http://www.google.no/search?q=ta%20medisinen%20din%2C%20erik%20ribsskog&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a
PS.
Dette ser ut som at er ment som noe oppfordring til meg.
At personen som har søkt på dette, har sett på nettet, at jeg har et sånt tracking-cookie program, hvor jeg kan se hva folk søker på, hvis det er snakk om søk hvor de får opp bloggen min som treff i Google.
Og til deg som søker på det, så er det ikke sånn at jeg skal ta noe medisiner.
Da har du nok hørt på noe sladder.
Jeg kan forklare, siden det virker som at det er noe sladder som flyr rundt i Norge.
Og det er at da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min i Larvik, i 2005.
Så fortalte jeg onkelen min og broren min og søstra mi, at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', på Rimi Bjørndal i 2003.
Og jeg foreslo at vi skulle dra til utlandet for å komme bort fra det her, til Canada f.eks.
Men søstra mi sa bare at, 'jeg må bo i Oslo jeg', og brøyt sammen.
Noe som jeg syntes hørtes så dumt ut.
Men kanskje hun er under noe kontroll av noe mafia i Oslo?
Samme det.
Eller ikke samme det, men jeg går videre uansett.
Onkelen min, han trodde ikke på meg, og for å roe ned han, sånn at han ikke skulle tro at det hadde klikka for meg, så fulgte jeg hans forslag om å bytte fastlege til samme legen som mormoren min, og moren hans, Ingeborg Ribsskog, fra Nevlunghavn, hadde i Helgeroa, Dr. Ness.
For å søke om noe støttepenger, sånn at de kunne bygge noe mer på eiendommen til gården til dama hans, for kommunale støttepenger osv.
Og jeg hadde jo tenkt å dra til utlandet igjen.
Men jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden at jeg hadde oppsøkt dem, mens jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian' da.
Så jeg gikk med på det han sa.
Og jeg foklarte om det her mafia-greiene til legen da.
Og han trodde ikke helt på meg han heller.
Så de fikk meg til å ta noen timer hos psykolog i Larvik.
Fylkeskomunal psykolog.
Etter henvisning fra han legen i Helgeroa da.
Så forklarte jeg om det her mafia-greiene til hun psykologen da.
Men det som er, er at det står jo ikke i avisene i Norge, at det er mafia i Norge.
Så hvis du sier det til en psykolog, at du er forfulgt av noe mafia.
Så vil psykologen si at du er paranoid.
Og hun var dessuten tysk hun her psykologen, og het Silke, så det kunne ha vært noe språkproblemer og.
Og hun virka ikke så oppegående egentlig.
Altså hun virka ikke som en du ville sendt annet enn enkle saker til.
Men men.
Men hun skulle liksom også ordne i økonomien min da, som var i uorden etter at lånekassa og hio hadde tullet med søknadene mine i Sunderland, og studielånet ble fire måneder forsinket.
Men hun drøyde med å ordne med det.
Og jeg tenkte å bruke noe støttepenger, som hun skulle ordne med, til å dra til utlandet, for jeg ville ikke bo på den gården ute i ødemarka nesten i Larvik, for det var så kjedelig der.
Jeg hadde ikke internett eller noe, og jeg ville ikke dra inn til Larvik f.eks., for jeg ville ikke at onkelen min og dem skulle få problemer, siden jeg var forfulgt av noe mafian da, hvis det ble oppdaget at jeg bodde der.
Og jeg trodde det var smartest å dra til utlandet, selv om familien min ikke engang ville ringe til politiet, så jeg ble litt skeptisk til å gjøre det, jeg hørte de prate om det som at jeg var gæern som hadde tenkt å gjøre det.
Så da ble jeg litt mer skeptisk til å gjøre det fra Norge.
Men men.
Så hun psykolog Silke, hun drøyde at jeg skulle få støttepenger da, til jeg gikk med på å ta medisin, virka det som for meg.
Altså jeg skulle ta medisin, ikke som behandling, men som del av en undersøkelse for å prøve å finne ut om det med mafian var reellt, eller ikke.
Så jeg fikk aldri noe diagnose, eller noe sånt, fra hun psykologen da.
Men hun ville at jeg skulle ta noen medisiner, for å se om jeg da ikke trodde jeg var forfulgt av noe mafian.
Og jeg ville ikke ta medisiner, for jeg skjønte jo det at de problemene var reelle, og jeg trodde at man kanskje fikk bivirkninger av sånne medisiner.
For mora mi, hun sa folk var sinnsyk, og da sa søstra mi, at det var visst bivirkninger med de medisinene hun fikk, så søstra mi sa at hu skjønte det, at mora mi ikke ville ta de medisinene.
Uten at jeg helt fikk med meg hva det var.
Men jeg gikk med på et kompromiss.
Jeg skulle ikke ta medisinene, men jeg kunne hente de på apoteket.
Så kunne jeg ha de stående i det skjulet, eller den lille hytta, som onkelen min og dem lot meg disponere på gården der da.
Så vi avtalte et kompromiss, at jeg skulle kjøpe medisinene.
Så utsatte vi avgjørelsen om at jeg skulle ta medisiner, til seinere.
Bare for å få hun psykolog Silke litt på glid, med å ordne med støttepenge-greiene, for det hadde hun treiga seg med, med vilje, virka det som.
Så det var aldri sånn at jeg skulle ta medisiner.
Det skulle vi enentuellt avtale om seinere.
Og jeg hadde aldri noe annet enn en arbeidsdiagnose, en midlertidig diagnose, på noe paranoia eller noe.
Men det tror enhver psykolog ville skrevet hvis man fortale at man var forfulgt av noe mafian, så lenge det ikke står i avisene at det er mafia i Norge.
Og 25. juli 2005, så ble jeg jo jaget fra gården der, av noen folk som skulle skyte meg i hue eller balla, hørte jeg.
Så dro jeg til Liverpool, hvor jeg er enda, og hvor jeg fikk meg en jobb på Bertelsmann/Microsoft, og bodde først på hotell og hostell og senere leide jeg et rom i et 'shared house', i Walton.
(For jeg hadde noen penger igjen fra studielånet enda, fra Sunderland, det som var fire måneder forsinket.
Og søstra mi gjorde noe krumspring med selvangivelsen min, sånn at jeg fikk mange penger igjen på skatten, sommeren 2005.
For søstra mi ville så gjerne ordne med regningene mine og sånn, for hun var så flink til det mente hun.
Og jeg bodde jo bare i det skjulet på gården der, og jobba med gårdsarbeid, og planla hva jeg skulle gjøre med det her mafia-greiene.
Så jeg sa det var greit at søstra mi dreiv og fikk istand noe gjeldsordning osv., som jeg skjønte på henne at hun ønsket å gjøre.
Ikke fordi jeg ikke klarte det selv, men jeg var vant til å delegere fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Så da på Rimi, så pleide jeg å tenke sånn, at hvis noen absolutt ville gjøre en bestemt jobb, så hvorfor ikke la de gjøre det, så er ihvertfall det ordnet.
Så sånn tenkte jeg med søstra mi og regningene mine og da, at da kunne hun ordne med det, hvis hun absolutt ville det.
Men hun psykolog Silke tok over det etterhvert da, siden søstra mi ikke gjorde noe.
Noe sånt).
Men men.
Så det var aldri meningen at jeg skulle ta noen medisiner.
Men jeg skjønner det hvis det går noe sånn sladder, for jeg var hos psykolog og sånn, for å prøve å roe ned onkelen min.
Men da har dem altså misforstått, hvis dem tror det er sånn, at jeg skal ta noe medisiner.
Jeg har ringt til det sykehuset i Larvik nå, for noen måneder siden, og da har jeg prata med diverse overleger der.
Det er fordi at jeg fikk de til å sende meg den journalen, som hun tyske psykologen Silke skrev.
Og der var det så mye feil, hun skrev at jeg var 24 år, mens jeg var 34 år da, i 2005.
Og hun skrev at jeg bare hadde studert data og jobba på Rimi ved siden av skolen.
Mens jeg hadde jobbet 10 år som leder i Rimi heltid.
Og hun skrev at jeg ikke hadde appetitt for mat.
Men jeg har hatt god appetitt for mat, spesiellt etter det året jeg var i militæret, i infanteriet, hvor vi var mye ute i frisk luft, og fikk mye mosjon, og jeg la på meg noen kilo muskler etter det året.
Så etter militæret har jeg alltid hatt god appetitt for, og vært veldig glad i mat.
Og hun skrev ikke noe om at jeg var i HV osv.
Så man kunne nesten ut fra den journalen tro at det var snakk om en helt annen person enn meg, må jeg nok si.
Så det ringte jeg det sykehuset om da, og prata med noen leger oppe i systemet der.
Og de hadde skrevet meg ut fra den poliklinikken da, som det heter.
Et sted man dra for å ha møter og sånn vel.
Så jeg er ikke under noe opplegg med noe psykolog eller noe sånn.
Det var bare noe jeg gjorde for å roe ned onkelen min.
Og det var ikke sånn at jeg måtte kontakte de hvis jeg dro tilbake til Norge, eller noe, det spurte jeg en sånn overlege, som var leder for avdelingen der, mener jeg det var, om.
Så det er så feil det kan bli det, at jeg må ta noe medisiner.
Jeg tar vitaminer, men ikke medisiner.
Men jeg synes jo det er litt flaut at onkelen min lurte meg litt opp i stry, ved å gå til timer hos psykolog, i samarbeid med han fastlegen.
Men jeg har skjønt nå, etter å ha dratt til Storbritannia, at onkelen min nok er en luring.
En slags kriminell kanskje.
Han har prøvde å jukse med selvangivelsen min, mens jeg har vært i England, og ført opp sin inntekt på min selvangivelse, som har havnet hos han, siden jeg bodde på gården der noen måneder, i 2005.
Og hun tyske psykologen Silke har sluttet på det sykehuset nå.
Om hun fikk sparken, eller ikke, det skal ikke jeg si, men hun tøysa mye med journalen og sånn, så å stole så særlig på henne, det ville jeg ikke gjort.
Og jeg har til og med anmeldt dem til politiet for forfalskning av journal.
For det var så mye feil der, at det kunne nesten ikke være tilfeldig, syntes jeg.
Og onkelen min, han har jeg trodd var bare litt villstyrlig.
Han er en del yngre enn mora mi.
Så da vi bodde i Østre Halsen, og jeg var fire år, så var onkel Martin på besøk, husker jeg.
(Vi bodde i en stor villa, som var vertikaltdelt, og som var ovenfor Østre Halsen skole, hvor jeg gikk i første klasse noen år seinere, selv om vi da hadde bodd 2-3 andre steder i mellomtida).
Og han var da 14 år, mener jeg å huske.
Men mora mi var vel i midten av 20-åra.
Så han Martin, han er nok en sånn attpåklatt.
Og han ville bare drikke melk hvis han fikk sjokolademelk.
Og så bortskjemte var ikke jeg og søstra mi da.
Selv om jeg ble like bortskjemt selv seinere, da jeg flytta til faren min.
Men men.
Så jeg trodde Martin var ordentlig, men litt villstyrlig.
For han er sånn MC-fan.
Så en gang så kjørte han ut av veien ved Berger-kafeen.
Faktisk.
Like ved der faren min er fra.
Antagelig fordi han skulle til foreldrene sine som da bodde på Hurumlandet.
Og da ta ferja fra Svelvik til Hurum.
Noe sånt.
Og da kjørte han ut av veien, etter Bergerkafeen og havna ned i elva, som dreiv spinnemaskinene på Bergerfabrikkene.
Og det er ti meter ned, eller noe.
Og da døde han kameraten hans, som satt på bak på sykkelen.
Og Martin han ødela ryggen da, eller om det var i en senere ulykke han hadde, på MC, i 1990.
Da besøkte jeg han på sykehuset i Oslo, på Sophies Minde, eller noe, for bestemor Ingeborg ville at jeg skulle gjøre det.
For da studerte jeg jo i Oslo.
Men men.
Og fetten min Ove, fra Son, han er også litt villstyrlig.
En gang da vi gikk for å kjøpe godteri på Berger kafeen.
Det var vel jeg og han og kusina mi Heidi.
Da skulle Ove tøffe seg, og gå på utsida av gjerde, ned mot den elva, der hvor onkel Martin kjørte ut på motorsykkelen.
Så det var like før Ove også havna ti meter ned, nedi den elva.
Han var vel kanskje 10-11 år, eller noe, og skulle tøffe seg.
Så han er også litt sånn gæern i hue, at han er litt villstyrlig og gjør noen litt ukontrollerte og litt dumme ting noen ganger.
Så da prøvde jeg å roe han ned.
Og han ga seg tilslutt og gikk over gjerde igjen, før han fallt ti meter ned, i elva, med skarpe steiner og alt mulig.
Så da begynte jeg å lure litt på han.
Og han har gjort lignende ting seinere, også i voksen alder, så han er nok litt ustabil.
Han hoppa over til naboen min i Rimi-leilighetene i W. Thr. gt., i Oslo, rundt år 2000, for eksempel.
Uten at han kjente naboen min.
Han var bare på besøk hos meg.
Så det var litt rart.
Han hoppa over terrassen min, og over på naboens terrasse, Sophia, butikksjef fra Rimi Skullerud.
Også var han der inne i 15 minutter, eller noe.
Og da han kom tilbake, så skulle han ha meg til å hoppe over.
Men jeg var liksom ferdig med ungdomstida da, da jeg var i slutten av 20-åra, så det ble ikke noe hopping på meg dessverre.
Så sånn var det.
Men han fortalte ikke hva dem hadde prata om der inne.
Men noe var det sikkert.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var vel han farfaren min Øivind Olsen, som fortalte meg sånne ting, som at onkel Martin kjørte ut på MC ved Berger-kafeen, og at tante Ellen var hippie i Slottsparken, sånn at morfaren min Johannes måtte gå rundt i Slottsparken og resten av Oslo, og leite etter henne, i hippie-tida da.
Sånne her ting fortalte han bestefar Øivind meg, de to første åra ca., etter at jeg flytta til faren min på Bergeråsen.
For da pleide jeg å gå bort til farmora mi etter skolen, for å spise middag.
Men han farfaren min, Øivind, han fikk slag, hjerneslag tror jeg, i 1981, eller noe.
Men i 1979 og 1980, så var han normal.
Og da fortalte han om sånne ting da.
Og hvis Martin var 14 år i 1974, så må han ha vært ca. 20 år i 1980, da han farfaren min Øivind Olsen fortalte meg de her tinga da.
Så det at han kjørte ut ved Berger-kafeen der, det må ha vært i 1978, eller noe sånt, kanskje.
Noe sånt.
Og de bygde visst om veien der, ved Berger-kafeen, sånn at det ikke skulle gå ann å kjøre ut i elva på motorsykkel lengre, etter den ulykken.
Det mener jeg faren min fortalte.
Men han farfaren min, Øivind, han overvåka de litt, vil jeg si.
Bare han gikk bort på jordet til Lersbryggen, for å strekke på beina, eller noe.
Noe som skjedde en eneste gang, som jeg kan huske, at han gikk noen steder i det hele tatt.
Så begynte faren min og farmora mi Ågot, å spekulere da, i hvorfor han gikk bort på jordet.
Så om dem var noe mafia?
Og at han Øivind var noe slags vanlig kar, som dem nok antagelig kontrollerte da.
Som en slags slave eller noe?
Siden det virka som at det var faren min som bestemte det meste nedpå verkstedet der.
Det her skal jeg ikke si for sikkert.
Men jeg tror ikke Øivind var noe slags mafia, han var nok en vanlig kar.
Men at det nok kan ha foregått noe greier, at han ble tulla med av de andre.
Det ville jeg ikke sett bort fra.
Men han døde på begynnelsen av 80-tallet, og hadde slag og var ikke helt seg selv de siste åra.
Men han hadde ikke bil for eksempel, selv om alle sønnene hans hadde bil.
Så jeg synes det her var litt rart.
Men han hadde en flaske 60%, fra vinmonopolet, i barskapet da, det var omtrent det eneste han hadde.
Selv om faren min og onkel Håkon brente sprit, så tror jeg ikke Øivind drakk det.
Han gjorde nok ikke det.
Men de brente i kjelleren der.
Så det var nok sønnene til Øivind som bestemte mye.
I forbindelse med firma osv.
Men nøyaktig hva som hadde foregått, i årene før jeg flytta til Berger, i 1979, det er vanskelig for meg å si.
Men det har nok vært en god del som har skjedd, spesiellt fra krigen og fram til 80-tallet, vil jeg tippe.
Uten at jeg vet så mye om hva som skjedde.
Men jeg tror nok det hadde vært ganske oppsiktsvekkende kanskje, å funnet ut hva som egentlig hadde foregått der, for det var nok ikke bare normale ting.
Men men, sånn er det.
Så sånn er det.