Hr. styreformann, mine damer og herrer.
Jeg setter veldig stor pris på at dere inviterte meg for å være her i aften.
Dere har et stort ansvar i disse dager, og en artikkel jeg leste, for en tid siden, minnet meg
om hvor spesiellt tungt, byrden av vår tids hendelser, ligger på deres yrkes (avisutgivernes) skuldre.
Dere husker kanskje, at i 1851, så ansatte the New York Herald Tribune, som var sponset
og ble publisert av Horace Greeley, en obskur journalist, med navn Karl Marx.
Vi blir fortalt, (i artikkelen), at utenrikskorrespondent Marx, som var helt blakk,
og som hadde en syk og underernært familie, hele tiden, ba Greeley og administrerende
direktør, Charles Dana, om en økning i hans allerede relativt høye lønn, på $5 pr. artikkel,
en lønn som han og Engels, utakknemlig omtalte som den 'værst mulige småborgelige utnyttelse'.
Men når alle hans henvendelser om lønnsforhøyelse ble avvist, så kikket Marx seg om
etter andre måter å oppnå inntekter til livets opphold, og også berømmelse, på.
Han brøt etterhvert forbindelsen med the Tribune, og dedikerte heller sine evner,
på heltid, til å jobbe med den ideen, som senere ga verden kimen til Leninisme,
Stalinisme, revolusjon og den kalde krigen.
Hvis bare denne nevnte kapitalistiske New York-avisen, hadde behandlet han litt snillere,
hvis bare Marx hadde fortsatt som utenrikskorrespondent, så hadde kanskje historien blitt
anderledes. Og jeg håper alle avisutgivere vil ha denne lærepengen, friskt i minne,
neste gang, som de mottar et henvendelse fra en fattig korrespondent, som vil medføre
en liten økning på utgiftskontoen til en obskur avis.
Jeg har valgt 'presidenten og pressen', som tittel på mitt foredrag her i kveld. Noen
vil kanskje hevde at en bedre tittel, ville vært 'presidenten mot pressen', men det
er ikke med en slik innstilling, som jeg taler her ikveld.
Men, på en annen side, så er det sant, at da en velkjent diplomat, fra et annet land,
forleden krevde, at innenriksdepartementet, skulle tilbakevise anklager, mot denne
diplomatens kollega, fra visse aviser, så var det unødvendig, for statsadministrasjonen,
å nevne, at de ikke var ansvarlige for pressen, siden pressen allerede hadde gjort
det klart, at de ikke var ansvarlige for denne statsadministrasjonen.
Uansett, så er det ikke min hensikt her i kveld å levere det vanlige angrepet på den såkalte
enparti-pressen. Tvert imot, i de siste måneder, så har jeg sjelden hørt noen klager
på politisk partiskhet, fra pressen, untatt fra noen få republikanere. Det er heller
ikke min hensikt, å diskutere, eller forsvare kringkastingen av presidentens presse-
konferanser på TV. Jeg tror det er en stor fordel, at ca. 20 millioner amerikanere,
regelmessig følger med på disse pressekonferansene, og på den måten får observere,
hvis jeg får lov å kalle den det, den skarpe, intelligente og høflige oppførselen,
som deres Washington-korrespondenter utviser.
Disse kommentarene, går heller ikke inn på temaet som omhandler, at pressen burde
respektere, at enhver president, og hans familie, burde ha rett til å ha en viss
grad av privatliv.
I løpet av de siste månedene, så har deres Hvite hus-reportere, og fotografer, vært med
på regelmessige kirkebesøk, noe som sikkert ikke har vært til skade for dem.
På den annen side, så er jeg klar over, at deres medarbeidere og fotografer, muligens nok
klager over, at de ikke lenger, får lov å ha like mange gratis-medlemskap hos de lokale golfklubbene,
som de pleide å ha før.
Det er sant at min forgjenger, ikke hadde noe imot, som jeg har, bilder som illustrerer
ens golfferdigheter. Men så traff han heller aldri en Secret Service mann i hodet med
golfball, når han spillte golf, heller. Det temaet jeg ønsker å ta for meg i kveld, er
et mer edruelig et, som går på omtanke for avisutgivere, såvel som redaktører.
Jeg vil snakke om våre felles ansvar ovenfor en fare som felles angår oss. De siste
ukers hendelser, kan kanskje ha hjulpet, til å sette lyst på ('illuminate') denne faren,
for noen av oss. Men selve farens store dimensjoner, har man kunnet se, i horisonten,
i mange år allerede. Uansett hva våre håp for fremtiden måtte være - i forbindelse med
å redusere denne faren, og også i forbindelse med å leve med den - det er ingen måte
man kan unnslippe tyngden eller helheten av denne utfordringen for vår eksistens og
for vår sikkerhet. - en utfordring, som møter oss på en utradisjonell måte i alle sider
av våre liv.
Denne dødelige faren, gjør at vårt samfunn, nå trenger to nødvendigheter, som direkte angår
både presidenten og pressen. To nødvendigheter, som kanskje virker nesten motstridende,
men som må gjenforenes og fullføres, hvis vi skal klare å møte denne risiko for vår nasjon.
Jeg viser for det første, til nødvendigheten av, en mye større grad, av informasjon til
offentligheten, og for det andre, så viser jeg til, nødvendigheten av en mye større grad,
av hemmeligholdelse, i samfunnet.
Ordet 'hemmeligholdelse', har en dårlig klang, i et fritt og åpent samfunn, og som folk,
så har vi en arv og en historie, hvor motstand mot hemmelige samfunn, hemmelige eder og
og til hemmelig fremferd, har stått sterkt. Vi avgjorde, for lenge siden, at faren ved
overdreven og unlegitim hemmeligholdelse, av aktuell informasjon, langt overgikk farene,
som brukes som argumentasjon, for å holde slik informasjon hemmelig. Selv idag, så er
det av liten verdi, å prøve å bekjempe trusselen av et lukket samfunn, ved å imitere et
slikt samfunns totalitære restriksjoner. Selv idag, så er det av liten verdi, av å sikre
vårs nasjons overlevelse, om ikke vår nasjons tradisjoner også overlever. Og det er en
overhengende fare for, at hvis det blir utrykt et behov for økt sikkerhet, så vil dette
kunne bli brukt som unnskyldning, fra de som ønsker økt sensur og mindre åpenhet i
samfunnet, til å få gjennomslag for nettopp dette. Dette ønsker jeg ikke å tillate,
sålenge det er i min makt å hindre en slik utvikling. Og ingen tjenestemann, i min
administrasjon, uansett om hans rang er høy eller lav, eller om han har en sivil eller
militær stilling, burde tolke mine ord her i kveld, som en unnskyldning, for å sensurere
nyheter, for å undertrykke opinionen, eller for å dekke over våre tabber eller for å
tilbakeholde for pressen eller offentligheten, de faktaene, som de fortjener å få vite.
Men, jeg spørr hver avisutgiver, hver redaktør, og hver journalist, i nasjonen, om å
tenke over sine egne standarder, og også om å gjennkjenne egenskapene til vår nasjons
risiko. I krigstid, så har regjeringen og pressen, som hovedregel, enet seg, i et
mål, basert mye på selv-dispilin, om å unngå, at uautoriserte avsløringer ovenfor
fienden. I tider med en 'klar og nærværende fae', så har domstolene, hevdet, at selv
rettighetene i 'the First Amendment' (av grunnloven), må undetrykkes, til fordel, for
publikums behov av å ha en nasjonal sikkerhet.
I dag, så har vi ingen erklært krig - on uansett hvor tøff denne kampen vi kjemper
nå (den kalde krigen, krigen mot kommunismen), enn er, så vil denne krigen aldri
bli erklært, i en tradisjonell forstand. Vår måte å leve på, er under angrep. De
som har gjort seg til våre fiender, er i frammarsj, rundt om på globen. Våre venners
overlevelse, er i fare. Og alikevel, så skjer dette, uten at noen krig er erkært,
ingen grenser har blitt krysset av marsjerende tropper, og ingen misiler har blitt
avfyrt.
Hvis pressen forventer en krigserklæring, før de innfører en selvpålagt sensur, som
under krigssituasjoner, da kan jeg bare si, at ingen krig, har noen gang, vært en større
risiko, mot vår sikkerhet. Hvis du forventer at det først skal dukke opp en 'klar og
nærværede fare', da kan jeg bare si, at faren har aldri vært større, og den nærvær, har
aldri vært mer påtrengende.
Dette krever en endring, i anskuelse, en endring i taktikk, og en endring i mål - av
myndighetene, av folket, av enhver forretningsmann og arbeidsleder, og av alle aviser.
For vi har mot oss, verden rundt, en ensrettet og hensynsløs konspirasjon, som hoved-
sakelig er basert på skjulte metoder, for å øke sin innflytelsessfære. - På infiltrasjon,
istedet for innvasjon, på å nå sine mål gjennom korrupsjon og nedbrytelse snarere enn
gjennom demokratiske valg, gjennom trussler snarere enn gjennom å la folk ta sine egne
valg, gjennom geriljavirksomhet om natten, snarere enn gjennom miliæraksjoner om dagen.
Dette er et system som gjennom bruk av autoritære midler, har bundet store menneskelige
og materielle resursser, i det å bygge opp, ett tettmasket, og høyt effektivt maskineri,
som kombinerer militære, diplomatiske, etterettnings, vitenskapelige og politiske
operasjoner.
Dets forbredelser er skjulte, ikke publiserte. Dets tabber, blir begravet og ikke
slått opp på førstesidene. Dets meningsmotstandere blir kneblet, og ikke hyllet.
Inget utgifter blir satt spørsmålstegn ved, ingen rykter blir trykket, ingen
hemmeligheter blir avslørt. Det dirigerer en kald krig, med en grad av krigsdisiplin,
som inget demokrati, noen gang, ville hverken ønske eller håpe å oppnå.
Uansett, ethvert demokrati, gjenkjenner nødvendigheten av selvpålagt tilbakeholdenhet,
når det gjelder området nasjonal sikkerhet. - og spørsmålet er, om denne tilbakeholdenheten,
må skjerpes enda mer, hvis vi skal klare å motstå slike nevnte angrep, såvel som en
eventuell innvasjon.
For fakta er, at denne nasjons fiender, åpent har skrytt av, at de har tilegnet seg
informasjon, gjennom våre aviser, som de ellers ville ha måttet bruke agenter, for
å klare å få tak i, gjennom tyveri, bestikkelser, eller spionasje, at denne nasjons
hemmelige forberedelser, for å motstå fiendens hemmelige planer, har blitt åpenlyst
tilgjengelige, for enhver avisleser, venn som fiende, at størrelsen, styrken og
plasseringen og egenskapene til våre styrker og våpen, våre planer og strategier
for deres bruk, har alle blitt detaljert og nøyaktig beskrevet i pressen og andre
nyhetsmedia, i en slik grad, at det har vært tilstrekkelig, for å dekke informasjons-
behovet, for enhver fremmed makt, på dette området, og at det, ved minst et tilfelle,
har blitt publisert informasjon om et hemmelig system, som brukes for å overvåke
satelitter, med den konsekvens, at adskillig tid og penger måtte brukes for å utføre
endringer på dette systemet.
Avisene som publiserte disse artiklene var lojale, patriotiske og velmenende. Hvis
vi hadde vært i åpen krig, så ville de utvilsomt valgt å ikke publisere slike artikler.
Men, i fraværet av åpen krig, så så de bare på temaet i et journalistisk perspektiv
og ikke i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv. Og mitt spørsmål her i kveld er om ikke
et slikt nasjonalt sikkerhetsperspektiv, skulle ha blitt brukt, i denne saken.
Dette spørsmål er det dere i pressen som må besvare. Ingen offentlig tjenestemann
burde svare på det for dere. Ingen tiltak fra myndighetene, burde legge restriksjoner
på pressen. Men jeg ville sviktet min plikt overfor nasjonen, med tanke på alle
de forpliktelsene vi nå har og alle de virkemidlene vi har, for å møte de forpliktelsene,
hvis jeg ikke brakte dette spørsmålet frem til dere, og oppfordret dere til å tenke
nøye igjennom dette.
Ved mange tidligere anledninger, så har jeg sagt - og våre aviser har hele tiden
sagt - at dette er tider som kaller til enhver medborgers evne til å ofre og
evne til selvdisiplin. De kaller alle medborgere om å veie opp ens rettigheter og
bekvemmeligheter opp mot ens forpliktelser for vår felles sak. Jeg kan neppe tro
at de medborgerne som jobber i avisbransjen ser på seg selv som untatt fra dette
kallet.
Jeg har ingen planer om å etablere et 'Office of War Information' for å styre flommen
av nyheter. Jeg foreslår ingen nye former av sensur eller nye typer av sikkerhets-
klassifiseringer. Jeg har ingen enkel løsning på det dilemmaet som jeg har fokusert
på, og jeg ville ikke prøvd å gjennomføre denne løsningen med makt, hvis jeg hadde
hatt en slik løsning. Men jeg ber de som jobber i journalstbransjen og avissektoren
her i landet om å på nytt tenke gjennom ens eget ansvar, of å ta med i betraktning
graden og egenskapene ved den nåværende fare, og om å legge vekt på den plikt til
selvbeherskelse som denne fare gjør at vi må ta stilling til.
Enhver avis spørr nå seg selv, i forbindelse med alle artikler: "Er dette en nyhet?"
Alt jeg foreslår er at dere også spørr dere selv spørsmålet "Er dette i samsvar med
våre nasjonale sikkerhetsinteresser?" Og jeg håper at enhver gruppe i Amerika -
Fagforeninger og forretningsmenn og offentlige tjenestemenn på ethvert nivå -
Vil spørre seg det selv dette spørsmålet i forbindelse med deres arbeid, og utføre
arbeidet på en ansvarlig måte i overenstemmelse med svaret som dette spørsmålet
gir dem.
Og dersom den amerikanske pressen vurderer og anbefaler at pressen frivillig skal
ta ibruk nye tiltak, eller maskineri, så kan jeg forsikre dere om at vi vil sam-
arbeide og støtte opp om disse anbefalingene på en helhjertet måte.
Kanskje vil det ikke bli noen anbefalinger. Kanskje finnes det ikke noe svar på
dette dilemaet som et fritt og åpent samfunn må ta stilling til stillt ovenfor
en kald og hemmelig krig. I fredstid, så vil enhver diskusjon rundt dette temaet,
og enhver handling den resulterer i, være både smertefull og uten presedens. Men
dette er en tid med en type fred og en type risiko som vi ikke har sett noe
lignende av tidligere i historien.
Dette er denne tidligere ukjente utfordrings egenskaper som også gjør vår andre
forpliktelse - en forpliktelse som jeg deler. Og det er vår forpliktelse til å
informere og varsle det amerikanske folk - å forsikre seg om at de kjenner til
alle de fakta de trenger å kjenne til, og at de også forstår disse fakta - risikoene,
fremtidsplanene, hensikten ved våre tiltak og hvilke valg vi står ovenfor.
Ingen president burde frykte at publikum gransker ens tiltak og planer. For fra
en slik gransking, så kommer forståelse, og fra en slik forståelse så kommer
støtte eller motstand. Og begge er nødvendige. Jeg ber ikke her om at deres aviser
skal støtte regjeringen, men jeg ber om deres hjelp til denne store oppgaven, som
det er, å informere og varsle det amerikanske folket. For jeg har fullstendig
tillit til at våre medborgere vil foreta de riktige handlinger og vise den riktige
innsatsvilje, når de blir gjort fullt informert om hva som foregår.
Jeg ønsker ikke å unngå at deres leser skal være unige i min politikk. Jeg synes
det er bra, at det finnes flere enn en mening. Denne regjering ønsker å takle sine
feil på en lur måte. For som en vis mann engang sa 'En feil blir ikke en tabbe før
du nekter å rette den'. Vi vil ta fullt ansvar for våre feil, og vi forventer at
dere vil gjøre oss oppmerksom på være feil, de gangene vi unngår å legge merke
til de selv.
Uten debatt, uten kritikk, så kan ingen regjering i noe land lykkes - og ingen
republikk kan heller overleve. Dette er grunnen til at den athenske lovmaker
Solon kunngjorde at det var kriminellt for innbyggerne å ikke si fra hvis det
var noe de var uenige i. Og dette er også grunnen til at vår presse er beskyttet
av 'the First Amendment' - den eneste sektor i Amerika som er spesiellt beskyttet
av konstitusjonen - ikke hovedsakelig til for å underholde, ikke for å sette
hovedlyset på det hverdagslige og det sentilmentale, ikke til kun for 'å gi
avisleserne det de ønsker' - men til for å informere, for å vekke opp, for å
reflektere over, for å erklære hva våre farer og våre muligheter er, for å vise
våre kriser og våre valg, for å lede, for å støpe, for å undervise og noen ganger
til og med til for å forarge vanlige avislesere.
Dette betyr å ha en større dekning og ha mer analyse av internasjonale nyheter -
for disse nyhetene er ikke lenger langt borte og fremmede, men nære og angående
oss. Dette betyr å gi større oppmerksomhet til å oppnå høyere forståelse av
nyhetene og ikke bare raskere nyhetsformidling. Og dette betyr, sist men ikke
minst, at myndighetene, på alle nivåer, må møte dets plikt til å tilby dere den
mest fullstendig informasjonen mulig, bortsett fra på et minst mulig område, hvor
nasjonens sikkerhet må prioteres - og dette vil vi gjøre hva vi kan for å få til.
Det var tidlig på 1600-tallet, at Francis Bacon bemerket at tre nye oppfinnelser
var begynt å forandre verden. Det var kompasset, kruttet og trykkekunsten. Nå har
forbindelsene mellom nasjonene, som først ble påtvunget av kompasset, gjort oss
alle til verdensborgere, som har medført at alle enkeltpersoner, i forskjellige
land, nå har de samme håp og trussler. I denne ene verdens bestrebelser på å
leve sammen, så har utviklingen av kruttet, til dets ytterste grense, advart
menneskeheten om den forfærdelige konsekvensen av å mislykkes.
Så det er til trykkepressen - til registrereren av menneskets gjerninger, til
forvareren av menneskets bevissthet, til kureren av menneskets nyheter - som
vi ser til for styrke og hjelp, som vi ser til sikre om at med deres hjelp så
vil mennesket bli hva det var født til å bli, fritt og uavhengig.
http://millercenter.org/scripps/archive/speeches/detail/3677
PS.
Her er linken til bloggen Independece Ltd:
http://independenceltd.blogspot.com/