Jeg skrev jo om det igår, at en i klassen min, fra tredje klasse, og helt til andre klasse på videregående, på handel og kontor, Linda Moen.
Hun gikk jeg altså i klasse med, i ni år.
Det er mulig hun gikk i parallellklassen, første året på videregående.
I såfall var det åtte år, som jeg gikk i samme klasse som henne.
Men i løpet av de årene, så prata jeg aldri ordentlig med henne, hun bare gliste stygt, hver gang det var noe.
Hun var litt ufordragelig, vil jeg si.
Så hun ble jeg aldri på godfot med, eller hva man skal kalle det.
Så det var litt merkelig for meg, hver gang hun dukket opp, og ble kjørt av faren sin, for å hente sagflis til kaninen sin, i siloen, som stod mellom Strømm Trevare, firmaet til fattern, og huset til bestemora mi, hvor jeg spiste middag hver dag etter skolen.
Etter middag, så pleide jeg å slappe av, og lese avisene.
Aftenposten, Drammens Tidende, Svelvik-Nytt.
Og også Donald og Fantomet og sånn, avhengig av hvor gammel jeg var, jeg spiste middag der i flere år.
Og også masse annet lesestoff osv.
Hvis ikke jeg skulle sende noe brev eller noe, fra kontoret der da.
Eller ringe noen om noe.
Jeg fikk lov å gjøre som jeg ville der.
Se på TV, men det var bare NRK, så etter middagen, så var det bare prøvebilde, stort sett.
Så sånn var det.
Før ettermiddagsnytt begynte, klokken 17.55.
Så sånn var det.
Men faren til Linda, Leif Moen.
Han var trener på fotballlaget, på Berger IL, det første året.
Før Skjellsbekk og faren til Anders i klassen over, tok over.
Røkås het vel dem.
De bodde i huset, som jeg og fattern og muttern og søstra mi, bodde i.
I Toppen 4.
Før muttern, ifølge fattern, sa at det bodde bare arbeiderfolk på Bergeråsen, og dro med meg og søstra mi, til Larvik, i 1973.
Eller hvordan det kan ha vært.
I 1979, så var jeg i hvertfall tilbake på Bergeråsen, nå i Hellinga 7B, og vi hadde vel han Leif Moen som trener, rundt 1980, eller 1981, eller noe.
Og da var også Linda med, sammen med Lene Andersen, og spillte fotball, en sesong.
Men det ble vel mest bare tull, tror jeg.
Selv om jeg husker et lag fra Oslo.
I noe cup.
Manglerud Star.
Smågutt-laget, eller noe, på 80-tallet.
De spilte vi mot i en cup, på Berger.
Og da hadde de en jente på laget.
Så var det noen som hadde kikka inn i garderoben dems etter kampen.
Og da sa dem, at hun jenta dusja sammen med gutta.
Men det gjorde ikke Linda Moen og Lene Andersen.
Så frigjorte var vi ikke på Berger.
Så sånn var det.
De var vel bare med på noen treninger tror jeg, og ikke noen kamper, hvis jeg husker riktig.
Men men.
Men selv om jeg gikk veldig dårlig overens med hun Linda Moen, på skolen.
Så spurte jeg sikkert fattern, om det var nødvendig at hu kom der og henta sagflis.
Ja, dem hadde pleid å gjort det sånn da, at folk fikk hente sagflis gratis osv.
Og han Leif Moen, eller Leiv Moen, han var jo tremenningen til fattern.
Hvis ikke det var mora til Linda Moen som var det.
Linda Moen var i hvertfall firemenningen min, sa dem.
Men det tror jeg ikke hun Linda Moen visste.
Og farmora mi, hun var sånn, at hu var mye på kjøkkenet osv.
Og når det kom en bil, så fløy hu til vinduet.
Og da sa hu sånn som, at nå er hu dattra til Moen her, for å hente sagflis til kanin sin igjen.
Sånne ting.
Og jeg ville jo ikke lage noe spetakkel, av det her uvennskapet, eller hva man skal kalle det, med Linda Moen.
Så da satt jeg bare å leste avisa osv., når hu var der.
Det var jo folk på verkstedet der, og i huset, hele tida, så det var ikke så spesiellt at hu dukka opp.
Men jeg lot hu bare stå i siloen der i fred da, jeg så kanskje på hu, i vinduet en gang, mens hun holdt på å grave i flisa der.
Men jeg ville liksom ikke begynne å krangle med henne der.
For selv om vi var uvenner på skolen, så var jo faren kjent med faren min, så da kunne ikke jeg lage noe spetakkel da, tenkte jeg.
Så da lot jeg henne være i fred, selv om jeg ikke likte hu.
Men hvis fattern ikke hadde kjent foreldra hennes, da hadde jeg nok gått ut, og spurt hva hun dreiv med, siden hun dreiv å rappa flis i siloen til verkstedet til fattern.
Men faren hennes var med, så da kunne jeg ikke gjøre det.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog