Siden de fleste av dem som leser på bloggen er norske, så tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om maten i England.
Bare i tilfelle det var noen som var interessert i hvordan mat dem har i utlandet osv.
Dem har sånn ost, som heter 'laughing cow', som er ganske praktisk for sånne som bor aleine, sånn som meg.
Man får 16 pakker ost, i en boks, til et pund kanskje, hvis det er tilbud.
Ellers så har de lignende merker, til et pund, på matbutikker som Iceland osv., hvis jeg husker riktig.
Og en sånn pakke, den varer til fire brødskiver egentlig.
Så da får man pålegg til 16 ganger 4 brødskiver.
Det vil si til 64 brødskiver, for et pund ca., som er ti kroner omtrent da.
Det blir 10 kroner delt på 64.
Det blir 1000 øre delt på 64.
Kanskje Google fikser det.
1000 / 64 = 15,62500
http://www.google.no/search?hl=no&q=1000/64&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=
15 øre pr brødskive.
Det er ikke så dyrt.
Men det er litt kjedelig pålegg da.
Men det er greit en gang iblant.
Hvis man har sure oppstøt i magen f.eks., som jeg ikke synes er digg.
Hvis man har drukket for mye cola eller juice f.eks.
Da fikser den osten der magen litt, virker det som.
Og den varer i et halvt år.
Hvis jeg kjøper vanlig ost, så spiser jeg kanskje en brøkdel av pakka, så går osten ut på dato.
Men den laughing cow-osten, den holder til i juni.
Så hvis jeg kjøper en sånn boks, så går jeg ikke tom for pålegg på et halvt år liksom.
Så kan man ha brød i fryseren da.
Og hvis man da har en brødrister, så går man aldri tom for brød eller pålegg omtrent.
Det var ganske smart.
Men men.
Selv om jeg knuste den brødristeren jeg hadde her, med øks, i et raserianfall, som jeg hadde ifjor sommer vel.
Men men.
(Før jeg ble kødda med av myndighetene, så hadde jeg aldri raserianfall, men nå hender det at jeg får det noen ganger.
Så sånn er det).
Hva skulle jeg si.
Jo, da jeg bodde i Oslo, så var jeg ofte nedfor og sånn, og bodde i en knøtt liten hybelleilighet, på St. Hanshaugen, i W. Thr. gt.
Det var kjøkken og stue og soverom i ett.
Så jeg var omtrent som en hamster der, kan man kanskje si.
Så jeg gikk ofte og kjøpte mat og sånn da, for jeg ble rastløs av å sitte i den lille leiligheten.
Så da gikk det mye penger til mat og godteri og snacks osv., da jeg bodde i Oslo.
Men da var jeg også ofte sliten og stressa fra Rimi-jobbinga, så det kan være derfor at jeg fikk sånne godte-kick og spise-kick ganske ofte.
Det er mulig.
Her i Liverpool, så vil jeg tippe at jeg har ihvertfall et tre ganger så stort bur, med eget soverom, egen stue og eget kjøkken.
Så jeg flyr ikke så ofte på veggene her.
Så sånn er det.
Det eneste som mangler er om jeg kanskje skulle hatt en hunn-hamster her og, så hadde det nesten blitt som å leve i frihet.
Men det spørrs om jeg får lov til det av myndighetene.
Vi får se.
Men her, så bruker jeg altså ikke så mye penger på mat.
Her kan jeg kanskje leve på et pund om dagen, mens i Oslo brukte jeg kanskje 100 kroner dagen.
Så sånn er det.
Men så er jo også prisene på mat mye lavere i England.
Men jeg får se om jeg får orden på noe budsjett osv. igjen, for jeg skeier ut noen ganger her og.
Men vi får se om jeg klarer å skjerpe meg.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Dem har forresten sånn ost i Norge og, kom jeg på nå.
Men det er sånn med mange forskjellige smaker.
Hva heter den osten igjen da.
Mora mi pleide å kjøpe den, på 70-tallet.
Hm.
Hun var jo i England, som au-pair, på slutten av 60-tallet.
Og det merka man.
For hun spiste veldig mye engelske greier, egentlig.
Alt var engelsk nesten.
Appelsinmarmelade, te, engelsk konfekt-godteri, tja.
Det var mer og, men jeg kommer ikke på alt men.
Hva var det for noe mer hun pleide å spise da.
Kaffe hadde hun visst fått dilla på etter farmora mi, på Sand.
Så hun må ha bodd der en stund og.
Hm.
Det hadde vært artig å visst hvor i England det var, som muttern var au-pair, nå som jeg bor i Storbritannia selv.
Men man kan jo ikke vite alt.
Så sånn er det.