http://www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&ref=profile#/profile.php?id=1059338080&v=info&viewas=1059338080
PS.
Som jeg har skrevet tidligere på bloggen, så har jeg jo problemer med, at jeg ikke får rettighetene min, fra politi og andre myndigheter, i Norge og Storbritannia.
Og i tilfelle at dette kan skyldes noe moralske årsaker(?)
Altså, folk har sikkert forskjellig moral, knyttet opp mot religion osv.
Men jeg er altså ikke så religiøs da.
Men, det er kanskje andre, innen myndighetene, som er det.
Hva vet jeg?
Men, nå er det jo meningen da, såvidt jeg har forstått, at både Norge og Storbritannia skal være sekulære samfunn.
Hva 'sekulær' betyr, det har det jo vært om i nyhetene, ofte angående Frankrike, at de er et sekulært samfunn.
Og også angående Tyrkia, har jeg lest, at de også er et sekulært samfunn, eller land da.
Men hva betyr sekulært?
Jo, det betyr jo at landets lover, skal gjelde, foran religiøse regler.
Men, jeg har jo alltid prøvd å holde meg, på riktig side av loven.
Alikevel, så klarer jeg ikke å få rettighetene mine.
Kanskje dette kan være noe religiøse greier?
At myndighetene i Norge eller Storbritannia, styres etter religiøse regler?
Hva vet jeg.
Jeg tenkte ihvertfall at det var greit å flagge om religion og, da jeg gikk gjennom byen i stad, man vet jo aldri, det er jo mye rart som foregår mellom himmel og jord, virker det som, fra myndigheter og andre, så jeg tenkte det var kanskje smart å ta med om min religion og, når jeg først skriver blogg her.
Og jeg tror altså ikke på Gud da, og det har jeg vel egentlig aldri gjort.
For faren min, han pleide å si, at det ikke fantes noe gud, eller om man skal skrive Gud.
Moren min, hun ville alltid ha meg og søsteren min, til å be aftenbønn osv.
Men jeg hørte egentlig mer på faren min, enn på moren min.
Og jeg har egentlig aldri trodd så mye på gud da, selv ikke den tida jeg ble sendt på søndagsskole, som fire-åring osv.
Men men.
Men jeg fulgte jo med i kristendomstimene, på skolen osv. da.
Og hadde vel 'S' i kristendom, i enten 7. eller 8. klasse, hvis jeg husker riktig.
For jeg syntes noe av det var interessant.
Og jeg er fortsatt medlem i statkirka, så det er ikke sånn at jeg er noe fanatisk motstander av religion, eller noe.
Jeg mener at folk må få lov å tro, (eller ikke tro), på hva de vil.
Siden Norge er et fritt land, mener jeg.
Det er jo religionsfrihet.
Men, jeg synes jo det er mye bra i kristendommen da, for eksempel.
Som vi har lært om i kristendomstimene, på skolen osv.
Jeg husker første klasse, på Østre Halsen skole, da jeg var syv år vel.
Da fortalte frøken om menneskeverd.
Og hun sa, at i kristendommen, var det vel, så er et menneske verdt mer, enn alle pengene på jorda.
Og sånn var det i samfunnet, mener jeg å huske, i Norge, på 70 og 80-tallet osv., vel.
Ihvertfall i offentligheten, at et menneskeliv var mer verdt enn penger da.
Og det tror jeg kanskje har forrandret seg litt, i det siste, at et menneskeliv ikke verdsettes like høyt lenger.
Det er bare sånn det virker for meg da.
For jeg husker det, at jeg fikk litt bakoversveis, da frøken fortalte det da, at et menneske var mer verdt enn alle pengene på jorda.
Eller, jeg fikk vel ikke bakoversveis.
Men, jeg hadde ikke tenkt den tanken før da.
Jeg måtte liksom fordøye den tanken der litt.
Men jeg tror jeg har tatt til meg det, fra frøken, i første klasse, på Østre Halsen skole, at et menneske er mer verdt enn alle pengene på jorda.
At det er sånn ifølge kristendommen, mener jeg at det var, at frøken sa.
Så kristendommen har vel mange bra, humanistiske sider da, kan det virke som.
Så det er en sivilisert religion, synes jeg det kan virke som.
Så selv om jeg ikke tror på Gud, så synes jeg jo at det er mange bra siden ved Kristendommen, som er den religionen jeg kjenner best.
(Og det er vel også mange bra sider ved andre religioner.).
Så jeg tror ikke at jeg skal melde meg ut av statskirka.
For hvis jeg skulle valgt en religion, så ville jeg nok valgt en luthersk protestantisk norsk kirke.
Som jeg allerede er medlem av da.
Sammen med flesteparten av folka i Norge.
For jeg er vel ganske norsk, når det kommer til sånne ting, at folk skal tenke selv og sånn, og at alle er like mye verdt, og at folk får tenke selv, og ikke la presten eller bibelen tenke for seg da.
At det er hva folk gjør som er viktigst kanskje, og ikke hva som står i bibelen og sånn.
Men men, selv om jeg ikke er vant til å skrive om sånne her ting.
Men det er ihvertfall min mening da, så får jeg ta med om det og, i tilfelle det er sånn, at jeg ikke får rettighetene mine på grunn av noen moralske årsaker.
Men jeg har vel da et humanistisk livssyn, må jeg vel si, inspirert av kristendommen vel, ville jeg vel tro, siden jeg har vært en del på søndagsskole, og hatt mye kristendom de ni første årene på skolen osv.
Men jeg tror ikke på Gud da, som sagt.
Men det betyr vel ikke nødvendigvis at jeg ikke har noen moral.
Jeg har vel det, jeg som de fleste andre.
Jeg har vel, siden moren min lærte meg, som 4-5 åring kanskje, hørt at ting skal være rettferdig da.
Så det er jeg vel enig i, og vant til å tenke på.
Og jeg lærte jo det fra frøken, i første klasse, om menneskeverd, og et menneskeliv er mer verdt enn alle pengene på jorden.
Så det er vel del av den moralen jeg har da.
Og jeg hadde en farmor, som var kristen, som het Ågot, som visste veldig godt hva som var rett og galt da.
Og jeg bestemte meg som ungdom, at jeg syntes det var dumt å lyve.
For da måtte du bruke mye av plassen i hue, så og si, på å huske hvem du hadde fortalt hva osv.
Så det ble så mye surr, så det lønte seg omtrent ikke å lyve.
Og jeg synes det var litt nedverdigende, å være nødt til å lyve, så det har jeg prøvd å ikke gjøre, siden tenårene, husker jeg.
Og jeg pleide å prate med folk som søsteren min, Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, om sånne her ting, som moral da, som det å lyve og sånn, i tenårene.
Jeg og Øystein prata mye om sånt.
Så vi var nok ganske voksne, for alderen, når det gjaldt sånt.
Vi kunne sitte i helgene, og spise Pizza Grandiosa, og drikke Coca-Cola, sammen med Kjetil Holshagen, og kanskje søsteren min noen ganger, og prate om alvorlig temaer som moral, og andre ganger om mindre alvorlige ting da.
Så vi var nok ikke sånn vanlige, rølpete tenåringer alltid, under tenårene.
Selv om jeg pleide å ha fest, på nyttårsaften og på bursdagene mine og sånn.
Men, jeg og søsteren min, vi var jo så vant til, at faren min alltid hadde øl og drakk hver dag.
Så vi fikk lov å drikke et glass øl, hvis vi ville, fra vi var i 5-6 års alderen, kanskje.
Så det var liksom ikke så gjevt å drikke, syntes jeg.
Det var artigere å bruke hue, på å prate eller se de nye Hollywood-filmene, og spille spill og sånn da.
Selv om jeg festa en del, da jeg ble sånn 17 år, da solgte jeg datamaskinen, og kjøpte stereoanlegg, og var litt mer utadvendt, i noen år.
Men men.
Og jeg og Øystein Andersen, tremenningen min, vi kunne prate om sånne ting som moral da.
Øystein forklarte, at han gikk ikke over lik, for å komme seg frem i livet, for eksempel.
Om han mente karriære i arbeidslivet, eller hva han tenkte på.
Og det var jo enig i da.
Så vi var egentlig ganske intellektuelle noen ganger, vil jeg si.
Kanskje ikke Kjetil Holshagen da, som begynte å kalle oss nerder etterhvert og sånn.
Men men.
Og Magne Winnem, en kamerat fra videregående i Drammen, han var også sånn, at han regnet seg som intellektuell osv. da.
Han sa han kjørte Volvo, siden det var bilen for de intellektuelle osv.
Sa han da.
Jeg vet ikke om det men.
Men han var ikke sånn rølpete.
Det gikk ann å prate med han om temaer som var litt abstrakte og.
Det samme med Glenn Hesler også vel, kameraten til Øystein.
De folka kunne man vel prate om ting som politikk og moral for eksempel med da.
Så det er ikke sånn at jeg bare har hatt rølpete venner, hele livet.
Det er sånn, at jeg er vant til å ha folk, som jeg har kjent, som jeg kan prate med om alt mulig da.
Så jeg har liksom vært gjennom sånne ting, som å diskutere politikk og moral og alt sånt, i tenårene.
Så jeg vil si, at mye, intellektuelt sett, så er jeg mye den samme personen, som bodde på Bergeråsen, i Leirfaret, på 80-tallet.
Selv om jeg har hatt det ganske tøft, og har vært i infanteriet i militæret, og i diverse lavt betalte jobber, i Norge og i England mm.
Og jeg har også studert på to høyskoler, i Norge, og et universitet i England.
Og jobbet 15 år med kundeservice osv., og ti år som leder, i matvarebransjen.
Så jeg har nok forrandret meg på mange måter.
Men moralsk sett og intellektuelt sett, så føler jeg meg egentlig mye som den samme personen som bodde i leiligheten i Leirfaret, på Bergeråsen, på 80-tallet, hvor vi hadde det ganske sosialt, en stund ihvertfall da, før Øystein forrandret seg en del, og ble litt mer vanskelig å omgås osv.
Men men, sånn er det.
Ting forandrer seg vel noen ganger, og det er vel ikke alltid man kan gjøre så mye med det.
Så sånn er vel det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Da jeg bodde i Mandeville St., i et 'shared house', i Walton, i 2005 og 2006.
Da oppførte jeg meg først som en rølpete fyr, som drakk hver dag da.
For jeg skjønte at de jentene i huset, Melissa og Janine, de dreiv og spionerte på meg osv.
Og jeg hadde noe problem med trynet, så folk i byen, og hun Melissa da, de skulle ofte ha det til, at jeg var homo osv., overhørte jeg.
Og jeg var litt i sjokk fra før av.
For jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', og jeg var blitt jaget fra Norge, sommeren 2006.
Like før jeg dro til Liverpool.
Og jeg ville ikke at folk skulle si at jeg var homo, fordi jeg hadde problemer med trynet da.
Så jeg spiste bare pizza og drakk øl, i Mandeville St., de første månedene.
Og noe lignende synes jeg det var på jobben, jeg skjønte at noen av de engelske folka visste hvem jeg var.
Typen, Craig, til hun svenske team-leaderen Jill, for eksempel, de overhørte jeg pratet sammen om meg.
Men men.
Og mange av de andre britiske folka der, som jeg ikke visste hvem var.
Det virka som om de fulgte med på meg, og observerte meg osv.
Så jeg ble litt villstyrlig, så jeg prata med alle damene på kampanjen hele tida og sånn da, for jeg ville ikke at de skulle si at jeg var homo, eller noe.
Men men.
For eksempel en gang, høsten 2005, da jeg og hun Sophie Linvall Johnsson, fra Sverige, satt på Arvato der, og jobbet, på Microsoft-aktiveringa.
Da prøvde jeg å få hun til å hente vann, i vann-dispenseren for meg.
For det satt masse briter, som jeg nok nesten må si satt og observerte oss da, og ikke jobbet så mye.
Så det gjorde jo at jeg klikket litt nesten.
For jeg skjønte ikke hva den her spioneringa og observeringa var om.
Og, jeg kontaktet jo politiet i Norge, Kripos for det meste, (men også politiet i Oslo), angående at jeg ble jaget fra Norge, og hadde overhørt at jeg var forfulgt, av 'mafian', i desember 2003, på Rimi Bjørndal.
Men, Kripos ville ikke hjelpe.
Og det ville heller ikke politiet her i England.
Så, jeg gikk jo, mer eller mindre, inn i sjokk.
For jeg trodde jo ikke at det skulle skje meg.
For det første trodde jeg ikke at jeg skulle overhøre, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.
Eller jaget fra gården til min onkels nå eksdame, i Larvik, av noen folk jeg hørte sa ville skyte meg.
Dette trodde jeg ikke skulle skje meg.
Men når det først skjedde, så hadde jeg jo heller ikke trodd, at politiet bare skulle nekte å gi meg rettighetene min, og fortelle meg hva som foregikk.
Dette hadde jeg ikke forestilt meg.
Så det var et sjokk når jeg overhørte at jeg var forfulgt av mafian.
Et sjokk da tryne ble ødelagt. (Det orker jeg ikke skrive om nå, men jeg har skrevet om det tidligere på bloggen).
Et sjokk da det kom folk som skulle drepe meg på gården til min onkels nå eksdame, i Larvik.
Et sjokk da politiet i Oslo ikke ville hjelpe meg.
Et sjokk da Kripos ikke ville hjelpe meg.
Et sjokk da politiet i England ikke ville hjelpe meg.
Så jeg var litt i sjokk, og oppførte meg ikke som meg selv, da jeg bodde i det 'shared house'-huset, i Walton.
Først så oppførte jeg meg en som rølpete kar, som bare spiste pizza og drakk øl, for jeg likte ikke det, at hun Melissa spesielt der, skulle ha det til at jeg var homo, mente jeg å overhørte.
Hun dreiv og spionerte og sånn, ihvertfall.
Men så, så fikk jeg nok av folka i det huset.
De spurte meg ut om skandinaviske damer, fra en fest jeg var på osv., noen svenske damer, Charlotte, søstra Elisabeth, og en annen søster Ellenor, på en fest, som Margrethe Augestad, fra Arvato, (og også ICA i Norge før det, og også fra Gulskogen i Drammen), dro meg med på, høsten 2005.
Og da skulle hun Janine, i det huset da, vite alt om hvem jeg pratet med på festen osv.
Og det virka så falskt.
Og jeg ville ikke at noe skulle skje de skandinaviske damene på jobben osv.
Så etter det, så var jeg nesten bare på rommet mitt der.
Jeg ville ikke prate med de engelske folka i huset, i tilfelle de skulle vite ting om de skandinaviske kollegene mine på jobben f.eks.
Og de drev også med mange 'set ups' der.
Så sånn var det.
Så først så oppførte jeg meg som den rølpete karen, som bare spiste pizza og drakk øl der, i de ca. to første månendene jeg bodde der kanskje.
Og så oppførte jeg meg som den nerden, som bare var på rommet mitt der, i resten av tida, som var toalt 10-11 måneder, før jeg arvet noen penger fra en grandonkel på Holmsbu på Hurum, og da fikk råd til å leie den leiligheten jeg bor i nå.
Så sånn er det.
Så hvis de spionerte for politiet, så tror de sikkert at jeg er en rølpete kar, eller en nerd, eller noe.
Hva vet jeg.
Jeg vet ikke helt hvem de spionerte for.
Men jeg forstod at Melissa og Janine, spionerte for to forskjellige grupperinger, på bakgrunn av det jeg overhørte de prata om, seg imellom, i gangen utenfor 'loungen', mens jeg satt i 'loungen' der, i Mandeville St. da.
Så sånn er det da.
Jeg regnet med, på den tida, at det var for to forskjellige mob/mafia-aktige grupperinger, men det kan jo være at f.eks. hun Janine spionerte på meg for politiet da.
Hva vet jeg.
Men hun Janine var vel ikke noen stor menneskekjenner heller kanskje.
Jeg husker en gang, så heiv hun bare ut klærna mine, av vaskemaskinen.
Hun bare heiv dem på gulvet.
Og da kjefta jeg på en kar hun var sammen med seg, eller hadde med seg.
Men, da jeg kom fra Norge, så hadde jeg jo bare klærna jeg hadde på meg, da jeg rømte fra Norge.
Og jeg ville jo ikke at de jentene, skulle tro jeg var homo, eller noe, av de grunnene jeg nevnte.
Og jeg konsentrerte meg mer, på den tida der, på å få rettighetene mine fra politiet, enn å kjøpe nye sosseklær, for de få pengene jeg hadde, for eksempel.
Så den olabuksa, en levis-bukse, som jeg hadde på meg, da jeg jobba på gården, i Larvik, da jeg ble jaget derfra, 25. juli 2005.
Den hadde jeg på meg, i mange uker, etter at jeg kom til Liverpool og.
Ikke på jobben da.
For jeg kjøpte dressbukse, til å ha på jobben.
Men på fredager, så var det 'dress down day', på Arvato, så da hadde jeg på meg den olabuksa da.
Og hun Melissa hun fant ut at jeg hadde gått med den i mange uker da.
Jeg husker ikke om jeg sa det, eller om hun spurte.
For jeg likte ikke at folk skulle ha det til at jeg var homo osv.
Og hun Melissa og hun Janine, de jobba nede i byen de og.
Melissa jobba i Matthew St., og hun Janine jobba nede i byen hun og.
Så de tok ganske ofte samme bussen som meg, de første ukene der.
Så da sa hun Melissa til hun Janine, at jeg hadde gått med de buksene, en fredag da, i så og så mange uker.
Så det var kanskje derfor at hun trodde at hun kunne hive ut klærne mine, av vaskemaskinen.
Men det var altså fordi, at jeg ikke hadde så mye tid og penger.
Og hadde ikke med noe klær fra Norge, de lå igjen på gården til hun Grethe, min onkels nå eksdame.
Så jeg måtte kjøpe klær.
Men jeg hadde ikke så mye penger, så det tok litt tid, å få kjøpt en ny garderobe da.
Og selv nå, så har jeg ikke mer enn en genser, og en skjorte og sånn.
Og jeg har noen bukser som egentlig ikke er så digge å gå med, for de er for trange, for jeg trente mye i Liverpool, etterhvert, for å slappe av.
Så det er ikke sånn at jeg har noen ordentlig garderobe, egentlig, enda.
Ikke så bra garderobe som jeg hadde i Oslo eller Sunderland forresten.
For de klærna ligger mye på den gården, og i Oslo, hos City SelfStorage.
Så jeg har bare sånn halvveis garderobe her.
Nå går jeg med noen joggesko, som jeg kjøpte i 2005, og som jeg har kjøpt nye skolisser til nå.
Men jeg gikk med dem, med litt avrevne skolisser, nå i høst.
For jeg prioriterer mer å prøve å få rettighetene mine, fra politiet og myndigheter, ved å skrive den her bloggen f.eks., enn sånne 'sosse'-ting.
Men men.
Men kanskje politiet sier da, at Erik har ikke nye sko, så han kan ikke få rettighetene sine.
Eller, Erik har gammel lommebok, eller gammel mobil, så han kan ikke få rettighetene sine.
Men dette er i såfall ikke sånn det skal være, for alle har universale rettigheter, så det er isåfall noe humbug, vil jeg si.
Men jeg vet jo ikke sikkert hvordan dette er, men jeg blir litt sprø av dette som foregår, så derfor skriver jeg om alt mulig da.
Så sånn er det.
Så får jeg se om jeg klarer å få spist opp noe microbølgeovn-pizza jeg har her, (som sikkert har blitt kald nå), for steikeovnen virker ikke.
Så det blir spennende å se hvordan den pizzaen smaker etter å ha ligget på en tallerken her, mens jeg har skrevet dette PS-et, mens jeg hadde dette om det jeg skrev om nå i hue.
Vi får se.