Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.
Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.
Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.
Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.
Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.
Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.
Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.
Pia rømte hjemmenfra.
Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.
På Tagtvedt i Larvik.
Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.
Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.
Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.
Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.
Hvis det ikke var Eva Olsen.
Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.
Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.
Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.
Noe sånt.
Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.
Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.
Jeg var litt kleptoman en periode da.
Da jeg var sånn 15-16 år osv.
Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.
Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.
Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.
Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.
Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.
Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.
Det syntes jeg var kult.
Og jeg festa litt i England da.
Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.
Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.
Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.
For da var det noen som skulle låne filmer osv.
Så sånn var det.
Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.
Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.
Jeg bodde jo i Leirfaret.
Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.
Og hun var snill og gudfryktig osv.
Ihvertfall kristen.
Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.
Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.
Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.
Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.
Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.
Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.
Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.
Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.
Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.
En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.
Noe sånt.
Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.
Det var 88/89.
Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.
Og da var Christell der, dattra til Haldis.
Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.
Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.
Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.
Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.
Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.
For det hadde ikke hun.
Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.
Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.
Noe sånt.
Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.
Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.
Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.
Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.
Noe sånt.
Hva vet jeg.
Men men.
Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.
De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.
Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.
Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.
Bjerkøya, heter det vel.
Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.
Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.
Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.
Hvem vet.
Det er en slags bro, under den veien.
så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.
Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.
Men men.
Så det går ann å kjøre under den veien.
Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.
Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.
Så da kjørte vi båten til Sande da.
Og det var ganske langt egentlig med båt.
Lengre enn man tenker seg.
For det er ikke så langt med bil.
Men med båt, så går det treigt.
For båten går jo ikke like raskt som bilene.
Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.
Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.
Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.
Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.
For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.
Så det var ikke så artig.
Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.
Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.
Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.
Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.
Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.
Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.
At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.
Noe sånt.
Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.
Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.
Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.
Så jeg fikk min del med kødding jeg og.
Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.
Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.
Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.
Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.
Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.
At Christell hadde misforstått.
Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.
Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.
Så sånn var det.
Men men.
Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.
En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.
Ole Tonny, kjørte ut og daua.
Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.
Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.
Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.
Men han var egentlig grei da, tror jeg.
Jeg lånte luftgevær av han, en gang.
Jeg og Ulf Havmo.
Da var på verkstedet til fattern, på Sand.
Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.
Så da glemte vi geværet ute.
Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.
Så fant ikke jeg det.
Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.
Så da hadde luftgeværet rusta.
Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.
Han ble ikke sur engang.
Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.
Men men.
Mer da.
Ole Tonny daua ja.
Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.
Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.
Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.
Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.
Så det var litt rart.
For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.
For da flytta jeg dit fra Larvik.
Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.
Noe sånt.
Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.
Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.
De ble borte hele tida.
Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.
Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.
Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.
For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.
Men den katten så vi aldri igjen.
Det var vel den andre katten jeg hadde det da.
Like etter at den første katten, fra Larvik døde.
Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.
Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.
Så var det den fjerde katten.
Den het Kitty, sa Christell.
Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.
Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.
Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.
Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.
Så det gikk greit.
Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.
Men det var sommerferien.
Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.
Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.
Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.
Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.
Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.
Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.
Da ble det litt mange katter som døde.
Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.
Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.
Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.
Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.
Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.
Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.
Og ingen av de døde naturlig.
Men de tre første, bare forsvant.
Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.
Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.
Men jeg så ikke noe skader på katta.
Så jeg syntes det hørtes rart ut.
Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.
Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.
Så fikk jeg ikke ta med katta.
Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.
Etter noen måneder vel.
Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.
Eller det var vel jeg som så det.
Fattern sa bare at katta var på verandaen da.
Men han la ikke merke til, at katta var skada.
Det var det jeg som så.
Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.
Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.
Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.
Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.
Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.
Så jeg måtte vise han det.
Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.
Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.
Men det orka ikke jeg.
Med fattern osv.
Som egentlig ikke likte katter.
Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.
Altså den fikk ikke være inne.
Så den ble borte.
Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.
Og kanskje ikke overleve alikevel.
Og at det skulle ta tid fra skole osv.
Nei, det ble litt for mye styr osv.
Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.
Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.
For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.
Jeg tenkte vel at det var noe galt.
Siden katta kom, først når fattern dukka opp.
Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.
Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.
Jeg orka ikke sånn tull.
Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.
Og har heller ikke vært det seinere.
Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.
Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.
For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.
For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.
Som vi var, i 83, eller noe.
Noe sånt.
Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.
Så det var siste gangen hu ville ha katta.
Så det var nok best å avlive katta da.
Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.
Nei, da orka jeg ikke mer.
Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.
Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.
Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.
Da var det liksom nok.
Så sånn var det.
PS 2.
Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:
Det var katten som Christell sa het Kitty.
Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.
Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.
Noe sånt.
Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.
Men men.
Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.
Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.
For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.
Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.
Det er mulig.
Noe sånt.
Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.
Noe sånt.
Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.
Enda hun var oppvokst på gård.
Gården Mogan, i Numedal.
Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.
"Je' vet itte je', sa hu mor".
Det pleide Ågot å si noen ganger.
Så hun var vel fra der dem prata sånn da.
Noe sånt.
Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.
Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.
Noe sånt.
Men men.
Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.
For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.
Jeg lot katta gå rundt i hagen der.
Det gikk greit.
Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.
Det var det gamle rommet til Martin.
Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.
Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.
Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.
Så hun er vel litt prega av det da.
Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.
Så jeg mistrivdes der.
Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.
Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.
Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.
Så det lukta kattepiss, på rommet der.
Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.
Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.
Som om hvis man er i militæret omtrent.
Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.
Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.
Og da bestefar Johannes død.
Han døde året etter i Spania, eller noe.
Og katta døde vel også det året.
Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.
Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.
Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.
For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.
Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.
Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.
Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.
Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.
Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.
Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.
Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.
Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.
Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.
Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.
Midt under den kalde krigen.
Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.
Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.
En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.
Noe sånt.
Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.
Så, som jeg har skrevet om før.
Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.
Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.
Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.
For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.
Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.
Så det var vel litt rart kanskje.
Men men.
Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.
Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.
Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.
Så vi kom vårs tilbake og.
Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.
Noe sånt.
Så det var jo flaks.
Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.
Da visste jeg hvordan billettsystemet var.
Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.
For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.
Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.
Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.
Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.
Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.
Eller lata som da.
Så da så gamle koner rart på meg osv.
Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.
Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.
Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.
Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.
Men da gikk det kanskje bedre.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.
Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.
For dem stolte jeg ikke på.
Jeg husker Petter og Christian Grønli.
Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.
Som het Whiskey og Vodka.
Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.
Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.
Noe sånt.
Så de dyra de strøk med.
Men Susi levde lenge, katta til Christell.
Men den katta var ikke helt god.
Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.
Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.
Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.
Noe sånt.
Men Christell gikk vel bra med Susi.
Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.
Hva vet jeg.
Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.
Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.
Men man kan ikke skjønne alt.
Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.
At hun ikke er så moden og sofistikert.
At hun er enkel sjel.
Eller noe sånt.
Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.
Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.
Når jeg har prata med henne.
Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.
Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.
Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.
Det veit jeg ikke.
Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.
Siden hun bodde i et annet hus osv.
Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.
Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.
Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.
Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.
Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.
Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.
Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.
Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.
Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.
Det veit jeg ikke.
Men den som lever får se.
Vi får se.
PS 3.
Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.
Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.
Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.
Så flytta jeg til fattern, i 79.
Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.
En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.
For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.
Og han ble født i 78.
Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.
Eller om det var året etter.
Noe sånt.
Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.
Noe sånt.
Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.
For det var så mye bråk, i det huset.
Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.
Jeg vet ikke.
Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.
Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.
Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.
Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.
Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.
Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.
Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.
Muttern gikk med på det.
Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.
Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.
Og fant alltid på et eller annet merkelig.
Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.
Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.
Men jeg vet ikke om dem brydde seg.
Dem gjorde vel det.
Så tok jeg med katta tilbake.
Så dro jeg dit noen måneder seinere.
Og da var det min tur til å ha katta igjen.
Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.
Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.
Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.
Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.
Jeg vet ikke hvorfor katta var der.
Det er ikke lett å si.
Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.
Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.
Det var ingen som sa det i såfall.
Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.
Men jeg fikk katta tilbake da.
Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.
Siden de folka prøvde å rappe katta.
Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.
Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.
Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.
Noe sånt.
Men jeg ble så trist, når den katten døde.
Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.
Og den var bare en måned eller to.
Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.
Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.
For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.
Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.
Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.
Noe sånt.
For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.
Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.
Men da fikk jeg en annen katt.
Som het Tiger.
Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.
Det var med engelsk uttale.
Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.
Eller et år kanskje.
Noe sånt.
Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.
Og Kitty, var også kattungen til Susi.
Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.
Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.
Det tror jeg var om sommeren.
Eller i hvertfall i en helg.
For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.
Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.
Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.
Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.
Men jeg lot katten gå ut og sånn da.
Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.
Men den sommeren, da det bildet ble tatt.
Eller om det var sommeren etter.
Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.
Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.
Og da tok jeg med katta.
For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.
Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.
Og katta hoppa ikke av skuldern.
Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.
Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.
Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.
Det er mulig.
Så den var ganske tam den katten.
Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.
Det var ikke så artig.
Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.
Så sånn var det.