I forrige bloggposten, så nevnte jeg at jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, i 1995, var det vel.
Det var fordi, at jeg ønska å ta lappen, men min lønn, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, den var vel bare på 150.000, tror jeg.
Og det var før skatt.
Så, etter skatt, så var det ikke så mange tusen, utbetalt, i måneden.
Og jeg spiste mye ferdigmat, og trøstespiste, siden jeg ikke hadde noen venner, så jeg hadde ikke så mye penger egentlig, for jeg hadde jo husleie og studielån og sånn da, som jeg betalte på.
Og studielånet, var ganske dyrt.
Så jeg måtte ha en ekstrajobb, for å få råd til å ta kjøretimer.
Og da så jeg en annonse, i Aftenposten, eller noe, for Norsk Idrettshjelp da.
Det var sånn, at vi satt på et call-center, i Dronningens gate vel.
Og da ringte vi, og sa, at, 'hei, jeg ringer fra Bækkelaget IF., og vi har nå startet vår dopapir-utkjøring igjen.
Jeg så at du kjøpte ifjor, skal du ha en sekk eller to nå og eller, og støtte idrettsforeningen?'.
Sånn foregikk det.
Også fikk man kanskje en tier, eller noe, for hver sekk dopapir man solgte da.
De sekkene kosta ca. 200 kroner.
Noe som var ca. det dobbelte av hva de kosta på Rimi, f.eks., for like mange doruller da.
Så dette var kun provisjonslønn.
Og de fleste som jobba der, de var ungdommer fra Oslo Vest.
Fra 16 år kanskje og oppover.
Jeg var vel den eldste som jobba der sikkert, jeg var 25.
Men jeg ville bare ha en ekstrajobb, og jeg jobba jo på Rimi hver dag, så det her var bare noe jeg gjorde, på tirsdager, etter jobben på Rimi, og på søndager.
Jeg var helt inne i Rimi-verdenen, på den tida her, så jeg brydde meg ikke så mye om at det var bare ungdommer som jobba der osv., jeg bare ville ha lappen, for jeg tenkte at det trengte jeg, for å ha sjangs til å bli butikksjef i Rimi.
Så det var ikke noe mer enn det, jeg tok ikke den ekstrajobben så seriøst, akkurat.
Men Rimi-jobben, som assisterende butikksjef, den tok jeg seriøst.
Etter at jeg fikk meg lappen og bil, så fikk jeg en ny ekstrajobb, å kjøre kinamat, for Chinatown-expressen, som holdt til i Eiksmarka, i Oslo Vest og Bærum.
Så sånn var det.
Men, disse ungdommene, fra Oslo Vest, de jugde jo som bare det, for å få salg.
For de ville jo ha lønn da.
Det var sånne halv-løgner, kan man kanskje kalle det, hvis man er snill da.
Men, de fremstilte det, som om dette var noen slags super-doruller.
Og at det var grunnen, til at de var dyrere, enn de i butikken.
Men det var jo egentlig bare vanlige doruller.
Men, til slutt, så skjønte jeg, at man måtte finne sånne skjemaer, hvor kundene hadde kjøpt dopapir, forrige gang.
For da tok du bare de andre samtalene, sånn vanlig.
Også når det dukket opp en som hadde kjøpt ifjor, da prøvde du å ta den smørblide stemmen, også spørre om de skal ha denne gangen også.
Og da svarte de fleste ja.
Så i begynnelsen, så var den jobben litt slitsom, men etterhvert så hørte man hva de andre sa, så lærte man salgsargumenter da.
Selv om dette egentlig var litt useriøst vel, hele greia.
Det var som spilleautomater, vil jeg si.
F.eks., på spilleautomater, så må det gå til et godt formål.
Så får det formålet, noen prosenter da.
Så får automatfirmaet, de får noen fler prosenter.
Også får de som spiller, kanskje halvparten av pengene tilbake.
For Norsk Idrettshjelp, de ringte vel da idrettslag, og spurte om de ville ha gratis penger.
Så fikk kanskje idrettslaget, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.
Så fikk kanskje de som kjørte, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.
(Dette tror jeg var Tiny Budbilservice, drevet av han fra Frp., Holstad vel).
Så sånn var det.
Også fikk Norsk Idrettshjelp, (som var et vanlig aksjeselskap, og vel ikke hadde noe med Norsk Idrettsforbund, f.eks., å gjøre), de fikk vel kanskje 50 kroner da.
Også fikk Lilleborg ca. 100 kroner.
Også fikk de ungdommene, som satt og tok telefoner, de fikk vel da kanskje 10-20 kroner da.
Så idrettsklubbene, de bare lånte ut navnet sitt de.
Og ga kanskje søren, i hvordan disse sekkene ble solgt(?)
For idrettsklubben, de tapte nok litt populæritet, i distriktet sitt, for, disse ungdommene jugde ganske mye da, vil jeg si.
Hvis kunden sa at dopapiret var dyrere enn i butikken.
Så sa selgeren, at det var fordi, at våre ruller, var tjukkere, enn vanlige ruller.
Vi hadde så og så mange meter dopapir på rullen.
(Men jeg så de sekkene, og det var bare vanlig dopapir, såvidt jeg kunne se, det var ikke noe sånne ekstra tjukke ruller akkurat vel).
Så dette var nok jug, at det var mer dopapir, på de dorullene vi solgte, enn på vanlige.
Uten at jeg har målt hvor mange meter, dopapir, som det er på en rull.
Men men.
Mer da.
Jo, hvis kundene da sa, at, 'å, da kan ikke vi bruke de dorullene, for vi har sånn dorullholder, som bare vanlige doruller, får plass i'.
Da, så var det en smarting, som hadde funnet et svar.
'Men våre ruller, de har mindre dorull-kjerne, så hullet i dorullen er mindre, så de får plass i den dorullholderen, som dere har'.
Men hullet i de dorullene, de var jo helt vanlig dorull, hva heter det, kjerner(?)
Hvem vet.
Og sånn var det hele tida.
Alltid noe 'jugings'.
Det var nesten en sånn kamp da.
Kunden måtte finne på unnskyldninger, for å ikke kjøpe.
Også prøvde selgerne, å få kundene, til å kjøpe likevel da.
Men noen kunder kjøpte, for de ville støtte idrettslaget.
Så de blåste i, om at de dorullene, var dyrere, enn de i butikken.
Det er mulig at kvaliteten, på de her dorullene, fra Lilleborg, var bedre da, enn de billigste i butikken.
Det kan jo tenkes.
For Norsk Idrettshjelp, må vel ha fått en bra pris, siden de kjøpte så mye dopapir.
Så det er mulig at kundene ikke ble lurt.
Det var ikke sånn, at vi fikk med en pakke dopapir hjem, for å prøve det selv, akkurat.
Men det hadde kanskje vært en god ide, så kunne vi forklart bedre, hvordan det dopapiret var.
For sånn som det funka, så var det sånn, at man bare overhørte, hva sidemannen sa, og hvilke argumenter, som ble brukt.
Så bare sa man det samme selv kanskje, for de nye der, de visste jo ikke nøyaktig, hvordan det her dopapiret var da.
Vi bare skulle lese noe fra et ark.
Og et sted som het Kirkenær, hadde blitt rammet av flom, det året, våren 1995, var det vel.
(Henning og dem på jobben, på Rimi Nylænde, skulle kjøre opp, og se på flom, husker jeg).
Og en på Norsk Idrettshjelp, han sa, når han ringte.
Hei, mitt navn er 'et eller annet Kirkenær', hvis jeg hørte riktig.
Og han solgte mye mer, enn oss andre.
For da syntes folk synd på han da, siden han het det samme, som stedet som ble rammet av flom.
Men jeg tror ikke egentlig at han het Kirkenær.
Så det var sånn, finn på de sleipeste triksa liksom.
Men Norsk Idrettshjelp-jobben, det var bare en jobb jeg hadde, for å få penger til å ta noen kjøretimer.
Og jeg fikk jo lønn fra Rimi og.
Så det var ikke sånn liv og død, om å gjøre, for meg, å selge så og så mange doruller.
Jeg var vel litt laid-back, og utmerket meg ikke på noen måte vel, vil jeg si.
Jeg bare herma etter de andre, og var vel hverken bedre, eller dårligere, enn noen av de andre, når det gjaldt å finne på lure salgsargumenter osv.
Men jeg var nok ikke av de værste, for det var ikke sånn, at jeg jugde direkte akkurat.
Selv om jeg kanskje sa noen av de lure argumentene, sånn for moro skyld, nesten.
Det var nesten morsomt, å ta de telefonene, for det ble sånn jovial tone da, så sa man et sånt argument, med litt fleipete tone da, sånn at de skjønte at det var mest for å støtte idrettsforeningen, og at de detaljene om dopapiret, det kom litt mer i andre rekke, vel egentlig.
Men men.
Jeg har vel egentlig skrevet om det her på bloggen før, så det vel ikke så artig, kanskje.
Broren min jobba også med telefonsalg, på samme tida.
Det var vel i 1995, det her.
Og alle på Norsk Idrettshjelp, var fra Oslo Vest, unntatt meg, som bodde på Ellingsrudåsen.
Bare noe jeg kom på.
Axel jobba i en telefonsalg-jobb, ved Saga kino.
Det var i 1995, og Axel var født i 1978, så dette var det året som Axel fylte 18 år da.
Så sånn var det.
Axel hadde en telefonsalg-jobb, hvor han vel tjente en god del mer enn meg.
Men jeg tok ikke det telefonsalg-greiene, så nøye, siden jeg jo jobbet som leder i Rimi, og prøvde å få til en karriære der.
Så ville jeg gjerne ha lappen da, for jeg tenkte at da kunne jeg lettere komme meg fram i Rimi og, hvis jeg hadde lappen og bil.
For jeg ville gjerne komme meg litt fram i livet da.
Jeg hadde alltid mye forventningspress på meg, i oppveksten, fra faren min osv., siden jeg alltid pleide å være en av de beste i klassen.
Men men.
En gang, så skulle Axel møte meg, i en pause.
Jeg hadde kjøpt en Alcatel-mobil, så han ringte meg vel på den.
Det her var før SMS-meldingenes gjennombruddstid.
Men Axel sender uansett ikke SMS-meldinger.
Jeg vet ikke om det er fordi han ikke klarer å skrive de, eller hva det er.
Hvem vet.
Og da skulle Axel, absolutt sitte sammen med meg, i Karl Johan, ovenfor Burger King der, nederst i Karl Johan.
Men men, hvem vet, det behøver jo ikke å ha betydd noe det, at han ville sitte, eller oppholde seg der, i den bygningen, som er liksom rundt domkirka-tomta der, ovenfor Burger King og også ovenfor Arkaden.
Så sånn var det.
Hvem vet.
Nå får jeg finne på noe annet her.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det var ei jente som jobba på Norsk Idrettshjelp, som jeg prata med, en eller to ganger vel.
Og vi gikk, etter jobben, mot Oslo S, og Jernbanetorget t-banestasjon, hvor vi skilte lag.
Jeg husker ikke hva hu heter, jeg var veldig nøye, på å oppføre meg ordentlig, på den tida her, så jeg ble ikke lett kjent med folk.
Jeg hadde litt dårlig selvbilde, etter militæret også, hvor jeg egentlig ble brutt ned, av troppsbefalet osv., vil jeg si.
Så årene etter militæret, så hadde jeg ikke så lett for å komme i kontakt med damer f.eks.
For, jeg så nok litt for gammeldags og norsk ut kanskje, selv om egentlig vel, så mye bedre ut da, enn jeg gjør nå, som jeg har fått noen sånne rare rynker, på haka, og har mista litt hår, i vikene osv.
Og også mellom øya, hadde jeg noen sånn ganske store rynker, etter en sydenferie, i 1998, var det vel.
Mer da.
Jo, også er det en del år, som jeg har vært veldig overarbeida, og hatt skikkelig store ringer under øya.
Men rundt sånn 1995 og sånn, så var jeg vel ikke så plaga av sånt.
Men jeg var litt plaga av kviser da, som heldigvis har gått over nå.
Det var sånn at jeg hadde en eller to kviser da, ikke noe sånn kjempeille.
Men det var hele tida, så fikk jeg kviser da.
Selv om det bare var en eller to av gangen.
Det var ikke sånn superartig, for å si det sånn.
Men jeg fant noe greier på apoteket som hjalp, som man ikke trengte resept for engang.
Så sånn var det.
Men men.
Jo, så gikk jeg og hu jenta eller dama da.
Vi gikk gjennom den nederste delen av Karl Johan.
Og vi kom vårs nesten ikke fram.
Vi måtte gå sikk-sakk, omtrent, eller hvordan det skrives, mellom narkomane, som så helt jævlige ut.
Jeg har vært i ganske mange byer i Europa nå, men jeg tror ikke at noen andre byer, har sprøytenarkomane, som er så jævlige, som de i Oslo.
Uten at jeg vet hva det kan komme av.
Men, jeg bare husker at jeg sa, at de var som zombier, som levende døde.
Og hu var enig, hu jenta da, som jeg tror jeg bare prata med den gangen.
Men men.
Bare noe jeg kom på, at jeg savner egentlig ikke Oslo så mye.
Nå som jeg bor i Liverpool.
Oslo hadde en tøffere tone, vil jeg si, enn den tonen, som er her i Liverpool.
Og de sprøytenarkomane her, de er høflige, vil jeg nesten si, de er ikke mindre høflige, omtrent, enn resten av folka.
Det er ikke så mange av dem da, som jeg kan se.
De er ikke sånn, at de går rundt i heroin-rus, som de i Oslo.
Og de herion-vraka her, er i bedre stand, eller hva man skal si vel, at de ser ikke så slitne ut.
Hva nå dette kan komme av.
Det er kanskje vinteren i Norge som gjør det.
Men uansett, den Norsk Idrettshjelp-jobben, den har jeg ikke så mange bra minner, forbundet med.
Kontorene, lå midt i horestrøkene nesten.
Så en gang, så var det ei ung, pen jente der faktisk, kanskje i 19-20 års alderen, som smilte og lurte på om jeg skulle være med i bingen.
Men neida, det var ikke min stil.
Det gikk kolleger bak meg og, husker jeg, som nok må ha lurt på hva jeg dreiv med da.
Men jeg bare smilte å rista på hue vel.
Jeg hadde vel ikke hatt noe dame da, siden det året jeg bodde hos Axel og dem.
Og det var skoleåret 1990/91.
Og det var ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner.
Men da jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, da klarte jeg å sjekke opp ei dame, første uka, ei jeg møtte på So What.
Så den tida jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, fra 1991 til 1996, så klarte jeg ikke så sjekke opp ei eneste dame.
Eller, jeg traff ei som het Elisabeth, fra Bærum vel, som jeg klinte litt med, en gang vi gikk ut på byen.
Men det var vel også alt.
Selvtilliten min var ikke helt på topp, for jeg hadde vært fattig student, og fattig infanterist.
Så jeg hadde bare fillete klær omtrent, eller militærtjenesten, for jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe klær, på et par år da.
Så ingen damer så på meg, som han Lars Kilevold skrev, var det vel.
Men på den tida jeg flytta til St. Hanshaugen, da tjente jeg litt mer ihvertfall, og da bodde jeg jo i sentrum, så det var enklere for meg å få kjøpt klær osv.
Og jeg begynte å kjøpe sånne engelske magasiner, for ungdommer, sånn som FHM osv.
Og jeg fikk meg internett, så da våkna jeg litt.
For jeg levde liksom i et vakum.
Jeg hadde ingen venner e.l., som jeg var ordentlig på bølgelenge med, eller var helt fortrolig med, og kunne prate om alt mulig med da.
Men på internett, så kunne man jo treffe folk, som man kunne prate med om alt mulig da.
Og det klarte jeg ikke å treffe på byen, i Oslo.
Og de på jobben, de ville jeg egentlig ikke ha for nærme.
For jeg prøvde å ikke miste kontrollen på jobben, for jobben var omtrent det eneste jeg hadde da.
Jeg hadde vel skamma meg så mye, hvis jeg hadde mista jobben på Rimi, at jeg omtrent aldri hadde kommet meg opp igjen vel.
Så den jobben prøvde jeg å beholde, så derfor prøvde jeg å ikke blande 'business og pleasure', for mye, eller hva man skal si.
Selv om jeg klarte å drite meg ut noen ganger da.
Jeg ba ut hun Vanja Bergersen fra Rimi Bjørndal, blant annet, men hun hadde eksamener, så hun kunne ikke.
Og det var ofte mange damer som jobba i Rimi, så jeg måtte skjerpe meg, noen ganger, for å prøve å klare å holde balansen riktig, mellom at det var tross alt snakk om jobbkolleger, og ikke 'vanlige' venner.
Men jeg prøvde ihvertfall.
Men men.
Jeg ville ikke ha jobbkolleger, så nærme, som jeg ville hatt en 'vanlig' venn, for å si det sånn.
I tilfelle jeg sa noe galt, som kunne blitt brukt mot meg, på jobben da, hvis denne 'vennen', ikke ville være venn, men vendte meg ryggen, liksom.
Jeg fikk nok han David Hjort, for nærme, men han inviterte meg på fester o.l., hele tida.
Og jeg ville ikke at folk skulle bli fornærma heller.
Men David Hjort ble nok omtrent som en kamerat, en stund.
Men jeg hadde alltid det i bakhodet, at han var en kar fra Rimi da, så jeg var ikke så åpen, om forskjellige ting, ovenfor kolleger, som hvis dette hadde vært barndomskamerater, for eksempel.
Jeg hadde det alltid i bakhodet, at jeg måtte prøve å tenke på hva jeg sa og gjorde.
Unntatt en periode, etter at jeg ble butikksjef.
Da begynte jeg å røyke igjen osv., og prøvde også hasj, en gang eller to, for jeg ville hva jeg prata om, når folk ville diskutere hasj kontra alkohol-rus osv., på nettet og andre steder.
Men men.
For jeg var litt skuffa, over å bli butikksjef på Rimi Nylænde, siden det var en av de minste Rimi-butikkene.
jeg hadde trodd at jeg skulle bli butikksjef på Rimi Munkelia, siden jeg visste at den butikksjefen der, skulle slutte.
Men dengang ei.
Hun som var butikksjef på Rimi Nylænde, skulle begynne der.
Så da var jeg ganske sikker, på at jeg skulle få Rimi Munkelia.
Og jeg hadde droppa å søke en datajobb, eller følge opp søknaden, siden jeg var blitt lovet en butikksjef-jobb.
Ja, nå ble det mye forskjellig her.
Jeg får se om jeg klarer å ta en pause i skrivingen her nå, så blir det kanskje mer oversiktlig, i de nesten bloggpostene jeg skriver, enn denne bloggposten, som kanskje skeia ut litt.
Vi får se.