Until the end of the world

Jeg kom på noe om den sangen her nå.

Og det var fra, da jeg og Magne osv., var på bursdagfest, hos Geir, assistent, på Rimi Karlsrud, som senere fikk sparken, for han hadde tulla med safen, sa Magne, og begynte på Rema.

Dette var vel i 1994 vil jeg tro.

Jeg jobba på Rimi Nylænde, så ringte Magne, og spurte om jeg skulle være med på fest en lørdag.

Det var burdsdagfesten til Geir da, som sagt.

Og grunnen til at jeg og Magne fikk komme, det var fordi, at noen andre ikke kunne komme likevel.

På festen, var også Sophie, fra Rimi Karlsrud, og en annen dame fra Rimi Karlsrud, fra Nord-Norge, eller noe, muligens.

Noe sånt.

Og Morten Jenker.

Jeg tror kanskje Andre Willasen, fra klassen på Gjerde Videregående, i Drammen, var med.

For jeg husket at vi pratet om, om han så ut som Richard Gere, eller ikke.

Så sånn var det.

De hadde en sånn artig lek, at alle skulle tømme masse sneiper, og ekle ting, oppi et glass, og til slutt ville noen bli så fulle, at de drakk det glasset.

Og det var selvfølgelig meg.

Men men.

Noe mer da.

Jo noen spurte meg, om hvilken sang jeg ville høre, på 'Achtung Baby', og da ville jeg høre den her da.

Og da begynte hun Sophie, eller Sofie, fra Rimi Karlsrud, å prate om, at hvordan personer er det som har denne sangen som favorittsang osv.

Så det var feil da, skjønte jeg.

Jeg jobbet jo egentlig på Rimi Munkelia.

Det var Magne Winnem, fra klassen på Gjerde Videregående, som ansatte meg der, mens jeg var i militæret, ved juletider, 1992, var det vel.

Så etter at jeg var ferdig i militæret, så fikk jeg ikke noe ordentlig jobb.

Så begynte jeg å jobbe ekstra-vakter, på Rimi da.

På Rimi Karlsrud og Rimi Nylænde og Rimi Skullerud, og Rimi Askergata, (fordi dama til Magne, nå kona, Elin, hun jobba der, så skulle jeg jobbe for henne, en dag hun ville ha fri da, vanligvis, så jobba jeg ikke på noen av Rimiene i Oslo Sentrum, men sør, eller sør-øst for sentrum).

Men men.

Og da jobba hun Sophie, og Geir og hun som ble butikksjef senere, hva het hun da, jeg husker ikke nå, men hun ble butikksjef, på Rimi Grenseveien, tror jeg det heter, rundt år 2000, mener jeg å huske.

Rimi Hasle, eller noe, kanskje det heter.

Noe sånt.

Men men.

Og da hadde Magne, nettopp blitt butikksjef på Rimi Karlsrud.

Så da hendte det, at han ringte, og skulle ha meg til å jobbe da.

Søstra mi, hadde jo flytta inn hos meg, på rommet mitt de første månedene, før hun fikk seg rom, på Ungbo, på Skansen Terrasse.

Og hun var arbeidsledig, og jeg hadde jo bare noen få tusen i dimmepenger, etter militæret, så jeg var interessert i å jobbe mest mulig da.

Så på en uke, så jobba jeg kanskje en dag på Rimi Munkelia, og to-tre dager, på Rimi Nylænde, og kanskje en dag på Rimi Karlsrud.

Hun Sophie, hun glemte hva jeg het da.

Så hun pleide bare å si på callinga.

'Kan den fremmede komme til kasse 2', eller noe sånt, så jeg vet ikke om jeg følte meg så hjemme der.

Men en gang jeg skulle på jobben, så dukka hun opp på t-banen, og da var hun hyggelig.

Og jeg husker hun dreiv å lånte kåpa til venninna si osv., så det her må ha vært om vinteren.

Antagelig vinteren 93.

For jeg husker at hun hadde problemer, med at knappene, på de øverste lommene på kåpa, spratt opp, siden det ikke var hennes kåpe osv.

Så sånn var det.

Så jeg synes hun var fin da, hun var jo hyggelig da jeg møtte henne på t-banen osv., da hun vel skulle jobbe etter skolen, eller noe, da.

Så jeg prøvde å sjekke henne litt, på den festen, hos han Geir da.

Selv om de dreiv å flørta litt, det husker jeg, så om det var noe mellom dem, det er mulig, det veit jeg ikke.

Jeg husker jeg tok t-banen med de, en gang hjem etter jobben, og hadde gjorde han Geir et poeng av at hun Sophie hadde parfyme på seg osv.

Så det var litt rart det her.

Men men.

Men Rimi Karlsrud, var vel egentlig den artigste butikken å jobbe i, på den tida.

For jeg var jo vant, til å jobbe på OBS Triaden, hvor det jobba kanskje 20 folk samtidig, i butikken osv.

Så jeg synes vel det var litt kjedelig, på noen av Rimiene.

Så da var det artig å jobbe litt på Rimi Karlsrud, for der var det i hvertfall noen litt artige, eller kule folk da.

Noe sånt.

Og jeg var jo nettopp ferdig med militæret, så jeg var vel ikke så bortskjemt, med å jobbe sammen med pene damer osv., på den tiden da, det var vel ikke så mange av dem i militæret.

Samtidig, så hadde jeg jo ikke så god råd.

Og jeg hadde også ganske nylig studert, og også vært i militæret da, så klærna, som jeg hadde fra da jeg bodde på Bergeråsen, og jobba i Drammen, og som jeg kjøpte første året i Oslo, da jeg hadde litt penger, de var jo ganske slitt da.

Jeg hadde jo hatt, for det meste, student og soldat økonomi, de første årene jeg bodde i Oslo.

Og på Rimi, var det veldig lav lønn, vil jeg si, for ledere, på 90-tallet, så jeg har vel ikke vært bortskjemt med å ha god råd, i hvertfall ikke de ti første årene jeg bodde i Oslo, før jeg ble butikksjef.

Men da hadde jeg problemer med bilen.

Men nok om det da.

Jeg dro hjem fra den her festen da.

Jeg var vel litt flau, siden jeg ble så full, og drakk av det glasset dem hadde så mye ekle greier oppi.

Men men.

Så sa jeg hadet da.

Så hørte jeg ikke hva hun Sophie sa da.

Så smalt det fra Morten Jenker, at hun suge p*kken min, eller noe sånt.

At det var det hun hadde sagt.

Men det var det ikke, hun var ganske ordentlig hun her Sophie, så jeg tror ikke hun dreiv å sa sånt, på fester osv.

Så jeg ble litt forbanna, jeg synes han var så Harry, han Jenker.

Så jeg gikk vel tilbake inn, og sa hadet til alle folka untatt Jenker.

Et år eller to seinere.

Så spilte jeg og Magne, og Axel og Glenn, og hun Rimi-dama, fra Rimi Grenseveien, og Jenker, og noen fler vel.

Vi spillte fotball, på Lambertseter, ved tennisbanene der.

Det var liksom Rimi Karlsrud fotball, mener jeg å huske, i regi av Magne da.

Så jeg tror hun fra Rimi Grenseveien, Liv, heter hun vel, hun måtte bli med å trene, uansett om hun ville eller ikke, nærmest vel.

Noe sånt.

Det var vel i 1995 det her kanskje.

For jeg tror Magne slutta i Rimi, i 1995.

Noe sånt.

Men han spilte litt sånn rufsete, han Jenker.

Hvis jeg husker riktig.

Uansett, så svartna det litt for meg.

Da han stod med ryggen til, og dempa ballen, eller hva han gjorde.

Det var også en annen episode med han.

Og det var en gang vi skulle på en fest.

Det kan ha vært den festen hos Geir, eller en annen fest.

Da ba han meg, om å bære, en pose han hadde med øl, for han.

Uten noen grunn.

Og jeg var jo ganske kuet, fra militæret osv., og var vanlig medarbeider på Rimi.

Og de fleste folka, som jeg festa med, da, de var jo butikksjefer osv. i Rimi.

Så da gjorde jeg vel det da.

Uten at jeg helt skjønte poenget.

Men det er vel ikke sånn man gjør.

Å bare uten videre, be en kamerat, eller kollega, bære ølen sin for seg.

Så hva han mente med det, det veit jeg ikke.

Men jeg synes ikke det så bra.

Og med den oppførselen hans, på den festen i tillegg da.

Så da han stod der, med ryggen mot meg, og skjerma ballen, eller hva han dreiv med, da bare svartna det litt.

Så da bråkte det ganske bra, med ekko, fra Morten Jenker.

Så krøka han seg sammen, i et par minutter, eller noe, da, og minte meg på, at det ikke var krig.

Så sånn var det.

Men jeg svarte ikke.

Og ingen andre sa noe, selv om sikkert Glenn og Axel lurte litt, det er nok ikke umulig.

Jeg skyller han fortsatt for det med ølen, bare jeg skjønner litt mer av hvorfor han skulle ha meg til å bære ølen hans.

Om han så på meg som en slag slave da.

Noe sånt.

Men men.

Mer da.

Jo, etterhvert, det var vel kanskje sommeren 1994 da, eller høsten kanskje, så hørte jeg med hun Sophie da, om hun skulle være med på kino osv.

For vi bodde, langs samme t-bane, furusetbanen.

Og vi jobbet jo, langs lamberseterbanen, begge to, på Karlsrud og Nylænde.

Og jeg spurte Magne, om jeg kunne få telefonnummeret.

Og da ringte jeg og prata med mora, eller søstra hennes, og dem sa at dem ikke kjente igjen jenta dems.

Så det var vel litt anstrengende det her.

Jeg var vel ikke så flink til å sjekke damer, antagelig.

Så da roa jeg det vel ned litt, siden mora, eller søstra, eller hvem det var, klagde osv.

Men hun dukka opp en par ganger seinere.

Hun kjente Pål og Line, som jobba på Rimi Nylænde, rundt 1995 vel.

Så det må vel ha vært julebordet 1995, tror jeg, på Bekkelagshuset.

Da dukka plutselig hun Sophie opp der, og jeg tror Line og Pål, må ha visst at hun skulle være der, eller noe, og dro meg inn der hun var, eller noe da, hvis jeg husker riktig.

Men men.

Men jeg likte ikke, at dem to, Line og Pål, stod og så på at jeg prata med hun Sophie osv. da.

Jeg synes det var flaut at mora, eller søstra hennes, hadde klagd osv.

Og jeg tok det her med lederjobben på Rimi, ganske nøye, og da ville jeg blande inn for mye sånne ting.

Så jeg prøvde ikke å sjekke henne på nytt da.

Dessuten, det var egentlig værst.

Det var på julebordet, i Bekkelagshuset, i 1994, altså året før.

Da jeg gikk for å ta mat, fra bufeen da.

Så hørte jeg, at de andre damene, på Rimi Karlsrud, prata om at jeg hadde prøvd å sjekke opp hun Sophie.

Og dem klagde på meg osv. da.

For det var vel på grunn av det her da, at hun Sophie, ikke var med på julebordet da.

Så da ble jeg rimelig flau ja.

Så da bestemte jeg meg vel, for å være litt forsiktig, med å sjekke opp damer på jobb osv.

Så sånn er det.

Det var rimelig flaut ja.

Og en gang, når jeg, og Andre, og Magne, fra klassen på Gjerde Vgs. i Drammen.

Vi dro på byen.

Dette må vel ha vært sommeren 1996, kanskje.

Så dro vi på Head On, men der likte ikke Magne og Andre seg.

Og jeg kjente ingen der jeg heller.

Men jeg synes det var artig, å se om jeg kom inn på Head On, så jeg pleide å gå der noen ganger.

Fordi, dem var så strenge i døra.

Man måtte se så og så kule ut, for det var masse modeller osv., som gikk der da.

Men jeg huska navnet på en av dørvaktene.

Kristian, eller noe.

Så, jeg sa bare jobber Kristian i dag, og da slapp vi vel inn.

Noe sånt.

Sånn var det på Marylin og.

Som So What, het, før det ble So What, i 94-95, eller noe.

Nå heter det jo Garage, har jeg forstått.

Men det første året i Oslo, da rådet Magne meg, til å kjøpe dress osv.

Så kjøpte jeg dress, til 1000 kr., på H&M, på Oslo City, var det vel.

Så gikk vi på byen da, omtrent hver helg, og det ble gjerne flere ganger i uka, for det var studentfester på torsdager og.

Så det ble litt festing.

Og da, var det en gang, som vakta, på Marylin.

Vi pleide ikke å gå så ofte der.

Men vakta sa, at vi skulle bare hilse fra han, et eller annet navn.

Og da kom vi inn gratis der.

Så da begynte vi å si det hver helg, så da var vi ganske ofte der.

Men vi pleide å gå på steder som Manhattan, het det vel, i Karl Johan der.

Flere steder da.

Radio 1 club.

Den var populær.

Og Cats, tror jeg det var et sted som het.

Og La Vita.

Og Circus.

Dette var på slutten av 80-tallet.

Og vi var også en del på byen i Oslo, da vi gikk på skole i Drammen.

For det var russetid, og Magne, hadde gratisbiletter, mener jeg å huske, til et sted i Møllergata, som het La Vita, mener jeg å huske.

Ved siden av der Møllers er/var vel.

Så det hendte vi dro til Oslo, på byen, også før russetida, faktisk.

Det var en som het Raymond, som Magne kjente, som var med.

Han sa, at Magne var artig, for han fant alltid på, ting å gjøre, som å dra på byen i Oslo, og fikk tak i billige billetter til danskebåten osv.

For han var medlem overalt, og er veldig flink, til å vite når sånn billetter og sånn, er gratis, og sånn da.

Sånne medlemstilbud, og alt sånt.

Jeg tror Magne hadde et par aksjer, i et firma, som het Vard(?), eller noe sånt.

Noe sånt.

Og da fikk han billige billetter med danskebåten da.

Så sånne ting, er Magne veldig flink til, så tror han Raymond, hadde rett i det han sa da.

Men men.

Men jeg og Magne og Andre da, vi dro på So What da.

Det var vel like etter jeg hadde operert kneet, det her da.

Så da var jeg ikke helt på topp.

Og da dukka hun Sophie opp der og.

Jeg hadde vel nettopp flytta til St. Hanshaugen jeg da.

Så jeg leste vel Natt og Dag, osv., og skulle være kul osv.

Så jeg drakk sånn, den første rusbrusen som kom.

Zest, eller noe.

Noe sånt.

Men da jeg klarte å havne i Ayia Napa, på sydenferie, to år senere, da skjønte jeg på de engelske bartenderne der, at det var flaut å kjøpe.

Man kunne ikke drikke det, og se på fotball-VM.

Man måtte kjøpe øl.

Så sånn var det.

Men men.

Men jeg lurer på om det var noe lureri det her.

Med at vi traff hun Sophie der.

Det er mulig jeg driter meg ut.

Men noe av det rareste jeg har vært med på.

Det var, da Magne og Elin, fortsatt bodde, på Bergkrystallen.

I samme gata som Morten Jenker, forøvrig.

Hva het den gata da.

Avstikkern, eller noe sånt.

Det var et stykke å gå, fra t-banestasjonen der.

Men men.

Og de hadde fotballbane, utafor blokken der.

Og jeg var i så bra form, etter militæret, i 1994, om sommeren, et år etter militæret da.

Vil jeg gjette.

Hvis det ikke var sommeren 93 da.

Så da jeg og broren min, Axel, spilte mot, Magne og Glenn.

Så vant jeg og Axel 10-0.

Enda Axel, er født i 78, så han var vel bare 15 år, eller noe da.

Men han hadde jo trent mye karate osv., så han var vel like stor som meg, og større enn Glenn, sikkert.

Men han var ikke så vant til å spille fotball da.

Men vi klarte søren meg å vinne 10-0 likevel.

Så det var artig.

Det hjalp for meg, som var så pinglete, å være i infanteriet, i et år, da ble det litt muskler og kondisjon, på meg, selv om jeg røyka.

Jeg tror jeg løp 3 km, i militæret, på litt over 11 minutter, vinteren 92/93, hvis jeg husker riktig.

Og kravet var 15 minutter.

Og det var mens jeg røyka ca. 10 sigaretter om dagen osv.

Og Magne, dro med folk fra Rimi Munkelia osv., på Oslo-løpet, og Holmenkollstafetten osv.

Og da løp jeg fortere, på Oslo-løpet, enn noen som var aktive fotballspillere, eller noe, som Magne kjente.

Så det var rimelig tøfft for meg, i infanteriet.

Man måtte løpe og gå lange marsjer, og alt mulig.

Og gå langt i skogen osv.

Så det var skikkelig god, gammeldags militærtjeneste.

Så det var ikke noe sånn, at vi ble kjørt rundt, med beltevogner osv., som jeg tror infanteristene blir nå.

Men i 92/93, så var infanteriet, omtrent sånn som det hadde vært, siden krigen omtrent.

Så det var like tøft som i gamle dager, må men vel si, med at man måtte gå overalt, osv.

Og jeg, som var veldig pinglete, og veide kanskje 65 kg., eller noe.

Gikk vel opp til 75 kg kanskje, og jeg fikk vel også mye bedre kondisjon da.

Men dette var ikke frivillig.

Dette var værneplikt, og bare sånn man måtte gjennom.

Så jeg klarte vel å få noe av denne tøffeste værnepliktjenesten, som jeg kunne klare.

Jeg så vel ikke på meg selv, som en person, som pleide å gå mye turer i skog og mark, med ryggsekk osv.

Jeg var vel mer sånn urban type, som dreiv med programmering, og pleide å gå på byen osv.

Men jeg forrandra meg litt i militæret.

Da var jeg ikke så kul lengre, da militæret var ferdig.

For da hadde jeg ikke noen nye klær, eller penger.

For jeg tok jo med de vanlige klæra, på øvelser osv.

For jeg fikser ikke ull.

Så jeg brukte de vanlige t-skjortene mine osv.

Og når man henger dem opp, i et sånt lagstelt, for å tørke, over en vedovn osv.

Så blir ikke de t-skjortene like fine, etter et år.

Så jeg hadde nesten ikke noe klær, og ikke noen penger da, for jeg hadde bare en vakt hver fjortende da, på Rimi, da jeg dimma der.

Så jeg og Glenn, og Axel og Magne, vi pleide ofte å trene mye på begynnelsen av 90-tallet.

Vi spilte fotball, tennis, badminton, basket, klatring og svømming osv.

For jeg hadde ikke så mye penger, til å gå på byen osv., så det ble vel sånn, at jeg klarte å holde formen ganske bra, i hvertfall de første par årene, etter militæret.

Jeg tror hun stesøstra mi, Christell Humblen, hun mobba meg litt, da jeg var ferdig med militæret.

Hun, og søstra mi, fikk meg til å bli i leiligheten til Christell, en helg, sommeren 93 vel, ved Terningen matcafe der.

Og da sa Christell, at jeg burde se den, de elskende på Pont Nuff.

En film om to uteliggere, i Paris.

Så om det var en klage, på at jeg var fattig, etter studier og militæret da, det er mulig.

Søstra mi, ville så gjerne, at jeg og henne, skulle ta over den leiligheten, ved Terningen Matcafe, fra Christell, og Hege fra Rødgata, i Drammen da.

Men da måtte vi hatt 9000, i depostium, eller noe.

Men jeg fikk jo bare ca. 5000, i dimmepenger, fra militæret.

Og man måtte jo ha penger til mat og månedskort osv. og.

Og Pia hadde ingen penger.

Hun hadde jobba et år, i barnehage osv. vel.

Men det var vikariat da, så hun var vel arbeidsledig.

Så da var vi på møte der da, med eieren osv., men vi kunne jo ikke ta leiligheten, for vi hadde ikke råd til depostiumet.

Så da flytta søstra mi, inn på rommet mitt, på Skansen Terrasse, i Ungbo leiligheten der.

For hu sa, at hu ville bo sammen med meg, da jeg var i militæret.

Og jeg tenkte vel, at hu hadde jo ikke noe sted å bo, så jeg måtte vel la henne bo der, så det ikke skulle skje noe.

Så sånn var det.

Hege, fra Rødgata, var sammen med en kar, som jeg ikke husker navnet på, da hu og Christell, bodde i leiligheten, ved Terningen matcafe da.

Jeg var der et par-tre ganger, sammen med søstra mi, osv.

Og den ene gangen, så skulle han typen, til Hege, fra Rødgata, på Gullskogen da.

Dette må vel ha vært sommeren 93, vil jeg tro.

Da hadde dem grisa med noe, i trappa der.

Og da spute han meg, om jeg ville ta på meg jobben, med å vaske trappa for dem.

Fy faen.

Nei dem fikk vaske trappa sjæl, eller jeg sa vel bare nei, og lurte på om han var sinnsyk, eller noe.

Noe sånt.

Så hva det kan ha vært.

Hm.

Noe plot av noe slag, vil jeg vel kanskje tro.

Hm.

Men men.

Det som var rart med Magne og Elin da.

Det var, at vinteren 94/95, kanskje det var.

Så hadde dem bedt meg, på besøk hos dem, på Bergkrystallen da.

Og da, så skulle dem ha meg, til å se gjennom noen fotografier dem hadde, i et album da.

Og da, så scanna dem begge trynet mitt, da jeg kom til det bildet, med hun Sophie da.

Så hva det var.

Det kan man lure på.

Men jeg trodde det var noe dem dreiv med, som dem ikke forklarte om.

At dem skulle sjekke hvordan jeg reagerte osv.

Så det synes jeg var litt rart.

Men det er mulig jeg driter meg ut.

Det er mulig, at det ikke var sånn.

Det er mulig.

Men det virka litt rart husker jeg.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Nå kom jeg på mer om hun Liv, som var, eller er, butikksjef, på Rimi, i Grenseveien eller Hasle, like ved en sånn ubemannet bensinstasjon der, og en elektrisitetsforretning.

Jeg pleide å kjøre den veien hjem fra jobben, da jeg jobbet på Rimi Nylænde.

Jeg pleide å kjøpe bensin der, da jeg hadde HiAce'n, siden det var ganske billig bensin osv. der, siden Rimi-lønningene, ikke var så høye, på den tiden i hvertfall.

Men etterhvert, i 98, så ble til og med jeg butikksjef etterhvert.

Det var vel da, fem år, etter at jeg jobbet noen vakter, på Rimi Karlsrud, når folk var syke der osv., i 93.

Det var blant annet en jente som jobbet der, sa Magne, som hadde anoreksia.

Så hun prøvde man å oppføre seg høflig mot osv. da.

For hun var visst så syk, at hun ikke kunne jobbe noenganger osv., hvis jeg husker det riktig.

Men men.

Men ellers virka hun helt grei hun.

Hun tror jeg var den første jeg visste om, som hadde anoreksia.

Bortsett fra en av venninnene til Pia i Drammen, som også hadde det.

Og hun var sånn, at da jeg satt og spiste baguette, eller noe, på Lyche cafe vel, i Drammen.

Så var noen av vennene til Pia der.

Jeg jobba jo i Drammen, og da var det sånn, at etter skolen, så var det en time kanskje, til jobben begynte.

Så da dro jeg på alle cafene i Drammen osv., og kjøpte meg noe mat da.

Og prata med vennene til Pia og Cecilie Hyde.

Som kjente alle frikene og også flere andre, i Drammen.

Og jeg og en i klassen, som het Fred Bing, vi pleide også å gå å være litt sosiale og chille på de her cafeene da, og preike om alt mulig rart da.

En gang, på Risto cafe, også i gågata i Drammen, så var jeg og Fred der, og skulle ta en røkepause og drikke cola, eller noe.

Skolen vår, var like ved gågata, på Bragernes, midt i Drammen sentrum, så det var ganske artig å gå der.

Men skolen vår, hadde ikke noe kantine, det var derfor vi alltid endte opp på Risto cafe, og Lyche cafe, og det var vel en cafe på glassmagasinet og, men den var ikke så kul.

Dessuten var det en cafe, eller kafeteria, het kanskje de kafeene, i Strøket og.

Men det var lengre å gå, så dit hendte det, at jeg gikk, hvis jeg hadde en time til jobben begynte da.

Noe sånt.

Og da traff vi Monica Nebel, fra 2. klasse på Gjerde.

Hun var fra Svelvik.

Hun var sammen med en av arbeiderne til fattern.

Eirik Thorhaldson, som egentlig var fra Island, men som prata norsk, og bodde ved kafeen, på Berger, tror jeg.

Og som Heidi, venninna til søstra mi, i Drammen, sa at så ut som en gresk gud, da han dukka opp i leiligheten, til Jan Snoghøj, broren til stesøstra mi, da jeg og Pia, og vennene hennes, var der en gang, og han dukka opp der, med øl han hadde kjøpt for Pia.

Så sånn var det.

Men men.

Det er mye rart man husker.

Han, Eirik Thorhaldson, var sammen med Monica Nebel da.

Monica Nebel, gikk for å være veldig pen.

Og hun, og stesøstra mi, Christell, de hadde visst en slags konkurranse, sa en annen venninne av søstra mi, om å se penest ut osv., noe sånt, det var vel en gutt de var interessert i da.

En blond gutt, tror jeg, som var venn av Jan.

Hva het han da, han så som de i det bandet Bros.

Skal jeg se om jeg finner videoen.



Sånn så han gutten ut.

Bare at han gutten, var kraftigere, tror jeg, enn de her i Bros da.

Jeg hadde også sånn frisyre, på slutten av 80-tallet osv., fordi frisørene i Drammen, de sa at sånn frisyre var kul da.

Så sånn var det.

Jeg husker ikke hva han gutten, som det vel var de gjorde seg pene for, het igjen, men han het vel noe han og.

Det er vel sikkert.

Hun Monica Nebel, skulle egentlig, ha gått på skole i Sande, tror jeg.

Men hun dukka opp på Gjerde, etter 2-3 uker der, tror jeg.

Så her må noe ha foregått.

Da jeg og Fred Bing, dukka opp, på Risto-cafe.

Vi spilte vel noe kronespill, sikkert, for det var litt kjedelig i Drammen.

Og da, i 1988, så kunne man vinne 10 kr, på kronespill.

Og ikke bare syv kroner, som i 1978, da jeg bodde i Larvik.

Og et kronespill, det var sånn, at det hadde digitale tall.

LED-lys, heter det vel.

Så noen ganger, så kunne man vinne 10 kroner, på alle vinnersjangsene.

Og det varte kanskje i ti forsøk.

Så da kunne man vinne kanskje 50 kroner.

Men det var mest bare for å drepe tid, for jeg jobba så mye på CC, og fattern sa jeg skulle ta opp studielån, siste halvåret, i Drammen vel, så jeg hadde masse penger.

Men da traff vi Monica Nebel.

Og hun satt oppå en pute, for hun hadde fått livmorbetennelse.

Og jeg kjente jo også typen hennes, Eirik Thoraldsson.

Fordi han jobba for fattern, og var kamerat, med Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, dama til fattern.

Og jeg hang noen ganger, hos Jan, fordi han bodde på Gullskogen, og fattern, ville ikke at jeg skulle være for mye i Vannsengbutikken, i Tordenskioldsgate, i Drammen, for jeg gikk ikke så bra overens, med Haldis.

Så han sa alltid, ja du får ligge over hos Jan.

Hvis jeg var innom der, etter skolen, og sa at jeg skulle jobbe tidlig lørdag, eller at jeg skulle på juleball med Gjerde, eller russekro, og sånne ting da.

Så jeg var en god del ganger, hos Jan, i det gamle bedehuset, i Rødgata, på Gullskogen, eller Gulskogen, hvordan man skriver det.

Og en gang, så satt jeg på med fattern, husker jeg, og da var Eirik Thoraldsson, også med, siden han jobba for fattern.

Han Thorhaldsson, han var på min alder.

Eller et, eller to år eldre.

Og jeg var med han og fattern og ei jente som var på utplassering, med danskebåten, en gang.

Ei jente fra Svelvik.

Så hun fikk lov å jobbe på utplassering hos fattern, på Strømm Trevare.

Men jeg og Ulf, fikk ikke lov, et par-tre år seinere.

Så sånn var det.

Og hun jenta, hun traff noen folk fra Oslo, på danskebåten.

Hun var et par år eldre enn meg, så jeg hadde ikke noe sjangs på henne.

Men vi var litt snurtne vi da, jeg og fattern og Eirik Thoraldsson.

Da vi skulle kjøre hjem til Berger.

For da dukka det opp en annen bil, med noen gutter, som hun jenta hadde truffet, på danskebåten.

Og tuta osv.

Og da måtte fattern stoppe, så ble hun jenta med den andre bilen.

Så måtte vi kjøre tilbake til Berger, uten hun jenta fra Svelvik da.

Så det var litt kjedelig synes jeg.

Men da tror jeg han Eirik Thoraldsson, var litt sjenert, så han var ikke så flink til å sjekke opp henne tror jeg.

Jeg vet ikke om han prøvde heller.

Men samme det.

Men han sjekka opp Monika Nebel i hvertfall, og det er ikke dårlig, må man vel si.

Men fattern måtte kjøre Eirik Thoraldsson, til legen, i Drammen, et par uker, før vi traff Monica Nebel, som satt på puta, på Risto Cafe.

Og det var fordi, at Eirik Thoraldsson, hadde fått vridd noe greier, inni pungen, eller noe, så han måtte få hjelp av legen, med det her da.

Så hva Eirik Thoraldsson, og Monika Nebel, dreiv med, det vet ikke jeg.

Men det vet dem vel selv.

Det tror jeg nok.

Men men.

Anoreksia ja.

En dame på Rimi Bjørndal.

Gry, het vel hun.

Hun hadde også anoreksia vel.

Men meg, det er kanskje ikke så kult, å skrive om alle de damene på jobben som har hatt anoreksia.

Men hvis de plutselig lukter tannpasta, så har de antagelig anoreksia.

Men det er vel sånn som folk skjønner fra før.

Det vil jeg tro.

Men samme det.

Jo, hun Liv ja.

På butikksjef-seminar, på Storefjell, i 1998.

Da hadde jeg nettopp blitt butikksjef.

Så kjente jeg hun Liv litt, fra da hun jobba, på Rimi Karlsrud, og vi spilte fotball og sånn, organisert av Magne da.

Det er mulig hun var med på Oslo-løpet, og/eller Holmenkollstafetten, i 1993 da, det er mulig.

Men da hadde jeg vel drukket litt.

Det var vel fredagen antaglig det her, på seminaret.

Så så jeg henne da.

En av de få jeg kjente på Rimi-seminar, som ny butikksjef.

Så spurte jeg, om hun hadde noe mer å gjøre, med Magne Winnem, fra klassen, på Gjerde Videregående.

Nei, men fysj, det hadde hun i hvertfall ikke.

Så her har det nok vært noe som har foregått.

Men hun forklarte ikke.

Det var veldig mange butikksjefer der.

Jeg satt litt med Kristian Kvehaugen, butikksjefen min, fra Rimi Bjørndal.

Og en annen, og dem prata om elgjakta.

Og selv om jeg hadde vært i militæret, og på øvelse Elg, mange ganger, som værnepliktig, og på rep-øvelser.

Så synes jeg ikke elg-jakta, var så artig.

Men, han ene, som seinere, i år 2000, eller 2001, vil jeg tippe.

Som da var butikksjef på Rimi Ringen.

Jeg hadde en nabojente, i Waldemar Thranes gate, fra rundt 2001, tror jeg, til rundt 2004.

Hun hadde en katt, som het Chaplin.

Og en gang, så ferska jeg henne da hun slapp katta, ned på min veranda(!)

Jeg så henne ut vindu.

Så løp katta inn i min leilighet.

Så tok jeg katta, og heiv tilbake på hennes veranda.

Jeg var veldig deprimert, den tiden der, og hadde personlige problemer osv., så jeg synes det ble litt mye, å banke på døra hennes, og gi henne katta.

Jeg var ganske langt nede, det var mye problemer på jobb, og muttern døde, og farmora mi døde, og mye forskjellig.

Så sånn var det.

Men, hun, da jeg ble kjent med henne.

Jeg bare hilste på henne, i oppgangen, ved heisen.

Hun virka som en fin jente, eller dame da.

Så spurte jeg henne, om hvilken Rimi hun jobba på.

Så jobba hun på Rimi Ringen da, på Carl Berner.

Den gamle kinoen.

Så spurte jeg hvordan han sjefen var da, han som prata om elgjakta, på butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 1998.

Han het et dobbeltnavn, tror jeg.

Per- noe(?)

Noe sånt.

Samme det.

Men da svarte hun nabojenta, fra leilighet 304, da, at han var en jævel.

Eller djevel, sa hun vel.

Hun var vel fra Nord-Norge.

Og jeg måtte love å ikke si det til han, at hun hadde sagt det.

Og jeg synes hun virka veldig fin.

Hun var assistent, tror jeg.

Sikker en del år yngre enn meg men, som vel var nærmere 30 da.

Hun her var vel kanskje 20.

Noe sånt.

Men jeg hadde ikke noe grunn, til å fortelle noen, at hun synes at han var en jævel.

Så det fortalte jeg ikke til noen.

Siden hun sa jeg ikke skulle gjøre det.

Men, jeg kom på det nå da.

Så jeg synes det er litt rart, at hun Liv, tydeligvis, var veldig misfornøyd, med Magne Winnem, kameraten min, fra skole osv.

Og også at hun jenta, som hadde en katt som het Chaplin da, at hun skulle være så misfornøyd, med han sjefen sin, som prata om elgjakta, på butikksjefseminaret, i 98.

Så hva det var som foregikk i Rimi, det kan man lure på.

Jeg har prøvd å skrive brev, til Stein Erik Hagen.

Men jeg har ikke klart å få noe svar.

Så hva som har foregått, det er ikke lett å si.

Men noe er det nok.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog