Noen tror jeg stjal penger, da jeg jobbet på Rimi, de 12 årene jeg jobbet der.
Men det gjorde jeg altså ikke.
Jeg var nok såpass kjedelig, at jeg prøvde å ha kontroll på økonomien, sånn at lønningen rakk, helt til slutten av måneden osv., sånn at jeg ikke behøvde å tulle med sånne ting.
Jeg har vært åpen om hva som har skjedd i løpet av oppveksten osv., og som jeg har skrevet om på bloggen.
Og da har jeg innrømmet, at da jeg var i begynnelsen av tenårene, og var på besøk i Larvik, hos muttern, så var jeg ganske kleptoman i de forskjellige bokhandlene osv. i byen.
Og de som gikk i klassen min, i syvende eller åttende klasse, var det kanksje.
De husker kanskje at jeg hadde noen sånne dyre sølv og gull-tusjer, som jeg skrev på pulten med.
Ulf, i klassen, var også med da jeg rappa de.
Det var i åttende klasse, tror jeg.
Da var Ulf med meg og søstra mi, til muttern.
Så fikk vi ikke noe mat, muttern hadde en litt eldre kar boende der, på det gamle rommet til søstra mi, av en uforklarlig grunn.
En som likte å hekle, eller noe sånn, men jeg tror ikke han var homo, uten at jeg skal si det helt sikkert.
Men samme det.
Men da fikk vi ikke noe mat, omtrent, hele helga.
Jeg og Pia, vi hadde jo bodd mange år med muttern, i Jegersborggt. og andre steder i Larvik, så vi var vant til, at maten til muttern, den var ofte såpass lite god, så den havna oftest i søppla, eller under bordet til katta.
Men sånn var det.
Men Ulf, var ikke vant til sånn her.
Så jeg fant på et triks, på veien hjem.
Fordi vi var sultne.
Så gikk vi på toget, i Larvik.
Så sa vi, at vi ikke hadde hatt tid å kjøpe billett.
Jeg hadde tatt toget alene til Larvik, mange ganger, så jeg kjente rutinene til konduktørene.
Da ville nemlig konduktøren, dukke opp, etter Sandefjord, og selge vårs billetter, på toget.
Men da fikk jeg med de andre på det her, så hoppa vi av toget i Sandefjord.
Så dro vi på en kafeteria, og kjøpte en pizza til 30 kroner, eller noe, for de pengene vi sparte på togbilletter, ved å lure konduktøren.
Men det var bare fire biter i den pizzaen.
Så det er mulig de andre ble litt sure, når jeg rappa den fjerde biten også.
Men det var ikke så store pizzabiter, så det var ikke så lett å dele dem heller.
Men det var kanskje litt uhøflig, det er umulig.
Så tok vi toget til Holmestrand da, og bussen hjem.
Egentlig sa vi på toget i Larvik, at vi skulle til Drammen.
For det gikk også ann, og så ta bussen fra Drammen.
Det her gjorde vi litt forskjellig, når vi besøkte muttern, ettersom hva vi synes hørtes artig ut osv.
Toget stoppa ikke i Sande, på 80-tallet, av en eller annen grunn.
Men men.
Og jeg rappa også litt på sånne datamesser osv., da jeg gikk på videregående.
Men, da jeg begynte på skole i Drammen, i 1988, så slutta jeg med de kleptomane tendensene da.
Jeg gjorde det vel mest for adrenalinkicket osv., for jeg pleide alltid å få penger av fattern.
Untatt en gang, så hadde jeg ikke penger til bussen, da jeg jobba på CC Storkjøp.
Det var sommeren 1989 vel.
Og da hadde jeg haika de tre milene hjem til Berger, hver dag.
Dette var vel etter at jeg hadde vært på ferie i Brighton, det var vel derfor jeg var så blakk.
Så hadde dem plassert meg ute i hallen, i CC-bygget i Drammen der.
For der hadde dem 10-kroners salg.
Så ble jeg stående alene der da, for å selge 10-kroners varene, som det gikk mye av.
Og noen ganger, så ga bare en kone meg noen tiere, mens jeg slo inn varene til ei kone som var foran i køen.
Så ble noen tiere liggende der da.
Så mangla jeg noen kroner til bussen da.
Så da må jeg innrømme at jeg rappa en tier gitt.
Det har jeg vel også skrevet om på bloggen før.
Jeg var ikke sikker på om de lurte meg, siden jeg måtte stå aleine ute i hallen der, og passe på ti-kroners salget, eller ikke.
Så jeg lurte litt på det her da.
Men etter det, etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, så bestemte jeg meg, for at nå måtte jeg være voksen, å ha kontroll på økonomien osv.
At det var såpass stressende, å sitte på toget f.eks., hvis man ikke hadde billett.
På månedskort-vogna, til Drammen f.eks., og vente på at det skulle være kontroll.
Så da bestemte jeg meg for, at nå fikk jeg være voksen, og slutte med sånn sniking på toget og t-banen osv.
Og jeg kan ikke huske at jeg har stjålet noe, etter at jeg flytta til Oslo, i butikker, eller noe sånt.
Det tror jeg ikke.
Untatt smågodt, på Rimi og OBS Triaden, men det var fordi, at en sjef vi hadde, på OBS Triaden, sa at det var lov, å ta noe smågodt, en gang i blandt.
Hun finske eller svenske Helene vel.
Så da blei det en vane, at man gjorde det en gang i blandt, selv om jeg ikke spiste så mye smågodt i Rimi, men kanskje for 5 eller 10 kroner tilsammen eller noe, siden jeg huska den uvanen, fra OBS Triaden.
Dessuten, da vaskefirmaet kvalitetsrengjøring, skulle bone gulvet, i 1997 eller 1998, var det vel, på Rimi Bjørndal, så sa sjefen der, Kristian Kvehaugen, at da måtte jeg jobbe, den søndagen.
(Uten lønn da selvfølgelig, det var jo Rimi).
Men da kunne jeg ta is og brus, sa Kristian, under boninga, da var det lov.
Så det har jeg gjort et par ganger, når det har vært boning.
Men ellers, så kan jeg ikke huske at jeg har rappa noe.
Så hvis jeg har spist smågodt og is og brus, for kanskje 40-50 kroner da, i de 12 årene i Rimi, under boning osv., så tror jeg ikke det er så galt beløp.
Men om dette er lov eller ikke, det tror jeg ikke egentlig.
Men det er vel ikke lov, å la noen jobbe en hel søndag uten lønn heller.
Og butikksjefen sa jo, at dette var vanlig, at det var lov å ta en is og en brus, når det var boning.
Og hun sjefen på OBS Triaden, sa at det var lov å ta smågodt, en sjelden gang.
Så da festa vel dette seg på minnet da.
Og ofte, når jeg jobba i butikk, så var jeg veldig overarbeida, og jeg tok smågodt, når jeg jobba på Rimi Langhus, så var veldig sliten, og jobba kanskje aleine i butikken, etter stengetid.
Så da var det sånn, at det var vanskeligere å dy seg da.
Så huska man kanskje det hun sjefen hadde sagt på OBS Triaden da, at det var lov å ta et eller to godteri på slutten av dagen, en sjelden gang, så da må jeg vel innrømme at vel gjorde det på Rimi et par ganger og, spesiellt på Langhus, men da var jeg alstå veldig sliten, da jeg jobba der, etter å ha jobba som en slave omtrent, må man vel si, i Rimi, i mange år.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog