fucker med i Norge, hadde jeg nær sagt.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og onkelen min, er sånn, at noen ganger går han inn i en tilstand.
Og er umulig å få kontakt med omtrent.
Sånn som da vi var hos han naboen, på den hytta dem eide, Thor.
Så noen ganger, så havna Martin i en tilstand, og var nesten umulig å få kontakt med.
Og husker jeg han Thor ble overraska, over at jeg klarte å få kontakt med han Martin da.
Så noe må det vel ha vært da.
At dette her, med at onkelen min, gikk inn i en tilstand, må ha vært noe som hadde skjedd før og, før jeg bodde der de månedene, siden han Thor virka som han kjente godt til det her.
Bestemuttern sa også at Martin var melankolsk nå da.
Så det er mulig han har noe etter faren sin, bestefar Johannes, som vi kallte han.
Han var også sånn, at han noen ganger gikk inn i en tilstand, og var nesten utilsnakkelig, mener jeg å huske.
Fra da jeg var sånn 7-8 år kanskje, så det er mulig jeg husker feil.
Kanskje han var melankolsk eller deprimert da.
Men bestemor Ingeborg, er også veldig rar.
Jeg husker, da jeg sommeren 1996, tror jeg det var, kjørte på ferie til Danmark, med ferja fra Larvik til Fredrikshavn.
Så dro jeg innom Nevlunghavn, og besøkte bestemuttern.
Og da, var hun sånn, at da vi skulle til Larvik.
Så ville hun ikke vente på at jeg var klar.
Neida, hun begynte å stresse meg.
Hun sa ikke, 'jeg må være i Larvik da og da'.
Neida, hun bare overkjørte meg fullstendig, og tok kommandoen.
På en måte jeg ikke har vært borti, hverken før eller siden.
Enda det var jeg som kjørte, og skulle videre til Danmark da.
Og hun sa ikke noe om at hun skulle være i Larvik til noe spesiellt klokkeslett.
Så det var litt rart.
Fattern, han er alkoholiker, må man vel si, han drikker hver dag.
Han er uansvarlig, han lot meg bo aleine, fra jeg var ni.
Haldis, dama/kona hans, er også veldig rar, og vanskelig å komme på bølgelengde med.
Hun har nok litt sosiale problemer, sånn sett, vil jeg tro.
Hun er veldig hyggelig, mot folk hun ikke kjenner, men er veldig vanskelig å komme innpå.
Så noe er nok galt der.
Dette husker jeg onkel Håkon på Bergeråsen sa også, forresten.
Dattra til Haldis, Christell, hun er veldig overfladisk hun og, tror jeg.
Hun er vel heller ikke så lett å komme innpå, tror jeg.
Hun er aggressiv, noen ganger, og litt sånn, at hun var den siste i klassen, omtrent, som lærte å lese undertekstene på tv-en.
Så det er mulig hun egentlig er fin, men hun er litt vanskelig å komme innpå, så hvordan hun egentlig er, det skal jeg ikke påstå og si.
Hun er litt spesiell, kan man kanskje si, så jeg skal ikke påstå for sikkert om hvordan hun egentlig er, men jeg ville hatt det i bakhodet, at man kanskje bør være litt obs, på at det kan bli sagt noe, som kanskje ikke er helt logisk, men jeg skal ikke si dette helt for sikkert, for jeg kjenner ikke egentlig hun så bra, at jeg kan si hvordan hun er, helt presist, så sånn er det.
Så å stole på noen i familien, det tror jeg ikke er så veldig smart.
Halvbroren min Axel, han er vanskelig å komme ordentlig innpå, han og, så hvordan han egentlig er, det skal jeg ikke si sikkert det heller.
Så sånn er det.
Så hva som foregår, det kan man lure på, det er helt sikkert.
PS 2.
Jeg får vel ta med flere i familien mens jeg holder på.
Tante Ellen, hu var sånn, i 2002, da hu var på besøk hos søstra mi, rundt påsketider vel.
Da leste hu opp noe dikt hu hadde skrevet på toget, eller flyet, eller hva det var.
Og det var 3-4 sider, med den værste røret jeg har hørt, noe som hørtes ut som var skrevet i LSD-rus.
Det var ikke noe sammenheng eller logikk i det i det hele tatt.
Så det må man vel kalle sinnsykt, nesten, vil jeg si.
Jeg får høre med hu neste gang, om hu kan sende meg en kopi av det diktet, det var noe med Svinesund, og Nordmenn og greier, men jeg har lest aviser og bøker og alt mulig i 30 år nå, og hørt på radio og sett på tv osv., men jeg har aldri hørt noe lignende av det, så jeg lurer litt på hva det som har foregått da ble skrevet.
Det kan man lure på.
Sånn er det.
Så er det onkel Håkon på Bergeråsen.
Jeg har ikke noe på han, som jeg vet sikkert.
Som jeg kommer på nå, at han har gjort.
Han har sagt mye rart, opp gjennom åra, men at han har gjort noe, som jeg husker.
Ja, han var litt pervo, må man vel kanskje si, han fikk hu dattra til Stenberg, som bodde helt nederst i Havnehagen.
Hu med rødt hår, til å ta av seg bikini-overdelen, da hu var sånn 11-12 år, eller noe.
Men tanta mi, Tone, reagerte ikke på det, husker jeg.
Ellers, så så jeg at han gikk med armen rundt hu Hege Stenberg, i en annen Stenberg-familie, ned Havnehagen, på Bergeråsen, da hu var sånn 13 år kanskje, en lørdagskveld om sommeren, på begynnelsen av 80-tallet.
Og Cecilie Hyde, eks-venninna til søstra mi, sa at Håkon ikke var noe snill og grei.
Men hu forklarte ikke.
Så et ganske stort spørsmålstegn på onkel Håkon vel.
Onkel Runar da.
Han er sånn, at han kontrollerer fettern min Ove, og holder han alt for nær, synes jeg det virker som.
Da jeg var hos Ove og så på fotball en gang, i Gamlebyen, Sweigårdsgate, så diskuterte Ove, over telefon, med Runar, om hva jeg hadde sagt og gjort og sånn da.
Som om det var noe set-up.
Og kusina mi, Susanne, dattra til Runar.
Hu sa en gang, i begravelsen til en grandonkel, på Holmsbu, på begynnelsen av 2000-tallet.
Da sa hu, at Runar og Håkon og fattern, de snakka alltid så høyt sammen, når de møttes.
Og faren min, har jo latt meg bo aleine, siden jeg var ni.
Så jeg kjenner dem egentlig ikke så godt, alle folka i familien, selv ikke faren min, må jeg vel si.
Siden jeg bodde aleine de åra på Bergeråsen der, mener jeg.
Noe jeg ikke synes var så artig, for jeg var jo vant til å bo sammen med muttern, søstra mi, ste-faren min Arne Thormod, halv-broren min Axel, selv om han var snørris da jeg flytta til fattern.
Og bikkje og katt, pleide vi å ha i Larvik og.
Så jeg var ikke vant til å bo aleine, men jeg var vant til at det alltid var folk i nærheten.
Også når vi var på besøk hos fattern, for da var ofte alle fetterne og kusinene mine på Sand f.eks., hos bestemuttern.
Så jeg skjønte ikke noe, når fattern pluteslig flytta ned til Haldis, da jeg var ni år.
Da fikk jeg litt sjokk.
For jeg hadde ikke forberedt meg, på at jeg skulle bo aleine, fra jeg var ni år.
Og jeg fikk vel heller ikke noen ordentlige forvarseler heller.
Fattern bare flytta ned til Haldis, men han prata aldri om det, og han forklarte aldri noe om det.
Men det er mulig han var litt ødelagt av at han drakk hver dag, så det er mulig at han ikke tenkte så langt da.
Og Haldis, vet jeg ikke hvordan tenker egentlig, det er vel ikke så lett å komme inn på hu, men det er vel kanskje andre som vet det.
Det er mulig.
Sånn er det.
Da er det vel ikke så mange familiemedlemmer igjen å skrive dritt om, så da får jeg vel si meg fornøyd for denne gangen.
Det får man håpe.