Da vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, hvor vi flyttet, i 1978 vel, så bodde vi midt i Larvik, vil jeg si, i Sentrum.
Det var ca. midt mellom Bøkeskogen og Torstrand, så jeg vil si vi bodde, omtrent så midt i Larvik, som man kan bo, i Jegersborggate 16.
Alikevel, så hadde vi også en stor hage, med morelltre, og epletre, og som man kunne spille fotball i osv.
Og jeg hadde Apache-sykkel, og spilte også fotball, oppe ved noen blokker, ved Trygves gate, så jeg ble kjent med veldig mange på min alder, i Larvik.
Blant annet var det en, som bodde i Nansetgata, tror jeg, som var et år eldre enn meg.
Nå var ikke det han jeg kjente best, men jeg tror muttern kjente mora hans, eller noe.
En gang, så dukka han opp på døra vår, og skulle ha meg med på bedehuset, som lå like nedenfor det her fjellet, som de skriver på, når kongene har vært på besøk i Larvik.
Det fjellet ligger i Herregårdsbakken, og jeg måtte gå der, da jeg gikk fra Jegersborgate, til Torstrand skole da, som ligger kanskje 100 meter fra det her fjellet, ved siden av fengselet i Larvik.
Og det passet vel ganske bra, for det var streng disiplin der, vi måtte stille på rekke, før vi gikk inn i klasserommet, og når vi skulle til et annet klasserom, for å se på video, f.eks., som jeg husker de hadde der, og det hadde vi ikke sett før.
Det var vel i 2. eller 3. klasse.
Jeg var på det her bedehuset, eller hva det var, to-tre ganger.
Første gangen, så gikk vi ned til stranda, Tollerodden.
Det var om vinteren, så det var kanskje 20-30 cm. snø.
Så da tråkka vi opp noen løyper, i snøen, også skulle alle løpe rundt, og leike sisten, i snøen der.
Jeg gikk vel i 2. klasse da, og jeg husker jeg var den yngste der, og jeg synes det var morsomt med sisten, husker jeg, selv om jeg egentlig ikke kjente noen der.
Men så skulle vi inn på det her bedehuset da.
Det var bare gutter, som gikk på barneskolen, og kanskje ungdomsskolen.
Også noen ledere, i 20-åra kanskje.
Så måtte vi knele og skulle be og sånn da.
Og alle måtte vel gjenta det som lederen sa osv. da.
Men jeg synes den her bedinga, var litt kjedeligere enn sisten da, så jeg var ikke helt med på den, jeg bare tok det ikke så særiøst, kan man si, selv om det virket som om de andre var helt med, og kanskje i noe slags transe, hva vet jeg.
Neste gang, som han henta meg, og skulle ha meg med på Betania, eller hva det heter.
Muttern sa jeg skulle gå, så det var derfor jeg ble med, jeg var ikke sikker på det her.
Men da fikk vi en bok, så kunne man gi penger til de fattige barna i Afrika.
Så ble vi sendt på dørene, til folk i Larvik, for å tigge penger da.
Jeg trodde mutter og stefattern, ville synes at det var morsomt, så jeg ringte på døra dems og, i Jegersborggate.
Men da fikk jeg kjeft av Arne Thormod, som spurte om jeg ikke visste hvor dårlig råd vi hadde.
Dem behøvde jo ikke å gi da, jeg bare gjorde det for moro skyld, men det skjønte dem ikke.
Jeg visste jo ikke hva det her bedehuset egentlig var for noe heller, så jeg bare gikk rundt og prøvde å forklare.
Jeg visste vel ikke egentlig hva det het engang.
Jeg hadde bare vært med på sisten en gang, og bedt en gang, så jeg var ikke helt med på det her.
Men pengene, skulle vi ta med, neste gang.
Og jeg var alltid den som var først ferdig med matteboka i klassen osv.
Og hadde konkurranseinstinkt da.
Så jeg prøvde å bli den som klarte å samle inn flest penger da.
Så jeg samla kanskje inn 175 kroner da.
Noe sånt.
Og de skulle vi ta med neste gang.
Men da tok Arne Thormod, og muttern, og skulle låne av de her pengene da, så bedehuset fikk ikke de pengene, på mange måneder.
Men da slapp jeg i hvertfall å gå der igjen, for den her beinga, var litt far out.
Siden jeg synes det var rart, å gå ned på alle fire og be, eller hva vi gjorde, så tror jeg en leder, så det, og var misfornøyd, siden jeg ikke var i noe transe, eller hva man skal kalle det, men synes det var litt morsomt, og kanskje litt rart, og merkelig, at voksne folk holdt på sånn.
Så sånn var det.
Jeg pleide forresten noen ganger, å kikke på det kongefjellet, eller hva det heter, i Herregårdsbakken, på vei hjem, fra skolen.
Og det var også noen danske konger, som hadde besøkt Larvik, på 1700 og 1800-tallet, som hadde fått tekster gravert inn i fjellet da.
Fjellet lå ovenfor Herregården, i Larvik, hvor statholderen, jeg tror kanskje for hele Norge bodde, i dansketida.
Noe sånt.
En gang fant jeg og søstra mi, en slags liten mus der, som hoppa på bakbeina, nesten som en kenguru, vil jeg si.
Da kom det en sånn eldre gutt forbi da, som var på vei til det bedehuset, og kjefta på oss, fordi vi så på det her dyret da.
Enda vi hadde ikke engang rørt det, vi bare synes det var rart.
Jeg kan ikke si at jeg har sett et sånt dyr igjen seinere.
Jeg lurer på om han gutten tok med seg det dyret.
Vi måtte gå bort, for han var ganske sinna.
Men sånn er det vel.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog