http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20terroriserte%20berger%C3%A5sen&btnG=S%C3%B8k&meta=
Det er nok ikke riktig.
Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.
Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.
Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.
Noe sånt.
Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.
Men men.
Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.
Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.
Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.
Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.
En kraftig ertepistol kanskje.
De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.
Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.
For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.
Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.
Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.
Noe sånt.
Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.
Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.
Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.
Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.
Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.
Så det var litt morsomt.
Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.
Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.
Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.
En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..
De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.
Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.
Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.
Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).
Men men.
Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.
Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.
I hvertall 20-30.
Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.
Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.
Der hadde dem fått lov å gå før.
Men jeg reagerte bare automatisk da.
Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.
Så dem ble vel litt furtne pga. det.
Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).
Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.
Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.
Så det var egentlig ingenting.
Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.
Eller, vi tolererte hverandre.
Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.
Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.
Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.
Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.
Jeg hadde to TV-er faktisk.
(en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.
Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).
Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.
Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.
Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.
Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.
Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.
Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.
Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.
Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.
Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.
Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.
Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.
Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.
Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.
I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.
Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.
Men men.
Mer da.
Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.
Så sånn var det.
Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.
Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.
Noe sånt.
Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.
Som stod i utendørs-boden der.
Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.
Så det var en tre roms leilighet.
Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.
Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.
Og som også var med i sykkelklubben.
Som faren min plutselig meldte seg inn i.
Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.
For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.
Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.
Så sånn var det.
Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.
Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.
Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.
De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.
Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.
Men men.
Så jeg terroristerte nok ingen der.
Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.
Så folk hadde litt respekt for meg.
Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.
Og jeg var født i 1970.
Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.
Som jeg kan huske ihvertfall.
Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.
Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.
Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.
Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.
Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.
Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.
Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.
Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.
Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.
Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.
Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.
Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.
Og der kunne ikke kassadama se kundene.
Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.
Som jeg alltid har syntes var digg osv.
Men men.
Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.
Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.
Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.
For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.
Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.
Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.
Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.
Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.
Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.
At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.
Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.
og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.
Og heller ikke på Sand.
Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.
Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.
Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.
Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.
Og heller ikke i Drammen.
Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.
Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.
Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.
Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.
Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.
Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.
Men men.
Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.
Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.
Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.
Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.
Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.
Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.
Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.
Noe sånt.
Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.
Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.
Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.
Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem
Så det ville jeg bort fra da.
Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.
Så da ble det sånn.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.
Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.
Og det var i 1988.
Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.
Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.
Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.
Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.
Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.
Det var på 14 år det.
Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.
Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.
Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.
Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.
Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.
Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.
Det er nok langt fra sannheten.
Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.
Sikkert siden 1985 eller noe.
Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.
Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.
Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.
Det ville jeg ikke sett bort fra.
Det er mulig.
Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.
Hjemme i senga si i Havnehagen.
Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.
Neida.
Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.
Så her er det noe som ikke stemmer.
At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en 'utenlandsk' unge utenfor ekteskap da.
Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.
Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.
Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.
Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).
Men det ville ikke Pia.
Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.
Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.
Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.
(Siden han stjal skoa mine f.eks).
Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.
Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.
Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.
Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.
Så sånn er det.