PS.
Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.
Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.
Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.
Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.
Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.
Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.
Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.
Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.
Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.
Og så løp dem inn i bilen da.
Og da satt kusina vår Heidi der.
Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.
Noe sånt.
Og Heidi var da kanskje to år da.
Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.
Og hu hadde fått en soloflaske.
Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.
Så hu trodde Solo var saft.
Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.
Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.
Så sånn var det.
Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.
Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.
Så kjørte vi ut igjen.
Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.
Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.
Og faren min klagde litt da.
Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.
Eller bare hørte på det ene øret.
En gang.
Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.
Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.
Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.
Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.
Ikke til forskaling heller.
Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.
Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.
At dem er litt sånn utnyttende kanskje.
Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.
Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.
Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.
Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.
Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.
Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.
De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.
Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.
Og Runar, han er gnien, vil jeg si.
Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.
Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.
Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.
Men men.
Mer da.
Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.
Så det er mulig det er noe galt med melka.
Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.
Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)
Men men.
Mer da.
Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.
Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.
Så over ti år seinere.
Det var da jeg hadde HiAce-en.
Det var vel i 1997, tenker jeg.
Da var svømmebassenget ferdig.
Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.
Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.
Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.
Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.
Men men.
Mer da.
Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.
En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.
Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.
Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.
Men men.
Kanskje det er hun som styrer Runar?
Hva vet jeg.
Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.
Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.
Og mora dems, Ågot, farmora mi.
Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.
Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.
Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.
Hva vet jeg.
Og leste avisa og sånn kanskje.
Ikke vet jeg.
Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.
Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.
Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.
Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.
Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.
Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.
Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.
Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.
Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.
Det var kanskje noe tullings.
Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.
De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.
Den het 'Arne Belinda'.
Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.
Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.
Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.
Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.
Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.
Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.
Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.
Det var flere butikker og da men.
Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.
Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.
Det var digg.
Og Cola da, det drakk jeg alltid.
Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.
Hvis den er på YouTube.
Vi får se.
Jeg fant ikke den sangen nå.
Men faren min tulla en gang med Runar.
Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.
Noe sånt.
Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.
Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.
Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.
Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for'n.
Men Runar sa nei, så hu.
Og det var hele fortellinga.
Så sånn var det.
Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.
Hm.
Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.
Det var den sangen ja.
Her var den:
Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.
Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Mora mi kjente jo folk i Svelvik.
Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.
Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.
Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.
Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.
Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.
Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.
Så sånn var det.
På 70-tallet.
Men men.
Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.
Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.
Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.
På Runars bekostning da.
Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.
Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.
Noe sånt.
Men men.
Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.
Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.
Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.
Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.
Så sa han, at han leita etter dattera si.
Så spurte Johannes, hva han gjorde.
Jeg leiter etter begge mine, sa han.
Hm.
Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.
Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.
Noe sånt.
Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.
Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.