Nå ringte jeg tante Ellen, tidligere i kveld.
Da var det han nye mannen hennes, Diderik, som svarte.
Det var han som bodde på Grunerløkka, i høsten 92, på en fest som jeg og søstra mi og tante Ellen da, og kusina vår Rahel, var bedt på da.
Og da var det han som eide leiligheten, og hadde masse bøker av Huxley osv.
Som jeg husker jeg kommenterte da, og det sa han på telefonen idag, at det var han, som hadde de bøkene.
På festen der, så var det ei dame, med lyst hår, i 30-årene vel, som hadde råtne tenner.
Men men.
Jeg vet ikke om det var ekskona hans, eller en annen av gjestene.
Jeg sa det var 44 for England.
Men han sa det het 0044, eller pluss 44.
Så sånn var det.
Så ringte Ellen nå.
Så sa jeg at Martin hadde tulla med selvangivelsen min.
Så sa hu at det måtte jeg prate med Martin om.
Så spurte jeg om hu kunne sende meg klærna mine, for jeg gadd ikke å prate med Martin, siden han hadde tulla med selvangivelsen min.
Så sa hu at det trodde hun ikke på.
Så sa jeg, at jeg hadde sett det selv.
Så sa hun, at det lå mange tusen brev, eller noe, til meg, hos Martin.
Så sa jeg, at jeg skjønte at hun ikke gadd å hjelpe, så da gadd ikke jeg å ha noe mer med henne å gjøre.
Så kalte jeg henne jævla hurpe, og la på.
Så sånn var det.
Jævla dritt-familie, vil jeg si.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog