PS.
Det her minner meg på en gang jeg var på et utested i Oslo.
Hva het det igjen da.
Et veldig hipt sted.
Hm.
Ikke Last Train, men Head On.
Hvor dem noen ganger ikke slapp meg inn.
Dem bare fant på noen grunner, for dem skulle være så kule da.
Men men.
Men jeg var jo i Brighton, på språkreise, med STS, sommeren 1985.
Og med EF språkreiser i Weymouth, sammen med noen kamerater fra Svelvik i 86.
Og med EF språkreiser i Brighton, igjen, i 1988, sammen med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog.
Og da dro jeg jo på språkreise mest fordi jeg syntes det var artig å dra på sommerferie til England.
Men i 89 og 1990, så hadde jeg vært på nok språkreiser, så da dro jeg bare over å besøkte de folka vi bodde hos i Shoreham, i 1988.
Så jeg var i England, i Brighton, i 1989 og 1990 og.
I 1990 var Øystein med igjen.
Men da bare lånte vi et rom hos den her vertsfamilien da, og jeg kjøpte noe stereoanlegg-greier til dem.
Jeg tror jeg kjøpte CD-spiller, i 1989 og dobbelt kassettspiller i 1990.
Vi burde egentlig betalt for å bo der, men dem ville ikke ha penger sa dem.
Men vi kjøpte masse røyk og øl og sånn til dem også da.
For jeg tror egentlig ikke dem likte den kassettspilleren.
Men det skulle være ordenlige merker og sånn.
Vi kjøpte de stereo-greiene på en butikk i Hove.
Hvor han faren i vertsfamilien, da jeg var med STS til Brighton i 85, hadde tatt meg med en gang, husker jeg.
En av de første dagene jeg var i England, for da satt jeg bare å så på TV, så spurte han karen om jeg ville være med å kjøpe stereoanlegg da.
Så da huska jeg den butikken i 1989, så kjøpte jeg CD-spiller og sånn der, for jeg huska at det var billige priser der, fra 1985 da.
Så sånn var det.
Men hos dem jeg og Øystein bodde hos, i Shoreham.
Hos dem så fikk vi lov å røyke og drikke og sånn i stua der da, mens vi så på Fotball-EM i 88 og Fotball-VM i 1990, var det vel.
Så da dro vi til the Off-licence da, alkohol-butikken.
Som var like ved der dem bodde.
(Noen ganger dro vi jo på byen og, men hvis det var fotballkamp, så satt vi ofte hjemme hos den vertsfamilien da.
For jeg hadde jo holdt med Everton i mange år.
Så da heia jeg på Gary Lineker og England da.
Selv om Lineker hadde begynt å spille for Tottenham.
Men men).
Og da kjøpte jeg først Carlsberg.
Men det er jo Liverpool-sponsorer osv.
Og det var kanskje litt kjedelig å kjøpe Carlsberg, når dem hadde så mange artige merker, som vi ikke hadde i Norge.
Han var glad i øl og sprit han faren i vertsfamilien, så vi ble dratt med dit uansett om vi ville eller ikke omtrent.
Men jeg har vel aldri vært noe festbrems.
Så jeg ble med da.
Så tredje eller fjerde gangen vi gikk til the Off-licence da.
Så ble det bare til at jeg tilfeldivis kjøpte Fosters.
Fra Australia osv.
Og det ølet syntes jeg var godt.
Jeg syntes Carlsberg var godt og.
Men på slutten av 80-tallet, da jeg var sånn 18-19 år da.
Da husker jeg at jeg syntes Foster var digg øl, etter at jeg tilfeldigvis begynte å kjøpe det.
Og det synes jeg vel enda, at det er helt greit, ganske godt øl da.
Så jeg fortsatte å drikke det i England.
Selv om jeg drakk andre øl og.
Så ble det ikke til at vi dro noe mer til England, etter 1990.
Selv om Øystein dro over med Glenn Hesler for å spille Streat Fighter og Tekken og sånn, i London, i noe konkurranser eller noe.
For dem dreiv noe automatfirma, og var eksperter i de spillene da.
Så de tror jeg besøkte dem folka i Shoreham.
Men men.
Men jeg var jo ganske lutfattig Rimi-medarbeider, i mange år, så jeg var ikke på noe sommerferie, sommeren 92, 93, 94 og 95.
I hvertfall ikke i utlandet.
Jeg besøkte nok muttern i Tønsberg og kanskje bestemor Ingeborg i Stavern, selv om det kanskje var før.
Jeg pleide å dra til Frognerparken, og slappe av i sola, etter Rimi-jobbinga, som var hardkjør de luxe omtrent.
Så de fire årene der var nok de årene jeg hadde dårligst råd.
Men sånn er det, når man er student og i militæret og lavt lønnet Rimi-medarbeider, så har man ikke alltid råd å dra på ferie til utlandet.
Så sånn er det.
Men på midten av 90-tallet en gang.
Det kan vel ha vært i 94 eller 95, eller noe.
Så syntes jeg det var artig å lese Natt og Dag, og prøve å komme inn på de kuleste utestedene i Oslo og sånn.
For å prøve å finne ut om det var noe steder det var noe særlig artig å gå.
Og jeg kom inn noen ganger på Head On da, som jeg fant ut gikk for å være det kuleste stedet, på 90-tallet.
Og en gang så kjøpte jeg et glass med Fosters øl der da, siden de hadde noen utenlandske ølmerker.
Som de hadde kampanje på da.
Jeg savna vel England og sånn da.
Som jeg ikke hadde nok råd til å dra til osv.
Så kommer det en kar som virka litt slesk.
Så går han bort til meg, og forklarer at i Australia så drikker nesten ingen Fosters, men alle drikker XXXX.
Så han skulle vite hvorfor jeg drakk Fosters da.
Jeg fikk ikke forklart at det fra England jeg var vant til å drikke det.
Jeg syntes han var så uhøflig, så jeg ble litt paff.
Så sånn omtrent syntes jeg folka var på byen i Oslo.
Så jeg ble nesten aldri kjent med noen folk når jeg gikk ut i Oslo.
Så det var sånn at man kunne like gjerne sitte hjemme omtrent.
Men det ble litt kjedelig det og, å bare sitte hjemme.
Så jeg gikk ut kanskje en gang i måneden, i gjennomsnitt, de årene jeg bodde i Oslo.
Og det er vel folk som går ut både mye mer og mye mindre enn det.
Og jeg hadde vel vært på de fleste av utestedene i Oslo, for jeg bodde mange år i Oslo.
15 år vel, hvis jeg ikke tar helt feil.
Men jeg var kanskje ikke så flink til å bli kjent med folk.
Men det er kanskje enklere å bli kjent med folk gjennom andre ting, enn at man er på det samme utestedet.
Det er mulig.
Så vi får se hva som skjer.
Jeg bare kom på det når jeg så det bildet med de kassene med Fosters øl.
Men da jeg bodde i Mandeville St., i Walton.
Da var det en australier som bodde der.
Som var rimelig alkis, og dreiv og spionerte på meg, og kødda med meg osv.
For noe mob, eller hva det kan ha vært.
Og han likte jeg ikke, så jeg drakk ikke Fosters da jeg bodde der.
Siden det var fra Australia.
Så da drakk jeg Grolsch, heter det vel, noe nederlandsk øl, som også smaker ganske digg.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog