lørdag 6. september 2008

Mer Grand Prix. (In Norwegian).



Jeg husker da de her var i Grand Prix, så bodde vi hos noen som het Morten og dem, i Byåsen, eller noe, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

Muttern synes den her sangen var så bra osv.

Hun var fan av Grand Prix.

Hun likte også Bucks Fizz, men hun syntes ikke at dem skulle synge 'Halleluja', i Grand Prix, noen år før.

Men men.

Det var vel fordi at vi ventet på at huset i Jegersborggate, eller Mellomhagen, skulle bli klart til å flytte inn i, at vi var hos Morten og dem.

Vi bodde der i et par uker, eller noe, tror jeg.

Eller kanskje det bare var en uke, jeg og Pia og muttern.

Jeg husker mora til Morten.

Da vi var der.

Det var vel om sommeren det her kanskje.

Det var i hvertfall norske tippekamper, på tippekuppongen.

Så skulle jeg hjelpe mutter og mora til Morten, å tippe.

Men norske lag er ikke så lette å tippe.

Og dette her var 2. og 3. divisjon osv.

Så det var kanskje mitt på sommeren.

Men vi dro på Louisenlund da, den lørdagen, som de her tippekampene var, jeg og Morten.

Og da vant Larvik Turn, 4-1, eller noe, var det vel.

Men mora til Morten fikk bare to rette, på tippinga, så hu ble litt sur på meg tror jeg.

Faren til Morten, pleide å gå på travbanen.

Og jeg var med ste-faren min, Arne Thormod, og Morten og faren hans, på travbanen, en gang.

Og da lærte han Morten meg å pante flasker osv.

Jeg hadde vært på travbanen før, men jeg pleide ikke å pante flasker.

Men det fortsatte jeg med, etter det her.

Men jeg så ikke så mye til han Morten på travbanen, etter det her.

Men jeg ble bedt i bursdagen hans en gang.

Rundt 1978 eller 1979, vil jeg tippe.

Og da jobba Arne Thormod i Oslo, tror jeg.

Og da hadde vi så dårlig råd.

Så da ga jeg Morten en brukt Hardy-bok.

Det var mitt forslag da, for vi hadde ikke noe penger.

Og vi pleide å krangle litt.

Dem hadde en sånn lek der, husker jeg, som het å kappe land.

Det var noe å merke land, på asfalten, med kritt osv.

Også pleide vi å sykle der.

Og en gang, var det noen som hadde en kiosk, som fikk vårs til å bære noen varer, og da fikk vi en sjokolade osv.

Men men.

Mer da.

Jo, han Morten begynte å klage skikkelig, for han klarte å se, at boka var brukt.

Så det var litt flaut.

Foran alle i bursdagen.

Men men.

Men muttern hadde ikke noe penger, og det skjønte jeg, så jeg maste ikke om penger til bursdaggave til Morten.

Jeg bare sa at jeg gir han den gamle Hardy-boka.

Så spurte muttern, om jeg trodde det gikk greit.

Og da sa jeg noe sånt som, at det fikk bare gå greit, for vi hadde nesten ikke noen penger.

Så sånn var det.

Så da var ikke jeg og muttern så uvenner.

Men etter at broren min ble født.

Så pleide jeg å gå ærend, rundt i hele Larvik, for muttern, å kjøpe det hun skreiv på lapper, og forklarte osv.

Men, så dukka det opp en kommunal hjemmehjelp.

Så da ble det nesten som å bo på en institusjon.

Og da hadde ikke jeg noen plikter lenger.

Som å gå å handle osv.

Og jeg synes det var gøy å få ansvar da, at muttern stolte på meg, og at jeg nesten var voksen da, siden jeg gikk rundt i alle butikkene, og måtte holde oversikten over at jeg fikk med alt på lappen osv.

Men så dukka plutselig hun hjemmehjelpen opp.

Og hun var ikke noe hyggelig.

Og jeg var vant til å disponere noen penger, selv om jeg ikke sløste.

Jeg kjøpte det muttern sa.

Men jeg brukte kanskje en krone, på kronespill, når jeg gikk i butikkene.

Men hvis jeg vant, så fikk muttern pengene.

Men, da begynte jeg å kjede meg da, og mistrives, når hun strenge, og lite hyggelige hjemmehjelpen dukket opp.

For da hadde jeg ikke noen plikter lenger, men var bare en vanlig gutt igjen.

Og jeg likte ikke å være hjemme lenger heller.

For der var hun fæle hjemmehjelpen, i 40-50 årene, og veldig morskt og streng, og lite hyggelig.

Så ble jeg irritert på alt det her da.

Så hadde hjemmehjelpen, en skål, på kjøkkenet, hvor hun la masse småpenger oppi, etter å ha handlet for muttern.

Og da hendte det at jeg rappa en femer, for å spille på kronespill.

Og da sladra hun hjemmehjelpen, til muttern, mens jeg var der.

At det hadde forsvunnet mynter.

Jeg kunne jo ikke begynne å forklare om alt det med hjemmehjelpen, og at jeg ikke synes det var noe artig, at de tok fra meg alt ansvaret jeg hadde, uten å si fra på forhånd, eller noe.

Og at jeg ikke likte å være der lenger, etter at hjemmehjelpen dukket opp.

Så da bare stakk jeg ut, og svarte ikke på hva dem spurte om.

Da gadd jeg ikke å være der lengre.

Og jeg begynte å mistrives på skolen og.

I første og andre klasse, på Østre Halsen og Torstrand, så hadde jeg alltid prøvd å gjøre mitt beste, og var en av de flinkeste i klassen, og gikk greit overens med frøken osv.

Men hun vi fikk i tredje klasse, hun dreiv og kjefta på meg, og klagde, enda jeg bare gjorde som vanlig.

Jeg satt litt lengre bak i klasserommet, det året, så jeg fulgte ikke like bra med.

Men jeg hadde vel lært nesten alt, fra de første årene, så jeg kjeda meg kanskje litt, av at pensum var for enkelt osv.

Så jeg satt noen ganger bare, og tenkte på noe annet.

For det her skole-greiene var rimelig kjedelig.

Så begynte frøken og liksom klage på meg, for alt mulig, enda jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.

Eller jeg merka at hun ikke likte meg da.

Enda jeg bare var helt vanlig, og ikke gjorde noe spesiellt galt.

Jeg var ikke rampete, eller bråkete, eller noe.

Bare helt vanlig.

Så det skulle ikke mye til, for at hun ikke skulle like en.

Men men.

Men etter et par måneder, i tredjeklasse, på Torstrand skole i Larvik, så flytta jeg til fattern, og begynte på Berger skole.

Så da var ikke det så farlig, at vi fikk ny frøken, som var litt utrivelig.

Men dette med flyttinga, skjedde ganske raskt.

Så jeg fikk ikke med bøkene min engang.

De ble bare liggende i en hylle jeg hadde der.

Jeg fikk ikke levert dem inn, eller tatt dem med meg, eller hva man skulle.

Noen av bøkene, de som lå i den hylla på skolen.

Så det skjedde litt brått, det her med den flyttinga.

Så jeg fikk dessverre ikke sagt hadet til hun frøkna.

Så det var jo litt leit.

Men så flytta jeg til fattern, og det var som en annen verden fra det med hun hjemmehjelpen, og muttern som lagde mer eller mindre uspiselig mat osv.

Så sånn var det.

Men jeg regner med noen har rydda i de bøkene nå, for det er jo tredve år siden, neste år.

Det får man vel regne med at de har gjort.

Men hvem som måtte rydde i de bøkene, det vet jeg ikke.

Men man kan jo ikke vite alt.

Så sånn var det.