Nå ser jeg at det krangles og diskuteres, om hijab skal tillates, i politiet i Norge.
Karita Bekkemellem, viser at hun har egne meninger og står opp for sine meninger, selv om de kanskje ikke er nøyaktige de samme som Stoltenberg sine.
http://www.dagbladet.no/2009/02/17/nyheter/inneriks/politikk/karita_bekkemellem/hijab/4904285/
Så hun Karita Bekkemellem, hun tror jeg ikke er noe potensielt Bilderberger- eller frimurer-medlem.
Damer har kanskje ikke lov å være med i frimuerne, det er mulig.
Da jeg jobba i Rimi, som butikksjef på Rimi Kalbakken, en ganske stor Rimi, på Kalbakken da, naturlig nok, i Groruddalen.
Ikke langt unna Ammerud f.eks, eller Bjerke.
Men men.
Og heller ikke langt unna Alnabru.
Men men.
Så var det en som slutta da, hvis jeg husker riktig, en som jobba heltid antagelig.
Så trengte vi folk da.
Så dukka det opp ei muslimsk jente da, med hijab da, hvis jeg husker riktig.
Så gikk jobbintervjuet jeg hadde med henne bra.
Jeg hadde jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, før jeg begynte på Kalbakken, og som assisterende butikksjef på Rimi Bjørndal før det.
Og i begge butikkene, kanskje spesielt på Bjørndal, så hadde det funket bra, med samarbeidet med de muslimske medarbeiderne.
De jobbet ofte minst like bra som de norske.
Og jeg ble vel lært opp til å være en gammeldags type butikksjef, i Rimi, så jeg og mine lederkollerger, på Nylænde og på Bjørndal, vi foretrakk ansatte som gjorde som vi sa.
Selv om jeg prøvde å få arbeidet til å gå på rutiner jeg da, på mine vakter, så jeg slapp å gå rundt å sjefe hele tida.
Men men.
Men ingen av de medarbeiderne som var muslimer, på Bjørndal eller Nylænde, hadde noen gang på seg hijab, på jobben.
Jeg hadde ingen til å ha i kassa, på Rimi Nylænde, en periode, da jeg var butikksjef der.
Så jeg ansatte hun dama til David Hjort, som jeg ble kjent med da vi begge jobba på Rimi Bjørndal, Linn Korneliussen, (som er på Facebook-sida mi), til å sitte i kassa.
Og hun hadde en gang på seg skaut.
Men hun var da fra Florø, på Vestlandet, og var ikke muslim.
En gang satt hu med kåpe på seg.
Men dette var enkelttilfeller, (som vel betydde at nok noe var galt), men det skjedde bare en gang, begge delene, så jeg tok ikke opp dette.
(Hun hadde noe konsentrasjonsproblemer, eller noe, så hun hadde problemer med å telle kassa osv.
Og det var hektisk i butikken på den her tiden.
Og jeg var ny butikksjef, så jeg var ikke så flink med alt sånt med medarbeiderne og ha møter og sånn.
Som en moderne butikksjef, som de kalte det.
Det begynte jeg først med seinere, på Kalbakken og Langhus, da jeg var butikksjef i de butikkene).
Men men.
Men bortsett fra Linn, som hadde på seg skaut, en dag i kassa på Rimi Nylænde, så var det ingen av medarbeiderne, som brukte hijab.
Det var ei jente, som hadde piercing i nesa, som ville ha jobb, på Rimi Nylænde.
Men jeg syntes ikke det tok seg ut så særlig.
Dette var jo en gammel drabantby, bygget like etter krigen.
Og de folka som bodde der, hadde mye bodd der nesten siden krigen.
Så det var mye eldre folk da.
Og så skulle det liksom sitte ei 19-20 år gammel jente der, med piercing i nesa.
Nei, jeg syntes ikke det tok seg ut.
(Men jeg sa vel ikke dette til hun jenta, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle presentere det, for å ikke si noe galt).
Men hun begynte visst på Rimi Karlsrud, tror jeg, for Anne Neteland, som da var butikksjef der, hun ringte meg, og hørte om hva jeg mente om henne som hadde søkt jobb da.
Det var etter at jeg hadde vært butikksjef i noen uker bare vel.
Men men.
Men da jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken da.
Så dukka det opp ei muslimsk jente, som hadde hijab på seg, på jobbintervjuet da.
Og på slutten av interjuet, som jo gikk helt bra, men så kom jeg på det her da.
For hun virka litt sånn, som den typen, som kanskje ville ha gått med hijab på jobben.
Jeg bare syntes det virka sånn.
Så jeg spurte henne da, og da svarte hun det da, at jo hun kom til å bruke hijab på jobben.
Og det hadde jeg lest om i avisa, at det hadde det vært problemer med, i noen møbelkjeder, eller noe sånt, i Oslo.
Så jeg orka ikke den debatten der.
Vi hadde vel ikke noen klare retningslinjer, innen Rimi, å forholde oss til, når det gjelder hijab og sånn, tror jeg.
Eller det stod kanskje noe i personalhåndboka.
Men jeg synes Rimi burde hatt en klargjort policy på det, før jeg satt i det møte, og fikk høre at medarbeideren ville bruke hijab på jobben, hvis hun fikk jobben.
Men det hadde ikke Rimi, det hadde ihvertfall ikke jeg hørt noe om.
Andre ting, som viste at Rimi kanskje ikke tenkte på dette.
Det var ved juletider 1997, kan det kanskje ha vært, eventuellt i 1996, da jeg jobbet som assisterende butikksjef på Rimi Bjørndal.
Da var Rimis julegave, til medarbeiderne, en flaske Rimi-vin, som Rimi hadde kjøpt inn, for de trodde det skulle bli lov å selge vin i butikkene, etter EØS-avtalen, eller noe sånt noe.
Men det ble ikke lov, så Rimi hadde et stort lager av Rimi-vin flasker, som ble brukt som julegaver til de ansatte da.
Og da var det en muslimsk kar, på Rimi Bjørndal, som jeg ikke husker hva heter nå men.
Og han ble skikkelig fornærma, for det er jo ikke lov for muslimer å drikke vin da, ifølge religionen osv.
Så da burde vel Rimi hatt det sånn, at da kunne medarbeiderne f.eks. fått en eske konfekt eller noe sånt istedet da, hvis de ikke drakk vin, eller ikke hadde lov å drikke vin, av religiøse grunner.
Det skulle man kanskje ha trodd.
Noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, når det er Ramadan, så husker jeg at jeg jobbet jo som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003.
(Det var da jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe 'mafian').
Men men, det var ikke temaet for denne bloggposten da.
Men temaet fra da jeg jobbet der som låseansvarlig, det var at under Ramadan, så ville de som var muslimer, de ville ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.
For da hadde dem ikke spist hele dagen da.
Og det gikk ann å organisere det, å få arbeidet til å flyte alikevel.
Det var kanskje best å gjøre det sånn, også sett fra butikkens side.
For da ble medarbeiderne mer fornøyde, og da jobba dem kanskje bedre, når dem hadde fått spist da.
Hva vet jeg.
Men dette burde kanskje Rimi ha hatt regler om.
Ihvertfall om hijab synes jeg.
For det er vel firmaet som burde tatt den diskusjonen.
Sånn som det er nå, så blir det mellomledere ute i butikkene, som må ta slike avgjørelser, om prinsippielle ting, som har med religion og sånn.
Og sånne ting som med piercinger osv.
Det var ihvertfall sånn, at hun Anne Neteland, hun syntes ikke det var så galt med piercing.
Så det burde kanskje vært skrevet et skriv, om sånne ting, etter at piercing og tatoveringer og sånn, ble mer vanlig.
Og etter at det ble fler innvandrere i Norge, og at andre religioner ble mer vanlige.
Men det virker som at firmaene ikke tørr å lage policier på disse områdene.
Eller kanskje de ikke har tenkt på dette.
Hva vet jeg.
På Rimi Kalbakken, så endte det ihvertfall med, at jeg ansatte ei annen jente, fra distriktet, eller noe, tror jeg, som hadde jobbet i butikk før.
Og da ringte jeg hun som skulle ha hijab på jobben, da, og fortalte henne, at det var ei annen som hadde jobba lenger i butikk, som fikk jobben.
Men hvis hun ikke hadde brukt hijab på jobben, så kunne hun for eksempel blitt ekstrahjelp, hvis noen var syke, for eksempel, som skjedde ofte.
Men, på Kalbakken, så var det jo også sånn, at det var mange eldre kunder.
Siden Kalbakken sikkert ble drabantby, noen år etter Lambertseter da.
Noe sånt.
Så hijab og piercing og sånn i butikkene, det kunne kanskje skremt bort kundene da, tenkte jeg.
Og min jobb som butikksjef, var jo å få bra resultater.
På Kalbakken der, så hadde vi også en veldig bra, tror jeg, Meny-butikk, nesten vegg i vegg.
Så vi måtte slite for å klare konkurransen, mot Meny.
Men vi tok litt innpå dem, og jeg satt ut reklamebukker.
Og hvis Rimi hadde tilbud på 1.5 liter Coca-cola, for eksempel.
Så satt jeg det på en av reklamebukkene da.
Og da var Rimi såpass mye billigere, enn Meny, så da fikk vi mange ekstra kunder da.
Det samme hvis vi hadde tilbud på grilla kylling, som vi hadde noen ganger, etter regionsjefens nærmest ordre, Bekkevoll.
(Enda Rimi egentlig ikke skulle ha tilbud).
Men vi fikk beskjed om, at Rimi Kalbakken, vi skulle ha mye svinn i ferskvareavdelingen.
Og vi skulle ha tilbud på grilla kylling, en gang i måneden, eller en gang annenhver månded, for eksempel.
Så det var ikke som en vanlig Rimi-butikk, Rimi Kalbakken, her skulle Meny knuses i senk.
Men, Meny de hadde vel dyrere priser men mye mer forseggjort butikk vel.
Og på Rimi, så var det 'krig', mellom meg og assistenten Kjetil Prestegarden, som fikk med seg mange mot meg da.
Så jeg var ikke så flink til å lede den butikken.
Og jeg kom litt dårlig ut, for jeg ble lurt, av min forrige sjef, distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, til å lede butikken på samme måte som Nylænde.
Det hadde 'vi' bestemt, sa han.
Og da trodde jeg han mente han og regionsjefen og Neteland.
Men dette var ikke godkjent av min da nye sjef, distriktsjef Neteland.
Og hun prøvde å lure meg på lønna, må jeg vel si.
Så det startet så dårlig, på Rimi Kalbakken, for meg, som butikksjef.
Så det var nesten umulig å rette opp igjen, etter de to første ukene omtrent.
Så etter det, så var det bare om å gjøre å gjøre skadene minst mulige.
Og jeg syntes den 'luringa' fra Fjellhøy og Neteland, var så useriøs, så da bestemte jeg meg for å prøve å finne et mer seriøst sted å jobbe.
Jeg syntes ikke det var noe vits å tilbringe resten av livet i Rimi, hvor man ikke ble tatt seriøst.
Så sånn var det.
Så en policy fra kjedene, innen matvarebransjen og andre bransjer, på sånne ting, det tror jeg hadde gjort hverdagen enklere, for butikksjefen og andre ledere, i butikkene, ihvertfall i Oslo-området da.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog